langtidshukommelse ER mitt jeg

[GXT]

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

[DippyDawg]

 

Ja, klarte ikke la vær... Smerte er bare en illusjon.

Teknisk sett så tror jeg det er en advarselsmekanisme.Jeg mener... ansiktet ditt er bare en illusjon!

Ja, det tåa som sier ifra om at her er noe gæærnt.

Så hvis ansiktet mitt er en illusjon, så er vel allt annet en illusjon og da? Og da er der ikke mye som er igjen... Og er det en selvskapt illusjon eller er det noen som har skapt den? Og når?

[t_o_m_m_y]

 

Ja, klarte ikke la vær... Smerte er bare en illusjon.

Teknisk sett så tror jeg det er en advarselsmekanisme.Jeg mener... ansiktet ditt er bare en illusjon!

Min erfaring er at alt i tid er en illusjon,

vis man da definerer illusjon som

#noe X som alltid forandrer form og farge og aldri forblir evig samme tilstedeværelse som samme form#.

 

men også har nerve systemet forsvarsmekanismer og advarsel tegn,

Dog man snakker her om ulike funksjoner i den fysiske organisme.

Og det er utilstrekkelig å feks kun snakke om nevrologi samtidig som man utelukker eksistensen av forholdet mellom sjel og kropp.

vitenskap kan feks ikke fornekte at energi må gi liv til materien,

Og det er dette energi liv som man egentlig burde studert.

 

og da kommer man tilbake på det opprinnelige temaet om hva #jeg# egentlig ER i dette komplekse systemet av nerver og energier mennesket blir konstant påvirket av .

 

Fordi jo mer man oppdager at alt innenfor tid er en illusjon,

Så oppdager man at man må revurdere ens eksistens i dette univers av energi og selvopprettholdende liv.

[Suspendert]

Jeg vil si at det etter min erfaring ikke nødvendigvis er slik at hele ditt 'jeg' sitter i langtidshukommelsen. Noe av vår adferd, som også er en del av vårt 'jeg', sitter vel plantet i "ryggmargen", herunder (u)vaner vi har på autopilot. Sånn sett kan dette også kalles for langtidshukommelse, men ikke av den typen som øvrig langtidshukommelse er. Kan man kalle det for bevist og ubevist langtidshukommelse?

F.eks vil jeg her peke på hvor noen demenstyper gir alvorlig svekket langtidshukommelse. Her skjer det store personlighetsforandringer. Dette styrker påstanden om at langtidshukommelsen definerer våre valg - vårt 'jeg'. Imidlertid ser man ofte at innarbeidede rutiner i den ubeviste langtidshukommelsen, fremdeles er de egenskapene som definerer et menneske - en person. Gitte triggere, som f.eks lukter og musikk, kan "vekke til liv" enkelte mønstre. En svært dement person, tilnærmet i en vegetativ tilstand, kan altså begynne å danse innøvde dansetrinn ved en viss type musikk. Her kan de pårørende siden si: "slik har han alltid vært".

Endret 23. september 2014 av Gregersen

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

 

Er bevisstheten i kroppen, eller er kroppen i bevisstheten?

[Suspendert]

 

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

 

Er bevisstheten i kroppen, eller er kroppen i bevisstheten?

 

 

Cogito ergo sum

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

 

Er bevisstheten i kroppen, eller er kroppen i bevisstheten?

 

 

Cogito ergo sum

 

 

Jeg tenker derfor er jeg ..

 

Men siden vi tenker i små glimt, betyr det at i disse oppholdene mellom glimtene av "tanker", så er man "ingenting" - og siden alt er i konstant endring, så vil jo ens biologiske kropp også endres. Så da vil det si at man "skaper seg selv" eller "lager en helt ny person" for hver gang man involverer seg i tankeprosessen. Og da vil jeg si at ces ikke stemmer, fordi da må det festes ett klokkeslett/dato til hver og en av disse "skapelsene", for å få frem akkurat den "personen" det henvises til

 

Saken er at vi er uttallige "personer" gjennom livsløpet, men får det ikke med oss, og stoler heller på den automatiserte prosessen i bevisstheten som er så vennlig å fylle ut alle de hullene som naturligvis oppstår i vår oppfattelse.

 

Vi går rundt å drømmer om at vi er det som tenker

[t_o_m_m_y]

Jeg vil si at det etter min erfaring ikke nødvendigvis er slik at hele ditt 'jeg' sitter i langtidshukommelsen. Noe av vår adferd, som også er en del av vårt 'jeg', sitter vel plantet i "ryggmargen", herunder (u)vaner vi har på autopilot. Sånn sett kan dette også kalles for langtidshukommelse, men ikke av den typen som øvrig langtidshukommelse er. Kan man kalle det for bevist og ubevist langtidshukommelse?

