Tung depresjon men frykter (permanente) bivirkninger av SSRI antidepressiva (seksuelt/kognitivt)

[AnonymDiskusjon]

Jeg har hatt et sammenbrudd inn i tung depresjon etter å ha mistet jobben, dette på toppen av å kjempe mot livslang generell angst og med påfølgende tvangshandlinger. Jeg har mer eller mindre vært i kjelleren de siste tre ukene, rører meg knapt, sover to tredjedeler av døgnet, ute av stand til å tenke og konsentrere meg, og med mye frykt, hat og mørke tanker. Jeg får hjelp av psykiatrien, og om en måneds tid skal jeg starte med samtaleterapi, men de vil også at jeg skal begynne med antidepressivia, og da med overveiende sannsynlighet det som går under samlebetegnelsen SSRI.

 

På en side vil jeg komme meg ut av dette, være meg selv igjen, men på den andre siden er jeg redd for å bli permanent skadet. Bivirkninger av medisinen som sådan bryr meg ikke, siden jeg allerede har det vondt, men jeg er redd for permanente skader til seksualiteten og intellektet mitt, lenge etter at man har sluttet med medisinen. Jeg er en intellektuell, dette kan høres arrogant ut, men ... vanlige mennesker har ikke noe å ta vare på, for de skal bare fungere i samfunnet, men jeg trenger hjernen min. For å oppsummere:

 

1) Vil bruken av en SSRI gjøre permanent skade til min libido eller seksualitet? Jeg har lest vitnemål om folk som bruker dette i bare tre måneder, og får libido fullstendig avslått for resten av livet. På denne siden er det blant annet slike omtaler. http://wp.rxisk.org/buried-alive-pos...function-pssd/ Det gjør meg livredd, selv om jeg ikke ser ut til å ha noe valg.

 

2) Vil bruken av en SSRI forandre hodet mitt på noen måte. Jeg er en INTP (personlighetstype) som har en mer eller mindre unik måte å tenke på, og er istand til å konseptualisere nesten all informasjon. Vel, ingenting fungerer nå, men jeg vil ha mitt gamle jeg tilbake. Jeg har lest om folk som har trøbbel med minnet og konsentrasjonen mange år etter å ha brukt SSRI.

Igjen, jeg er ikke redd for bivirkninger per see, men permanente skader. På en måte står jeg ved en korsvei igjen, hvor alle valg jeg har tatt det siste året har ført meg dypere inn i tragedie. Enten forblir jeg i denne depresjonen, muligens i årevis, og forfaller gradvis, uten muligheten til å fungere eller faktisk gjøre noe. Eller jeg kan bruke antidepressivia og håpe på å komme ut av det, og på kjøpet kanskje risikere permanent skade til seksualiteten eller hodet mitt. Jeg har ikke hatt mye sex gjennom livet, men jeg er en veldig seksuell skapning, så det vil være vanskelig å bare kaste det vekk. Men jeg kan være villig til å gjøre selv det, bare jeg får tilbake hodet mitt.

Tanker? Noen som har tatt antidepressivia, helst en SSRI? Trenger litt input.

Anonymous poster hash: d7054...62a

[Emancipate]

1) Vil bruken av en SSRI gjøre permanent skade til min libido eller seksualitet?

Ja, det kan skje.

[Horten Market]

SSRI har en rekke bivirkninger, og virkningen på mild og moderat depresjon er i heldigste fall på linje med placebo. På alvorlig depresjon, som du mener å ha, vil stort sett hva som helst av stimulanter kunne vise litt effekt.

 

Med tanke på dette ville i alle fall jeg personlig avstått fra SSRI, eller andre medikamenter, i behandling av depresjon. En psykiater som foreslår dette som første innsats ville jeg vært skeptisk til. Det gir meg mistanke om at vedkommende ikke har de ikke-medikamentelle verktøy som kreves for behandling av depresjon.

 

Det er greit å be psykiateren om en plan for behandlingen, både for den medikamentelle og den psykologiske siden. Da kan du selv vurdere om dette er noe du føler kan være til hjelp for deg. Hvis ikke kan du ytre din skepsis og ønsker og høre om det er andre innfallsvinkler. Denne artikkelen handler om en annen lidelse, men den har mye nyttig informasjon om behandling generelt.

