Tidenes beste film

[Spissborgeren]

[- Moradi -]

Er det bare meg eller blir andre også litt små sur når folk kun linker til en adr uten å si hva det konkret gjelder.. Av prinsipp klikker jeg aldri på slike linker...

[Spissborgeren]

Er du redd?

[CypheroN]

Er det bare meg eller blir andre også litt små sur når folk kun linker til en adr uten å si hva det konkret gjelder.. Av prinsipp klikker jeg aldri på slike linker...

Er jo bare youtube da.

[Dorian Gray]

2001: A Space Odyssey - Blu-ray screenshots.

[- Moradi -]

Jeg er usikker på hva jeg skal være redd for???? Syntes bare det er plagsomt, er kanskje litt gammeldags på det området...

[CurSe]

Er det bare meg eller blir andre også litt små sur når folk kun linker til en adr uten å si hva det konkret gjelder.. Av prinsipp klikker jeg aldri på slike linker...

Må si meg enig der, det hadde ikke skadet å skrive noen få ord om hva videoen handler om. Derfor trives jeg ekstra dårlig i "morsomme klipp"-tråden i humordelen hvor de fleste bare slenger ut en link og sier seg ferdig med det.

[Bob_3 The Builder]

2001: A Space Odyssey - Blu-ray screenshots.

Det er uten tvil det mest skuffende innlegget jeg har sett fra deg. Her forventet jeg et usaklig og humoristisk bidrag til debatten om å informere hva man linker til, og når jeg forventer 1guy1cup så får jeg bare se bluray-screens fra 2001? Makan.

 

På en annen side, så kan man si at det var en lek med sjangerforventninger. Uansett: Jeg forventet noe groteskt.

[Spissborgeren]

Jeg er usikker på hva jeg skal være redd for???? Syntes bare det er plagsomt, er kanskje litt gammeldags på det området...

Whateva!

 

Endret 21. mai 2009 av Spissborgeren

[Ccconker]

Er det bare meg eller blir andre også litt små sur når folk kun linker til en adr uten å si hva det konkret gjelder.. Av prinsipp klikker jeg aldri på slike linker...

Jeg kan bli litt småsur når folk ikke kan å dele ord!!!

[kybstud]

Er det bare meg eller blir andre også litt små sur når folk kun linker til en adr uten å si hva det konkret gjelder.. Av prinsipp klikker jeg aldri på slike linker...

Jeg kan bli litt småsur når folk ikke kan å dele ord!!!

Jeg kan bli litt småsur når folk ikke vet å begrense bruken av utropstegn.

[Lawliet]

Det er uten tvil det mest skuffende innlegget jeg har sett fra deg. Her forventet jeg et usaklig og humoristisk bidrag til debatten om å informere hva man linker til, og når jeg forventer 1guy1cup så får jeg bare se bluray-screens fra 2001? Makan.

Hehe, tenkte det samme...

[Ccconker]

Edit: "!"

 

Er ikke egentlig tre utropstegn max antall? Jeg trodde det var en bra begrensning jeg xD

 

Nok off-topic

[callahan]

beste film som noen gang er laget er: 1.) The Dark Knight!!!

2.) Road to Predition

3.) Scare Face

[CypheroN]

Du mener kanskje Scarface?

[chokke]

Vanskelig å si.

Requiem for a Dream er en fabelaktig film i sin sjanger, samme er forsåvidt LORT om du ser bort ifra disse amerikanske tullescenene.

Men storfavorittene må være 12 Monkeys og The Changeling, sistnevnte mer av tradisjon enn faktisk filmen i seg selv.

 

Spør du meg, så er en god film det en også kan forbinde med følelsen til filmen.

 

Må si det var vanskelig å finne favorittfilmer på rappen.

 

Og det er langt flere dårligere filmer enn gode :!: . Doomed, The Condemned, The Tomb, The Ruins, The Strangers, Extreme Movie, The Signal. Osv osv osv.

[Infenso]

Ny toppliste:

 

1. Eraserhead (1977, Lynch)

Vi følger Henry Spencer i det industrielle miljøet han bor i. Det tar 10 og et halvt minutt før den første replikken kommer, og resten av filmen er heller ikke særlig pratelysten. Handlingen og temaet kommer frem gjennom overdrivelser, symbolbruk og drømmeaktige sekvenser. Det er nok mange forskjellige måter å tolke denne filmen på, men for meg var det opplagt at det var Henrys angst for ekteskap og barn som ligger til grunne for handlingen. Hans nyfødte mutantbarn og forstyrrede kone er noe Henry ikke takler, og han benytter stadig muligheten til sidesprang i form av damen som bor på tvers av gangen og reiser til drømmelandet sitt.

