Kristendommen,en fabel, en historie; en trøst, en angst medisin og en sosial tilstand.

[Gjest Bruker-95147]

men nå er vel buddhismen langt vekk fra hva denne tråden handler om,

så buddhisme kan man snakke om på buddhistiske tråder.

greit nok vis man sammenligner kristendom og buddhisme,

men buddhisme i seg selv er ikke hovedtemaet.

 

Ja, jeg er enig - tråden handler ikke om buddhisme, og jeg som trener og praktiserer iht the eightfold path, og lytter til de beste lærerne for tiden, aner ikke hva du snakker om, fordi det er ikke den buddhismen jeg kjenner til og praktiserer

[GXT]

Kristendommen har tjent stort på å slakte opposisjonen mens den samtidig bærer tydelig preg av et ønske om å appellere til alle. Sammenliknet med andre religioner er det et stort fokus på spredning fremfor alt det andre som en religion innebærer.

 

Det er vel nettopp derfor vi i dag velger å flykte fra kristendommen. Den er for generell og betydningsløs. Den bærer i dag absolutt ingen privilegier, samtidig som at nyere generasjoner ikke blir overbevist av budskapet.

 

Når vi ikke lenger trenger trøst, når vi ikke lenger trenger håp, når vi ikke lenger trenger å frykte døden til den samme graden, da blir kristendommen urelevant.

 

Og det er noe dagens samfunn tydelig reflekterer når kristendommen til en større og større grad bare blir en byrde.

[Rider of Reason]

Knakende godt innlegg Raxzer! Ellers er det mye rot ute og går i denne tråden.

[Cair Paravel]

Kristendommen har tjent stort på å slakte opposisjonen mens den samtidig bærer tydelig preg av et ønske om å appellere til alle. Sammenliknet med andre religioner er det et stort fokus på spredning fremfor alt det andre som en religion innebærer.

 

Det er vel nettopp derfor vi i dag velger å flykte fra kristendommen. Den er for generell og betydningsløs. Den bærer i dag absolutt ingen privilegier, samtidig som at nyere generasjoner ikke blir overbevist av budskapet.

 

Når vi ikke lenger trenger trøst, når vi ikke lenger trenger håp, når vi ikke lenger trenger å frykte døden til den samme graden, da blir kristendommen urelevant.

 

Og det er noe dagens samfunn tydelig reflekterer når kristendommen til en større og større grad bare blir en byrde.

 

Det er ikkje riktig at dagens samfunn er så vesensforskjellig frå tidlegare tider, at ein aldri treng trøst og håp. Den generelle levestandard er kanskje betre, men det ville vere livsfjernt å ikkje erkjenne at folk idag også går gjennom sårbare periodar av livet. Å jage etter kunnskap, rikdom og ære kan nok døyve våre basale sjelsbehov for ei tid, men er du ærleg med deg sjølv vil du innsjå at livet utan Gud er utan mål og meining. Mammon kan ikkje gi trøst og håp når sjukdom råkar eller nære fell bort, men når hjartet er forherda greier ikkje den gudlause å vende om frå sin syndige veg og søke Gud der han er å finne.

 

Jesus er aldri generell og betydningslaus. Han ser menneske, han forvandlar liv, han kan forstå sidan han sjølv vart prøvd og freista, og han utfrir frå alle verdslege fangenskap. Jesus er vegen, sanninga og livet. Dette er den einaste meining som har evig verdi.

[t_o_m_m_y]

Brutha, den 12 Okt 2014 - 12:18, sa:

 

t_o_m_m_y, den 11 Okt 2014 - 23:15, sa:

religion er per definisjon kun

"en sett regler og ritualer som skal lede sammen mennesker til felles erkjennelse av virkeligheten",

men problemet kommer først når man har basert en ultimat sannhet på kulturen,-altså gjort kulturen til definisjon på troen.

 

man ser i dag at kristendommen fungerer som en kulturell sosial klikk som eksisterer enda for å finne en slags identitets "trygghet" i en virkelighet der ateisme er indirekte på fremmarsj jo mer unge mennesker avslører religionen sin manipulerende makt over mennesker.

 

man har gjort "ateisme" ekvivalent med mennesker som er sinte og sure og er opprørske hele tiden,

men ofte er de som kalles "ateister" de som er mest villig til å akseptere gud på en ny måte,

og man innser at det man kaller "humanister"(humanetisk forbund) er like mye ateister som ateistene selv,

og så ser man da også at mange av de mennesker som anses som "kjærlige mennesker" er humanister.

mens de inngrodde fariseer mentaliteter vil fornekte noe ny forståelse og kalle ateistene for "hedenske" eller "utroende".

 

 

Her hopper jeg litt midt i debatten, og beklager på forhånd om det sklir litt ut, selv om jeg ser at det allerede har sklidd litt ut angående buddhisme.

 

Først lurer jeg på hvor du har den definisjonen av religion fra? Personlig synes jeg den høres ut som en veldig god definisjon, men likevel er religion et rimelig omdiskutert begrep, og ikke minst vanskelig å finne en definisjon alle kan være enige om! Den vil ikke være tilfredsstillende ved at den kan ekskludere en del forskjellige religionsformer.

 

Er det virkelig nødvendig at religion har ritualer, regler ellerr til og med at man skal komme frem til en felles erkjennelse? New Age setter det sistenevnte virkelig på prøve, vet at det er mer en "hva enn som får båten din til å flyte"-løsning. Isteden vil jeg kanskje heller ha støttet meg mer til Ninian Smart som mener at det vil være mer fruktbart å snakke om at religion inneholder forskjellige dimensjoner av elementer og i ulik grad.

 

Mer Lesning om Ninian Smart sin dimensjonsinndelning: http://en.wikipedia....ons_of_religion

 

Jeg er også enig med deg at det fins noen former for religion som er veldig dømmende, manipulerende og sirompa. Likevel synes jeg det er litt drøyt å dømme hele spektret av kristendom for å være slik. Da er du på ingen måte bedre enn de som bare fordømmer ateister som sinte, sure og opprørske. Du skjærer omtrent 2,1 milliarder mennesker over en kam!

