Bokanbefalinger; norsk samtidslitteratur

[TheodorBjork]

Kanskje dette er feil sted å spørre, men:

Jeg føler jeg går glipp av noe med å for ofte lese amerikansk og engelsk litteratur. Jeg lengter etter gleden jeg fikk av Johan Harstad, Bjarte Breiteig, Kjell Askildsen.
Samtidig blir jeg så ofte skuffet når jeg plukker med meg en norsk bok. Kjærstad, Knausgård er bare masse prat og intelektuell onani. For mye ideer og for lite gode historier som resonerer. Ole Robert Sunde og Surén ditto.
Krimlitteraturen virker som sløsing med papir og ressurser. Og ikke klarer jeg lese nynorsk så Tiller er uaktuelt.
Bøker som tar sted under krigen eller en klissete romantisering av fortiden er irriterende...
Finnes det noe litteratur i de siste årene som faktisk er interessant og som gir en god historie uten for mye vås?

Noen forslag? (Jeg tar det for gitt at Nesbø også faller utenfor, selv om noen av bøkene hans ikke er krim)

[ærligøs]

Hva synes du om Per Petterson?

[TheodorBjork]

Hva synes du om Per Petterson?

 

At han er som mest norsk litteratur: sukkersøtt melankoli, kjedelige historier om tapt barndom og bygdeliv. Petterson, Jacobsen, Ragde, osv, samme ulla. Oppvekst i liten havneby. Barndomsminner fra førti-tallet med en overbærende far. Bla bla bla.

Hva med bøker som Johan Harstads Buzz Aldrin? En vakker historie om kjærlighetssorg og depresjon. Ikke et såpe-drama i bokform, men en god historie.

 

 

[Datasmurf]

Hva med Ambjørnsens bøker som ikke er Pelle & Proffen eller Elling (uten at det er noe galt med de seriene). Evt. Alexia Bohwims fortellinger fra Frogner eller Abo Rasuls skandinaviske misantropi-trilogi?

[TheodorBjork]

Hva med Ambjørnsens bøker som ikke er Pelle & Proffen eller Elling (uten at det er noe galt med de seriene). Evt. Alexia Bohwims fortellinger fra Frogner eller Abo Rasuls skandinaviske misantropi-trilogi?

 

Tingen med Ambjørnsen - og Kjærstad eller Michelet - er at de er så j*vla pratete. Bla, bla, bla på hver side. Opp og ned med beskrivelser og tanker. Karakterer som vurderer fargen på en bil på ti sider, liksom.

Nå høres jeg utrolig anti-intelektuell ut, eller rett og slett overfladisk... Men det er ikke at jeg synes det er "kjedelig" fordi jeg ikke forstår. Det er kjedelig fordi det er så svada-aktig og ren posering. Hvorfor kan man ikke bare fortelle historien, uten så mye teori? Se på Kafka, Askildsen, osv...

 

Problemet er vel at jeg vil ha dybden og inntrykket som Ambjørnsen eller Tiller eller Kjærstad gir, men i pakken til Stephen King eller Donald Westlake eller de gutta. Altså, dybde uten bare babbel. (Og ja, jeg babler nå).

Norsk litteratur som ikke er så innmari kåt på seg selv og selvgod.

[StilleVann]

Hva med Naiv.Super. av Erlend Loe?