Hvorfor forklaringsmodeller aldri forklarer noe som helst

[Mindwheeel]

Hvorfor forklaringsmodeller aldri forklarer noe som helst :

Problemet med forklaringsmodeller er at de ikke klarer å forklare noe som helst.

Problemet er IKKE at den og den personen tror på feil forklaringsmodell , eller at den ene forklaringsmodellen er mere "riktig" enn noen av de andre , eller at noen av forklaringsmodellene er mer "i-seg-selv-verdifulle" enn noen av de andre. Problemet er mye mer grunnleggende enn som så.

Problemet viser seg typisk når vi mennesker i forvirrede øyeblikk drømmer opp urealistiske forventninger til teoretiske modelleringer i første omgang. Altså : begrensede og i praksis begrensende teoretiske konstruksjoner.

Dersom det vi prøver å forstå er noe dynamisk og levende og uoversiktlig uten klare grenser , blir også "foklaringsmodellen" i seg selv bare et mikrofragment av denne samme uoversiktlige helheten , og den kan aldri engang begynne å oppsummere eller innebefatte eller dekke det uendelig store rommet som omgir den.

Problemet er IKKE , og har aldri vært , at den eller den teoretiske modellen er "feil".

Problemet er isteden at brukerne av "forklaringsmodellen" forventer at NOEN forklaringsmodell skal kunne være representativ for den generelle faktiske situasjonen som modellen selv er en del av. Som betyr det totale og sammenhengende og levende hendelsesforløpet som vi selv og alle andre på jordoverflaten og alle tankekonstruksjoner vi bruker i dette livet er deltagere i.

Hvilken mening tillegger jeg i denne sammenhengen uttrykket "den totale og sammenhengende og levende livssituasjonen som vi selv deltar i akkurat nå"?

Jeg tenker her på den totale reelle altomfattende livssituasjonen som omslutter og omfavner og inkluderer oss selv og alle våre tanker og alle våre manifestasjoner i rommet. Altså den fullstendige omfattende realiteten som på alle måter overgår og forbigår og omslutter hver enkelt "forklaringsmodell" som noe menneske i historien har fantasert om. Altså den fulle utenforliggende konteksten som har tenkende menneskeorganismer og grupperinger og tanker og uttrykksformer og hele levende sivilisasjoner inni seg. Og der det inni disse menneskehjernene kontinuerlig foregår teoretiske oppdelinger og abstraksjoner og konstruksjoner , som blir virkelig opplevde psykologiske hendelser , og fungerer som programmer som disse menneskehjernene benytter i sin interaksjon med hverandre innenfor den generelle virkeligheten vi alle er en del av.

De teoretiske konstruksjonene blir manifestert og gjort virksomme og medfører ekte fysiske konsekvenser når mennesker ( slik vi for eksempel driver med akkurat nå ) driver med språklige og symbolske kommunikasjons-aktiviteter. Kommunikasjonsaktiviteten , der ord og bilder og symboler benyttes , utføres og oppleves og fortolkes av levende mennesker som selv lever midt inni og interagerer midt inni det samme uendelig store og komplekse rommet. Den språklige virksomheten foregår i dette ene enorme rommet der også alt mulig annet foregår. Det foregår som reelle og personlig opplevde hendelser på overflaten av den samme kula som flyter rundt i rommet og som vi tidvis kaller "jordkloden".

"Forklaringsmodellene" selv eksisterer hver for seg som en ørliten enhet iblandt oss , de er bare hva de selv er , og rundt omkring dem er det et uendelig rom fullt av masse andre ting.

De symbolske mønstrene av ord og setninger og andre tegn som uttrykker underliggende ideer : eksisterer som totalt ekte mikrofragmenter sammen med en endeløs serie andre mikrofragmenter. Språkfragmentene har nødvendigvis reelle effekter hver gang de entrer kommunikasjonsaktivitene og inntrer som direkte deltagere i disse kommunikasjonsaktivitetene.

Disse ordene du leser nå er intet unntak : de er relativt vilkårlige mikrofragmenter av en generell virkelighet som alltid inneholder uendelig mye mer enn "forklaringsmodellen" selv.

Her som overalt ellers skimter vi den fundamentale begrensningen med teoretiske konstruksjoner : At noe begrenset aldri kan representere noe ubegrenset. At et fragment aldri kan forklare eller representere eller illustrere helheten som går utenfor selve fragmentet. At en statisk teoretisk størrelse vil ikke engang begynne å inneha samme kvaliteter som et uendelig rom av interaktive partikler i kontinuerlig bevegelse i forhold til hverandre.