 

At det fins mange kjærlige humanister, ateister, hinduister, jøder, kristne, muslimer, buddhister, taoister osv. er det ingen som helst tvil om. Akkurat som det fins mange i denne gruppen som er dømmende, konservative og militante. Det man derimot må være påpasselig for er hvordan man generaliserer grupper. Da står man hvert fall i fare for at man ikke klarer å vise kjærlighet og omsorg for sine medmennekser. Det skaper lettere et skille mellom oss og dem. Det fins flere varianter og "subsjangre" innenfor en og samme religion.

 

så lenge du snakker i tråden sitt tema så kan du hoppe og sprette så mye du vil:)

 

definisjonen er basert på min erfaring med hva mennesker kaller "religion" sin funksjon:

å samle mennesker sammen til enhet og samarbeid,

og da kreves det en felles erkjennelse man kan samarbeide via.

man må huske at religion er menneske skapt,

og alle mennesker søker sammen i en eller annen grad,

og at det mennesker kaller "religion" håndterer med størrelser som er usynlige,-som da ikke trenger å bevises empirisk men kun trenges å tro på.(litt sånn som at filosofi har fått en lignende rolle).

mens da religion er når mennesker samles rundt en felles erkjennelse,

er da vitenskap er mer innsikten i det synlige empiriske som arbeider med tro i empirisk innsikt.

 

min erfaring er at alt som kalles "religion" må ha en tro som ikke trenger å empirisk bevises,

og som har med idealer på et høyere mentalt plan enn hva vitenskapen kan bevise her og nå.

man kaller for eksempel ikke "vitenskap" eller "fysisk trening" som "religion" annet enn når man skal refse samfunnet for å ha mistet sin kontakt med den usynlige gud(e) tro og erstattet med helsestudioer for eksempel.

religioner har da mange navn og hver har sin lære og ritualer osv for å symbolisere det usynlige man tro'r på.

men forstår hva du nyanserer,

og er helt enig med deg i at begrepet "religion" kan bety så mangt i den relative verden.

syns dog man burde skjelne mellom "usynlig tro" og "synlig tro".

 

seff skal man ikke ta alle under 1 kam.

i et forum som dette her så må man spare seg for unødvendige ord ,

så derfor må man generalisere litt og håpe på at dem som leser vil forstå nyansene som ligger som innsikt bak alle ordene.(lese mellom linjene).

hva som står skrevet om kristendommen her er hva majoriteten driver med,

og vil tro at de fleste kan kjenne seg igjen vis man studerer hvordan enkelte kirker i Norge driver sin praksis.

generelt kan du komme til 1 stikkord: dualisme.(ekstremt hovmod med "enten eller" dermed basta" holdning).

 

mitt poeng med notatet er å sette oppmerksomhet rundt den dualisme som kristendom har oppbygget som lære,

samt vise at man ikke kan anse sin gruppe som "den riktige" og "de andre" som "hedninger og gale".

og derfor kom også spm på slutten i mitt innlegg:

 

"hva står gjenværende når man fratar kristendommen for sin bibel og kultur og sin sosiale krets?

Hvor sterk vil kristendommen være uten sin kultur og teologi?

finnes kristendommen sin gud vis man fjerner bibelen og kulturen?

Vil kristendommen kunne være en universal religion som samler alle mennesker i felles erkjennelse?"

 

for da å vise at religion må ha en gud som er uavhengig av all kultur og kretser og lære,

en gud som er den samme uansett hvor på jorden man kommer,

og at derfor må mennesker søke sammen i en gud som alle mennesker kan erkjennende samarbeide i uten at man skal drepe hverandre fordi noen tro'r på "feil gud".

en tro som ikke trenger å ha i seg hovmod og dualisme som grunntro.

og at så lenge man har en gud som dualistisk setter den ene gruppen duellerende ovenfor den andre gruppe så har man ingen kjærlig gud.

mennesker har såklart skapt denne dualistiske gud,-slik mennesker skapte konfliktene i Olympia gude verdene.

 

 

 

Endret 13. oktober 2014 av t_o_m_m_y

[t_o_m_m_y]

 

men nå er vel buddhismen langt vekk fra hva denne tråden handler om,

så buddhisme kan man snakke om på buddhistiske tråder.

greit nok vis man sammenligner kristendom og buddhisme,

men buddhisme i seg selv er ikke hovedtemaet.

 

Ja, jeg er enig - tråden handler ikke om buddhisme, og jeg som trener og praktiserer iht the eightfold path, og lytter til de beste lærerne for tiden, aner ikke hva du snakker om, fordi det er ikke den buddhismen jeg kjenner til og praktiserer

 

informer meg når du har oppnådd målet ditt:)

 

[t_o_m_m_y]

IHS, den 12 Okt 2014 - 17:29, sa:

 

t_o_m_m_y, den 11 Okt 2014 - 18:21, sa:

 

Kristendommen,

en fabel, en historie, en trøst, en angst medisin og en sosial tilstand.

 

Kristendommen har fått så stor suksess pga 3 faktor:

- tilgivelse for å ha skylds følelse.

- angstdempende ovenfor døden.

- sosialt nettverk av «samme mennesker».

 

Ser man på kristendom .....

 

Er ikke det bra det da ? at folk får gjort noe med sin frykt og skyld sammen med andre ? eller mener du at folk må bli værende i frykt, skyld og ensomhet og spise tabletter ?

 

har du opplevd å

- føle den frihet som gjør at du ikke lenger er avhengig av religion og kultur for å få selvaksept?

-at du er uavhengig religionen sitt sosiale liv og kultur for å føle deg "verdig og levende"?

-Samt kan tro på "gud" eller "tao" o.l uten at du avhengig trenger mennesker for å få deg til å tro?

-at du kan gå i skogen, ha en levende opplevelse av gud eller tao som alts skaper, og ikke trenge andre mennesker bekreftelse om at du har "riktig"?

 

visst er den kristendom jeg omtaler om i mitt innlegg bra som et springbrett til en høyere bevissthet.

dog ikke bli sittende fast i den rigide/stillestående formen men bevege seg videre i den bevissthet som kan undersøke hva for eksempel "ensomhet" og "frykt" og "angst" osv ER i sin mest mentale nakne form,-og først da er man fri,-fordi man fjernet brodden som man egentlig fryktet.

 

religionen kristendom snakket om i mitt innlegg er den form for kristendom som tok det første steget men står stille i å hoppe videre til dypere visdom og bevisst forståelse av å slutte å frykte frykt.

religionen kristendom snakket om i mitt innlegg har tatt deg første steg å oppsøke hjelp i mennesker men har stilletstående stoppet å oppsøke selvinnsikt i seg selv.

