Leser dere ikke norsk litteratur, folkens?

[SlitsomType]

Har ikke vært svært aktiv på litteraturforumet her, men har lest veldig mye, og kikket gjennom mange tråder. Det virker som om ganske få leser mye norsk litteratur.

 

Jeg ser at dere leser Jo Nesbø, Lars S Christensen, litt Erlend Loe, og tidvis en tidlig Hamsun-roman. Og noen ganger dukker det opp mere eller mindre ukjente romaner fra ukjente forfattere. Men alt i alt er helhetsinntrykket mitt at storparten som er aktiv på litteraturdelen stort sett leser utenlandsk litteratur.

 

Så mitt spørsmål er til nettopp dere; som er klar over at dere har utforsket lite av det norske forfattere - gamle som nye - har å tilby: hva er årsaken til at dere i all hovedsak leser på engelsk, og leser utenlandske bøker?

[ærligøs]

Pris på bøkene har noe å si. Norske bøker er for dyre. Når det gjelder eldre litteratur, så er det også lettere å lese Dickens enn Bjørnson. Det norske språket har endret seg mer enn engelsk. Så er det jo lettere å diskutere en bok som millioner har lest, framfor å skulle finne et sted hvor en kan diskutere Juvikfolket av Duun. Det handler kanskje også litt om at en føler at en lærer mer ved å lese på engelsk. En tror at en kan norsk godt nok, men trenger å holde ved like engelskkunnskapene.

 

Også det at norske forlag har rotet så mye med e-bøker spiller en rolle. Her er det lettere å holde seg til Kindle og engelske bøker har jeg tenkt. Den siste jeg leste av norsk litteratur var vel Elling-serien av Ambjørnsen. De bøkene var fantastisk.

[Spartapus]

Det blir feil å lese norsk litteratur fordi den er norsk. Jeg leser de bøkene som interesserer meg, uavhengig av opprinnelsesland, såfremt de er tilgjengelige på norsk eller engelsk. Slik sett er Norge et land med en liten befolkning og litterær produksjon deretter (selv om den er stor i forhold til befolkningstall), så med mindre man spesifikt går inn for å lese norske forfattere av ren nasjonalisme er det bare naturlig at man leser utenlandske forfattere oftere enn norske.

[Tomeito]

Støtter meg til Spartapus: Samme om det er norsk eller engelsk forfatter, jeg leser det jeg ønsker. For min del foretrekker jeg fantasy, og innenfor den sjangeren er det desverre få norske alternativer som frister. Men det er ikke så lenge siden jeg leste Jan Ove Ekebergs "I sverdets tid". Av norske klassikere har jeg kanskje lest for få bøker, men dette har nok noe med 1)interessen og 2)tvangslesningssyndromet (at det var norske klassikere man ble tvunget til å lese på skolen), noe som gjør at jeg kvier meg litt mer for å skulle utforske norske forfattere som i utgangspunktet ikke interesserer meg - selv om det sikkert er flott litteratur.

[Freidig]

Jeg syntes det er for dyrt egentlig. Og jeg finner sjelden noe som interesserer meg.

Jeg har lest noe som jeg er veldig fornøyd med, men da har jeg ikke tenkt på at jeg må lese mer norsk. Jeg har bare funnet bøker som er interessante. Jeg leser veldig mye gjennom Kindle og laster ned en hel del. Jeg kjøper de fysiske bøkene om jeg syntes de er bra nok.

Og jeg har en ting for YA dystopian og fantasy. Jeg syntes det er dårlig utvalg av det blant norske forfattere.

Men jeg har lest noe, men bare ikke så veldig mye.

[Maurits91]

Jeg er enig med Spartapus...