F.eks vil jeg her peke på hvor noen demenstyper gir alvorlig svekket langtidshukommelse. Her skjer det store personlighetsforandringer. Dette styrker påstanden om at langtidshukommelsen definerer våre valg - vårt 'jeg'. Imidlertid ser man ofte at innarbeidede rutiner i den ubeviste langtidshukommelsen, fremdeles er de egenskapene som definerer et menneske - en person. Gitte triggere, som f.eks lukter og musikk, kan "vekke til liv" enkelte mønstre. En svært dement person, tilnærmet i en vegetativ tilstand, kan altså begynne å danse innøvde dansetrinn ved en viss type musikk. Her kan de pårørende siden si: "slik har han alltid vært".

Du har et nyansert poeng.

Jeg har brukt begrepet langtidshukommelse pga mangel på bedre begrep,

Og da vil langtidshukommelsen Være et generalisering som har mange paradokser i seg.

 

Personlig tror jeg at langtidshukommelsen kan både Være ubevisst og bevisst,

Og at langtidshukommelsen aldri kan slettes som hendelse,

Feks at ens erfaringer aldri kan bli slettet men midlertidig bli glemt,

Dog ens underbevissthet kan vekke opp langtidshukommelsen uavhengig av om man er bevisst.

Forsvarsmekanisker feks som baserer seg på en frykt fra langtidshukommelsenår.

 

På samme måte som som at nåtiden sine hendelser setter varig spor som aldri kan slettes fra tiden men stadig kan bekreftes via fremtiden sine hendelser.

 

Feks som at min kropp kan glemme pornografi for noen fåtall sekunder,

Men at har jeg først tilvennet min langtidshukommelse å nyte i pornografi så vil alltid muligheten for lyst av pornografi Være tilstede vis jeg føler stress.

 

Men må man også skjelne mellom kroppen som upersonlig instinkt lyst og tankene som tilegner lyster som personlig i et *jeg*.

 

Jeg personlig tror at kroppen lagrer langtidshukommelse i sine nerver,

Og at derfor får man *stress knuter* og bestemte bevegelser som man som barn repeterte.

Men jeg vet også at jeg er født med en personlighet og temperament som er uavhengig av min langtidshukommelse.

Jeg er veldig lik meg selv som da jeg var baby.

 

Spm er også jeg kan kalle min personlighet for noe *jeg*,

Fordi muligens er min medfødte personlighet kun upersonlig men min bevissthet tillegger et *jeg*.

 

Har du noen tanker om hvordan personlighet og temperament og langtidshukommelsen forholder seg til *jeg* feks hos en demens og vanlig frisk person?

 

Eventuelt må man trekke inn reinkarnasjon som teori for å få logikk i sammenhengene?

[GXT]

 

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

 

Er bevisstheten i kroppen, eller er kroppen i bevisstheten?

 

 

Det er svært mange merkelige meninger om dette, men jeg er ganske overbevist om at bevisstheten er et produkt av hjernen.

 

Hvordan er dette så sannsynlig? Tja, går utfra at mange har blitt påvirket på en eller annen måte før av bl.a. alkohol, medisiner osv. Det er av egne erfaringer at jeg har troen på forskerne som vet det lille vi har klart å finne ut om hjernen i dag.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg tror ikke det eksisterer så mange menneskelige følelser som vi ikke til en viss grad kjenner til.

 

Hva er det moderne biologi ikke forklarer godt nok, da?

 

Er bevisstheten i kroppen, eller er kroppen i bevisstheten?

 

 

Det er svært mange merkelige meninger om dette, men jeg er ganske overbevist om at bevisstheten er et produkt av hjernen.

 

Hvordan er dette så sannsynlig? Tja, går utfra at mange har blitt påvirket på en eller annen måte før av bl.a. alkohol, medisiner osv. Det er av egne erfaringer at jeg har troen på forskerne som vet det lille vi har klart å finne ut om hjernen i dag.

 

 

Ja, jeg vet at det er svært mange andres sine meninger - men jeg lurer på hva du selv mener, det er ikke vanskelig å danne seg ett godt inntrykk av hele bevisstheten hvis man vil, så slipper man å basere seg på andres tro og meninger

 

Hvor stor er bevisstheten din - er det forskjell på størrelsen hvis du lukker øynene eller har dem åpne?