Kartet vil aldri kunne være terrenget. Kartets mening har heller aldri vært å prøve å være terrenget. Kartets mening er fremdeles, og har aldri vært noe mer enn , et mer eller mindre brukbart instrument for oss mennesker for å manøvrere gjennom dette totalt forvirrende terrenget som fra vårt perspektiv er og alltid har vært uendelig komplekst , uoversiktlig og mystisk.

Begrensningen med forklaringsmodeller er like gammelt som sivilisasjonen og den er nøyaktig like aktuell nå som det har vært fra dagen 1 : Gitt at man fremdeles baserer en eller annen teori på EKSTREMT BEGRENSET tilgjengelig informasjon om den reelle totale situasjonen , som forklaringsmodellen selv er en ørliten partikkel av , må "forklaringsmodellen" fremfor alt vurderes utfra sin reelle funksjon i dette fysiske rommet. Altså dets nytteverdi og praktiske applikasjon i samhandling med masse andre språklige fenomener som også foregår i dette ene enorme rommet.

Forvirringen oppstår i følgende type situasjoner : En person ser på en viss mengde språk og strukturer og tegn foran seg på en dataskjerm , og antar at det må være bygget inn i dette tegnsystemet noe som representerer og avspeiler og "fanger inn" , til og med resten av verden som befinner seg UTENFOR dette tegnsystemet selv. Altså: At beskrivelsen forveksles med aktualiteten. At kartet forveksles med terrenget. At tegnet tolkes for å være tingen. I slike situasjoner er det at man har havnet fullstendig på ville veier.

Teoretiske modeller INNENFOR den generelle virkeligheten , vil ALDRI kunne representere virkeligheten generelt , fordi resten av denne virkeligheten ligger UTENFOR den teoretiske konstruksjonens grenser.

Teoretiske modellers "forklarings-kraft" er derfor , som følge av å nødvendigvis eksistere som et begrenset fragment av noe større-i-bevegelse , totalt impotent fra start.

Teoriene våre er isteden viktige manøvreringsredskaper vi bruker i vår interaksjon med virkeligheten og aldri noe mer enn dette. Den ene modellen er ikke mer "riktig" eller "feil" enn den andre. Modellene har ulike funksjoner og virkninger og resultater i praksis. Deres "forklaringskraft" er fortsatt nøyaktig null og niks.

De er selv bare fragmenter og et fragment kan aldri representere totaliteten som fragmentet selv er en del av.

Til å "beskrive" noe som helst generelt om den totale sammensatte virkeligheten vi lever i er de teoretiske modellene like impotente nå som de alltid har vært.

De teoretiske modellenes verdi ligger isteden i deres evne til å gi en retning til våre bevegelser og å bidra i en større prosess der enheter forflytter seg omkring i rommet. De teoretiske modellenes verdi for mennesker har aldri hatt noe å gjøre med "forklaringskraft". Verdien ligger i deres evne til å organisere de ressursene vi allerede har tilgjengelig.

Helt siden kulturens morgen , da mennesker begynte å snakke sammen og forholde seg til virkeligheten ved å bruke abstrakte oppdelinger , har alle slags varianter av "forklaringsmodeller" hatt nøyaktig samme uoverstigelige begrensning som de har idag :

"Forklaringer" klarer på slutten av dagen aldri å forklare noe som helst.

[ærligøs]

Det var en vanskelig tekst å lese. Lurte av og til på om hele teksten var en spøk. Tenkte også på at jeg skulle ha lest om Baudrillard og simulakra. Følte jeg ikke klarte å henge helt med under lesingen.

 

Lurer på hva du mener med den siste setningen? Den virker veldig paradoksal. Det finnes altså forklaringer som ikke forklarer noe? Nei, du mener at ingen forklaringer kan forklare noe! Men hvis en forklaring er en konstruert fortelling som er konsistent med det den skal forklare, så er det vel en forklaring? Det finnes da forklaringer som er bedre enn andre? Hvis noen har tatt livet av seg, så er vel en forklaring som går ut på at vedkommende hadde alvorlige psykiske lidelser en bedre forklaring enn hvis en lanserer en forklaring som går ut på at vedkommende hadde en spesiell flekk på joggeskoene som sto i skapet? Men jeg er med på at dette ikke betyr at den bedre forklaringen representerer noe virkelig.