En del norske bøker jeg har lest, har jeg lest fordi jeg er glad i dem... f.eks. elsker jeg Johan Harstad, og har lest nesten alle bøkene han har skrevet*

Men jeg vil ikke lese en bok bare fordi den er skrevet av en nordmann

*/jeg har litt dårlig tid, men jeg har kjøpt alle bøkene hans, og jeg leser dem når jeg har tid

[Bruker-279008]

Jeg leser både norsk og utenlandsk, og i likhet med de andre her leser jeg STORT SETT bøker etter ønske, ikke nasjonalitet. Men jeg prøver også å lese litt utenfor komfortsonen en gang i blant, og da pleier jeg å oppsøke norske forfattere. For eksempel leste jeg Tatt av Kvinnen av Erlend Loe helt frivillig for en liten stund siden, og det endret hele min innstilling til ham som forfatter; etter å ha tvangslest Loe på VGS fikk jeg ikke lyst til å lese noe mer av ham, men dette har altså endret seg. Hvilken bok som blir den neste "utenfor komfortsonen" er jeg ikke sikker på, det eneste jeg vet er at den neste boken jeg skal lese er én av følgende; Garps bok, Enke for et år eller Hotell New Hampshire.

[ærligøs]

Et problem med norsk litteratur er at en ble tvangsforet med dette på videregående. Bare jeg hører om Hellemyrsfolket, Livsslaven, Et dukkehjem, En Handske, Juvikfolket, Markens grøde, Gift og så videre, blir jeg deprimert.

 

Litteratur og sex bør være et fritt valg. I det minste det første.

[Tomeito]

Dette med at mange desverre kan ha en avsmak for norsk litteratur, særlig klassikerne, pga tvangslesning på skolen, kommenterte jeg i min forrige post. Dette er jo egentlig innmari synd. Poenget må jo være å skape leseglede og -lyst?

[oOF]

Joda, jeg er omtrent ferdig med 'Vi ses i morgen' av Tore Renberg. Den er helt ok og temmelig lettlest. Men ellers så har jeg svære problemer med å lese klassikere pga tvangsforing på skolen den gang for en evighet siden. Likevel; i ettertid fremstår for eksempel 'Pan' av Hamsun som en mye bedre bok enn den gangen jeg leste den. Norsk litteratur og musikk er ikke helt min greie, og jeg er nok temmelig amerikanisert rett og slett.

[ærligøs]

Dette med at mange desverre kan ha en avsmak for norsk litteratur, særlig klassikerne, pga tvangslesning på skolen, kommenterte jeg i min forrige post. Dette er jo egentlig innmari synd. Poenget må jo være å skape leseglede og -lyst?

 

Jeg kom sikkert på ideen da jeg leste din post. Men så gikk det litt tid før jeg svarte, og da trodde jeg visst at jeg hadde kommet på den ideen selv.

 

Uansett hatet jeg mye av den litteraturen jeg måtte lese på videregående. Senere har jeg oppdaget at den litteraturen er god. Likevel sitter de onde følelsene i meg og jeg klarer ikke lese litteratur som jeg forbinder med skoletiden. Men noen unntak har det altså vært. Det jeg husker jeg likte fra skolen var diktet Republikanerne av Welhaven, dikt av Grieg og tekster av Bjørneboe. Novellen Kruttrøyk synes jeg var genial. Men det meste var uinteressant. Det er ikke litteraturen i seg selv det er noe galt med, men den passet ikke for meg.

 

Jeg er enig i at det burde være et mål at elevene fikk lese ting som engasjerte dem. For meg må elevene gjerne lese voldspornografisk litteratur, så lenge lesingen er lystbetont. Så kan de gå over til andre tekster når interessene endrer seg. Gode historiebøker eller fortellinger fra gresk mytologi kunne sikkert også engasjert en del.

 

Jeg er klar over at ordet "lystbetont" ble litt komisk i sammenhengen.

[Tomeito]

Var ikke ment å si at jeg sa det først, bare poengtere at jeg er enig

 

Jeg har jo forståelse for at man skal kunne noe om klassikerne - i norskfaget er jo litteraturhistorie en viktig del - men problemet kommer med tvangsaspektet og alle ting man skal gjøre med tekstene (analyse). Jeg mener, er det noen som har et positivt forhold til diktanalyse.

