Far trenger hjelp..

[AnonymDiskusjon]

Litt langt og rotete, men vær så snill å les..

Jeg er en ”skilt” (vi var ikke gift) pappa på 42 år med tre barn. Ei jente på 11 og tvilling-jenter på 9. Det var jeg som ville ut av forholdet etter MANGE års tenketid… -På grunn av veldig mange ting, men først og fremst fordi vi bare kranglet. Dette er 1.5 år siden nå. Vi har 50/50 deling etter anbefaling av mekler.

Mamma`n (40) til barna tok dette veldig tungt. I starten involverte hun barna i alt og fortalte at det var pappa som ville ut , og pappa sin skyld. Hun fortsatte med å fortelle meg at hun skulle gjøre livet mitt til et helvete.. Noe hun for så vidt har klart, og jeg føler at jeg mister barna mer og mer til henne.

Det som jeg syntes er problemet er at hun bruker barna i kampen mot meg. Barna kan komme til meg med typiske ”voksen”ting som: arv av penger og at de kan bestemme bosted selv fra de er tolv. Nå skal det sies at mamma`n bruker mye tid på barna i sofaen og prater med dem. Jeg føler nesten at de blir spurt ut om hva som skjer hos meg

.

Og når hun leverer barna så får jeg høre alt jeg gjør galt. Da har barna fortalt ting til henne som ikke er sant, og eller har vridd på sannheten. (Hvorfor gjør de det egentlig? Lojalitet?Hvorfor kan de ikke fortelle hvor fint vi har det?) Hennes ønske er å ha de 100%, og hun har fortalt barna at de snart kan velge selv.

Jeg har konsekvent ALDRI sagt ett stygt ord om mamma`n deres, enda jeg føler noen ganger at det er langt mer enn hun fortjener…

Når min mor møter barna på butikken med mamman sin, hilser de ikke på henne, og bare snur seg. Men når de er hos meg har de et supert forhold. Sånn er det med flere av mine familiemedlemmer også.

Når vi skal ha ferie sammen , så gråter barna når de kommer til meg, og forteller at det er veldig lenge å være fra mamma, og at mamma skal være helt alene. Når de kommer til meg på fredagene sier mamma`n at den eldste bare gråter og ikke vil til meg. Når jeg spør henne om dette, sier hun at det ikke er henne, men tvillingene som ikke vil..

Det jeg syntes er så rart er at når de er hos meg har vi det SÅ bra. Alle er blide og vi koser oss med aktiviteter og ute-leker. Samt at det alltid er mange barn på besøk. Det er nesten ingen konflikter mellom meg og barna. (Bortsett fra allminelige ting). Morgenrutiner går veldig fint, men så kommer vi til kveldsrutinene: Den eldste vil alltid ringe til mamma på kvelden. Jeg vil ikke lage noen problemer rundt dette og lar henne gjøre det, men nå syntes jeg at det har blitt et problem fordi hver samtale ender i gråt, og hun savner mamman sin. Hun MÅ snakke med henne, og det ender alltid i gråt. Hun sovner ikke på kvelden , men bare gråter.

Jeg har fundert på om det går an å begrense telefonbruken, men er redd for å støte henne enda lengre unna meg. Jeg vil ikke det, jeg vil ha et godt forhold til barna mine.

Å snakke med mamma`n tror jeg også ikke er noe poeng, da hun mener at hun er tilgjengelig 100% for barna, og om dem vil ringe, så gjør de det. Men ville ikke barna ha det mer stabilt om de ikke trengte å bli opprørt hele tiden? Jeg skulle jo ønske at hun (mamma`n) kunne fortalt barna at de skulle kose seg hos pappa, men isteden er det at hun savner barna så mye , at det er stille i huset uten dem, og at det er såå lenge til neste fredag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at barna glipper fra meg…

Jeg har tenkt på familievernkontoret. Men jeg er ikke noe flink til å snakke for meg, og det er hun. Hun overkjører meg bestandig, og det gjorde hun også under meklingen. Så jeg har veldig lite å stille opp med muntlig..