 

Stemningen i Eraserhead er skummel og forstyrrende. Gjennom hele filmen har Lynch tatt i bruk buldring i bakgrunnen, noe man ser igjen i hans nyere filmer. Miljøet er skittent og fremmed, og det hele har et marerittaktig preg over seg. Kameraføringen er nydelig og det er få filmer som passer s/h så godt som denne. Jeg ble så fascinert av denne etter første visning at jeg ikke kunne annet enn å ta et gjensyn kvelden etter.

 

2. Pulp Fiction (1994, Tarantino)

Quentin Tarantino og Stanley Kubrick skal begge ha mye av æren for at jeg fikk øynene opp for filmmediet for alvor. Dette er i mine øyne førstnevntes beste, og det er nok mange som vil si seg enig i at han aldri har klart å finne tilbake til godformen han viste da han snekret sammen denne og Reservoir Dogs.

 

Pulp Fiction er en uhyre vellaget film der alt fra valg av skuespillere og dialog til musikkbruk og filming fungerer aldeles utmerket. En mer siterbar film skal man lete lenge etter. Den sorte humoren passer meg ypperlig og filmens kulhetsfaktor er skyhøy. Pulp Fiction er en film jeg kan se igjen og igjen uten å gå lei.

 

3. Offret (1986, Tarkovsky)

Av de fire Tarkovskyene jeg har sett, står denne frem som den mest slagkraftige og hypnotiserende. Dette samfunnkritiske verket tar blant annet for seg menneskets sårbarhet. Menneskets tilstand, liv og sinn blir satt på prøve og det skal godt gjøres å ikke føle seg liten og lamslått etter å ha sett denne.

 

Det uforutsigbare plottet gjør seeren toltalt uviten, og Nykvist forsterker denne klaustrofobiske følelsen gjennom hans vidunderlige fotografering. Alexanders filosofiske monologer i samspill med de fantastiske landskapsbildene trollbandt meg virkelig.

 

4. 2001: A Space Odyssey (1968, Kubrick)

Det blir ikke stort mer fengslende og storslått enn dette. En iskald romreise som tar for seg menneskets evolusjon. Vi blir kastet inn i en fremtidsverden der menneskene er i ferd med å miste kontrollen over sine egne skaperverk, maskinene.

 

Det visuelle, plotmessige, musikken… 2001 er perfeksjon på alle områder. HAL topper i tillegg min liste over tidenes filmskurker med klar margin. Jeg gikk nylig til innkjøp av BD-utgaven av denne. Den blir neppe stående usett særlig lenge.

 

5. Werckmeister Harmóniák (2000, Tarr)

Etter en mektig åpningsscene lot jeg meg bare imponere mer og mer, før jeg til slutt satt gapende og stirre på rulleteksten.

 

De lange tagningene og det svært rolige tempoet gir seeren god tid til å virkelig reflektere over og oppleve det som kommer frem på skjermen. Dette er dystert, men samtidig noe av det vakreste jeg har sett festet på film. Frykten og kaoset er hele tiden dominerende og Tarr skildrer dette på en særdeles engasjerende måte. Et lydspor av en annen verden virker heller ikke negativt inn på filmopplevelsen – som er av det virkelig, virkelig store slaget.

6. Lost Highway (1997, Lynch)

En drømmeaktig, hypnotiserende og surrealistisk opplevelse. Stemningen er fantastisk og filmen tar tak i deg fra første scene. Det er få filmer som skremmer meg på samme måte som Lynchs filmer. Under denne skalv og stirret jeg med vidåpne øyne på skjermen under store deler av filmen. Jeg må bare gjenta at stemningen er eventyrlig, og den buldrende bakgrunnsmusikken skaper en opplevelse som man kun får servert av David Lynch.

 

Handlingen er heller ingen enkel sak. Her gjelder det å være tålmodig og oppmerksom. Man danner seg forskjellige teorier etter første visning, og det tar ikke lang tid før man bare må ta et gjensyn.

