Diagnose... personlighetsforstyrrelse - hva nå?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har fått diagnosen F60.9 Uspesifisert personlighetsforstyrrelse.... som en konsekvens av alvorlig mobbing og traumer som barn.

 

Hva nå?

 

Sitter igjen med et inntrykk av at det egentlig ikke er stort å gjøre, og vet at jeg egentlig klarer meg ganske greit.

 

Skal tenke litt på hva jeg vil videre før det eventuelt kan bli snakk om behandling fra nyåret. Men jeg vil gjerne vite mer før jeg bestemmer meg for om jeg skal orke å gjøre noe med dette. Hva kan gjøres, og hvordan er prognosene?

 

En annen side av saken - jeg har kranglet med nav og vært i nav-systemet via arbeidsavklaringspenger i 3 år nå. Jeg er enda usikker på egen arbeidsevne. Hvilken (om noen) sammenheng fins det mellom personlighetsforstyrrelser og arbeidsevne, og kan jeg / bør jeg fortsatt forlange hjelp med å finne ut av hvordan min arbeidsevne er?

 

Jeg er en bitter jævel i midten av 20-årene som ikke stoler på folk og som er evig på vakt. Helst ønsker jeg en tilværelse der jeg har muligheten til å trekke meg tilbake langt unna andre folk. Jeg er smart, men ønsker egentlig bare en "enkel" jobb med 0 stress, og en vanlig inntekt. Har ikke kjangs på arbeidsmarkedet på egen hånd, blandt annet fordi det er helt åpenbart at jeg sliter, årevis med "forklaringsproblem" for hva jeg har holdt på med, og ca. 0 dokumenterbar arbeidserfaring. Somatisk helse som ikke er god, det merkes at jeg har hatt problemer med undervektighet i åresvis.

 

Jeg ønsker ikke en framtid som trygdet, men er det en retning jeg "bør" tenke i, når jeg nå skal se for meg et verstefall-scenario for framtiden? Personlighetsforstyrrelse, gjentatte episoder med depresjoner, evig tilstedeværende problemer med mat, vage problemer med smerter og hodepine. Hva bør dokumenteres nå, i tilfelle ting blir værre senere og jeg ikke finner en hylle i arbeidslivet med plass til meg som jeg er?

Anonymous poster hash: 2422e...54a

[Emancipate]

Jeg er en bitter jævel i midten av 20-årene som ikke stoler på folk og som er evig på vakt. Helst ønsker jeg en tilværelse der jeg har muligheten til å trekke meg tilbake langt unna andre folk. Jeg er smart, men ønsker egentlig bare en "enkel" jobb med 0 stress, og en vanlig inntekt.

Det kan du jo gå inn for å endre på. Se på hvilke følelser du har som gjør at du må senke lista såpass og fiks dem. Se på hvilke evner du mangler som gjør at du må senke lista såpass, og lær dem. For jeg mener at du senker lista for hva du vil her, istedenfor å kjenne hva du egentlig vil.

 

At du ønsker en vanlig jobb er jo greit, men jeg får inntrykk av at du gjør det fordi du ikke takler noe annet.

 

Forslag:

1. Endre måten du prater med deg selv på sånn at du senker spenningsnivået istedenfor å øke det.

2. Start med noe mind-body-greier som Qi Gong.

[dag1234]

F60.9 er den mest meningsløse av alle PF-diagnosene og bør ikke brukes.

Den sier ingenting om hva du sliter med, gir ingen pekepinn for hvilken behandling du trenger og gir lite informasjons om ditt funksjonsnivå. Heller ikke kan vi si noe om (rest-)arbeidsevne ut fra denne diagnosen. Den sier bare at du har hatt en del vansker med deg selv og med andre, og at disse vanskene har stått på noen år.

 

Derfor er det heller ikke mulig å si noe generelt om prognose. Men du er i 20årene, og da har på ingen måte toget gått for å få det bedre.

 

Jeg ville tenkt at du burde utredes ytterligere og da i forhold til to sider av saken, som kan, men ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre:
- hvilket arbeid du kan klare

- hvilken behandling du kan ha nytte av.

 

Arbeidsavklaring vil nav være rette instans for, mens behandlingspotensiale er en jobb for spesialitshesetjensten, dvs DPS.

Personlighetsforstyrrelse er ikke det samme som et elendig liv eller at du ikke kan få hjelp. Å få tak i dine sterke sider er langt viktigere der du nå er i livet, enn å fokusere på alt du ikke kan. Du er for ung til å legge inn årene, da måtte du ha langt større problem enn de du skriver om her.