 

du kommer med et godt poeng,

dog poenget ditt er satt opp som et "enten eller" holdning der du antyder indirekte at det ikke finnes noe bedre alternativ,

men faktum er at det finnes et bedre alternativ vis man våger å slippe seg løs fra det stillestående grep som kristendommen i mitt innlegg har på mennesker.

 

 

 

Endret 13. oktober 2014 av t_o_m_m_y

[Brutha]

så lenge du snakker i tråden sitt tema så kan du hoppe og sprette så mye du vil:)

 

definisjonen er basert på min erfaring med hva mennesker kaller "religion" sin funksjon:

å samle mennesker sammen til enhet og samarbeid,

og da kreves det en felles erkjennelse man kan samarbeide via.

man må huske at religion er menneske skapt,

og alle mennesker søker sammen i en eller annen grad,

og at det mennesker kaller "religion" håndterer med størrelser som er usynlige,-som da ikke trenger å bevises empirisk men kun trenges å tro på.(litt sånn som at filosofi har fått en lignende rolle).

mens da religion er når mennesker samles rundt en felles erkjennelse,

er da vitenskap er mer innsikten i det synlige empiriske som arbeider med tro i empirisk innsikt.

 

min erfaring er at alt som kalles "religion" må ha en tro som ikke trenger å empirisk bevises,

og som har med idealer på et høyere mentalt plan enn hva vitenskapen kan bevise her og nå.

man kaller for eksempel ikke "vitenskap" eller "fysisk trening" som "religion" annet enn når man skal refse samfunnet for å ha mistet sin kontakt med den usynlige gud(e) tro og erstattet med helsestudioer for eksempel.

religioner har da mange navn og hver har sin lære og ritualer osv for å symbolisere det usynlige man tro'r på.

men forstår hva du nyanserer,

og er helt enig med deg i at begrepet "religion" kan bety så mangt i den relative verden.

syns dog man burde skjelne mellom "usynlig tro" og "synlig tro".

 

seff skal man ikke ta alle under 1 kam.

i et forum som dette her så må man spare seg for unødvendige ord ,

så derfor må man generalisere litt og håpe på at dem som leser vil forstå nyansene som ligger som innsikt bak alle ordene.(lese mellom linjene).

hva som står skrevet om kristendommen her er hva majoriteten driver med,

og vil tro at de fleste kan kjenne seg igjen vis man studerer hvordan enkelte kirker i Norge driver sin praksis.

generelt kan du komme til 1 stikkord: dualisme.(ekstremt hovmod med "enten eller" dermed basta" holdning).

 

mitt poeng med notatet er å sette oppmerksomhet rundt den dualisme som kristendom har oppbygget som lære,

samt vise at man ikke kan anse sin gruppe som "den riktige" og "de andre" som "hedninger og gale".

og derfor kom også spm på slutten i mitt innlegg:

 

"hva står gjenværende når man fratar kristendommen for sin bibel og kultur og sin sosiale krets?

Hvor sterk vil kristendommen være uten sin kultur og teologi?

finnes kristendommen sin gud vis man fjerner bibelen og kulturen?

Vil kristendommen kunne være en universal religion som samler alle mennesker i felles erkjennelse?"

 

for da å vise at religion må ha en gud som er uavhengig av all kultur og kretser og lære,

en gud som er den samme uansett hvor på jorden man kommer,

og at derfor må mennesker søke sammen i en gud som alle mennesker kan erkjennende samarbeide i uten at man skal drepe hverandre fordi noen tro'r på "feil gud".

en tro som ikke trenger å ha i seg hovmod og dualisme som grunntro.

og at så lenge man har en gud som dualistisk setter den ene gruppen duellerende ovenfor den andre gruppe så har man ingen kjærlig gud.

mennesker har såklart skapt denne dualistiske gud,-slik mennesker skapte konfliktene i Olympia gude verdene.

 

Beklager, var ikke meningen å prakke på deg noen meninger, og skjønner at det er nødvendig å lese mellom linjene for å skjønne hva motparten egentlig mener, men likevel er det ofte en utfordring å gjøre over internett. Igjen, må bare unnskylde.

 

Å si at religion symboliserer "det usynlige man tror på" er likevel ikke tilfredsstillende. Jeg skjønner hva du mener, men det er fortsatt et lite fruktbart begrep. Måten du tolker det på er primært fra et vestlig og eurosentrisk ståsted. Det vil kanskje være fruktbart for å beskrive noen deler av kristendommen i den vestlige verden, men det omfanger ikke hele spektret av religion.

 

Det er mer enn bare en tro på noe metafysisk eller "utenfor" vitenskapen. Religion er ikke bare en sektor du kan sette helt for seg selv, men opptrer ofte i en blandingsform. Hvor vil du for eksempel sette grensen mellom religion og kultur? Et kors kan både være et symbol for den troende, eller være noe som primært representerer noe kulturelt.

 

La oss bruke hinduismen som eksempel. Her er ikke religionen bare en lære som omfatter noen besøk i religiøse bygg, bønn, eller studering av skrifter, det gjennomsyrer derimot hele samfunnet fra sin inndelning av kastesystemet til kyr som vandrer i gaten. Det vil være utenkelig å skille religion fra samfunnet, de er så tett sammenvevd at de hører sammen. Religionen er en del av dagliglivet, og forholder seg på ingen måte bare til noe overempirisk, det er slik samfunnet er inndelt og så absolutt en del av den materielle verden.

 

Jeg prøver altså å vise til at både det immanente og overempiriske forutsetter hverandre, og vil være umulig å separere fra hverandre. Selvsagt vil ulike religioner betone disse elementene i forskjellig grad, og tendensen har vært at det vestlige perspektivet ofte har holdt et fokus på det metafysiske. Nettopp fordi den kristne troen har et større fokus på det metafysiske, men hos hinduismen vil du en religion som har et mer verdslig preg.

 

Dette leder til problemstillingen du kommer med når du spør hva som skjer hvis man fjerner kristendommen fra sin kultur og sosiale kontekst. Problemet er nettopp at religion er ensbetydende med kultur. Du spør nesten om hva som skjer hvis man fjerner religion fra religion.

