Tankescenario: Hvem er du etter døden?

[Imlekk]

Se for deg følgende scenario: Du dør, etter å ha levd et langt og variert liv som endte med at du ble stadig mer senil. Så dukker du opp i himmelen, og skal tilbringe en evighet der. Hvem er du?

I løpet av livet vårt så har vi mange perioder. Vi er unge, og kanskje håpefulle. Vårt ideologiske grunnlag endrer seg (kanskje man endrer religiøse standpunkt, f.eks.), og selve vår personlighet endres. Det er liten tvil om at den personen vi er nå på mange måter er forskjellig fra den vi er om ti år, eller var for ti år siden. Vi endres.

Hvilken del av deg selv er du når du kommer til himmelen? Ditt gamle, senile jeg, som ikke kjenner igjen din egen familie? Potensielt bitter og traumatisert, og veldig kynisk. Eller sånn du var i ungdommen, argumenterbart en helt annen person enn du var når du døde? Noe midt i mellom? Og hvem vil du helst være?

Som en digresjon: Jeg syns dette tankescenarioet gir de som tror på et liv etter døden et visst forklaringproblem.

[Gjest Bruker-95147]

Før jeg kan svare trenger jeg å først vite hva "himmelen" er for noe!?

[Imlekk]

Før jeg kan svare trenger jeg å først vite hva "himmelen" er for noe!?

Tenkte jeg skulle gjøre det litt vagt med vilje, siden jeg håper på en del artige svar. Men hvis du vil ha et eksempel... la oss si himmelen til det flygende spagettimonsteret, hvor man løper rundt som mennesker, blant øl-vulkanene og stripperfabrikkene.

[Gjest Bruker-95147]

 

Før jeg kan svare trenger jeg å først vite hva "himmelen" er for noe!?

Tenkte jeg skulle gjøre det litt vagt med vilje, siden jeg håper på en del artige svar. Men hvis du vil ha et eksempel... la oss si himmelen til det flygende spagettimonsteret, hvor man løper rundt som mennesker, blant øl-vulkanene og stripperfabrikkene.

 

 

Og med det mener du kanskje en personlig himmel, og hvis det stemmer, er det ikke da like greit å spørre folk om hva de ser for seg er en optimal tilstand i det vanlige livet de lever, siden alle tror sterkt på sine egne personlige/mangelfulle tolkninger av virkeligheten og identifiserer seg med det de har blitt fortalt at de er?

 

Jeg svarer ut fra at du bekrefter overstående, og da er svaret: en tilstand hvor alle har mistet evnen til å ønske seg noe annet enn det som til enhver tid er

[ærligøs]

Litt dumt og jeg velger å være 60 år i himmelen og møter mine foreldre som har valgt å være fjortiser. Det blir litt kleint når de kjefter på meg fordi jeg har kommet for sent til en eller annen himmelsk aktivitet.

 

Jeg ville vel vært 14 og håpet på å møte igjen den 20-årige damen som inviterte meg hjem til seg "for å vise samlingen av engelske bøker". Så kunne jeg rettet opp giganttabben jeg gjorde ved aldri å møte opp.

 

Men hun kan jo ha valgt å være en eldre dame i himmelen....

[Malvado]

Tja, mange muligheter egentlig :

 

1 : Kan sjelen ha minner? I såfall vil man trolig vite hvem man er og hva man har gjort etter at man har dødt. Om man ikke har minner så kan det være at sjelen gjør at man på en måte er et midtpunkt av den personen man har vært i livet og at man er trolig balansert emosjonelt (om man har følelser som en sjel uten kropp) og klar til å gå videre.

 

2 : Karma : Du bliver hva du spiser , eller hva du gjør. Har man oppført seg elendig i livet og ikke vært den aller snilleste kan du jo hende at man får svi i det når man kommer til "himmelen" , siden det ikke er spesifisert hva himmelen er så kan jo dette i seg selv bety så mye : reinkarnasjon , purgatoriet eller kanskje en tur innom helvete?

 

3 : Himmelen er hjernens siste forskansning før man fordufter... Da er man trolig slik man er når hjernen slutter å fungere.

 

Personlig tror jeg at det finnes noe mellom himmel og jord (av erfaring) og er ikke så veldig bekymret for døden og hva den innebærer.

[+orc]

Tankescenarioet er interessant men er ikke problemet like stort som det er nå som du lever i øyeblikket. Du er jo ingen spesiell person i dette øyeblikket heller, du forandrer deg fra dag til dag uten problemer, i dette livet. Da kan det vel umulig være et problem i det neste heller.

 

Noe vil skje og vi forstår det ikke, jeg ville ikke bekymret meg så mye over det. Overlat det til overmaktene, jeg har en smule anelse av, at når jeg ser på dette komplekse universet så har jeg ingen tvil om at de må være kompetente på dette. heh.

 

Gud kan ikke være et menneske, vi har ingen evner som kommer i nærheten av hva han har, ikke i nærheten engang. La oss sammenlikne Gud med et menneske:

 

1: Mennesket kjenner ikke engang seg selv.