 

Hva er størst i universet - øyet (bevisstheten) som rommer universet, eller universet som rommer øyet?

 

Hvorfor står bevisstheten stille, når jeg beveger meg?

 

Hvis bevisstheten er i hjernen, hvorfor dør ikke folk som "forlater kroppen" under meditasjon (nå snakker jeg om så kalte psychonauts, ikke den "vanlige" meditator)?

 

og mange andre spørsmål ...

[Suspendert]

Fra både et filosofisk ståsted, og til viss del styrket av nevrologisk forskning, vil jeg påstå at det er en ren tilfeldighet at noen pattedyr på denne kloden har en hjerne bestående av tilstrekkelig mange nerveceller i en tilfeldig kombinasjon, som siden gir oss et 'jeg' (slik vi mennesker definerer og forstår).

Nevrologisk forskning har kommet så langt at vi har forstått at enkelte deler av hjernen har hver sin funksjon. Disse delene er for det første individuelt utformede, både i omfang og i kompleksitet. Det er siden samspillet mellom disse ulike delene som definerer oss som individer.

 

Vi fødes ikke "ferdig bygget", men noenlunde likt sammensatt. I og med at delene er ulike, vil vi også være ulikt disponible for ulike typer stimuli. Samme type stimuli hos den ene, vil kunne fremkalle harmoni hos den ene, men kaos hos den andre.

 

Det er på forhånd fra svært vanskelig til umulig å avgjøre hvem som er disponibel for hva. Som regel fordeles evnen til adapsjon og normalt sosialt samspill etter det som heter normalfordelingskurven. Det er alltid 14 % av befolkningen som ikke passer inn under de vanlige normene.

 

 

Jeg'et dannes og forsterkes gjennom vår oppvekst. Valgene vi tar er som regel forhåndsdefinerte basert på hvem jeg er. Vi forstås og tolkes best når vi kan forklare hvorfor vi tok valget. Parametrene for hva som styrer dette valget ligger ikke ved tilfeldighetene, men hvordan vår hjerne har erfart at tidligere lignende valg har belønnet oss. Dårlig valg = ingen belønning, bra valg = belønning. Valgene blir som oftest vanskelige når flere alternativer gir den samme belønningen. Dog er menneskets belønningsenter i hjernen veldig komplisert å forklare. F.eks føler hjernen belønning også ut fra destruktive valg, jamfør rusmiddler og kvinner som alltid vender tilbake til voldelige menn.

 

Man kan altså "lære" barn til en viss adferd, hvor destruktiv og idiotisk den synes å være, herunder å gå mot alle gode prinsipper. Se bare på barna i den Islamske Stat og Nordkorea. For de barn som overlever til voksen alder, vil de ha et forvridd virkelighetsbilde. Er det allikevel det menneskets "sanne jeg"?

 

Tommy spør: Har du noen tanker om hvordan personlighet og temperament og langtidshukommelsen forholder seg til *jeg* feks hos en demens og vanlig frisk person? Eventuelt må man trekke inn reinkarnasjon som teori for å få logikk i sammenhengene?

 

Den hjerne som er rammet av demens eller annen ervervet hjerneskade, vil opptre etter det mønster som de ulike delene i hjernen fremdeles samspiller. Så lenge tilstanden ikke er degenerativ (noe den alltid er ved demens), kan man enten lære hjernen nye veier eller stabilisere det gjenværende som fungerer. Demente vil f.eks respondere bra på en rutinepreget hverdag med lite stimuli ved at det skapes struktur, forutsigbarhet og mindre usikkerhet ved evt endringer. Hos personen med ervervet hjerneskade, er det viktig med stimuli slik at hjernen kan lære seg nye veier.

Demente som er agressive, er som regel dette fordi impulskontrollen har blitt borte med demensen. I tillegg reagerer demente med den adferd som er intakt og i kontakt med resten av hjernen. Hos personer som er rammet av hjerneslag, kan man ofte se at de gråter når de skal le, og omvendt.

 

Reinkarnasjon vil jeg ikke begynne å spekulere i.

[GXT]

Ja, jeg vet at det er svært mange andres sine meninger - men jeg lurer på hva du selv mener, det er ikke vanskelig å danne seg ett godt inntrykk av hele bevisstheten hvis man vil, så slipper man å basere seg på andres tro og meninger

 

 

 

 

 

 

 

Hvor stor er bevisstheten din - er det forskjell på størrelsen hvis du lukker øynene eller har dem åpne?

 

Hva er størst i universet - øyet (bevisstheten) som rommer universet, eller universet som rommer øyet?

