Deprimert eller angst. Merkelige følelser..

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

De siste to årene har vert noe av de beste i mitt liv. Jeg gikk fra å være ganske tom innvendig til å alltid føle meg på "toppen av verden".

Jeg har aldri hatt motivasjon til noe så skolen gikk dårlig og årene raste forbi. Selv om jeg var ganske tom så hadde jeg alltid egne meninger og var ganske selvstendig. Jeg tjente greit med penger over nettet (ikke nok til å leve av) og spilte mye dataspill.

Pappa var aldri helt enig med måten jeg tilbringte livet mitt på hjemme på loftet, alene 5 dager i uken. Var noen gang hos venner å spilte, så film etc. Eller på fest.

Så gikk det mot lysere tider. Jeg fikk helt ut av det blå kjempemasse følelser. Jeg var bare glad hele tiden, uansett hva. Jeg smilte til folk og folk smilte tilbake. Jeg fikk meg jobb, jeg tok fag som privatist. Jeg tok 4 av fagene for generell studiekompetanse på et halvt år og jeg kom ut med gode resultater. Så fikk jeg meg kjæreste og etterhvert samboer som til den dag i dag er veldig glad i meg og vise versa.

Snikende for et halvt år siden kom de dårlige følelsene. De sitter midt i magen og de tar helt knekken på alt som foregår rundt meg.

Søkte naturligvis lege som tok tester på meg og alle kom ut negativ. Etter 5 turer hos legen, og samme beskjed hver gang; "Kan være lurt å søke psykolog. Dette ser ut som angst.", søkte jeg hjelp av en psykolog. Hele tiden hadde jeg vansker for å innse angst. Jeg trodde ikke på det.

Jeg fikk beskjed om å kjenne på følelser, være bevisst over tanker osv. Jeg syntes det var kjedelig. Rett og slett bare tull.

Det er flere måneder siden siste timen.

Det har nå bare blitt verre. Går med det i baktankene at disse følelsene kan komme tilbake. De varer alt fra 3 dager til 2 uker. Det er 60-70 dager siden jeg hadde det sist og da varte det i nesten 3 uker. Har vel hatt det 4 ganger til sammen.

Fikk det igjen for to dager siden. Det blir stadig verre og verre. Leste litt symptomer på nettet og denne følelsen av "inner doom" høres ganske spot on ut.

Alt virker håpløst, ingenting er gøy! I går hadde jeg noe av det verste jeg har opplevd!

Det kjentes ut som hele kroppen min skrek til meg. Den hylte desperat på meg at nå må jeg begynne å gjøre noe. Der og da hadde jeg heller ikke motivasjon til å ta tak i livet mitt, men kroppen kommanderte meg til å gjøre NOE. Midt på svarteste natten..

Jeg tenker rasjonelt på det og sa til meg selv at dette er et panikkanfall. Det er ikke noe farlig som skjer selv om jeg var skjelven, på nippet til å besvime og redd, selv om jeg ikke var redd.

Jeg sa til meg selv at "nå går jeg på do, pusser tennene, vasker meg i ansiktet og legger meg inn i sengen og koser meg med en god TV-serie!". Jeg hadde hele tiden en desperat følelse inni meg men jeg overså den TOTALT! Det funker til en viss grad. Istede for å krølle meg sammen til en ball og kjenne på alt, nesten grine (har jeg ikke fått til på flere år.) så gjorde jeg det jeg ellers ville gjort om ting var helt fint. Jeg hadde ikke klart å gjort noe fornuftig som å lage middag (hvis det hadde vert på dagen og ikke på natten), tatt meg en dusj eller sittet på PCen og spilt spill. Jeg kjente det hadde tatt knekken på meg.

I hele dag har følelsen vert der. Den er borti i minutter eller sekunder av gangen før den kommer tilbake og bare bygger seg opp. Den er der hvis jeg ikke holder meg opptatt, som for eksempel å skrive denne posten.

Jeg har prøvd å la alt komme fram. Alt baller på seg hardt og jeg har lyst å grine. Jeg smaker på følelser og jeg lytter etter tanker. Jeg får ikke fatt i hva jeg tenker på. Jeg tror ikke jeg klarer det heller. Jeg tror det er helt underbevisst.

Jeg er åpen om det og sier hvordan jeg har det til venner, familie og kjæresten. De lytter og gir råd, men jeg har ikke mye å si siden jeg bare har masse vonde følelser i magen, og på sitt verste skjelving, tung pust, harde hjerteslag og en følelse av "inner doom". Jeg liker heller ikke så mye å få hjelp, men jeg vet jeg trenger det.

En venn som har vert gjennom deprisjon sprte om jeg har hatt tanken om selvmord. Jeg tenkte litt på det før jeg svarte både ja og nei. Nei - Jeg tenker ikke på å ta livet mitt. Jeg fantaserer ikke om hva som hadde skjedd rundt meg hvis jeg hadde gjort det. Ja - Jeg tenker på om jeg hadde klart å gjøre det, eller om tanker kommer til å streife meg og om jeg da et i stand til å kjenne det igjen sånn at det ikke er en snikende tanke som overbeviser meg over tid.

Jeg vet hva denne følelsen er i stand til å gjøre. Jeg har hatt hele dager i sengen fordi jeg ikke har hatt lyst eller motivasjon til å gjøre noe.

 

Det er så merkelig å føle alt dette. Det er som om jeg diskuterer med meg selv hva dette er, tenker logisk over alt sammen mens kroppen går sin gang å sprøyter ut masse vondt i magen, mens jeg slapper av og bare ser på. Jeg tenker ikke noe vondt før det kommer og jeg har ingen av disse "Du er et null.", "Du tar bare unødvendig plass.", "Du kommer aldri til å oppnå noe større.", "Ingen er glad i deg." - tankene som jeg leset over alt.

 

Hvis noen har opplevd det jeg har nå er jeg VELDIG interessert i å hvite om det.

Hvis noen vet hva det er så vil jeg også gjerne vite.

Spørsmål blir jeg også bare glad for, litt for å selv vite hva jeg svarer og for å få noen nye tankebaner som kanskje kan hjelpe meg til å forstå.

Jeg skal ta kontakt med psykolog igjen når pengene kommer inn på konto, men for nå tror jeg at jeg klarer meg.

 

Anonymous poster hash: bc3af...293

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Vet ikke om vi har det samme men jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Har selv ikke oppsøkt lege/psykolog med dette ettersom jeg heller ikke har disse tankene om selvmord og mindreverd. Eneste forskjellen er at jeg har det nesten hver dag, men ikke hele dagen. Har prøvd å søke på nettet etter dette men er visst ingenting som stemmer helt. Hadde satt pris på om du oppdaterer når/hvis du får vite noe.

​Lykke til i ihvertfall

Anonymous poster hash: 8f922...a98