2: Gud kjenner din person bedre enn du gjør selv. (Er ikke det provoserende? At du ikke engang regjerer over dine egne tanker, du kjenner ikke deg selv fullt ut, men det gjør han, det er ganske utrolig, at man ikke er herre over sine egne tanker engang)

 

1: Gud er usynlig

2: Du er svært synlig

 

1: Gud har ufattelig makt.

2: Vi har ingen relevant makt utover denne jordkloden, på svært begrensede geografiske områder.

 

1: Gud sitt opphav er så mystisk som det går an å bli.

2: Vårt opphav kan forklares, selv av en førskole student.

 

1: Gud kan reise opp liv fra ingenting

2: Vi kan ikke reise noenting, når noe dør så er vi hjelpesløse (iallefall nå)

 

1: Gud drives ikke av lyster som vi gjør

2: Vi er ekstremt drevne av lyster

 

Så, Gud er ikke noe menneske, han er noe helt annet. Gud kan sammenliknes med en fremmed art som forstår seg på mennesker og kan kommunisere med de.

Endret 24. oktober 2014 av +orc

[ChiaroScuro]

Se for deg følgende scenario: Du dør, etter å ha levd et langt og variert liv som endte med at du ble stadig mer senil. Så dukker du opp i himmelen, og skal tilbringe en evighet der. Hvem er du?

 

I løpet av livet vårt så har vi mange perioder. Vi er unge, og kanskje håpefulle. Vårt ideologiske grunnlag endrer seg (kanskje man endrer religiøse standpunkt, f.eks.), og selve vår personlighet endres. Det er liten tvil om at den personen vi er nå på mange måter er forskjellig fra den vi er om ti år, eller var for ti år siden. Vi endres.

 

Hvilken del av deg selv er du når du kommer til himmelen? Ditt gamle, senile jeg, som ikke kjenner igjen din egen familie? Potensielt bitter og traumatisert, og veldig kynisk. Eller sånn du var i ungdommen, argumenterbart en helt annen person enn du var når du døde? Noe midt i mellom? Og hvem vil du helst være?

 

Som en digresjon: Jeg syns dette tankescenarioet gir de som tror på et liv etter døden et visst forklaringproblem.

Jeg tror du har missforstått litt. Når etter døden blir alt levende* til jord, eller aske ved kremasjon. Og sånn går no dagan, inntil dommedag. Tenk på Adam og Eva som har venta i over 6000 år.

Da først gis sjelen en litt sånn supermann skikkelse og noen går opp og de aller aller fleste andre går ned.

 

Avdøde, mamma eller pappa, søster eller bror er ikke hos Gud nå. De har det ikke bedre nå. De sitter heller ikke å smiler og passer på deg! Det er løgn, og den løgnen forhindrer alle som har brukt den fra å gå opp.

 

* Alle mennesker, dyr, planter, fisker, fugler etc.

[Synny92]

Jeg tror på et liv etter døden.

 

Jeg tror at når jeg dør, vil sjelen min leve videre i etterverden. Å sjelen er tidløs. Den aldres ikke, den dør ikke. Den utvikler seg bare for hver gang du lever, for hver kunnskap du tar til deg, for hvert feiltrinn du gjør og hver lekse du lærer.

[ChiaroScuro]

Jeg tror på et liv etter døden.

 

Jeg tror at når jeg dør, vil sjelen min leve videre i etterverden. Å sjelen er tidløs. Den aldres ikke, den dør ikke. Den utvikler seg bare for hver gang du lever, for hver kunnskap du tar til deg, for hvert feiltrinn du gjør og hver lekse du lærer.

Av og til ønsker jeg at jeg fortsatt gjorde det, men det toget har gått.

 

Et spørsmål: Snakker du om reinkarnasjon?

[Synny92]

 

Jeg tror på et liv etter døden.

 

Jeg tror at når jeg dør, vil sjelen min leve videre i etterverden. Å sjelen er tidløs. Den aldres ikke, den dør ikke. Den utvikler seg bare for hver gang du lever, for hver kunnskap du tar til deg, for hvert feiltrinn du gjør og hver lekse du lærer.

Av og til ønsker jeg at jeg fortsatt gjorde det, men det toget har gått.

 

Et spørsmål: Snakker du om reinkarnasjon?

 

 

Ja, det blir jo det. For jeg trur jo at man kan bli gjenfødt tilbake hit på jorda, i en annen kropp, tid og sted. Men jeg har aldri helt klart i feste min tro opp mot en trossetning. Det er alltid noe på en måte, som ikke stemmer for meg. Derfor har jeg bare kommet dit hen at jeg trur det jeg trur, og det får væra bra:)

 

Jeg trur jo for eks også på en Gud. Eller, en høyere allmektig kraft, som finnes i alt rundt oss. Men jeg trur ikke at Jesus gikk på vannet, eller gjorde vann til vin.. og jeg trur ikke på Gud slik han er fremstilt i Bibelen. Det nærmeste jeg kommer er at jeg kan tro på den samme kraften folk kaller gud.