 

Hvis jeg fortsetter litt på den hinduistiske-linjen jeg var innom, så kan jeg kanskje illustrere dette bedre. Hinduismen i diaspora har vist seg å være svært annerledes fra den som blir praktisert i hjemlandet sitt hvor alle de forskjellige kulturelle/religiøse elementene er tilstede uten at man behøver å gjenskape det. Hinduister i f.eks Norge har tilpasset seg vår definisjon av religion(Kristent perspektiv), på denne måten vektlegger de det metafysiske også enda mer enn hva de gjenværende i hjemlandet ville ha gjort. Dermed kan man nesten snakke om en ny form for hinduisme, hvor det metafysiske står som det viktigste. Likevel vil verdslige elementer som gudestatuer og helligdager kunne gjenskapes.

 

Poenget er at hvis du flytter en religion ut fra sin kultur og sosiale kontekst, så omrokkerer du samtidig hele religionen og skaper noe nytt. Kultur og religion hører sammen, religion er kultur.

 

Det er fortsatt drøyt å si at majoriteten av kristne er dømmende og ekskluderende mot andre mennesker. Min erfaring har aldri vært slik, og jeg anser meg ikke for å være kristen. Ja, det er mange ulike retninger som kan være dømmende, men ikke majoriteten. Denne "enten eller"-holdningen virker også litt malplassert. For meg ser det ut til at mange av de kristne retningene er preget av nestekjærlighet og omsorg for sine medmennesker, sjekk ut kvekerne, misjonsarbeid, frelsearméen, røde kors osv.

 

Verken buddhister, hinduister, kristne, muslimer, eller jøder har et plettfritt rulleblad. Blant annet har buddhister vært blant de mest aktive i krigføring på 1500-tallet. Jeg vil likevel ikke karakterisere noe av disse trosformene som noe spesielt mer "duellerende" og fiendtlige enn andre. Det er for store variasjoner til å komme med slike generaliseringer.

 

Svaret mitt på dine spørsmål er kort oppsummert:

Religion er kultur, og de fungerer i en symbiotisk-tilstand.

[t_o_m_m_y]

Brutha, den 13 Okt 2014 - 20:46, sa:

 

Beklager, var ikke meningen å prakke på deg noen meninger, og skjønner at det er nødvendig å lese mellom linjene for å skjønne hva motparten egentlig mener, men likevel er det ofte en utfordring å gjøre over internett. Igjen, må bare unnskylde.

Å si at religion symboliserer "det usynlige man tror på" er likevel ikke tilfredsstillende. Jeg skjønner hva du mener, men det er fortsatt et lite fruktbart begrep. Måten du tolker det på er primært fra et vestlig og eurosentrisk ståsted. Det vil kanskje være fruktbart for å beskrive noen deler av kristendommen i den vestlige verden, men det omfanger ikke hele spektret av religion.

 

Det er mer enn bare en tro på noe metafysisk eller "utenfor" vitenskapen. Religion er ikke bare en sektor du kan sette helt for seg selv, men opptrer ofte i en blandingsform. Hvor vil du for eksempel sette grensen mellom religion og kultur? Et kors kan både være et symbol for den troende, eller være noe som primært representerer noe kulturelt.

 

La oss bruke hinduismen som eksempel. Her er ikke religionen bare en lære som omfatter noen besøk i religiøse bygg, bønn, eller studering av skrifter, det gjennomsyrer derimot hele samfunnet fra sin inndelning av kastesystemet til kyr som vandrer i gaten. Det vil være utenkelig å skille religion fra samfunnet, de er så tett sammenvevd at de hører sammen. Religionen er en del av dagliglivet, og forholder seg på ingen måte bare til noe overempirisk, det er slik samfunnet er inndelt og så absolutt en del av den materielle verden.

 

Jeg prøver altså å vise til at både det immanente og overempiriske forutsetter hverandre, og vil være umulig å separere fra hverandre. Selvsagt vil ulike religioner betone disse elementene i forskjellig grad, og tendensen har vært at det vestlige perspektivet ofte har holdt et fokus på det metafysiske. Nettopp fordi den kristne troen har et større fokus på det metafysiske, men hos hinduismen vil du en religion som har et mer verdslig preg.

 

Dette leder til problemstillingen du kommer med når du spør hva som skjer hvis man fjerner kristendommen fra sin kultur og sosiale kontekst. Problemet er nettopp at religion er ensbetydende med kultur. Du spør nesten om hva som skjer hvis man fjerner religion fra religion.

 

Hvis jeg fortsetter litt på den hinduistiske-linjen jeg var innom, så kan jeg kanskje illustrere dette bedre. Hinduismen i diaspora har vist seg å være svært annerledes fra den som blir praktisert i hjemlandet sitt hvor alle de forskjellige kulturelle/religiøse elementene er tilstede uten at man behøver å gjenskape det. Hinduister i f.eks Norge har tilpasset seg vår definisjon av religion(Kristent perspektiv), på denne måten vektlegger de det metafysiske også enda mer enn hva de gjenværende i hjemlandet ville ha gjort. Dermed kan man nesten snakke om en ny form for hinduisme, hvor det metafysiske står som det viktigste. Likevel vil verdslige elementer som gudestatuer og helligdager kunne gjenskapes.

 

Poenget er at hvis du flytter en religion ut fra sin kultur og sosiale kontekst, så omrokkerer du samtidig hele religionen og skaper noe nytt. Kultur og religion hører sammen, religion er kultur.

 

Det er fortsatt drøyt å si at majoriteten av kristne er dømmende og ekskluderende mot andre mennesker. Min erfaring har aldri vært slik, og jeg anser meg ikke for å være kristen. Ja, det er mange ulike retninger som kan være dømmende, men ikke majoriteten. Denne "enten eller"-holdningen virker også litt malplassert. For meg ser det ut til at mange av de kristne retningene er preget av nestekjærlighet og omsorg for sine medmennesker, sjekk ut kvekerne, misjonsarbeid, frelsearméen, røde kors osv.

 

Verken buddhister, hinduister, kristne, muslimer, eller jøder har et plettfritt rulleblad. Blant annet har buddhister vært blant de mest aktive i krigføring på 1500-tallet. Jeg vil likevel ikke karakterisere noe av disse trosformene som noe spesielt mer "duellerende" og fiendtlige enn andre. Det er for store variasjoner til å komme med slike generaliseringer.

 

Svaret mitt på dine spørsmål er kort oppsummert:

Religion er kultur, og de fungerer i en symbiotisk-tilstand.