[hermosa]

 

På en side vil jeg komme meg ut av dette, være meg selv igjen, men på den andre siden er jeg redd for å bli permanent skadet. Bivirkninger av medisinen som sådan bryr meg ikke, siden jeg allerede har det vondt, men jeg er redd for permanente skader til seksualiteten og intellektet mitt, lenge etter at man har sluttet med medisinen. Jeg er en intellektuell, dette kan høres arrogant ut, men ... vanlige mennesker har ikke noe å ta vare på, for de skal bare fungere i samfunnet, men jeg trenger hjernen min.

 

Anonymous poster hash: d7054...62a

 

 

Jeg har ikke ord for ditt hovmod!

[Sylar]

http://wp.rxisk.org/buried-alive-pos...function-pssd/

http://www.psychologytoday.com/blog/heal-your-brain/201107/depression-and-anxiety-disorders-damage-your-brain-especially-when-untre

[BuffyAnneSummers]

Heh, til det om libido så må jeg bare si at jeg ble mer og enklere opphisset når jeg begynte på antidepressiva

Trenger ikke nødvendigvis forandre deg. Forandringen kan være midlertidig også, da kroppen bruker noen uker på å legge seg selv i balanse igjen.

[dag1234]

Det høres ut som om alvorlig depresjon er riktig diagnose. Da er det ofte riktig å begynne med medikamentell behandling, og så starte med samtaleterapi.

 

Jeg tror psykiateren har fulgt de generelle retningslinjene.

 

https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&cad=rja&uact=8&ved=0CB0QFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.psykologforeningen.no%2Fpf%2Fcontent%2Fdownload%2F20195%2F188971%2Ffile%2FNasjonale_retningsl_134229a%255B1%255D.pdf&ei=NuFLVID-L8X7ywOh-oD4BQ&usg=AFQjCNHD9YB05HZs7fN3klsAlCchtS31Iw&sig2=AFKUyK2VJy5U1pUcefny0w&bvm=bv.77880786,d.bGQ

[ragge_jz]

du bør hive innpå noe piller for å rette opp i tankene dine... Helt alvorlig talt. jo sterkere piller jo bedre.

[jae-ols]

 

Jeg har hatt et sammenbrudd inn i tung depresjon etter å ha mistet jobben, dette på toppen av å kjempe mot livslang generell angst og med påfølgende tvangshandlinger. Jeg har mer eller mindre vært i kjelleren de siste tre ukene, rører meg knapt, sover to tredjedeler av døgnet, ute av stand til å tenke og konsentrere meg, og med mye frykt, hat og mørke tanker. Jeg får hjelp av psykiatrien, og om en måneds tid skal jeg starte med samtaleterapi, men de vil også at jeg skal begynne med antidepressivia, og da med overveiende sannsynlighet det som går under samlebetegnelsen SSRI.

 

På en side vil jeg komme meg ut av dette, være meg selv igjen, men på den andre siden er jeg redd for å bli permanent skadet. Bivirkninger av medisinen som sådan bryr meg ikke, siden jeg allerede har det vondt, men jeg er redd for permanente skader til seksualiteten og intellektet mitt, lenge etter at man har sluttet med medisinen. Jeg er en intellektuell, dette kan høres arrogant ut, men ... vanlige mennesker har ikke noe å ta vare på, for de skal bare fungere i samfunnet, men jeg trenger hjernen min. For å oppsummere:

 

1) Vil bruken av en SSRI gjøre permanent skade til min libido eller seksualitet? Jeg har lest vitnemål om folk som bruker dette i bare tre måneder, og får libido fullstendig avslått for resten av livet. På denne siden er det blant annet slike omtaler. http://wp.rxisk.org/buried-alive-pos...function-pssd/ Det gjør meg livredd, selv om jeg ikke ser ut til å ha noe valg.

 

2) Vil bruken av en SSRI forandre hodet mitt på noen måte. Jeg er en INTP (personlighetstype) som har en mer eller mindre unik måte å tenke på, og er istand til å konseptualisere nesten all informasjon. Vel, ingenting fungerer nå, men jeg vil ha mitt gamle jeg tilbake. Jeg har lest om folk som har trøbbel med minnet og konsentrasjonen mange år etter å ha brukt SSRI.

