Klarer ikke få kritikk av voksne personer

[AnonymDiskusjon]

hei.

 

Jeg er oppvokst i fosterhjem, men bodde mine første år hos min far som er alkoholiker. Hvis man gjorde noe galt fikk det konsekvenser, og han ble bly forbanna. Jeg tror dette har gjort slik at jeg har lett for å brase ut i gråt når jeg får kritikk av voksne personer. Det behøver ikke skje hver gang, og det kommer ann på hvem som gir kritikk, og hva kritikken er, men jeg takler det som regel ikke særlig bra. Ofte ender det i gråt.

 

Jeg er 20 år gammel gutt. Noen som kan bekrefte om dette kan stemme?

Anonymous poster hash: 8ae31...6e2

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

 

 

 

Litt usikker på hva du mener med om det kan stemme, men dersom du har opplevd noe tidlig i livet kan det gå utover livet videre. Anbefaler å prate med en psykolog om det. Du kan snakke med legen din, som da henviser deg videre.

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Litt usikker på hva du mener med om det kan stemme, men dersom du har opplevd noe tidlig i livet kan det gå utover livet videre. Anbefaler å prate med en psykolog om det. Du kan snakke med legen din, som da henviser deg videre.

 

Det er en teori fra min side. Virker logisk. Beklager for dårlig forklaring i første post

 

 

 

Anonymous poster hash: 8ae31...6e2

[Coneunofax]

Beklager at du måtte oppleve det i barndommen din. Det er forferdelig. Barn fortjener trygghet, oppmerksomhet og respekt, og det høres det ikke ut som du fikk.

 

Når du reagerer slik på kritikk, er kritikken rettferdig eller urettferdig? Vet personen som kritiserer deg hva dine mål er? Det er viktig å gjøre slike distinksjoner, spesielt hvis du ikke har blitt tatt hensyn til i oppveksten. Da er det fort gjort å bli utnyttet emosjonelt av andre mennesker.

 

Det er også viktig å anerkjenne at den reaksjonen du har i dag faktisk er helt naturlig med tanke på bakgrunnen din.

 

Har du noensinne vært hos psykolog før? Hvis du har vært ensom og opplevd mye vondt i barndommen din, vil det hjelpe å ha noen som lytter på dine erfaringer og tar din side, uten å bortforklare og intellektualisere.

Endret 7. oktober 2014 av Coneunofax

[AnonymDiskusjon]

Jeg har opplevd noe av det samme, Men det som skjedde meg var at folk rundt meg hadde en tendens til og prate dritt om alt og alle bak ryggen til andre men om de var med deg var de hyggelige og snille. Det var mange personer jeg trudde var mine venner men jeg fikk vite i ettertid at de prata dritt om meg og gjorde masse ufine ting bak min rygg selv om de med egen vilje inviterte meg med på ting for så at de "vennene" mine når de ikke var med meg snakket bare drit om meg og andre.

 

Foreldrene til de rundt meg og foreldrene generelt i den kretsen som tilhørte meg var utrolig negative til andre barn og hva de gjorde. de anbefalte sine egene barn og ikke leke eller være med visse andre barn. Foreldrene satte oss barna i grupper som "Flinke" "drittunger" osv og behandlet oss deretter, De snakket ufint om andre barn foran sine egene barn. Dette har resultert i at om jeg får vite at andre prater dritt om meg bak min rygg og har problemer med åssen jeg er men fortsetter og prate til meg som om ingen ting er galt, om folk gjør det så går alt i svart for meg. jeg lager et lite hellvette for personer som gjør slik uten at de vet at det er jeg som er ansvarlig. Jeg klarer ikke la slike ting ligge med mindre jeg får tatt igjen på et vis.

 

På den andre siden om folk forteller meg de probleme de evt har med meg så er det greit.

 

Så det at du reagerer den dag i dag med noe du har opplevd som veldig negativt tidligere er ikke uvanlig, du er ikke alene om det, jeg har pratet med folk om det og noe av det som er vanskeligst og legge bak deg er ting som har preget deg i barndommen.

Anonymous poster hash: a41f1...a42

[AnonymDiskusjon]

Beklager at du måtte oppleve det i barndommen din. Det er forferdelig. Barn fortjener trygghet, oppmerksomhet og respekt, og det høres det ikke som du fikk.

 

Når du reagerer slik på kritikk, er kritikken rettferdig eller urettferdig? Vet personen som kritiserer deg hva dine mål er? Det er viktig å gjøre slike distinksjoner, spesielt hvis du ikke har blitt tatt hensyn til i oppveksten. Da er det fort gjort å bli utnyttet emosjonelt av andre mennesker.

 

Det er også viktig å anerkjenne at den reaksjonen du har i dag faktisk er helt naturlig med tanke på bakgrunnen din.

 

Har du noensinne vært hos psykolog før? Hvis du har vært ensom og opplevd mye vondt i barndommen din, vil det hjelpe å ha noen som lytter på dine erfaringer og tar din side, uten å bortforklare og intellektualisere.

Hei, Coneunofax.

 

Jeg unner ingen det jeg opplevde. Bodde sammen med han de 5 første årene av livet mitt. Husker en god del av hva som skjedde, også hørt mye av folk.