 

7. Fear and Loathing in Las Vegas (1998, Gilliam)

Komplett kaos. Johnny Depp leverer sin hittil beste rolletolkning i denne svært fascinerende Gilliam-filmen. Soundtracket med Bob Dylan, Jefferson Airplane, The Youngbloods, Three Dog Night og mye annet snadder er uforglemmelig. Hvis jeg ønsker å drepe litt tid, klikker jeg meg bare inn på quotes-seksjonen på imdb. Filmen er full av genial monolog og dialog. Sort komedie på sitt beste.

8. A Clockwork Orange (1971, Kubrick)

Kubrick har her bygget opp en fantastisk absurd fremtidsverden. Det er to år siden jeg så denne sist, men mange av scenene husker jeg som om det var i går. Historien om gjengleder Alex som hovedsakelig interesserer seg for voldtekt, ultravold og Beethoven må jo bare bli fantastisk, og når det er Kubrick som står bak hersker det ingen tvil.

 

9. Days of Heaven (1978, Malick)

En ubeskrivelig vakker film! Kinematografien er en fryd for øyne og sjel, og i samspill med et upåklagelig lydspor blir det svært minneverdig. Regien ellers er også solid, og jeg likte narrasjonen veldig godt. I tillegg til dette er også skuespillet flott og ekte. Min Malick-favoritt med klar margin over Badlands og The New World. The Thin Red Line har jeg enda ikke sett.

 

10. Dead Man (1995, Jarmusch)

og

11. Down By Law (1986, Jarmusch)

Down By Law lavmælt dramakomedie som tar for seg en trios fengselsflukt. Down By Law er først og fremst karakterstudie, da det ikke skjer enormt mye i løpet av de 110 minuttene. Dette er langt fra negativt da dette er en fantastisk interessant trio samtidig som dialogen sitter som støpt.

 

Jarmusch har en stilig og ”rocka” måte å lage film på, noe som kommer til uttrykk i både Down og Law og Dead Man. Hans sans for humor passer meg ypperlig og omtrent alt han putter inn av musikk er kvalitet. Neil Youngs bidrag i Dead Man er uforglemmelig og for øyeblikket ringetone på mobilen min. Jeg har enda ikke sett alle filmene til Jarmusch, men jeg jobber hardt med saken. Mystery Train kommer jeg til å se neste uke.

 

12. The Big Lebowski (1998, Coens)

Min Coen-favoritt foran Barton Fink og No Country for Old Men. Her er Coen-sjarmen på topp og deres fantastiske humor har vel aldri fungert bedre. Trion Bridges, Goodman og Buscemi må jo bare bli fornøyelig, og det skader ikke at brødrene attpåtil har snekret sammen et solid manus fullt av morsomheter og flott dialog. Lydsporet er også storartet, og ”Just Dropped In-scenen” står frem som en av filmens mest minneverdige.

 

13. The Fellowship of the Ring (2001, Jackson)

Denne kommer til å vekke reaksjoner. Det skal sies at jeg ikke har sett denne på to (?) år, men den var til gjengjeld min favorittfilm fra den kom ut (2001) til 2007. Jeg forelsket meg i boka, og jeg syns så absolutt at Jackson har overført denne til film med glans. Landskapet i denne blir skildret på nydelig vis, og samspill med musikken blir dette en fryd. Jeg syns ikke de to andre filmene holder samme nivå som denne, da det fort blir litt oversentimentalt i de to samtidig som mange av morsomhetene blir tåpelige og lite passende.

 

14. Det Sjunde Inseglet (1957, Bergman)

Etter å ha fullført Det Sjunde Inseglet satt jeg i en form for ekstase. Dette er mesterlig om livet, døden og troen. Denne tematikken har alltid stått sentralt blant mennesker, og Bergmans poetiske fremstilling oser det intellekt og kvalitet av. Filmen inneholder en solid rekke minneverdige sekvenser. Scenene er nydelige og lydsporet passer perfekt. Dette er en tematikk jeg finner svært fascinerende, samtidig som settingen (svartedøden i Europa) er noe jeg alltid har syns er interessant.

 

Troen er noe Bergman tar opp i flere av hans filmer, deriblant Nattvardgästerna. En film som ikke ga meg samme opplevelsen som Det Sjunde Inseglet, men jeg tror den vil nærme seg favorittlista etter et gjensyn.

 

15. Aguirre, der Zorn Gottes (1972, Herzog)

Av de seks Herzog-filmene jeg har sett står denne frem som den beste. Et dempet og på grensen til surrealistisk mesterverk som byr på fantastisk foto og miljøskildringer. En rekke av scenene kommer til å stå som støpt i hodet mitt fremover. Jeg kan nevne en ensom hest og en uhyre bra sluttmonolog. De siste 15-20 minuttene er noe av det beste jeg har sett i mitt unge liv. Menneskets maktsyke vesen står i sentrum, og det er herlig å se på hvordan dette eventyret tærer på karakterene.