 

For min del har jeg noen norske klassikere på lista over ting jeg vil lese. De når dog aldri toppen av lista.

 

Det er forøvrig et poeng at trådstarter ikke nødvendigvis begrenser seg til klassikere, men tar med norsk litteratur generelt. Der tror jeg tilgjengelighet, utvalg og eventuell pris har en del å si.

[Datasmurf]

Jeg elsker å lese, og har vel omtrent like mange norske som utenlandske forfattere i "biblioteket" mitt. Svært glad i norske forfattere, fra de gamle klassikerne, til mellomting som Andreas "Ajax" Jacobsen og Øvre Richter Frich, til nyere forfattere som Abo Rasul og Alexia Bohwim.

Pløyer Erik Byes biografier og liker det like godt som når jeg leser Asbjørnsen og Moes folkeeventyr eller Snorres kongesagaer. Det var en sann glede å begynne på påbygg og få 10 timer norsk i uka, selv om det var alt for lite til å komme innom alt jeg kunne tenke meg (forfattere, språkets utvikling, dialekter og sosiolekter, ordenes etymologi osv) - dog, jeg tror ikke mine klassekamerater var enige.

 

Nå er jeg omringet av bøker (både fysisk og mentalt) av alle slags forfattere og alle slags sjangere, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd. Strekk ut en hand, plukk opp en bok, les. Må være det nærmeste jeg kommer paradis.

[Spartapus]

Støtter meg til Spartapus: Samme om det er norsk eller engelsk forfatter, jeg leser det jeg ønsker. For min del foretrekker jeg fantasy, og innenfor den sjangeren er det desverre få norske alternativer som frister.

 

Bortsett fra Andreas Bull-Hansen, som er en av de beste innenfor sjangeren etter min mening, uavhengig av land.

[Tomeito]

Bull-Hansen er ganske ålreit, ja...

 

Gøy å se en Øvre Richter Frich-referanse oppi her. Min personlige norske favorittforfatter er vel kanskje Stein Riverton (Sven Elvestad)

[Datasmurf]

Oppveksten ble mye bedre da jeg oppdaget bøkene om Jonas Fjeld, for å si det slik. Han var jo Norges mestselgende forfatter i sin tid

En gang hadde jeg en komplett samling med Jonas Fjeld-bøker, men nå finner jeg bare noen av dem. Lurer på hvor de tok veien, og håper virkelig ikke at de har blitt stjålet.

[Bruker-279008]

Det verste med VGS-lesingen, er som Tomeito sier analysen - og mengden av den. Når jeg tenker tilbake på norsktimene på videregående, husker jeg svært få timer som ikke hadde noe med analysering å gjøre. Dette fikk også gjenskinn i heldags- og eksamensoppgaver, hvor man stort sett kunne velge mellom 3-4 analysering/tolkingsoppgaver og én artikkeloppgave eller lignende.

 

Det er dog viktig å nevne at jeg ikke hadde så stort problem med dette, og at jeg stort sett likte lesingen både da og nå. Men en stor andel av vennene mine leser så å si aldri skjønnlitteratur, og jeg tviler ikke på at én av årsakene er at de forbinder noveller, dikt og romaner, særlig norske, med plikt og skole.

[Datasmurf]

Ja, diktanalyse får det fortsatt til å gå kaldt nedover ryggen min. Likevel presterte jeg å skrive en 10 sider lang diktanalyse i eksamen i sidemål på påbygg. Og karret meg til en femmer, så noe må jeg da ha lært etter tretten år skolegang.

 

Sånn bortsett fra de helsikkes analyseringene, storkoste jeg meg i norsktimene, og diskuterte mye med lærerne mine om hvorvidt vi trengte å analysere alle tekstene vi leste. Jeg har fortsatt til gode å finne en praktisk bruk for tekstanalysering utenfor å hjelpe minstesøss med studiene nå som hun studerer nordisk, og jeg er ikke mye til hjelp der heller, siden det er på et helt annet nivå enn grunnskole- og VGS-norsk.