 

Uff, dette ble litt vanskelig sent på kvelden.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg synes den er helt forståelig og "tydelig", men hver gang man snakker med folk, så nytter det ikke å si til det mennesket: alt du tenker nå, har tenkt og kommer til å tenke, er ikke annet enn illusjoner

 

egoet blir vanvittig provosert av å høre at det er bare en drøm

[Lakus]

"Forklaringer" klarer på slutten av dagen aldri å forklare noe som helst.

 

Du har visst helt rett. For jeg forstod ikke noe av dette.

[Gjest Bruker-95147]

Hvis man tror på illusjonen, så vil jo den skapte illusjonisten stritte imot å bli avkledt

 

Illusjonisten bryner sine meninger opp mot den andre illusjonisten, og skulle de bli enige om ett svar, så leder det svaret til nye spørsmål som illusjonisten er enda mer forpliktet til å besvare. Og hvis hele livet har dreid seg om å følge den tendensen, så ender man opp bak ens egne perfekte forsvarsverker, og da har man kanskje blitt helt "trygg", men tryggheten er bare en skrøpeli illusjon, som selv ett barn kan rive med noen få ærlige undringer

[ærligøs]

Hvis man tror på illusjonen, så vil jo den skapte illusjonisten stritte imot å bli avkledt

 

Illusjonisten bryner sine meninger opp mot den andre illusjonisten, og skulle de bli enige om ett svar, så leder det svaret til nye spørsmål som illusjonisten er enda mer forpliktet til å besvare. Og hvis hele livet har dreid seg om å følge den tendensen, så ender man opp bak ens egne perfekte forsvarsverker, og da har man kanskje blitt helt "trygg", men tryggheten er bare en skrøpeli illusjon, som selv ett barn kan rive med noen få ærlige undringer

Kan du gi noen korte eksempler på slike illusjoner som barn kan rive i stykker?

 

Jeg trodde teksten handlet om vitenskap!

[Gjest Bruker-95147]

Hvorfor er jeg født i denne kroppen og ikke i den kroppen der borte?

[Lakus]

Fordi du er den spesifikke samlingen av masse som er din kropp. Du kunne ikke skjedd i den kroppen der borte. Sammensetningen er en annen. Veldig lik, men annerledes.

 

Er ikke så veldig dypt tema egentlig. It just happens.

[Gjest Bruker-95147]

Fordi du er den spesifikke samlingen av masse som er din kropp. Du kunne ikke skjedd i den kroppen der borte. Sammensetningen er en annen. Veldig lik, men annerledes.

 

Er ikke så veldig dypt tema egentlig. It just happens.

Satte du deg selv i barnets sted, altså en våken bevissthet som enda ikke har blitt fortalt at " du er det som tenker" før du svarte? Husker du tilbake til den tiden du selv var så "enkel"?

 

Jeg tror ikke du gjorde annet enn å tenke deg frem til svaret, og da befester du illusjonen

Endret 20. september 2014 av Bruker-95147

[ærligøs]

Dette forsto jeg ingenting av. Jeg forsto svaret til Lakus, men jeg opplevde ikke å få noen illusjoner revet ned av spørsmålet. Hva er det du snakker ut fra, Awarewolf? Er det buddhistisk filosofi, eller noe sånt som jeg ikke kjenner til?

[Gjest Bruker-95147]

Dette forsto jeg ingenting av. Jeg forsto svaret til Lakus, men jeg opplevde ikke å få noen illusjoner revet ned av spørsmålet. Hva er det du snakker ut fra, Awarewolf? Er det buddhistisk filosofi, eller noe sånt som jeg ikke kjenner til?

Mye er fra buddhistisk filosofi, men så er heller ikke det presist nok addressert, fordi den samme "sannhet" oppdages av alle som når "emtiness" og gjør seg kjent med det upersonlige "stedet". Så filsofien er underordnet praksis som leder til "knowing", og det er på ingen måte det samme som å "forstå" - og full realisering innebærer å legge fra seg alt av kondisjonert kunnskap.

[ærligøs]

 

 

Har dette noe slektskap til Sokrates og Platons hulelignelse? Jeg mener da "åndelig" slektskap. Mener ikke å starte en lang diskusjon om dette og avspore tråden, bare lurte litt på om det er likhetspunkter her.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

Har dette noe slektskap til Sokrates og Platons hulelignelse? Jeg mener da "åndelig" slektskap. Mener ikke å starte en lang diskusjon om dette og avspore tråden, bare lurte litt på om det er likhetspunkter her.