[rockPaperScissors()]

 

Jeg ønsker ikke en framtid som trygdet, men er det en retning jeg "bør" tenke i, når jeg nå skal se for meg et verstefall-scenario for framtiden?

Anonymous poster hash: 2422e...54a

 

 

Nei er svaret.

[AnonymDiskusjon]

Du er for ung til å legge inn årene, da måtte du ha langt større problem enn de du skriver om her.

Mine problemer kommer nødvendigvis ikke fram i sin helhet her, jeg velger å være vag for å få innspill i all slags retninger. Jeg har en liten mistanke om at det egentlig ikke er stort å gjøre med meg, og at jeg egentlig bare burde gjøre det slutt først som sist. Jeg er lei av at alt skal være en meningsløs kamp, og jeg ser ingen realistiske muligheter til å få trukket meg unna til eremittilværelsen jeg ønsker. Det er noe fundamentalt galt med meg, og jeg vil egentlig bare være for meg selv, uten å være i kontakt med eller til bry for andre. Det er bare tilfeldigheter som har hindret meg i å virkelig skade andre. Det ligger innlærte mønstre i meg fra barndommen som gjør at jeg kan være eksplosivt aggressiv. Jeg er en pasifist som ikke engang slår fluer, allikevel så koker det over såpass at det kan bli riktig skummelt, og normale konfliktsituasjoner eskalerer himmelhøyt. Det gjør vondt å være sånn.

 

Jeg har absolutt ingen ønsker om å legge inn årene, men jeg tenker sånn at *nå* er jeg inne i en situasjon der jeg er i kontakt med nav i forhold til min arbeidsevne, jeg er *ikke* blitt noe klokere etter 3 år på aap (før det hadde jeg 3-4 år med studier uten resultat på grunn av problemene mine), og da er det vel ikke unormalt å tenke at "hva om" alt ikke blir bedre? Sånn for eksempel i et tiårsperspektiv. Hva om jeg fortsatt kommer godt oppi 30-årene og fremdeles ikke takler arbeidslivet, og opplever at plagene mine blir værre? Bør jeg få utredet mer nå, som jeg først er igang? Om problemene vedvarer og forværrer seg, er det ting som bør dokumenteres nå slik at jeg står sterkere i framtiden, om alt går galt?

 

Jeg er usikker på om jeg vil gå løs på mer behandling og utredning. Det frister veldig å la vær, og fortsette med det meningsløse utdanningsløpet jeg er igang med nå, og leve på lånekassen og heller flytte problemer med arbeidslivet fram i tid. Men er det sunt å studere fordi det er eneste alternativ, når ønsket om å faktisk bruke resultatet av studiene til noe er helt fraværende?

 

Når jeg i sommer satte igang prosessen med utredning igjen, så hadde jeg håpet på å få noen svar. Men førsteinntrykket av diagnosen er at den er intetsigende og vag, og at det egentlig ikke er noe å gjøre med meg.

 

Anonymous poster hash: 2422e...54a

[dag1234]

Jeg har ingen vansker med å forstå at personer kan bli lei og oppgitt av å kjempe, og mest har lyst å gi opp. Det er noe dypt menneskelig i det. Det er dessverre ikke alle som kan bli bedre av behandling, ingen grunn til å underslå det faktum. Og noen opplever paradoksalt nok å få det bedre når de slutter å kave for å bli bra.

 

Slik du beskriver plagene dine har du en ubehandlet psykisk lidelse. Det kan være du aldri blir helt bra av denne; at sporene fra oppveksten har satt for dype spor i deg. Men jeg ser ikke noe som er til hinder for at du kan få det langt bedre, med eller uten behandling. En rekke faktorer vil spille inn, og jeg vet ikke nok om deg til å si mer enn dette generelle.

 

Om du kommer i ordinært arbeid er ikke godt å si uten å ha konkret kjennskap til de viktigste sidene ved situasjonen din. Men ut fra aldrer og slik du fremstiller plagene dine tror jeg neppe du får uføretrygd pr i dag. Så hører det med at det er en konkret avgjørelse i hver enkelt sak, og jeg vet jo selvsagt ikke sikkert utfallet av en eventuell uføresøknad.

 

Med tanke på fremtidig uføresøknad, du bør vel kanskje gå til legen din og få journalført hvordan du har det for tida. Men jeg tror ikke det er avgjørende for å kunne behandlet uføresøknaden i fremtiden. Du har jo alt en diagnose nå, og det holder antakelig å vise til den og de som har satt den på deg.