Kognitiv eksponeringsterapi

[tom waits for alice]

Ja, selvsagt har folk angst for å dø! Problemet er at de tror de kommer til å dø hvis de går ut på gaten.

 

Og noen ganger går folk ut på gaten og dør. Hver dag dør tusener av mennesker fordi de mangler rent vann, eller fordi det brenner i huset, eller av andre ting. Folk kolliderer med biler, og detter ned i fly. Det er ikke sånn at frykten er grunnleggende irrasjonell, det er slik at den tar overhånd og blir invalidiserende.

 

En anekdote: Jeg var en gang på 90-tallet på en konferanse i Paris, overbevist om at jeg led av en eller annen smittsom sykdom. Det var et mareritt å hilse på folk. Etter at jeg kom hjem igjen snakket jeg med en av mine kolleger på telefonen og spurte med tilgjort munterhet om han var frisk og fin. Nei, kunne han svare, han hadde fått en forferdelig magesjau på veien hjem! Jeg ble bare litt beroliget av at han sa det var noe han hadde spist...

 

Det er et annet problem med eksponeringsterapien: Hvordan vet man at det gikk bra? Jeg håndhilste på noen dusin mennesker de dagene. jeg kunne jo ikke ringe alle å spørre om jeg hadde smittet dem. Det funker kanskje med enkle problemer i kontrollerte omgivelser. Men jeg er altså redd for at det istedet tyter ut på andre.

 

Nå er jeg ikke fagmann. Jeg bare tenker høyt rundt mine egne plager og det hjeg har opplevd som legmann av andres ditto. Men jeg har fått et sterkt inntrykk av at psykologien er blitt en religion, hvor ulike fraksjoner sitter rundt og mener de har det rette svaret. (Jeg har i en tråd om et helt annet emne fått beskjed om at jeg må spørre en spesiell type psykologer på en bestemt høyskole for å få det rette svaret.)

 

Og problemet med slike fraksjonskriger er at de noen ganger føler for å dele sine oppdagelser med oss legfolk gjennom aviskronikker. Og så får folk som meg høre av andre legfolk at det er jo bare å plukke hundebæsj (det gjør jeg, jeg har som sagt hund) eller vaske toalettet uten hansker (det gjør jeg ikke, jeg bruker hansker, som et hvert renslig menneske), så blir jeg frisk. Eller som artikkelen sier "spre hverdagsskitt til alle kriker og kroker hjemme og samtidig høre på lydfil med skumle tanker som f.eks. «Nå kan jeg ikke være sikker på om jeg blir syk», «Nå kan jeg risikere å bli syk og smitte andre»."

 

Hva skal jeg med sånne lydfiler? De tankene har jeg jo alt lagret i hjernen, og den spiller dem med glede av for meg i tide og utide når jeg er syk. Og spre skitt? Hvordan skal det gå for seg? Jeg har jo lyst til å bli frisk, men ikke ved å bli et svin som ikke bryr seg om renslighet.

 

Geir

Endret 22. september 2014 av tom waits for alice

[dag1234]

Jeg liker svarene dine, Geir. Og synes fremdeles det er fint at du deler disse erfaringene og utfordringene i et så alminnelig språk. Jeg har ikke noe å tilføye annet enn at det er din historie om dine plager og din bedring, og den er ikke så ulik mange andres i likende situasjon.

 

Få blir 'frisk' i betydning uten plager, men ganske mange får det bedre og så pass kontroll på angsten at det går an å leve gode nok liv. Veien dit følger sjelden lærebøkene, de er kun kart. Et hvert menneske har sine unike veier inn i problemene, og slik er det også med veien til bedring. Det stiller store krav til hjelpernes fleksibilitet og evne til å se personen og ikke bare skue til bøkene.

 

Det er nok helt riktig observert av deg at klinisk psykologi består av ulike retninger som konkurrerer om forklaring på og behandling av de samme plagene.

Faget er enda ungt og det har ikke blitt en almen enighet og hva psykiske plager er og hvordan de skal avhjelpes, faget er preparadigmatisk. Vi vil neppe få oppleve en felles forståelse i vår tid, selv om det er en rekke forsøk på å bygge bro mellom de ulike retningene.