 

 

Interessant lesing, og hadde ikke vært borti den "lignelsen" før, men umiddelbart så gav den resonans, så lar jeg den få "godgjøre seg" før jeg svarer konkret på om den er presis nok.

 

Jeg leser, men lytter mest, til alle verdens typer filosofier og religioner, og ser at mye er likt hos dem, som den valgte filosofien og treningen jeg praktiserer, nemlig det at den egentlige kampen en har, er å bekjempe sitt selv, først da står det "ingen" mellom den som observerer og det som blir observert.

 

[ærligøs]

 

Jeg kjenner ikke til Buddhisme. Det eneste jeg kan skryte på meg er å ha lest halvparten av boka som heter noe sånt som Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel! Jeg er også opptatt av illusjoner, men da litt mer konkret. Jeg tenker her på de illusjonsskapende mekanismer som vi nærmest har innebygd i vårt "erkjennelsesmaskineri", og som en kan lese om i sosialpsykologi. Det er nok lettere for deg å sette deg inn i Platons hulelignelse enn det er for meg å sette meg inn i Buddhisme. Det tragiske med Platons hulelignelse er jo skjebnen til den som brøt seg fri fra lenkene og forsto at "virkeligheten" var en illusorisk skyggevirkelighet. Jeg lurer sannelig på om han ikke ble drept av de andre til slutt: akkurat det husker jeg ikke.

 

Uansett synes jeg teksten i den første posten var vanskelig å få tak på. Minner meg om en pensumbok i analyse av John Law hvor det ble hevdet at modeller alltid vil være forvrengninger og forenklinger av en kaotisk virkelighet i stadig endring. Hvis virkeligheten er kaotisk og modeller skal være representasjoner av denne virkeligheten, så måtte også våre teoretiske modeller være kaotiske!

Endret 20. september 2014 av ærligøs

[ChiaroScuro]

Svaret er 42!

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Jeg kjenner ikke til Buddhisme. Det eneste jeg kan skryte på meg er å ha lest halvparten av boka som heter noe sånt som Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel! Jeg er også opptatt av illusjoner, men da litt mer konkret. Jeg tenker her på de illusjonsskapende mekanismer som vi nærmest har innebygd i vårt "erkjennelsesmaskineri", og som en kan lese om i sosialpsykologi. Det er nok lettere for deg å sette deg inn i Platons hulelignelse enn det er for meg å sette meg inn i Buddhisme. Det tragiske med Platons hulelignelse er jo skjebnen til den som brøt seg fri fra lenkene og forsto at "virkeligheten" var en illusorisk skyggevirkelighet. Jeg lurer sannelig på om han ikke ble drept av de andre til slutt: akkurat det husker jeg ikke.

 

Uansett synes jeg teksten i den første posten var vanskelig å få tak på. Minner meg om en pensumbok i analyse av John Law hvor det ble hevdet at modeller alltid vil være forvrengninger og forenklinger av en kaotisk virkelighet i stadig endring. Hvis virkeligheten er kaotisk og modeller skal være representasjoner av denne virkeligheten, så måtte også våre teoretiske modeller være kaotiske!

 

 

Buddhistisk trening består i å overvåke tankeprosessen som "knower" and "doer" (tar ondet ved roten, ved at den anser selvet som the biggest liar, og posisjonerer seg helt i forkant av tankeprosessen), og bryte den ned til de enkelte faktorene, for så å tappe enhver følelse og tanke i den rekkefølgen de kommer og så slippe den, og når man har terpet lenge nok på den biten av treningen, kan man oppnå en automatisk "letting go", og merker med en gang at selvets påvirkning blir mindre og mindre. Men man skal ikke trekke seg tilbake om skape spesielle forutsetninger, man skal gjøre som vanlig, men være i en tilstand av aktiv mindfulness

 

Skjebnen til den oppvåknede huleboer, ligner på skjebnene til mange faktisk opp-våknede opp gjennom historien. De blir enten satt på pidestall og dyrket av disiplene sine, eller blir kverket fordi de skaper forvirring for makthaverne.

