Faren min er en einstøing

[AnonymDiskusjon]

Jeg føler jeg lever i en ganske håpløs situasjon akkurat.

 

Siden jeg er under 18 år har vi en slik ordning at jeg må være hos ham to dager i uka, og disse dagene er stort sett ikke noe jeg ser fram til. Det er ganske utrivelig hjemme hos ham, og når jeg er der sitter han bare foran en skjerm og er helt blottet for energi og glede. På grunn av dette utsetter jeg litt å dra til ham, men da sender han sms og maser som bare det. Ligger jeg for eksempel over hos en venn en dag jeg skulle vært hos ham, må jeg ligge hos ham en annen dag uten mulighet for å bestemme selv. Han virker helt desperat etter å ha meg, og det er dette er noe som tærer på meg. Han viser ikke ønsket om å ha meg der med kjærlighet, men ved å kontrollere meg. Jeg er det eneste han har i livet, samtidig som jeg ikke ønsker å være å være i nærheten av ham.

 

Han er en veldig asosial person og har bare noen få venner, men de ser han svært sjeldent. Jeg har mange flere eksempler på hans merkelige oppførsel, men jeg vil ikke gjøre innlegget alt for langt.

 

Jeg har lenge visst at jeg aldri skulle bli sånn som ham, men dessverre tror jeg han påvirker meg ubevisst. Min mor er et flott og sosialt menneske, og jeg har arvet mange gode egenskaper fra henne. Jeg kommuniserer bra med andre mennesker og har et velutviklet tankesett og humor. Men, til tross for at jeg er veldig annerledes min far på mange måter, ser jeg dessverre visse likhetstrekk. Selv har jeg også deprimerende få venner, og jeg sliter med å ta initiativ og få kontakt med nye mennesker. Jeg er med andre ord veldig sjenert, og jeg tror dette skyldes at jeg er alt for var på normer og folk rundt meg. Jeg har kun én venn (som jeg egentlig ikke liker) på skolen jeg er med, så i skoletimene sitter jeg ofte alene. Jeg trives ikke så godt med jevnaldrede, men med eldre personer kan jeg gå veldig godt i lag med.

 

Beklager hvis dette ble rotete og uoversiktlig, men her sitter jeg frustrert og med mange tanker sent på kvelden og måtte bare få det ut. Ble litt lengre og mer omfattende enn jeg hadde trodd.

Anonymous poster hash: 8ccb8...155

[johanf]

Du er gammel nok til å bestemme selv hvor du skal bo eller være. Det er "bare" å si ifra. Hvis du trenger hjelp til det, ber du noen andre hjelpe deg - et familiemedlem eller en god venn av familien.

[DippyDawg]

Kanskje far din har sosial angst, og/eller han overtolker kroppsspråk? Du sender helt sikkert ut masse signal om du ikke har lyst til å være der, og når da far din, som har gledet seg til du skal være der, og som kanskje er litt tilbakeholdene, leser signalene så vet han ikke helt hvordan han skal reagere...? Kanskje hans "kontrollerende oppførsel" er hans måte å vise kjærlighet på? Kanskje du mistolker hans forsøk på å være far? Helgepappa er slettes ikke en lett jobb. Du skal være takknemlig for han prøver. Det er det ikke alle fedre som gjør.

Avogtil kan man få forklaring på andres oppførsel hvis man går litt inn i seg selv...

[Civilix]

Selv om far din selvfølgelig er den voksene er det ingenting som stopper deg fra å ta initiativ til å bringe litt moro inn i begge deres dager sammen.

 

Hvis du synes det er utrivelig hjemme hos han, ta med far din ut å gjør noe du synes er moro da.

 

Det er stor sannsynlighet for at de 2 dagene er lyspunktet i uka hans ut i fra det du beskriver, tenk hvor mer morsomt han synes det er hvis du også nyter tiden der. Og igjen, som den voksene personen er det egentlig hans ansvar, men det er ingenting galt i at du hjelper hvis han ikke får det til.

[€uropa]

Du må ikke være hos ham to dager i uka selv om du er under 18 år.

 

Selvinnsikt er et viktig stikkord her. Siden du er 17 år eller yngre, mener du sikkert at du har viktigere ting å gjøre enn å henge med en gammel gubbe. Men prøv å se saken fra hans side. Det ville vært mer unaturlig om han ikke oppførte seg som han gjør. Det er da helt klart at han vil se deg de to dagene som er satt av til ham, i og med at han er faren din. Og så er det litt rart at du klager på at han maser, samtidig som du selv sier at du somler med å komme. Du kan jo tenke på hva du selv ville tenkt og gjort når en annen person ikke møter deg til avtalt tid og ikke lar høre fra seg på eget initiativ. Han forstår sikkert selv at han kan oppfattes som masete, men hva annet kan han gjøre?