 

16. Le Charme Discret de la Bourgeoisie (1972, Buñuel)

Min Buñuel-favoritt av de syv jeg har sett (foran Simón del desierto)

Tre ektepar fra Frankrikets borgerklasse blir til stadighet forstyrret i deres forsøk på å fullføre et middagsselskap. Alt fra ”vanlige” komplikasjoner til surrealistiske hendelser setter en stopper for ekteparenes sosiale arrangementer.

 

Le Charme Discret de la Bourgeoisie er nok en film som kan tolkes på flere ulike måter. Jeg velger å se på filmen som en sort komedie med disse middagsselskapene som dens ytre handling. Tre (?) ganger følger vi de seks menneskenes vandring på en øde landevei. Et symbol for døden? Jeg tolker filmen som at de forsøker å flykte fra døden gjennom disse drømmeaktige sekvensene i form av et middagsselskap som mislykkes til stadighet.

 

Buñuel gir oss en morsom og underholdende opplevelse der overraskelsene og vendingene kommer på løpende bånd. Med andre ord ingen utypisk-Buñuel-film.

 

17. Boksuneun naui geot (2002, Park)

I hevntrilogiens første kapittel fokuserer Park på den absurde og uunngåelige hevnen. Hevnen i filmen blir fremstilt som en ond sirkel, og Park sparer ikke på grusomhetene når han skildrer konsekvensene. Han prøver stadig å sende publikum i feil retning. Det er naturlig å undre seg over hvem tittelen Sympathy for Mr. Vengeance referer til. Man kan ogspå spørre seg hvem seeren gjør rett i å vise sympati for.

 

Park skildrer en kald verden blottet for håp. Stemningen er kald fra start til slutt, og de få innslagene av musikk fungerer svært effektivt. Filmen holder en god spenningskurve, og inneholder et interessant og tankevekkende plot. Filmen byr også på en rekke vakre og imponerende scener. Komitragiske innslag er også med på å trekke opp filmoppevelsen.

 

Det er ikke mye å utsette på første kapittel av Parks hevntrilogi, men slutten inneholder en direkte håpløs voice-over han godt kunne spart seg.

 

18. Cannibal! The Musical (1996, Park)

Tidenes morsomste film.

 

19. Dazed and Confused (1993, Linklater)

Og

20. Superbad (2007, Mottola)

I mine øyner er disse to kongen av ungdomsfilmer. Dazed and Confused har kanskje ikke et klart plot man kan sette fingeren på, men er snarere en "hang out"-film med en rekke stilige karakterer. D&C er satt til 70-tallet og inneholder den rå musikken og jointrøykingen som hører med. Superbad er fantastisk morsom og "funky". Apatow-komediene utgjør mange av de beste amerikanske komediene som har kommet ut de siste årene, og denne er favoritten min sammen med serien Freaks and Geeks.

 

21. Gummo (1997, Korine)

Et særs interessant white-trash-miljø som blir fremstilt på skittent og motbydelig vis. Her møter vi på en rekke uforglemmelige karakteren som gjør seg bemerkede både ved handlinger og utseende (Hvor har Korine funnet disse menneskene?). Gummo kan beskrives som en plotløs film der karakter- og miljøstudie står sentralt. Det hele blir fremstilt på en så realistisk måte at det nærmest føles surrealistisk.

 

Med sine ”stygge” karakterer og vemmelige miljøskildringer og handlinger blir dette på mange måter en frastøtende opplevelse. Samtidig er det noe vakkert over det hele, og klippingen og den varierende kameraføringen fungerer som ekstra krydder. Julien Donkey-Boy er også verdt en titt.

22. McCabe & Mrs. Miller (1971, Altman)

Her blir de tradisjonelle westernsjangernormene snudd på hodet, og Altmans resultat er fantastisk og stemningsfullt. Dette er klassisk historiefortelling på sitt beste og i det hele tatt veldig interessant. Sountracket(Leonard Cohen) fungerer utmerket, og kameraføringen er det også klasse over.

 

23. Persona (1966, Bergman)

En dyp film som dykker ned i menneskesinnet. Enkelte scener slo meg i bakken, og fra start til slutt er den uhyre interessant. Anslaget er ypperlig, og kvaliteten holder seg stabilt på et svært høyt nivå frem til slutten. Det må også nevnes at Bibi Andersson leverer en fantastisk rolletolkning i denne.