 

Det som gjør dette så interessant, er at man blir noe vanvittig glad i denne pussige naturen vi alle deler, hvor fantastisk vakker og grusom den er, og det at alt kommer ut fra ens egen "tomhet", og vite at alle har det sånn, men får det ikke med seg, fordi den tryllekunstneren vi kaller "jeg" har fått holde på gudene vet hvor lenge, så for å av programmeres må man både gå en og flere "ørkenvandringer", og hvem har vel tid til det

 

Vi er sannsynligvis innom denne sannheten mange ganger i løpet av ett vanlig levd liv, men siden vi ikke kjenner den igjen, tar vi den for å være truende og unaturlig, og det er sånn som galninger, religiøse og andre raringer holder på med. Mange forventer seg at "oppvåkning" skal være noe "WOW!!!", så de leter etter noe som slett ikke er der, og så mister de motet, setter på tv'en, og skjenker seg en whisky for å bedøve seg litt til

[Mindwheeel]

 

 

 

Har dette noe slektskap til Sokrates og Platons hulelignelse? Jeg mener da "åndelig" slektskap. Mener ikke å starte en lang diskusjon om dette og avspore tråden, bare lurte litt på om det er likhetspunkter her.

 

 

Jeg opplever definitivt at det er slektskap. Hulelignelsen til Platon illustrerer et fantastisk eksempel på en type erfaring som må oppleves personlig før den kan forstås. Altså hvorfor enkelte typer erfaringer , hvis de er radikalt annerledes fra hva man er vant til , i praksis er ubeskrivelige fra den som har opplevd det til den som ikke har opplevd det.

 

Det er svært interessant å reflektere over den fasen i hulelignelsen der mannen vender tilbake til de som har levd innerst i hulen og hele livet bare har sett skygger på veggen i ulike kombinasjoner. Hele deres verdensbilde består altså kun av kombinasjoner av skygger på veggen og all deres forståelse av språk må kunne forventes å bli tolket som kombinasjoner av skygger på veggen.

 

Når en person som har opplevd tredimensjonale objekter som flammer , figurer og planter med alle regnbuens farger , senere skal vende tilbake til hulen og "forklare" sine opplevelser , ser vi at vedkommende møter det uoverstigelige problemet at alle disse "forklaringene" nødvendigvis blir tolket av mottakerne som "kombinasjoner - av - skygger - på - veggen". Hvis han prøver å si "rød" eller "lysende" eller "brennvarm" så er problemet at mottakerne inni hulen ikke har noen referanseramme til disse uttrykkene. I beste fall skjønner de ingen verdens ting og tolker pratet som "nonsens". Eller de misforstår det totalt ved å forestille seg en eller annen kombinasjon av skygger på veggen. Uansett står mannen som vender tilbake til hulen ovenfor et uoverstigelig kommunikasjonsproblem : De som skal høre "forklaringen" har ingen mulighet til å forstå den så lenge deres referanseramme ikke inneholder noe som ligner det fjerneste på fenomenet som forsøkes formidlet.

 

Hulelignelsen er en genial illustrasjon på hvorfor all mening vi finner i språket , og all mening vi kan finne i teoretiske forklaringsmodeller , er fullstendig betinget av vår egen menneskelig opplevde og begrensede erfaring angående virkeligheten.

[ærligøs]

 

 

Men stiller dette ikke oss i en dilemma når vi står overfor "nonsense"? Hvordan kan vi vite om det virkelig er "nonsense", eller om det er våre forståelsesmodeller som er "nonsense" (mangelfulle)?

 

Jeg ble inspirert til å laste ned Platons samlede verker som pdf. Har aldri fått tid til å lese boken, som har ligget og samlet støv i 15 år.

[Mindwheeel]

Fordi du er den spesifikke samlingen av masse som er din kropp. Du kunne ikke skjedd i den kroppen der borte. Sammensetningen er en annen. Veldig lik, men annerledes.

 

Her er en annen mulig formulering : "Du eksisterer i møtepunktet mellom den spesifikke samlingen av masse som er din kropp - og hele rommet rundt med alt inkludert - og den helheten av interaktive hendelser som påvirker denne spesifikke samlingens funksjoner og erfaring og opplevelse av å eksistere".

 

Spørsmålet er om det går an å separere "jeg" fra alt rundt omkring som er utenfor kroppen. De fysiske funksjonene er totalt avhengige av omverdenen for å kunne holde det gående. Den subjektive opplevelsen øyeblikk etter øyeblikk preges av kontinuerlige sanseinntrykk som har sin opprinnelse fra omverden. Og til og med alle ideer, filtre , perspektiver , persepsjonskategorier, tankemodeller, tolkningsmønstre og memer - som styrer hvordan sanseinntrykkene tolkes - har sin opprinnelse langt utenfor denne kroppen.