Hvordan ville dere løst dette?

Anonymous poster hash: 73607...729

Anonymous poster hash: 73607...729

[Dr. Mobius]

Hei

 

Du bør absolutt gå til familievernkontoret, og det bør være det første du gjør. Til dem kommer alle slags mennesker, og at du mener at du ikke kan prate for deg har ingenting å si. De er nemlig godt utdannet og dyktige på det de gjør. Det er ikke alltid det du sier, men like mye det du ikke sier som legges til grunn for rådene du får.

 

Jeg er selv separert med to barn på 50%, og heldigvis fungerer dette bra for min del. Jeg var likevel skremt av hele skilsmissen og tenkte at nå bli barna mine skadet av prosessen.

Men det som er viktig er at du ikke synker ned til din eks' nivå med tanke på baksnakking og slikt. Snakk godt og varmt om mammaen til barna dine. Det er det viktigste du kan gøre!

 

Du må fortsette å være pappaen de kjenner deg som, og ikke bli til han din eks beskriver til dem.

Å bruke barna som skyts mellom hverandre er absolutt det værste man kan gjøre i en slik situasjon. Barna er allerede sårbare, og ikke minst superlojale til dere begge. En slik "krig" vil psykisk sett rive dem i filler og ødelegge for all glede og konsetrasjon i hverdagen.

 

Mitt råd:

- Ring familievernkontoret asap og be om en time så raskt som mulig.

- Dra dit alene og legg frem historien din. Snakk og fortell, ikke steng følelsene ute, men la all driten komme. Ikke bare kan de hjelpe, men du får også en plass å få det ut uten at du "plager noen andre med din situasjon".

- Kanskje råder de deg til å ta kontakt med barnas mor og får henne med på en time senere. Det vil hjelpe mye!

- Om ikke annet får DU gode råd om hvordan du skal gjøre dette enklest både for barna dine, og deg selv.

Endret 23. september 2014 av Dr. Mobius

[1245112654122755325882462]

Bland inn barnevernet slik dem får vurdert mor.

 

Det som kan bli litt drit er om du blir sittende igjen med 100% omsorg, noe du muligens ikke ønsker.

[anon12234]

godteri hver dag? barn er enkle å "kjøpe"

 

Unger liker moren sin, sånn er det bare! Men det betyr likevel ikke at dem skal være hos henne hele tiden. Mor burde se og vite at selv om det er savn og ikke alltid like enkelt å flytte hver uke så er det det beste for ungene. Hun bruker klart dette imot deg. Familievernkontoret har sett 1 million identiske saker og vil garantert kunne gi de beste rådene i denne situasjonen, du kan forvente at mor får høre at "det er aldri gøy å være borte ifra mor men det er til det beste for barna å ha aktiv kontakt med sin far i ung alder og er den beste løsningen slik situasjonen mellom dere er". Få ringt og booket time! viktig!

Ikke endre måten du oppfører deg på, du er korrekt, du har ikke sunket til noe som helst nivå og du skal fortsette med det. Grunnen til at barna "lyver" om hva dem gjør hos deg er fordi dem utnytter din mor, da vet dem at det blir "trøst" og godis og film og happy-stemning, dem er gamle nok til å komme til å huske dette senere i livet og vil vite at du var en bra fyr. Dette vil familieverngjengen også kunne si noe om, dem har garantert vært borti akkurat det samme mange ganger.

 

det værste du kan gjøre nå er å ikke gjøre noe ting, ring å hør, snakk med dem, forklar situasjonen som du ser den, du møter bare gode råd. ikke fremstå fiendtlig mot mor, bare fremstå slik som du gjør i meldingen din, fortvilet og uforstående...

Endret 23. september 2014 av Henrik2k