Igjen, jeg er ikke redd for bivirkninger per see, men permanente skader. På en måte står jeg ved en korsvei igjen, hvor alle valg jeg har tatt det siste året har ført meg dypere inn i tragedie. Enten forblir jeg i denne depresjonen, muligens i årevis, og forfaller gradvis, uten muligheten til å fungere eller faktisk gjøre noe. Eller jeg kan bruke antidepressivia og håpe på å komme ut av det, og på kjøpet kanskje risikere permanent skade til seksualiteten eller hodet mitt. Jeg har ikke hatt mye sex gjennom livet, men jeg er en veldig seksuell skapning, så det vil være vanskelig å bare kaste det vekk. Men jeg kan være villig til å gjøre selv det, bare jeg får tilbake hodet mitt.

 

Tanker? Noen som har tatt antidepressivia, helst en SSRI? Trenger litt input.

 

Anonymous poster hash: d7054...62a

 

Jeg bruker SSRI og det har gjort noe med evnen til å få ereksjon. Det er en stor bivirkning. Men i valget mellom å være impotent kontra og være deprimert er valget lett. Å være konstant deprimert er klart verst. Impotens kan man leve med. Ellers ingen bivirkninger på Cipralex.

[Nukleosid]

Jeg er en intellektuell, dette kan høres arrogant ut, men ... vanlige mennesker har ikke noe å ta vare på, for de skal bare fungere i samfunnet, men jeg trenger hjernen min.

(..)

Jeg er en INTP (personlighetstype) som har en mer eller mindre unik måte å tenke på, og er istand til å konseptualisere nesten all informasjon.

Dette er ikke ment vondt, men jeg er ganske sikker på at disse tankene og forventningene du har om deg selv, kontra "vanlige mennesker", aka. alle andre (litt som Sheldon fra Big Bang Theory? (uten videre sammenligning så klart)), er grobunn for din depresjon og angst. Du forventer at du er bedre og mer intellektuell enn alle andre, at din hjerne fungerer bedre enn alle andres, og når du ikke klarer å hevde deg like mye over andre som du forventer, så blir du deprimert. Kanskje bruker du ubevisst depresjonen som en slags forklaring på det også.

 

Jeg tror du må prøve å ikke ha så store forventninger til deg selv. Det er greit å ha tro på seg selv, men ikke så mye at man blir deprimert når man ikke lykkes. Innse at du er et menneske på lik linje med andre, sett deg mål og forventninger i forhold til det, så vil det bli lettere for deg å oppnå mestringsfølelse. Hvis du har et intellekt over gjennomsnittet, så vil det å klare bedre enn du forventer gi en veldig god følelse. Om du også mestrer å ikke se ned på andre, vil du føle et bedre samhold med andre, noe som kan gjøre underverker mot depresjon.

 

Problemet blir vel å klare det jeg skriver over her. Jeg har ingen erfaring eller informasjon om hvordan du skal gjøre det, men jeg tror det jeg skriver over her er målet, det du må prøve å oppnå.

[AnonymDiskusjon]

Det høres ut som om alvorlig depresjon er riktig diagnose. Da er det ofte riktig å begynne med medikamentell behandling, og så starte med samtaleterapi.

 

Jeg tror psykiateren har fulgt de generelle retningslinjene. 

 

https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&cad=rja&uact=8&ved=0CB0QFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.psykologforeningen.no%2Fpf%2Fcontent%2Fdownload%2F20195%2F188971%2Ffile%2FNasjonale_retningsl_134229a%255B1%255D.pdf&ei=NuFLVID-L8X7ywOh-oD4BQ&usg=AFQjCNHD9YB05HZs7fN3klsAlCchtS31Iw&sig2=AFKUyK2VJy5U1pUcefny0w&bvm=bv.77880786,d.bGQ

Jeg skulle gjerne sett at du som psykolog svarte på de spørsmålene som TS faktisk spør om. Jeg fikk resept på cipralex i dag (hadde tenkt å hente og begynne i morgen), men er livredd selv for bivirkninger, spesielt libido/potens og ting som minne/konsentrasjonsevne, spesielt på permanent basis (også etter seponering). Aka akkurat samme som TS. Hadde satt stor pris på svar fra deg  

 

Anonymous poster hash: 638cd...a3c

[dag1234]

 

Det høres ut som om alvorlig depresjon er riktig diagnose. Da er det ofte riktig å begynne med medikamentell behandling, og så starte med samtaleterapi.

 

Jeg tror psykiateren har fulgt de generelle retningslinjene. 