[ærligøs]

 

Tenk på at samfunnet bruker så mye ressurser på å avskrekke barn fra å lese bøker! Jeg har aldri forstått hvorfor folk må ha lærerskolen for å ødelegge barns lærelyst, men dette er øyensynlig en oppgave som er så krevende at en nå skal ha grunnfag for å mestre denne oppgaven også i ungdomsskolen.

 

Hvorfor kan en heller ikke analysere sakprosa og virkemidler/argumentasjon i vanlig bruksspråk? Så kunne en heller kose seg med selvvalgt skjønnlitteratur i tillegg. Skjønnlitterær analyse har liten bruksverdi, tror jeg. Jeg har aldri tenkt allitterasjon, metonymi, simile, autoral synsvinkel eller in medias res når jeg har åpnet en skjønnlitterær bok frivillig. Da vil jeg kose meg, og kanskje lære noe om livet og mennesker som kanskje ikke kan læres på samme måte i sakprosa/faglitteratur. Det å sammenligne egne erfaringer med beskrivelser i bøker synes jeg er underholdende og interessant. Norsk litteratur burde jo kunne gjøre dette på en bedre måte for meg enn engelsk litteratur. Agnar Mykle synes jeg for eksempel var en fryd å lese. Spesielt romanen Lasso rundt fru Luna og novellen Skjenselens korinter ga meg sterke inntrykk. Men det er vanskelig å vite hva en bør lese, hva som passer for meg. Da blir det fort at jeg leser faglitteratur i stedet.

 

Jeg skulle ønsker at det kom noen bøker som ble omdiskutert på norsk. Det siste som ble diskutert, som jeg husker, var Min kamp-bøkene til Knausgård. Men de ble jo diskutert fordi han angivelig utleverte virkelige mennesker. Det synes jeg ikke er en interessant diskusjon å følge med på. Jeg vil ha litteratur som utfordrer etablerte samfunnsmyter. Muligens finnes det mange slike bøker, men boka som medium får vel lenger ikke noen omtale i andre medier? Jeg er avhengig av å få høre om interessante bøker på tv eller lese om dem i aviser. Dersom de blir forvist til kulturdelen i nettaviser, så får jeg det ikke med meg. Boka er jo død i andre medier nærmest.

[Bruker-279008]

Jeg skulle ønsker at det kom noen bøker som ble omdiskutert på norsk. Det siste som ble diskutert, som jeg husker, var Min kamp-bøkene til Knausgård. Men de ble jo diskutert fordi han angivelig utleverte virkelige mennesker. Det synes jeg ikke er en interessant diskusjon å følge med på. Jeg vil ha litteratur som utfordrer etablerte samfunnsmyter. Muligens finnes det mange slike bøker, men boka som medium får vel lenger ikke noen omtale i andre medier? Jeg er avhengig av å få høre om interessante bøker på tv eller lese om dem i aviser. Dersom de blir forvist til kulturdelen i nettaviser, så får jeg det ikke med meg. Boka er jo død i andre medier nærmest.

 

Ja, norske bøker vies lite spalteplass og TV-tid. Og norsk media er veldig krimofile, så når det først er en artikkel eller noe som handler om norsk litteratur er det gjerne om krim generelt, en spesiell krimbok eller en krimforfatter. Unntaksvis om de store norske forfatterne som ikke er krimforfattere.

 

NRK har radioprogrammer som Kulturhuset som hver onsdag behandler bøker, og snart begynner et slags talkshow ved navn "Brenner og bøkene" med Hans Olav Brenner, som erstatter "Bokprogrammet", et program jeg likte svært godt. Alt dette kan lyttes til og ses på NRK.no. Utover dette er det lite å finne om norsk litteratur, eller litteratur generelt, som jeg vet om. Det er synd.