 

Kritikken er både og. Den er vel som regel rettferdig, men de behøver ikke å vite hva mine mål er. Jeg fikk kritikk i dag av en sykepleier pga vekten min. Tok det veldig ille opp da jeg har gått ned litt en del allerede. Hun var ikke klar over målet mitt som var å gå ned, og noe jeg holdt på med.

Har et eksempel fra en praksisplass i fjord vinter. Jeg prøvde å komme meg igjennom dagen, og var langt vekk fra komfortsonen min. Da jeg stod å tok noen varer på plass i hyllene hadde jeg ene hånden i lommen, og fikk beskjed av en kollega at jeg ikke kunne ha hendene i lommene når jeg jobber i butikk. Jeg begynte ikke å gråte, men jeg reagerte på det. Ikke slik at hun merket det, men jeg tenkte inni meg at jeg ikke klarte dette.

Hun var ikke klar over bakgrunnen min.

 

Som fosterbarn må man prate med psykolog. Jeg har blitt tvunget dit. Gikk første årene i fosterhjem til en fyr i byen. Var litt av å på, også fikk jeg ny psykolog etter 4 års pause fra psykologer. Hun var veldig hyggelig. Jeg gikk der 1 år.

 

Husker jeg begynte å gråte fort på konferansetimer. Ofte fordi de synes jeg kunne gjøre ting bedre når jeg følte jeg gjorde mitt beste. Jeg taklet det rett og slett ikke. Dette tror jeg også har ført til at jeg kritiserer meg selv veldig mye. Det er ikke meningen, men jeg kan ikke noe for det at jeg tenker kritisk, og trykker meg selv ned.

 

 

 

Anonymous poster hash: 8ae31...6e2

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg har opplevd noe av det samme, Men det som skjedde meg var at folk rundt meg hadde en tendens til og prate dritt om alt og alle bak ryggen til andre men om de var med deg var de hyggelige og snille. Det var mange personer jeg trudde var mine venner men jeg fikk vite i ettertid at de prata dritt om meg og gjorde masse ufine ting bak min rygg selv om de med egen vilje inviterte meg med på ting for så at de "vennene" mine når de ikke var med meg snakket bare drit om meg og andre.

 

Foreldrene til de rundt meg og foreldrene generelt i den kretsen som tilhørte meg var utrolig negative til andre barn og hva de gjorde. de anbefalte sine egene barn og ikke leke eller være med visse andre barn. Foreldrene satte oss barna i grupper som "Flinke" "drittunger" osv og behandlet oss deretter, De snakket ufint om andre barn foran sine egene barn. Dette har resultert i at om jeg får vite at andre prater dritt om meg bak min rygg og har problemer med åssen jeg er men fortsetter og prate til meg som om ingen ting er galt, om folk gjør det så går alt i svart for meg. jeg lager et lite hellvette for personer som gjør slik uten at de vet at det er jeg som er ansvarlig. Jeg klarer ikke la slike ting ligge med mindre jeg får tatt igjen på et vis.

 

På den andre siden om folk forteller meg de probleme de evt har med meg så er det greit.

 

Så det at du reagerer den dag i dag med noe du har opplevd som veldig negativt tidligere er ikke uvanlig, du er ikke alene om det, jeg har pratet med folk om det og noe av det som er vanskeligst og legge bak deg er ting som har preget deg i barndommen.

 

Anonymous poster hash: a41f1...a42

 

Fellesnevneren er at vi reagerer på situasjoner vi har vært utsatt for tidligere. Takk for at du delte historien din

 

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen. Jeg har blitt veldig usikker på hva folk tenker om meg, etter å ha hørt hvor mye dritt som blir sagt bak ryggen til andre. Det har gjort at jeg er litt på vakt, og litt kritisk til at andre faktisk mener det de sier, og hvor "ekte" de er som personer. Det beste er å si det til vedkommende man har problemer med.

 

Anonymous poster hash: 8ae31...6e2

[Coneunofax]

Det er i de første 5 årene den grunnleggende utviklingen i hjernen tar sted. Våre tidlige opplevelser har dermed en stor påvirkning på hvordan vi utvikler oss. Tidlige traumatiske opplevelser sitter som regel veldig dypt. Men, det er fremdeles mulig å oppnå store endringer gjennom terapi, for eksempel Cognitive Behavioral Therapy.

 

Jeg kan også anbefale Mindfulness, som ifølge Wikipedia betyr

 

Mindfulness is "the intentional, accepting and non-judgmental focus of one's attention on the emotions, thoughts and sensations occurring in the present moment"

 

Praksisen opprinner fra meditasjon og andre Buddhistiske praksiser, men går i retningen av øvelser som har vitenskapelig bekreftet effekt. Det er ikke spirituelt. Mange som har vonde erfaringer i barndommen ender opp med å ha et motvillig forhold til sin egen kropp og sine følelser. Det finnes mange bøker med øvelsesoppsett for å komme igang. Jeg har stort sett ikke hørt noe negativt fra de som har prøvd dette.

 

Det er bra du er kritisk til folk. Å lytte til både hva folk sier, og hva de prøver å unngå å si, er en undervurdert egenskap. Vi sier mye mer om oss selv enn vi er klar over. Et av de beste rådene jeg har fått i dette området er å stole på instinktene mine, fremfor å følge de mange mantraene om aksept og tilgivelse vi har i samfunnet.

Endret 7. oktober 2014 av Coneunofax