Den faglige uenigheten er heller ikke alltid like rasjonell og velbegrunnet, men er også noen ganger uttrykk for at en trenger å markere seg og sitt, og ta avstand fra det som har vært.

[Emancipate]

Hva skal jeg med sånne lydfiler? De tankene har jeg jo alt lagret i hjernen, og den spiller dem med glede av for meg i tide og utide når jeg er syk.

Akkurat de lydfilene er det eneste jeg hadde litt sansen for. Noe jeg gjør med meg selv er å gjenta en setning, som kan være en tanke, eller en trigger for følelser, rytmisk, igjen og igjen, som en meditasjon. Jeg opplever da at den kommer fra "et annet sted" enn der den kommer fra når den er ufrivillig. Det blir en blanding av eksponering og meditasjon. Det funker, men det krever at man er tålmodig. I starten må man minst holde på en halv time for trivielle problemer, men man blir bedre og bedre etter hvert. En gang holdt jeg på i 6 timer. "Det er ikke noen snarvei til god helse" - Olaf Tufte i tranreklamen.

[tom waits for alice]

Jeg liker svarene dine, Geir. Og synes fremdeles det er fint at du deler disse erfaringene og utfordringene i et så alminnelig språk.

 

Det er det eneste språket jeg kan, i dette tilfellet.

 

Så skal det sies at jeg liker å bruke et alminnelig språk når jeg snakker om mitt eget fagfelt også. Jeg har et klassisk eksempel: Når min kone gikk på lærerhøyskolen så var det et kapittel i en av bøkene med eksempler på kontakt med foreldrene. Et av dem var om to gutter som har sloss, og forslaget til melding til foreldrene lød: "Petter viste en utagerende oppførsel i forhold til garderobesituasjonen idag." (Det var første gang jeg så "i forhold til" misbrukt sli, tror jeg. Siden er jo det blitt en regel.) Nei, sa jeg til min kone. Man kan ikke si slikt til foreldre, de er ikke fagfolk. Man bør ikke si det til fagfolk heller, for det betyr ingenting konkret. Si heller "Petter slo Nils i ansiktet i garderoben idag", hvis det faktisk var det som skjedde.

 

 

Det er nok helt riktig observert av deg at klinisk psykologi består av ulike retninger som konkurrerer om forklaring på og behandling av de samme plagene.

Faget er enda ungt og det har ikke blitt en almen enighet og hva psykiske plager er og hvordan de skal avhjelpes, faget er preparadigmatisk. Vi vil neppe få oppleve en felles forståelse i vår tid, selv om det er en rekke forsøk på å bygge bro mellom de ulike retningene.

Den faglige uenigheten er heller ikke alltid like rasjonell og velbegrunnet, men er også noen ganger uttrykk for at en trenger å markere seg og sitt, og ta avstand fra det som har vært.

 

 

Jeg er ikke fremmed for fenomenet, men det er jo kjedelig at det dreier seg om levende menneskers skjebne, ikke laboratorierotter. Akkurat som i min kones fag, pedagogikken. Der spiller man med generasjoner av små barn som innsats.

 

Geir

Endret 23. september 2014 av tom waits for alice

[tom waits for alice]

Akkurat de lydfilene er det eneste jeg hadde litt sansen for.

 

Hmmm. Kanskje noe jeg burde forsøkt når det butter imot...?

 

Geir

[dag1234]

Geir@ Det du forteller om din behandlingshistorie viser også et viktig prinsipp; kjemien er avgjørende, eller sagt på en annen måte: det som viker tanketomt for noen kan være meningsfullt for andre.

 

Sånn er det, og sånn skal det være. Heller enn å finne én metode som skal hjelpe alle, gjelder det å finne hvem som har hjelp av hva. Samtidig er det også store forskjeller fra behandler til behandler, slik at å granske hva de gode terapeutene gjør, og gjøre mer av det, er noe det er en del oppmerksomhet om i faget.