 

Hvorfor står bevisstheten stille, når jeg beveger meg?

 

Hvis bevisstheten er i hjernen, hvorfor dør ikke folk som "forlater kroppen" under meditasjon (nå snakker jeg om så kalte psychonauts, ikke den "vanlige" meditator)?

 

og mange andre spørsmål ...

 

 

Meditasjon er noe for seg selv, men har under ingen omstendigheter nødt til å være spirituelt tilknyttet grunnet effekten det har. Når mennesker mediterer har man kunnet se sammenhenger når det kommer til endringer i hjerneaktivitet, og tydeligvis fører det også til slike merkelige (og til dels fascinerende) opplevelser.

 

Uansett, bevisstheten kan man se på som alt det som til sammen utgjør deg. Dine sanser, din oppfatning av verden, som igjen er basert på tidligere erfaringer og hendelser. Bevisstheten din er et perfekt samspill ut av alle sansene og opplevelsene dine.

Endret 24. september 2014 av Raxzer

[t_o_m_m_y]

Interessant

Endret 25. september 2014 av t_o_m_m_y

[Gjest Bruker-95147]

 

Ja, jeg vet at det er svært mange andres sine meninger - men jeg lurer på hva du selv mener, det er ikke vanskelig å danne seg ett godt inntrykk av hele bevisstheten hvis man vil, så slipper man å basere seg på andres tro og meninger

 

 

 

 

 

 

 

Hvor stor er bevisstheten din - er det forskjell på størrelsen hvis du lukker øynene eller har dem åpne?

 

Hva er størst i universet - øyet (bevisstheten) som rommer universet, eller universet som rommer øyet?

 

Hvorfor står bevisstheten stille, når jeg beveger meg?

 

Hvis bevisstheten er i hjernen, hvorfor dør ikke folk som "forlater kroppen" under meditasjon (nå snakker jeg om så kalte psychonauts, ikke den "vanlige" meditator)?

 

og mange andre spørsmål ...

 

 

Meditasjon er noe for seg selv, men har under ingen omstendigheter nødt til å være spirituelt tilknyttet grunnet effekten det har. Når mennesker mediterer har man kunnet se sammenhenger når det kommer til endringer i hjerneaktivitet, og tydeligvis fører det også til slike merkelige (og til dels fascinerende) opplevelser.

 

Nei, det er min erfaring også, drev på med "pma" i flere år før jeg fant på å gå for buddhistenes totalpakke

 

Og det stemmer at man kan med trening komme så dypt i meditasjonen at man tror man snakker med gud, eller det de kaller ånder osv - jeg har sett på de fleste religioner, og alle snakker etter min erfaring om det samme stedet, det er bare tolkningene som er den store forskjellen.

 

 

Uansett, bevisstheten kan man se på som alt det som til sammen utgjør deg. Dine sanser, din oppfatning av verden, som igjen er basert på tidligere erfaringer og hendelser. Bevisstheten din er et perfekt samspill ut av alle sansene og opplevelsene dine.

 

Man kan finne ett brukbart selv blant alle minnene, men jeg synes det virker best å ikke skape noe selv i det hele tatt, heller være "tom og våken", slik at når situasjonen krever en spesiell personlighet, ja så bare skaper jeg den, for så å dekonstruere den når møtet er over og slippe alt unødvendig "surr"

 

Minner er en litt oppskrytt sak, og der ligger også kimen til mye unødig lidelse ved å sitte å spole sin egen livslange film tilbake og frem igjen, for så å vekke opp de samme følelsene, det være seg gode og dårlige - for hvor blir det av verdien av det som ligger i nuet, hvis man hele tiden befinner seg mentalt på ett helt annet sted

 

Når folk sier: Kom på fest, det blir så moro, så blir det sjelden det, men sier man minst mulig, og bare treffes for en stund, skjer det gjerne noe helt nytt og ofte er det også godt nok

 

jeg synes faktisk ett liv som "appelsin" er langt å foretrekke, kan du si ..

[Foxium]

Okay, jeg falt av når du startet å snakke om hvordan følelser befinner andre steder enn hjernen. Da sier jeg takk for praten, og vil anbefale deg å lese deg opp på litt biologi og psykologi istedenfor buddhisme.

Så kan du i mellomtiden lese deg opp på partikkelfysikk.

[Imlekk]

Så kan du i mellomtiden lese deg opp på partikkelfysikk.

Den boka jeg leser nå er Our Mathematical Universe av Max Tegmark. Det går mest på kosmologi, men regner med at det toucher innom partikkelfysikk. Hvorfor skulle jeg gjøre det, forresten?