 

helt enig,

man ser igjen og igjen at begrepet "religion" er kultur betinget,

og at "religion" er og forblir relativt begrep som vil forene det synlige med det usynlige på en symbiotisk måte.

 

er som person en tilhenger av å finne ut hva "gud" egentlig ER i sin uavhengige form,

og mine studier og analyser og erkjennelser har mer og mer viset at "gud" er ikke kulturen,

gud må være uavhengig av kulturen for å eksistere men at mennesker kan starte en religion som skal lede til gud i visse ritualer og skrifter osv som er inspirert fra kulturen.

så for meg blir det rart å søke gud via kulturen.

men du fant da den essensielle ide jeg skriver ut ifra:

"gud uavhengig av kulturen".

 

for meg som person så blir da religion sin basis på kultur en underlig måte å søke gud på,-fordi man forholder seg til fortidige forutinntatte ideer som tilpasser seg kulturen sine fordommer.

selv syntes jeg det er underlig å kalle noe "religion" og noe annet "ikke-religion",-i å med at det fysiske og det psykiske er en symbiose virkelighet som danner grunnlaget for religion.

blir som å si:"det fysiske er isolert fra det usynlige".

 

zenbuddhisme har alltid vært min interesse,

og fra det utgangspunkt så blir religioner som kristendom o.l en meget kjærlig og eiendommelig jordnær religion,-som da binder sammen mennesker i tilgivelse og nestekjærlighet,

men problemer er fremdeles der:

man binder seg til en kultur som har tendens til å bli stillestående i ritualer og vaner som etterpå blir til "tradisjoner" og dermed ikke vil gi slipp på tradisjonene for å ikke ville utforske videre nye bevisstheter og ideer.

 

det med dualisme kan man finne det i de fleste religioner og mennesker,

og vis du prater lenge nok med en kristen person så vil du før eller senere få se en hovmodig holdning som sier

"jeg tro'r på Jesus og dermed kommer til himmelen,

tro'r du ikke på Kristus så kommer du til helvete" osv.

man skal huske på at en "hovmodig person" er den person som ikke vil innrømme å muligens ha feilvurdert og dermed holder fremdeles på sine tanker som om dem var "riktige".

 

den ideelle tro ville vært

"å alltid være åpen for alt kan være mulig men først og fremst være ærlig til seg selv",-fordi kun da kan man endre sine læresetninger når ens bevissthet har fått fordypninger å forholde seg til men samtidig kritisk til å hoppe inn i nye tanker altfor fort.

 

religion er skapt for å samle mennesker sammen til noe,

men skal mennesker finne en sunn form for religion så må kulturen få sunne verdier å basere seg på,

og som person levende i bibelbelte så ser jeg virkningen av den hovmodige holdning mange religiøse viser indirekte via en toleranse for å få deg "frelst",

og en slik kultur har ingen godt at.

en falsk kultur som stenger ute all frisk levende luft og stenger inne all den gamle forbigåtte luft.

 

og ja selvfølgelig finne det blåkors osv som hjelper,-all ære til dem,

og ikke alle kristne grupper er slik jeg omtaler i mitt innlegg,

men når diverse kristendom grupper ikke har toleranse til å akseptere at alle religioner sin kjærlighet og kultur er verdig så lenge man universalt elsker alle slik dem ER,

samt når kristendommen til tider vil kananisere(bibelisere) en kultur helt fri for "hedenske trussler",

ja da begynner jeg å tenke om egentlig kristendommen og lignende religiøse grupper som jøder osv har noe funksjon som kultur meglere i kjærlighet.

ja da kan man trekke inn ord som "likestilling" og "freedom of speach" og "kollektiv enhet".

 

ja man kan spørre seg hva religion er funksjonelt godt for vis religionen er basert på en kultur som er basert på økonomisk gevinst og "jeg vs deg" aktige grupperings kriger.

 

Endret 13. oktober 2014 av t_o_m_m_y

[GXT]

Det er ikkje riktig at dagens samfunn er så vesensforskjellig frå tidlegare tider, at ein aldri treng trøst og håp. Den generelle levestandard er kanskje betre, men det ville vere livsfjernt å ikkje erkjenne at folk idag også går gjennom sårbare periodar av livet. Å jage etter kunnskap, rikdom og ære kan nok døyve våre basale sjelsbehov for ei tid, men er du ærleg med deg sjølv vil du innsjå at livet utan Gud er utan mål og meining. Mammon kan ikkje gi trøst og håp når sjukdom råkar eller nære fell bort, men når hjartet er forherda greier ikkje den gudlause å vende om frå sin syndige veg og søke Gud der han er å finne.

 

Jesus er aldri generell og betydningslaus. Han ser menneske, han forvandlar liv, han kan forstå sidan han sjølv vart prøvd og freista, og han utfrir frå alle verdslege fangenskap. Jesus er vegen, sanninga og livet. Dette er den einaste meining som har evig verdi.

 

 

Vel, er du sikker på at det ikke har forandret seg så mye? Kristendommen kan til en relativt stor grad takke død og sykdom for store deler av sin utbredelse, og med en svært stor nedgang i disse to årsakene er det en selvfølge at kristendommens påvirkning bremser betraktelig. Vi vet i dag at sykdom er en helt naturlig ting, og mange lever i dag såpass lenge at døden ikke lenger er en like stor skremselsfaktor.

Kristendommens utbredelse kan sees i sammenheng med datidens levekår, og i tillegg har kirken som sagt mistet rollen sin som en slags forsørger.

 

Samtidig lever vi i dag i en tid hvor vi selv definerer meningen med livene våre. Om dette er familie og venner eller å selv stifte familie, eller kanskje utrette noe i livet er opp til hvert individ, men man kan heldigvis ikke definere meningen med livet og hva et liv uten mål og mening er. Hvis Gud og Jesus er definerer meningen med ditt liv, er tilfellet mitt familien og mine nærmeste. Verken Gud eller Jesus kan gjøre noe som helst for meg, for jeg trenger dem ikke i likhet med mange andre.

 

Og Jesus er kanskje ikke betydningsløs. Jeg er svært glad for dem som finner glede og mening i å tro på Jesus, men faktumet er at mesteparten klarer seg fint uten. Jesus er ikke en viktig person for dem som ser på verden slik den er og skaper sin egen mening med livet.