 

https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&cad=rja&uact=8&ved=0CB0QFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.psykologforeningen.no%2Fpf%2Fcontent%2Fdownload%2F20195%2F188971%2Ffile%2FNasjonale_retningsl_134229a%255B1%255D.pdf&ei=NuFLVID-L8X7ywOh-oD4BQ&usg=AFQjCNHD9YB05HZs7fN3klsAlCchtS31Iw&sig2=AFKUyK2VJy5U1pUcefny0w&bvm=bv.77880786,d.bGQ

Jeg skulle gjerne sett at du som psykolog svarte på de spørsmålene som TS faktisk spør om. Jeg fikk resept på cipralex i dag (hadde tenkt å hente og begynne i morgen), men er livredd selv for bivirkninger, spesielt libido/potens og ting som minne/konsentrasjonsevne, spesielt på permanent basis (også etter seponering). Aka akkurat samme som TS. Hadde satt stor pris på svar fra deg

 

Anonymous poster hash: 638cd...a3c

 

 

Skulle ønske jeg kunne svare deg, men det er uetisk og faglig slurvete å svare konkret på helsespørsmål uten å ha møtt og snakket personlig med den det gjelder. Det er for mange feilkilder på et anonymt forum, og det er liten eller ingen mulighet til å komme med gode oppfølgingsspørsmål. Derfor må helseråd på et sted som dette bli generelle og slik det er faglig enighet om.

Når en skal undersøke en person er det i hovedsak tre kilder til informasjon; det personen sier, (symptomene slik de blir fortalt), det en ser (hvordan personen oppfører seg under samtalen; uro, blikk, psykomotorisk tempo, sammenheng mellom ord og adferd, etc)og ikke minst de antakelser og følelser som oppstår i en når en snakker med personen. (intuisjonen, implisitt kunnskap eller det som psykodynamisk teori: motoverføringen).

Som du forstår så får vi på et nettforum kun ordene slik de er skrevet, og det er for magert til å si noe sikkert, og derfor skal en også alltid ta alle konkrete råd her og andre nettsteder med store klyper salt. 

 

Det uetiske ligger i at alt helsepersonell har ansvar for de rådene en gir. På et anonymt forum har helsepersonellet ingen mulighet til å følge opp personen og se hvordan rådene blir fulgt opp og eventuelt justere med nye råd. Det er rett og slett for dårlig ivaretaking av den en gir rådene til.

 

Når det er sagt så er det bivirkninger av SSRI, men disse varierer sterkt fra person til person. Noen tåler medisinene godt, andre må slutte med dem. Noen må skifte mellom flere merker før de finner noen som de tåler.

Hyppige rapporterte bivirkninger er nedsatt sexlyst/evne til å få utløsning, mage/tarm-plager, kvalme, svette og hos en god del uro og forvirring. 

Jeg vet ikke om noen som har fått permanente plager etter å ha sluttet med SSRI, men så har jeg ikke oversikt over forskningen på dette området.

Du må ta spørsmålene dine opp med legen din, den som kjenner deg og helsesituasjonen din. Kun da vi du få svar som er nyttig for deg personlig.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

Jeg skjønner problemstillingen. 

 

Jeg kan nevne at jeg spurte legen (psykiater) om dette, samtalen gikk slik:

"Jeg føler jeg absolutt trenger medisin, men jeg er svært bekymret for bivirkninger, da kanskje spesielt problemer med potens etc."

Psykiater: Potensen går det vel ikke så bra med uansett for tiden, eller? 

 

Dønn. Så det er derfor jeg stiller dette spørsmålet anonymt på et forum. Er dette for øvrig noe jeg kan klage på? Psykiaterens kommentar? Ikke at jeg tar meg så nær av det, for jeg har ikke potensproblemer, men jeg føler at slike nedlatende antagelser er noe helsepersonell bør holde seg for god for. 

 

Kommentaren underbygger for øvrig bare at hun ikke har peiling, og når ikke en gang psykiateren, som faktisk i samtalen kalte seg selv ekspert på medisin, kan fortelle meg om farene på en saklig og ordentlig måte, så styrker jo det min kritiske holdning til denne medisinen. Det blir jo et sjansespill, rett og slett. 

 

Anonymous poster hash: 638cd...a3c

[AnonymDiskusjon]

Og ja det var snakk om cipralex, hun hadde allerede skrevet resepten når dette spørsmålet kom. 