Jeg trur på det alternative. Jeg trur på villfarne sjeler. Eller spøkelser, om du vil kalle det det.

Og jeg trur på buddhismen, for jeg trur at alt rundt oss, at naturen lever. Og jeg elsker virkelig det faktum at buddhistisk tankegang går på å være det beste du kan være, at de ikke har noe frelse, noen eller noe du må " imponere" eller " ta i mot" for å få frelse. Men at alt du trenger for å nå Nirvana har du alt i deg, det er bare skjult av egne lidelser i sinnet. Vakkert!

Endret 30. oktober 2014 av Synny92

[ChiaroScuro]

Har denne høyere allmektige kraft skapt den første deg?

[+orc]

Gud må ha brukt 99.99% av skapelsestiden til å lure menneskene, da evolusjonen gjør opp for nesten 100% av utviklingen til mennesket. Og den siste 0.01% er skapelsen av mennesket (som oppstod svært sent i evolusjonsprosessen)

 

1. Gud la ned 99.99% effort i evolusjonen

2. Og 0.01% i skapelsen av mennesket.

 

I denne prosenten kan man se hvor viktigheten er for Gud. Hvor legger han mest tid i dette, så ser man at viktigheten ligger i å lure oss, ikke å skape oss.

 

Dersom jeg bruker 99.9% av tiden min til å spille sjakk vs 0.01% av tiden min til å spille ludo, så ligger min viktighet i å spille sjakk.

Endret 1. november 2014 av +orc

[fatal1]

Jeg tror på et liv etter døden

 

Slutt på kriminalitet, vold og ondskap.

 

Salme 37: 9-10 : De som gjør ond skal utryddes. Om en liten stund er den ugudelige borte, ser du etter hans sted, så er han der ikke. Men alle brottsmenn går til grunne, de gudløse har ingen fremtid.

[Synny92]

Har denne høyere allmektige kraft skapt den første deg?

 

 

Slik det står beskrevet i Bibelen? Vel, nei, jeg personlig trur ikke det.

Akkurat når det kommer til begynnelsen av alt og alle, så heller jeg nok mer mot vitenskapen igjen.

 

Som jeg sa.. Det jeg trur er sammensatt av veldig mye rart, hehe.

[IHS]

Se for deg følgende scenario: Du dør, etter å ha levd et langt og variert liv som endte med at du ble stadig mer senil. Så dukker du opp i himmelen, og skal tilbringe en evighet der. Hvem er du?

 

I løpet av livet vårt så har vi mange perioder. Vi er unge, og kanskje håpefulle. Vårt ideologiske grunnlag endrer seg (kanskje man endrer religiøse standpunkt, f.eks.), og selve vår personlighet endres. Det er liten tvil om at den personen vi er nå på mange måter er forskjellig fra den vi er om ti år, eller var for ti år siden. Vi endres.

 

Hvilken del av deg selv er du når du kommer til himmelen? Ditt gamle, senile jeg, som ikke kjenner igjen din egen familie? Potensielt bitter og traumatisert, og veldig kynisk. Eller sånn du var i ungdommen, argumenterbart en helt annen person enn du var når du døde? Noe midt i mellom? Og hvem vil du helst være?

 

Som en digresjon: Jeg syns dette tankescenarioet gir de som tror på et liv etter døden et visst forklaringproblem.

I følge kristendommen så går både kropp og sjel til himmelen, etter at de begge er fornyet/forvandlet av den hellige ånd.

[Imlekk]

I følge kristendommen så går både kropp og sjel til himmelen, etter at de begge er fornyet/forvandlet av den hellige ånd.

Kult. Forvandlet hvordan da?

[camilla98]

Jeg tror at alt vi oppfatter som virkelighet er en illusjon,. Og vi er alle skapt med et skall (altså kroppen) som skal begrense vår oppfatning av virkeligheten, og at hjernen kan gjøre uendelig mye bare at vi ikke vet det enda, feks om dere har hørt om lucid dreaming, half astral project osc. og dette skallet skal begrense alt vi kan gjøre, feks vi kan ikke fly eller puste under vann. Mens når skallet vårt dør, forsetter sjelen å leve videre, og vi kan selv skape hvordan livet etter døden skal se ut. og at hele universet består ab forskjellige verdener, og alt egentlig er en illusjon. Så om jeg vil komme til himmelen etter døden, så skaper jeg min egen himmel med alt jeg oppfatter som lykke, og at himmelen oppfattes forskjellig fra hvem som dør.

[ChiaroScuro]

Etter døden, kan vi puste under vann?

[camilla98]

nja, ikke nødvendigvis, men jeg tror liksom at når du dør kommer du til din egen himmel hvor alt du vil skal skje,skjer. akuratt som en drøm hvor du selv bestemmer hva du drømmer, så om du vil puste under vann så tror jeg du kan det