[herzeleid]

Kristendommen har tjent stort på å slakte opposisjonen mens den samtidig bærer tydelig preg av et ønske om å appellere til alle. Sammenliknet med andre religioner er det et stort fokus på spredning fremfor alt det andre som en religion innebærer.

 

Det er vel nettopp derfor vi i dag velger å flykte fra kristendommen. Den er for generell og betydningsløs. Den bærer i dag absolutt ingen privilegier, samtidig som at nyere generasjoner ikke blir overbevist av budskapet.

 

Når vi ikke lenger trenger trøst, når vi ikke lenger trenger håp, når vi ikke lenger trenger å frykte døden til den samme graden, da blir kristendommen urelevant.

 

Og det er noe dagens samfunn tydelig reflekterer når kristendommen til en større og større grad bare blir en byrde.

 

 

Det er kanskje det paradoksale oppi det hele. På tross av at vi materielt sett har det vanvittig godt, og har større friheter enn noen generasjon i nedskrevet historie så sliter stadig flere med angst og depresjoner, og søker trøst og bedøvelse i rus og psykiatrien. Jeg tror ikke behovet for trøst, håp eller lindring av frykt har blitt noe mindre, men der man før søkte dette i religion søker mange i dag dette andre steder, med varierende resultat. Litt av problemet er kanskje at religionen er det eneste som lover at "det ordner seg til slutt", mens alt annet kun tilbyr midlertidig lindring.

[Sabell]

kristendom kommer av at det trengs et styre for menneskene og forholde seg til. Og når ikke vitenskapen kommer i mål ved vårt indre liv er Jesus bedre enn ikke noe. Men nå er ikke jesus politiker. Og tiden som er nå er rettet mot fornuften. MEn det er fortsatt kaos i blant oss derfor blir vi aldri enig om det er fabler bughisme zen elle matrix o.s.v som har rett. Men til slutt når døden når oss alle sammen da blir det fred i blant oss også står vi opp i himmelriket med jesus om vi vil FOrdi sjelen er ikke statisk. Og vi velger våre forbilder Jesus er takk og pris en av mange for noen Fordi Jesus peker mot hjertet vårt og snnheten og livet friheten freden og masse mer som alle ønsker og oppnå og ikke misnt kjærligheten. Og noen skrifter er hellige fordi de hjelper oss til det også. Og Jesus sier kom til meg alle dere som har tungt og bære jeg skal gi dere hvile. Og for de som leser kan de ha fått tro i gave og bli helbredet! AMen. Eller der og da oppleve mirakler gjennom ord. Men vi skal alltid finne feil fordi vi søker det perfekte. Og derfor vil vi alltid finne feil ved noe også. Vi ble uperfekte ved synden. Men jesus kan fortsatt redde oss Og egentlig har han gjort det for dem som tror. Men vi må vokse inn i Guds herlighet. Og det er også en kamp om skjødet. Derfor er kristendom nå også mer politisk enn hellig, men det tar ikke Gud vekk. SÅ om en skal sloss for å være i mot, så går det nedover. Men sloss man for det man er for vil det trolig gå oppover. Det ser man jo bare på hvordan hun gjør nå med gi mer til de rike og mindre til de fattige. Kalrt de rike vinner fordi de er sterkes i den materialiste verden i dag. Men den ekte vinneren er GUD JESUS FRELSEREN:) OG han har den største trona over alle himler. DU og jeg er en dråpe i havet men vi er mange dråper til sammen. Men ikke engang det slår Gud ut av himmelsprekken. Så dere kan bable om fabler og overtro til dere blir blå på tunga i tusenvis av år til om dere vil! Men det vil ikke løsne en verdens ting! FOrdi ORD ER EVIG Og Gud er også et av dem:) Dessuten slo han rot når det første mennesket begynte å tenke innover og utover oppover og nedover og han finnes i alle religioner. Og når krif om religion har vart 50000 år og mer vor lenge kommer ikke Gud til å vare`?` Alle trnger hjelp til noe Men vi må klare oss selv derfor trenger vi også en GUD som vet bedre og kan lede oss og ting kommer ikke fra seg selv. Er vi GUDER? Nei. Fordi da vill det vært prfekt her:) Men vi vet kanskje ikke hvor perfekt det egenltig er:)

Endret 13. oktober 2014 av Sabell

[GXT]

 

 

Det er kanskje det paradoksale oppi det hele. På tross av at vi materielt sett har det vanvittig godt, og har større friheter enn noen generasjon i nedskrevet historie så sliter stadig flere med angst og depresjoner, og søker trøst og bedøvelse i rus og psykiatrien. Jeg tror ikke behovet for trøst, håp eller lindring av frykt har blitt noe mindre, men der man før søkte dette i religion søker mange i dag dette andre steder, med varierende resultat. Litt av problemet er kanskje at religionen er det eneste som lover at "det ordner seg til slutt", mens alt annet kun tilbyr midlertidig lindring.

 

 

Hvorvidt religion kan gjøre en bedre jobb er usikkert, og hva depresjon og andre mentale problemer er knyttet til undres vi fortsatt over, så jeg er usikker på om jeg våger å uttale meg her. Det kan gjerne hjelpe i enkelte tilfeller, men etter min mening ser det ut til at man må være relativt fordypet i sin tro for at dette skal være en form for lindring.

Men du har et poeng.

 

Jeg kan nesten oppsummere med at religion trives dårlig i velstilte samfunn hvor grunnleggende behov (som oftest) dekkes samtidig som at allmennkunnskapen er på et relativt høyt nivå.

Religioner som kristendommen vinner i mange tilfeller ved å møte behov. Når det ikke lenger er behov å imøtekomme bremser utviklingen.

[Cair Paravel]

Vel, er du sikker på at det ikke har forandret seg så mye? Kristendommen kan til en relativt stor grad takke død og sykdom for store deler av sin utbredelse, og med en svært stor nedgang i disse to årsakene er det en selvfølge at kristendommens påvirkning bremser betraktelig. Vi vet i dag at sykdom er en helt naturlig ting, og mange lever i dag såpass lenge at døden ikke lenger er en like stor skremselsfaktor.

Kristendommens utbredelse kan sees i sammenheng med datidens levekår, og i tillegg har kirken som sagt mistet rollen sin som en slags forsørger.

