Tunge tanker, er jeg deprimert?

[AnonymDiskusjon]

Mulig dette blir langt og rotete men trenger å lufte tankene litt. Hvis noen orker å sette seg inn i det setter jeg pris på litt tilbakemelding. Burde sikkert vært hos en psykolog, men jeg er 22 år og student så hvis jeg slipper hadde det vært best for lommeboka...

 

I det siste har jeg vært så lat at jeg blir irritert på meg selv. Det skal veldig mye til for å engasjere meg eller gjøre meg interessert. Sliter med å finne mening i å gjøre noe som helst og hvis det er noe jeg må gjøre så leverer jeg bare det minimale som trengs for at det skal bli akseptert. Kan ikke huske sist jeg gjorde mitt beste for å oppnå noe, eller at jeg virkelig hadde lyst til å gjøre noe for den saks skyld.

 

Jeg sliter med å finne noen mening i hvorfor jeg skal legge ned innsats i noe som helst. Legger ved noen spørsmål som surrer i hodet mitt slik at dere kan komme inn i tankegangen min:

 

Hvis vi skal dø en dag alle sammen, hva er meningen med å gjøre noe som helst? Hva er meningen med å leve? Hva tjener jeg på å leve i det hele tatt? Hvem tjener noe som helst på at jeg lever? Hvis vi slutter å eksistere når vi dør så er jo ingenting jeg gjør av betydning til syvende og sist? I så fall, kan noen andre tjene på det? Hvis de også skal dø en dag gjør det jo ikke noen forskjell for de heller? Er det i det hele tatt noen som tjener på at jeg, eller noen andre for den saks skyld, eksisterer i det hele tatt? Eksistensen av noe som helst er litt absurd for meg, hadde det ikke vært mye lettere om ingenting eksisterte i det hele tatt?

 

Det er nok stort sett eksistensielle spørsmål som er umulige å svare på, men jeg kjenner de suger alt som kalles motivasjon ut av meg. Hvis noen hadde spurt meg hvem jeg er eller hva jeg står for hadde jeg ikke hatt noe godt svar. Selvfølgelig er det verdier jeg kjenner meg igjen med og som virker mer attraktive enn andre; spesielt rettferdighet og det å behandle andre bra er verdier som resonnerer bra med meg, men er det virkelig meg eller er det en mening påvirket av omgivelsene mine?

 

Den eneste konklusjonen jeg har kommet til er at selv om jeg ikke ser noen mening i livet er det ikke sikkert andre deler den oppfatningen. Det er ikke rettferdig mot andre å behandle dem som jeg behandler meg selv. Derfor lever jeg stort sett for andre, og det er bare andres ønsker som kan gi meg motivasjon i det hele tatt. Spesielt er det kjæresten min jeg lever for. Jeg studerer for å kunne skape en god fremtid for henne, jeg er med henne på de tingene hun vil og gjør så godt jeg kan for at hun skal være lykkelig. Føler jeg er litt på "standby" mellom hver gang jeg er med henne. Som om resten av livet mitt bare er en venteperiode til neste gang jeg kan glede henne. Det er ingenting som gleder meg så mye som det å se henne smile eller holde henne i armene mine.

 

Jeg blir nesten redd av å tenke på hvor likegyldig jeg er til meg selv. Jeg har helt sluttet å trene (Gått fra å løpe under 10min på 3000m for 2-3 år siden til 14-15min nå) og spiser den maten som er lettest å lage. Kan leve flere dager i strekk på bare brødskiver med enkelt tubepålegg og vann/brus. Hvis jeg føler for det kan jeg strekke meg til ferdigpizza eller annen enkel middag. Med mindre jeg skal spise med kjæresten, da kan jeg uten å tenke flere ganger over det lage ordentlig god middag. Leiligheten er utrolig rotete og oppvasken kan stå lenge før jeg tar den(om jeg ikke har flere tallerkener duger kjøkkenpapir som tallerken...) men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det, annet enn hvis kjæresten er på besøk.(da rydder jeg alt og vasker før hun kommer)

 

Selv om jeg stort sett er ganske likegyldig til meg selv hender det jeg får ånden over meg og skal begynne å trene igjen eller lignende. Forteller meg selv at kjæresten hadde blitt enda gladere om jeg var i bedre form osv... Men det varer stort sett ikke mer enn et par dager for blir de-motivert av hvor dårlig form jeg faktisk er i nå. Føler livet bare passerer forbi og jeg tenker ikke noe større om det...

 

Er det noen der ute som kjenner seg igjen i det jeg forteller? Hva tenker dere, eventuelt hvordan kom dere ut av det? Har dere svar/løsninger på noen av tankene jeg nevner? All hjelp tas imot med takknemlighet.

 

Anonymous poster hash: 20666...449

[dovifte]

Din motivasjon er kjæresten din. Ellers bryr du deg ikke særlig mye. Akkurat som de fleste her i verden.

Ikke la deg lure av naboens Facebook-meldinger. Som oftest er det bare løgn.

 

Ditt default modus er å ikke bry seg om trivielle ting.

- Å ikke bry seg om hvordan leiligheten ser ut.

- Om tallerkenene, som bare du skal spise av, er rene.

- Lager ikke eksklusive middager når du er alene.. Hvem gjør det? En brødskive er da nok. Så lenge du blir mett.