 

Det er ikke sikkert at han egentlig er så asosial som du oppfatter ham. Som du selv vil oppdage etter hvert, og allerede har merket i noen grad, er det helt normalt at man tilbringer flere ettermiddager og kvelder alene eller med familien når man blir eldre. Og hva han gjør med deg er ikke nødvendigvis representativt for hva han gjør ellers. Når han endelig har klart å få deg på besøk etter mye om og men, anstrengelser og mas, prioriterer han selvsagt ikke å ha kontakt med de vennene han ellers måtte ha.

 

Hvis du har lyst til å gjøre andre ting akkurat de to dagene du skulle besøkt faren din, kan du selv ta initiativ til å komme en annen dag, helst før den dagen som egentlig var planlagt. Da trenger han ikke å mase så mye. Og hvis du bare sitter og kjeder deg når du er på besøk, kan du ta initiativ til å gjøre noe sammen med faren din. For eksempel kan du høre om dere skal kjøre et sted og spise eller se en film på kino.

 

Og til slutt er det ikke din fars feil at du sliter sosialt.

[AnonymDiskusjon]

Dere har ikke fått hele bildet på saken, men jeg skjønner at dere selvfølgelig har rett ang. det at jeg har vært litt hard med ham. Jeg prøver å få ham med på ting, men i en liten by som dette her er det slettes ikke så lett.

Anonymous poster hash: 8ccb8...155

[Civilix]

 

Dere har ikke fått hele bildet på saken, men jeg skjønner at dere selvfølgelig har rett ang. det at jeg har vært litt hard med ham. Jeg prøver å få ham med på ting, men i en liten by som dette her er det slettes ikke så lett.

 

Anonymous poster hash: 8ccb8...155

 

Vi vet ikke mer enn hva du forteller oss, det er fint at du prøver å få han med på ting, kan du gi oss en beskrivelse av hva som skjedde sist gang du prøvde dette?

[Gjest medlem-169651]

Kan jo tenkes at bare det å ha deg i nærheten er det som gjør dagen hans til verdt å leve. Hvis det er litt kjedelig for deg, så kan du jo foreslå at dere finner på noe sammen. Trenger ikke være så store greiene. Kommer jo litt an på hvor du bor, men tur i skogen, kjøre en tur til et sted dere kan sitte å spise sammen, ta en tur med danskebåten eller noe slikt. Mora di vet sikkert hva han er interessert i dersom du ikke vil spørre han.

 

Faren din er sikkert veldig glad i deg og trenger den tiden han får med deg, og det er viktig for deg også. Selv om det kanskje ikke virker sånn. Faren min flytta ut da jeg var 12 og vi så hverandre altfor lite. Når jeg var 14 år gammel døde han plutselig av blodpropp og da angret jeg bittert på at jeg besøkte ham så lite.

 

Jeg savner han den dag i dag og er trist fordi jeg ikke fikk mer tid sammen med ham. Jeg er 41 år gammel nå, så tiden leger ikke alle sår.

[Compoundinterest]

Det virker som din far er introvert, mens din mor er ekstrovert. Hvordan man tilbringer dagene sine og lader batteriene er opp til hver enkelt - må ikke blande begreper som sosial/asosial sammen med intro-/ekstrovert. Selv er jeg introvert, men sosial - trives i eget selskap og det er slik jeg lader batteriene mine - men det betyr ikke at jeg ikke er sosial når jeg føler for det. Problemet mitt oppstår heller hvis jeg tar lengre perioder med mindre sosial aktivitet - da er det (opplever jeg det) vanskeligere å ta kontakt med venner. Hjelper dog ikke å sitte hjemme å vente på at andre skal ta kontakt med deg - fant jeg ut, the hard way...

[ragge_jz]

Ble selv far for ett drøyt år siden, og syntes ikke det var den helt store opplevelsen faktisk.

Samtidig som jeg er glad i sønnen min.

Så kanskje jeg kjenner meg litt igjen i faren din: han er glad i deg, samtidig som han ikke "gir så mye" ovenfor deg....

Men ting blir veldig hva man gjør det til i livet... Så det er hans ansvar å håndtere dette, da han er den som er voksen. Kanskje er han innerst inne deprimert over at han ikke er sammen med moren din lenger.

Du vet aldri hva folk bærer på.