 

Samtidig lever vi i dag i en tid hvor vi selv definerer meningen med livene våre. Om dette er familie og venner eller å selv stifte familie, eller kanskje utrette noe i livet er opp til hvert individ, men man kan heldigvis ikke definere meningen med livet og hva et liv uten mål og mening er. Hvis Gud og Jesus er definerer meningen med ditt liv, er tilfellet mitt familien og mine nærmeste. Verken Gud eller Jesus kan gjøre noe som helst for meg, for jeg trenger dem ikke i likhet med mange andre.

 

Og Jesus er kanskje ikke betydningsløs. Jeg er svært glad for dem som finner glede og mening i å tro på Jesus, men faktumet er at mesteparten klarer seg fint uten. Jesus er ikke en viktig person for dem som ser på verden slik den er og skaper sin egen mening med livet.

 

Det eksisterer ingen stor nedgang i absolutt mortalitet. Døden er like fullt ein realitet sjølv om vi gjennom auka forståing om hygiene og helse har forskyvd den forventa levealder til eit seinare tidspunkt. Vi vil heller aldri utrydde all sjukdom. Vi opplever ikkje lenger forgangne tiders hyppige pestar og koleraepidemiar, men talet på geriatriske kasus er venta å auke dramatisk i åra framover. At moderne menneske ikkje ser det forgjengelege i liv og død like tydeleg som før har difor ingenting med at dette alvor har slutta å eksistere. "Problemet" er at vi har institusjonalisert det svake, sjuke og døyande, slik at vi er skjerma for å ta desse inntrykka innover oss. Ordtaket "memento mori" er like gjeldande idag som alltid, og like naudsynt er det å leggje til: "memento vivere" - hugs du skal leve. I Kristus har døden ingen makt over oss, det forgjengelege skal verta ikledd uforgjengelegdom, vi skal få leggje av oss alt det jordiske som held oss nede og bli omskapt til ein ny skapning i herlegdom.

 

Når du seier at død og sjukdom er hovudårsakene til at kristendom har hatt stor utbreiing, vil eg påstå dette er eit noko forteikna bilete. Særleg vitnemåla åt forfølgde kristne og martyrane i kyrkjehistoria er viktige faktorar vi ikkje må gløyme. "Blodet til martyrane er kyrkja sin sæd" sa Tertullian, og også idag ser vi stor vekkjingar i land der det kostar å ha ei kristen tru. (td Asia, Afrika) Globalt sett er det ikkje riktig at kristendom har slutta å ekspandere, ekspansjonen har berre ei ny geografisk lokalisering (http://fastestgrowingreligion.com/numbers.html)

 

Det er elles ingenting gale i å søkje meining i vener, familie og sjølvrealisering. Gud ønskjer å velsigne oss med alt dette dersom vi først søkjer Guds rike, og let Gud skrive si historie i vårt liv. Då vil vi også oppleve rikare relasjonar og bere åndelege frukter som er gagnlege for vår neste.

[Brutha]

 

Hvorvidt religion kan gjøre en bedre jobb er usikkert, og hva depresjon og andre mentale problemer er knyttet til undres vi fortsatt over, så jeg er usikker på om jeg våger å uttale meg her. Det kan gjerne hjelpe i enkelte tilfeller, men etter min mening ser det ut til at man må være relativt fordypet i sin tro for at dette skal være en form for lindring.

Men du har et poeng.

 

Jeg kan nesten oppsummere med at religion trives dårlig i velstilte samfunn hvor grunnleggende behov (som oftest) dekkes samtidig som at allmennkunnskapen er på et relativt høyt nivå.

Religioner som kristendommen vinner i mange tilfeller ved å møte behov. Når det ikke lenger er behov å imøtekomme bremser utviklingen.

 

 

Det er en feilaktig påstand at religion trives dårlig i velstilte samfunn, om ikke fullstendig feilaktig, så hvert fall til stor grad et overdrevent syn som skygger over de mange nyansene som finnes.

 

Jeg vil kunne være enig med deg om at religion har mistet sin selvfølgelige plass hos ulike sektorer i samfunnet, f.eks at styresettet i en stat er satt inn Gud og kjønnshierarkiet er gudegitt. Istedenfor at religion mister sin betydning i samfunnet, så vil det være mer korrekt å snakke om at den isteden snevres inn til sin egen sektor. Dessuten er dette et fenomen som primært tilskrives Europa. Blant annet har pinsebevegelsen hatt stor økning i Latin-Amerika, selv om landene her har i høy grad utviklet seg inn i moderniteten.

 

En annen viktig faktor er også at selv om religionen kanskje innsnevres mer i sin egen sektor, så gir dette også religion nettopp mulighet til å fokusere på sine egne oppgaver/formål. Det vil altså vær mer naturlig å snakke om at religion går inn i en omskiftningsprosessen, og ikke ligger døende på sykeleiet.

At en bestemt type religion ikke lenger har monopol på meningssanheten, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at den dør ut og må vike plass for naturvitenskapelige forklaringer. En innsnevring av naturvitenskapen til sin egen sektor har også skjedd, blant annet tror jeg ikke mange samfunnsforskere i dag vil dra inn sosialdarwinismen for å forklare utviklingen til forskjellige samfunn. Det skjer altså en spesialisering innenfor ulike sektorer i samfunnet, og gir rom for fagfelt med sine egen sannhet. Slik du har vært innpå, så er det ikke lenger en overbærende sannhet i samfunnet. Dette kan derimot være fruktbart for ulike religiøse syn, siden det skaper konkurranse og kan skape nytt engasjement i sin egen tro eller en ny tro, i motsetning til hvis det bare er én form for religion i samfunnet som ikke skaper forskjellige grenser og man dermed kan forholde seg rimelig apatisk.

 

Vi kan altså på ingen måte snakke om at religion forsvinner etter hvert som allmennkunnskapen økes. Mennesker kan fint leve med kontraherende meningsunivers, uten det frambringer en eksistensialistisk krise. Økt allmennkunnskap kan ikke settes likhetstegn ved økt sekularisering.

[t_o_m_m_y]

 

 

Det er en feilaktig påstand at religion trives dårlig i velstilte samfunn, om ikke fullstendig feilaktig, så hvert fall til stor grad et overdrevent syn som skygger over de mange nyansene som finnes.

 

Jeg vil kunne være enig med deg om at religion har mistet sin selvfølgelige plass hos ulike sektorer i samfunnet, f.eks at styresettet i en stat er satt inn Gud og kjønnshierarkiet er gudegitt. Istedenfor at religion mister sin betydning i samfunnet, så vil det være mer korrekt å snakke om at den isteden snevres inn til sin egen sektor. Dessuten er dette et fenomen som primært tilskrives Europa. Blant annet har pinsebevegelsen hatt stor økning i Latin-Amerika, selv om landene her har i høy grad utviklet seg inn i moderniteten.