 

Begynner å bli en stund siden jeg så denne merker jeg. Et gjensyn i løpet av sommeren er ikke utenkelig.

 

24. Bad Boy Bubby (1993, de Heer)

Den første halvtimen gir meg Eraserhead-vibber, og en følelse av håpløshet og klaustrofobi. Lavmælt, skittent og i overraskende stor grad usminket. Denne filmen er kontroversiell og frastøtende så det holder, men samtidig trist og nærmest vakker. Her snakker vi interessant kombinasjon! De bisarre sekvensene i filmen er mange. Mannen bak filmen, Rolf de Heer, vandret bygatene på utkikk etter sære hendelser han kunne bruke i filmen sin, og man kan begynne å lure på hvilken absurd by han brukte sin tid i.

 

Filmens sorte humor passer meg perfekt. I all elendigheten og skiten byr de Heer på scener som får meg til å le høyt Bubby er en av tidenes stiligste karakterer, og rollen er glimrende spilt av Nicholas Hope. Denne karen oppholder seg forøvrig fra tid til annen i Norge, og har en liten rolle i blant annet Lønsj og Uro. Kamaraføringen gir Bad Boy Bubby det lille ekstra.

 

 

25. Funny Games (1997, Haneke)

Haneke setter filmvold i perspektiv, og resultatet er ubehagelig og tankevekkende. Regien er orginal og solid, og han klarer å få frem budskapet på en spennende og uhyggelig måte. Jeg lot meg underholde av de grusomme handlingene som ble fremstilt i filmen. Haneke lykkes utvilsomt i å få seeren til å føle seg som en medskyldig.

Funny Games er også fantastisk velspilt, og jeg kunne ikke annet enn å la meg fascinere av de to psykopatene. En engasjerende og minneverdig filmopplevelse.

 

Boblere:

- Requiem for a Dream

- 12 Angry Men

- The Shining

- Babel

- Mulholland Dr.

- Irreversible

- Punishment Park

- Spalovac mrtvol

[Muggkaare]

Big Fish

[edge]

Har igrunn to favorittfilmer. Pulp Fiction pga genial svart humor og enormt bra dialog. Og, selvfølgelig, The Shawshank Redemption(Frihetens Regn). Et mesterverk av en film ingen kan matche.

[johnnyblaaaze]

Oh, dette er alltid like tricky, siden jeg skifter mening annenhver dag, om hvilke filmer som er de beste jeg har sett.. Men jeg kan sette opp en liste over filmer i litt forskjellige sjangre, som jeg alle liker godt.

 

Mulholland Dr.

Hvem fanger stemning bedre i film enn det lynch gjør? Det er særs få. I denne perlen av en film fucker han såpass med hodet ditt at du sitter igjen som ett spørsmålstegn til slutt, å alt du kan gjøre er å la den synke inn, og se den på ny neste dag. Musikken, stemningen, filmingen - alt er perfekt!

 

Mar Adentro

En Italiensk godbit. Veldig rørende film, basert på en sann historie.. Med Javier Bardem (også kjent fra No Country for Old Men), i hovedrollen.

 

Psycho

What's not to like? Det er Hitchcock på sitt beste.

 

12 Angry men

Elleve jurymedlemmer sier: "guilty". ett jurymedlem sier "not guilty".. Hvordan overbevise de elleve om at vedkommende er uskyldig..? Det finner du ut i "12 Angry Men". Morsomt plot, smarte dialoger - rett og slett en herlig flick.

 

Donnie Darko

Where do i start? Dette er kanskje min favoritt #1. Har sikkert sett den ti-tjue ganger, å går aldri lei. Dette er virkelig en perle av en film, med utrolig skuespill av hovedrolleinnhaver Jake Gyllenhaal. stemningen igjennom hele filmen er fantastisk.. Kan dra frem en scene, i kinosalen, som en klar favoritt - jeg får frysninger hver eneste gang jeg ser den.

 

Dead Man's Shoes

Oh, denne er bra. Hevntokt.. Creepy stemning. Anbefales på det sterkeste!

 

Mye mulig dette ble litt rotete, men.. Har konsumert litt for mye alkohol ikveld.

 

Men kan se igjennom i morgen, å heller adde flere jeg føler fortjener en plass.

Endret 26. juni 2009 av johnnyblaaaze