Anonymous poster hash: 638cd...a3c

[dag1234]

Potensen ryker ofte ved depresjon, og det er ikke alltid like lett å si hva som skyldes sykdommen og hva som skyldes behandlingen.

 

Det var et lite sensitiv spørsmål, selv om jeg skjønner hva psykiateren ville med det. En klage fører neppe frem, men du bør vel kanskje vurdere å skifte til en behandler som er mer empatisk og som kan gi deg samtaleterapi i tillegg. Begge deler må til ved depresjon, medisin skal vurderes først ved tyngre tilstander. 

[AnonymDiskusjon]

Så flott at du sier det. Altså at medisiner skal ført vurderes ved tyngre tilstander. Jeg er hverken TS eller anonym Trådgjenoppstarter.

 

Jeg har selv hatt litt depresjon og angst. En gang for veldig lenge siden fikk jeg Fluoxetin (Prozac, Fontex og andre navn). Den gang var det nyttig. Men, jeg har alltid hatt en sunn skepsis til medisinbruk. Jeg ser selvfølgelig stor nytte i medisin. Men, jeg synes som du at ved tyngre tilstander, spesiellt på det psykiske kanskje.

 

Om man ser på sirkulasjonssystemet eksempelvis, så vil jeg tro at noe medisin kan være forebyggende på mildere tilstander. Man finner helt sikkert tilsvarende forebyggende medisinering innen psykiatrien også, det var ikke sånn at jeg mente det er helt svart/hvitt.

 

Noen år senere fikk jeg depresjoner og angst, som jeg aldri tok medisiner for. Og det synes jeg var bra. Men, jeg har forståelse for de pasienter som ønsker seg noe medisin også. Vi er alle forskjellige.

Anonymous poster hash: aa37b...5b9

[Budeia]

Psykiateren har et poeng i at den som klager å være tungt deprimert, nok ikke har så mye suksess med damer. På den annen side er det en nedlatende kommentar, som kan gjøre pasienten enda mer lei seg.

Og det er jo folk med kjæreste/ektefelle også, som blir deprimerte. Så jeg syns ikke man skal svare frekt på spørsmål om fysiske bivirkninger.

[jae-ols]

Jeg har vært deprimert i 40 år og har aldri hatt noen suksess med damer. En annen ting er at det ikke har stor betydning når man blir impotent og aldri får ereksjon (40 år) . Nå går årene og jeg føler at det er mye jeg har gått glipp av. Men som en klok mann sa, du kan ikke få alt i livet. Totalt sett er sex temmelig underordnet andre fysiske behov. 

[AnonymDiskusjon]

Heisann.

 

Jeg gikk på citalopram fra jeg var 11-12 til jeg var 18.

 

Jeg skal være ærlig med deg om åssen jeg tror det funker:

 

Ja, det er utrolig godt å kjenne at depresjonene mister taket, at man får mer og mer ro, kan slappe mer av, og alt med seg.

 

Men etter en stund, vet ikke når, så ble dette slått over til å bli ren apati. Jeg ble ikke glad, lei meg, sint, engasjert/gira, hadde ikke samvittighet og alt ble bare "ok".

 

Dette ble utrolig slitsomt, sitte i begravelser uten å merke noe annet enn at en kjeder seg, at folk kan spytte deg i trynet uten å merke et eneste lite napp av irritasjon, jeg mistet rett og slett ankeret mitt i alt som het emosjonelle ting.

 

Når jeg slutta frivillig (ble ikke fulgt opp av leger mer enn første 2 åra), så var det en drøm å kunne kjenne jeg var skikkelig forbanna igjen, deilig å kjenne at jeg kunne endelig definere meg selv og mine grenser, for de var faktisk tilstede. Men jeg merker enda at det er mye som ikke stemmer, det henger fortsatt en del apati igjen, jeg blir aldri engasjert, sjeldent glad, men det kan forsåvidt være depresjonen også.

 

Det seksuelle skjedde det ingenting med forsåvidt og det er intakt enda.

 

Jeg sier ikke at du ikke burde prøve, men sørg for å få den oppfølgingen du skal ha, vurdering hver 3/6 måned, ikke la de bruke det som en enkel løsning som de gjorde på meg.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 893a2...a02

[AnonymDiskusjon]

Fins alternativer til SSRI: 
https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1665510

Anonymous poster hash: 638cd...a3c