 

Jeg vil legge til en ting angående "lik og annerledes" : Du kan ta hvilke som helst to objekter i rommet og finne så mange likheter du vil og så mange forskjeller du vil mellom dem bare du leter lenge nok. "Likt" og "Forskjellig" er også mentale filtre inntrykk fra omverden tolkes gjennom. Om noe oppleves som likt eller forskjellig avhenger av hva man leter etter.

[Mindwheeel]

 

 

 

Men stiller dette ikke oss i en dilemma når vi står overfor "nonsense"? Hvordan kan vi vite om det virkelig er "nonsense", eller om det er våre forståelsesmodeller som er "nonsense" (mangelfulle)?

 

Jeg ble inspirert til å laste ned Platons samlede verker som pdf. Har aldri fått tid til å lese boken, som har ligget og samlet støv i 15 år.

 

 

Dette er et veldig godt poeng. Hvis en eller annen person sier at han har "sett lyset" eller "reist inn i en annen dimensjon" eller "entret en utvidet bevissthetstilstand" , og senere beskriver sin opplevelse med kryptiske , uhåndgripelige og totalt uforståelige formuleringer : hvordan kan jeg som outsider skille ekte nonsens fra det som fra utsiden nødvendigvis må virke som nonsens , men som kanskje i virkeligheten er resultatet av helt ekte og uhyre interessant førstehåndserfaring som må oppleves for å kunne forstås?

 

Jeg , som outsider , har ingen redskaper for å kunne skille mellom disse tingene. Jeg , som outsider , er ikke i noen posisjon til å felle noen dom. Jeg er ikke engang i noen posisjon til å uttale meg om sannsynligheten for at det jeg hører "forklart" er ekte eller nonsens , fordi det nødvendigvis ville måtte høres ut som nonsens uansett. Det hjelper ikke engang å bedømme tilliten jeg har til kilden , siden det er like mulig at en svært oppegående person av en eller annen grunn forteller skrøner , som det er at en ellers stokk dum tulling en vakker dag faktisk får oppleve å innvies i lyset. Og selv om jeg skulle sitte med et inntrykk av at 99% av alle mennesker opp gjennom historien som påstår å ha opplevd store åpenbaringer , virker som upålitelige vesener , så forteller det fortsatt ingen verdens ting siden det både er mulig jeg tar helt feil såvel som at det er mulig at en god del av vitneerklæringene virkelig var nonsens - mens noen få var basert på helt ekte og svært interessante erfaringer. Problemet er : I ingen av disse tilfellene har jeg som outsider noen mulighet til å skille det ene fra det andre siden pratet er dømt til å høres ut som nonsens uansett.

 

Hva er så løsningen? Den beste løsningen jeg kan se er å ganske enkelt unnlate å trekke noen som helst konklusjon på noe som helst nivå. Å unnlate å anta noen verdens ting - hverken fra eller til eller for eller imot - så lenge slike antagelser ikke er strengt nødvendige. Istedenfor å felle noen dom kan vi tillate oss den friheten å holde absolutt alle muligheter åpne. Som et mulig tillegg til dette kan vi kanskje lete etter en nytteverdi / underholdningsverdi / inspirasjonsverdi / annen verdi ... fra noe eller alt av de ubegripelige historiene som forskjellige merkelige mennesker i forskjellige ukjente livssituasjoner opp gjennom tidene har liret av seg. Uten å felle noen som helst dom , på noe som helst vis , kan jeg fortsatt finne eller utvinne en glede og en verdi og en interesse på min egen måte. Og dersom jeg av en eller annen grunn oppdager at jeg bruker tid på å tenke på slike ting ... hvorfor ikke?

 

Fra et begrenset menneskelig perspektiv der vi ikke vet noe om hva vi går glipp av virker dette på meg som den klart mest rasjonelle holdningen. Altså å regne alt , absolutt alt uten noen grenser i noen retninger , som fullt mulig. Hva jeg velger å fokusere oppmerksomheten på akkurat nå er at annet og alltid like superrelevant spørsmål. Men det er spørsmål som kan møtes helt fint uten å gjøre generelle antagelser om hva vi tror at kanskje eller kanskje ikke eksisterer hinsides - altså utenfor - den helheten av informasjon jeg akkurat nå har om virkeligheten.

 

Jeg kan nøye meg med å si "jeg vet ikke" , deretter spørre meg selv "hva nå?" , for så å påbegynne en ny bevegelse gjennom en virkelighet som i sitt fulle omfang fremtrer fra mitt nåværende begrensede perspektiv som fullstendig ukjent , uoversiktlig og mystisk.