 

En annen viktig faktor er også at selv om religionen kanskje innsnevres mer i sin egen sektor, så gir dette også religion nettopp mulighet til å fokusere på sine egne oppgaver/formål. Det vil altså vær mer naturlig å snakke om at religion går inn i en omskiftningsprosessen, og ikke ligger døende på sykeleiet.

At en bestemt type religion ikke lenger har monopol på meningssanheten, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at den dør ut og må vike plass for naturvitenskapelige forklaringer. En innsnevring av naturvitenskapen til sin egen sektor har også skjedd, blant annet tror jeg ikke mange samfunnsforskere i dag vil dra inn sosialdarwinismen for å forklare utviklingen til forskjellige samfunn. Det skjer altså en spesialisering innenfor ulike sektorer i samfunnet, og gir rom for fagfelt med sine egen sannhet. Slik du har vært innpå, så er det ikke lenger en overbærende sannhet i samfunnet. Dette kan derimot være fruktbart for ulike religiøse syn, siden det skaper konkurranse og kan skape nytt engasjement i sin egen tro eller en ny tro, i motsetning til hvis det bare er én form for religion i samfunnet som ikke skaper forskjellige grenser og man dermed kan forholde seg rimelig apatisk.

 

Vi kan altså på ingen måte snakke om at religion forsvinner etter hvert som allmennkunnskapen økes. Mennesker kan fint leve med kontraherende meningsunivers, uten det frambringer en eksistensialistisk krise. Økt allmennkunnskap kan ikke settes likhetstegn ved økt sekularisering.

 

religion er vel basert dominerende på følelser i subjektiv grad,

og vitenskapen basert på dominerende nøytrale tanker og logikk,

 

så uansett om man skulle snakke om en hvilken som helst religion så vil religion aldri forsvinne,-pga vis religionen skal forsvinne så må også en gud eller en skaper ta vekk subjektive følelsene i oss mennesker og istedenfor gjøre oss allvitende fullkomne ergo ikke trenge noe religion lenger for håp og forståelse,

 

og vis noen skulle påstå at "religion er død" så har man kun byttet ut ordet "religion" med "livsstil" eller "ideal" men fremdeles fått den samme tro som religion baserte seg på:

subjektive følelser som trodde på en logisk tankerekke.

 

og faktum er at en "religiøs tro" er like mye troen på subjektivt ideal man vil oppnå som å tro på en gud.

det er vel kanskje helst navnet "religion" som innsnevrer en til å tro at man kun da må tro på en gud for å være "religiøs"

og så har man "New age" menneskene som er alternativet vis man vil være "ikke-religiøs"(og i begrepet "New age" så ligger også buddhismen og de østlige livsstiler som indirekte innhold).

og så har man "ateister" som tro'r seg naivt å være "religions frie",

og så har man til slutt humanister som ikke tro på noe gud eller ikke-gud men kun tro'r på et ideal om rettferdighet og nestekjærlighet osv.

men likevel så er alle disse former for tro en religiøs opplevelse som gir hver person den samme religiøse opplevelse av å eksistensielt leve med en mening.

 

 

[herzeleid]

 

 

 

Det er kanskje det paradoksale oppi det hele. På tross av at vi materielt sett har det vanvittig godt, og har større friheter enn noen generasjon i nedskrevet historie så sliter stadig flere med angst og depresjoner, og søker trøst og bedøvelse i rus og psykiatrien. Jeg tror ikke behovet for trøst, håp eller lindring av frykt har blitt noe mindre, men der man før søkte dette i religion søker mange i dag dette andre steder, med varierende resultat. Litt av problemet er kanskje at religionen er det eneste som lover at "det ordner seg til slutt", mens alt annet kun tilbyr midlertidig lindring.

 

 

Hvorvidt religion kan gjøre en bedre jobb er usikkert, og hva depresjon og andre mentale problemer er knyttet til undres vi fortsatt over, så jeg er usikker på om jeg våger å uttale meg her. Det kan gjerne hjelpe i enkelte tilfeller, men etter min mening ser det ut til at man må være relativt fordypet i sin tro for at dette skal være en form for lindring.

Men du har et poeng.

 

Jeg kan nesten oppsummere med at religion trives dårlig i velstilte samfunn hvor grunnleggende behov (som oftest) dekkes samtidig som at allmennkunnskapen er på et relativt høyt nivå.

Religioner som kristendommen vinner i mange tilfeller ved å møte behov. Når det ikke lenger er behov å imøtekomme bremser utviklingen.

 

 

Jeg tror ikke nødvendigvis religion er løsningen for alle i dag, men at den etterlater seg ett tomrom som mange har ett behov for å fylle. Min påstand er at vi fortsatt har en del av de samme behovene, men søker å få tilfredsstilt disse andre steder som både gir heldige og mindre heldige utslag.

[Abigor]

Jesus er aldri generell og betydningslaus. Han ser menneske, han forvandlar liv, han kan forstå sidan han sjølv vart prøvd og freista, og han utfrir frå alle verdslege fangenskap. Jesus er vegen, sanninga og livet. Dette er den einaste meining som har evig verdi.

Jesus hater alle mennesker.

[Cair Paravel]

Jesus hater alle mennesker.

 

Kol 2:15 - Han avvæpna maktene og herredøma og stelte dei fram til spott og spe då han synte seg som sigerherre over dei på krossen

 

Jesus har også makt til å avvæpne dei maktene som får deg til å spotte Gud. Jesus ønskjer å sette oss fullstendig fri frå alt det vonde og verdslege som vil øydeleggje og føre til fortaping. Berre hos Jesus kan sjela finne si rette kvile.

[Abigor]

Jesus har makt til å avvæpne gudsbespottende makter, men gjør det ikke. Fordi Jesus ikke ønsker? Fordi Jesus ikke bryr seg? Fordi Jesus er svak?

 

Slayer - Disciple - "God hates us all"

 

Jesus hater alle mennesker. Men kanskje spessielt de kristne? Hos Jesus vil sjelen for evig være plaget. Kun når man fjerner seg fra Jesus får sjelen ro.

Endret 17. oktober 2014 av Abigor