[Foxium]

Satt på wish list.

Om jeg svarer ved å tipse deg om The Holographic Universe av Michael Talbot, burde det være tilstrekkelig svar.

Bryt alt helt ned så spiller psykologi og biologi fint liten rolle.

[Imlekk]

Satt på wish list.

 

Om jeg svarer ved å tipse deg om The Holographic Universe av Michael Talbot, burde det være tilstrekkelig svar.

 

Bryt alt helt ned så spiller psykologi og biologi fint liten rolle.

Så argumentet ditt er at siden det kan brytes ned, så er psykologi irrelevant? Høres ikke helt legitimt ut.

 

Dog, så er det en god grunn til å legge ved denne xkcd-stripa:

[Foxium]

Nei, du forstod ikke..

Matematikk er ikke så fantastisk gøy, og er heller ikke det endelige svaret. Det er kun den mest grunnleggende måten å beskrive universet på. Klassisk matematikk forteller fint lite i seg selv. Det forteller "at", ikke "hvorfor".

Hva er psykologien din verdt når du bryter en hjerne ned til blomsterjord?

Endret 30. september 2014 av Ankh

[ChiaroScuro]

jeg har i mine 29 år reflektert over begrepet "jeg",

og siden jeg er meget interessert i buddhisme og hinduisme sin synsvinkel på "jeg",

så har jeg over tid studert dette "jeg" og kommet fram til selve teorien som vil ødelegge all tro på at noe "jeg" egentlig finnes.

 

for så vidt skriver jeg dette innlegg for å spre ut en teori som jeg mener er pausibel og forklarende både rent psykologisk og empirisk utifra erfaring.

samtidig som jeg tro'r at man vil bedre forstå alle de behov mennesker har,-gjennom at man danner seg behov i vane og ikke av nødvendighet.

 

mennesker tro'r det finnes noe "jeg" utenfor tid og rom,

men la meg vise at det ikke finnes bortsett fra i en timelig bevissthet:

 

(kom ihu at jeg skriver meget grovt her og ikke tar med alle paradoksale nyanser som jeg har innordnet uten selvmotsigelser)

 

 

det mennesker kaller «jeg» er kun et produkt av fortiden som har dannet seg en langtidshukommelse.

En liten baby har ingen «jeg» fordi babyen har ikke enda tilstrekkelig hukommelse til å huske sin langtidshukommelse.

Men når et barn er 3-6 år ca så ser man tydelig at langtidshukommelsen er utviklet til at ungene kan danne et «jeg» som seg selv.

 

Vis du da fjerner all din hukommelse og langtidshukommelse fra ditt «jeg»,

hva står man igjen med da?

Inget,

fordi det er hukommelsen fra fortiden som danner innholdet for et bevisst «jeg».

 

Hva er en «narkoman»?

en "narkoman" er kun en person som har opparbeidet seg en langtidshukommelse vane der man sier

"jeg er stoffet fordi langtidshukommelsen ber om stoff".

men vis man fjerner langtidshukommelsen så får man et barn som er like nullstilt og nakent som en stein uten bevisst hukommelse.

og en baby har ikke noe "jeg" fordi dem har ikke langtidshukommelse utviklet ordentlig enda.

 

det er langtidshukommelsen som tro'r seg for å være noe "jeg",

men egentlig så det kun ens langtidshukommelse som ER alle mennesket sine "jeg" behov.

Hva mennesker kaller «jeg» er kun da den illusjon ens bevissthet må bruke for å være bevisst sin langtidshukommelse,

og langtidshukommelsen er da kun en slags opparbeidet arketype man næret over tid i tid.

 

man må tenke at alle arketyper og personligheter er allerede tilstede som mulighet men at det er mennesket som selv velger hvilke arketyper man vil danne som langtidshukommelse,

og at alle disse arketyper/stereotyper er kun et produkt av hva man næret ens langtidshukommelse med i nåtid.

 

 

 

Jeg tror påstanden din er feil.

 

Jeg har blitt en gammel gubbe, men langtidshukommelsen er intakt. Korttidshukommelsen, derimot, er på størrelsen med en dau ert.

Det er korttidshukommelsen folk ser og hører når de opplever meg.

 

Hva er jeget? Jeg tror ikke "arv og miljø" stemmer lenger. Jeg ønsker det var slik, men tror korttidsminnet gir andre et riktigere bilde av den grinete gamle gubben jeg har blitt.

Jeg må jo forholde meg til det "Jeg" jeg er nå.