Hva kommer legen til å si hvis jeg spør han om slike medisiner? Og vil han gi meg det?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en 18år gammel gutt. Jeg har så og si fra ungdomskolen slitt med det sosiale livet. Ungdomskolen er grunnlaget for mine problemet sånn generelt, og dette er på grunn av at vi hadde et veldig dårlig miljø på skolen. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komprimere hele historien inn i et innlegg, det er så mye å fortelle. Men jeg skal prøve.

Jeg følte meg litt uheldig som havnet i det kullet/trinnet som jeg gjorde, en rolig type som meg hadde egentlig ikke noe å gjøre der. Egentlig var jeg ikke rolig, men på det trinnet hadde du makt hvis du hadde selvtillit og muskler, og jeg ble til og med sett på som smart, siden ja rett og slett de fleste var "dumme" og kan egentlig sammenlignes som et gangster miljø. Men tror jeg stopper her om dette, for å ikke forlenge alt for mye. Resultatet av dette var at mine sosiale ferdigheter ble dårligere, men forskjellen fra meg og alle de andre som sliter med noe av det samme, var at jeg hadde mye større håp for å klare meg.

 

Jeg tenkte at jeg skulle få en ny start på vgs. Jeg skulle starte alt på nytt og være den jeg egentlig vil være. De første ukene på vgs tok jeg initiativ i klassen, jeg hadde hodet høyt oppe, høyere enn jeg noensinne hadde hatt. Det føltes ut som om du var en del av showet. Jeg fikk et kompliment av læreren også at det var bra jeg tok initiav når ingen andre turte, så tidlig på året. Men alt dette hadde en konsekvens, vært eneste uttrykk hadde en grense, Jeg sa for eksempel aldri lange argumenter når 2-3 personer satt foran meg. Jeg forholdte meg til korte setninger. Det samme gjorde jeg når jeg rakte opp hånden. Det var ikke det at jeg snakket plettfritt, jeg anstrengte meg fortsatt når jeg snakket, men med hodet høyt. Jeg hadde disse små reglene som gjorde at jeg kunne være hvem jeg ville, eller trodde jeg. Det gikk 3-4 uker da jeg plutselig begynte å komme til meg selv igjen. En utvikling er en prossess der man utvikler seg og ekspander hele tiden, men når du stopper, så vil du ligge lengere bak en det andre gjør. Det var dette som skjedde for min del, jeg stoppet, på grunn av reglene jeg hadde laget for meg selv. Da fant jeg egentlig nøkkelen til sosial suksess. Det å være åpen om seg rett og slett. Det å kunne fortelle om seg selv uten å skape et anstrengt forhold, med selsikkerhet. Dette kunne ikke jeg med hvem som helst, fordi jeg slet med å snakke lange setninger. Egentlig føler jeg at hovedgrunnen til dette er at spyttproduksjonen øker, det svekker talevnen min, og det er et stort hinder for meg. Samtidig har jeg jo også lav selvsikkerhet.

 

Nå sliter jeg med venner på skolen. Jeg føler jeg ikke passer inn i klassen, blir drit nervøs når jeg kommer inn der. Men kommet godt over ens med folk i parallelklassene, men det har jo egentlig ikke noen stor betydning da de har folk de kan være med allerede. Da sitter jeg der alene da.

 

Jeg føler jeg har prøvd så mye de siste 4årene at jeg ikke orker mer. Jeg har noen folk jeg pleier å være med ellers i fritiden 2 ganger i uken, men når en uke består av 90% alenetid, føler jeg meg sosial svekket. Hovedgrunnen er vel alt for lav selvtillit med folk jeg ikke kjenner, du er redd for at folk skal dømme deg, selvom du sier at "hvem er han til og dømme deg..". Så mange år har jeg sagt dette til meg selv, og lest på nettet til ingen nytte.

 

HOVEDPROBLEMET: Vi har hatt presentasjoner opå ungdomskolen, og ja, jeg har med inspirasjon(politikere, talere,..), mot og 3x mye mer tid med jobb enn alle andre klart meg bra på presentasjonene. Ikke for innholdet skyld, men det å kunne innholdet setning for setning så godt at du vet at du har en drit bra presentasjon og ingenting å være redd for der oppe. Det var slik første året på vgs, men jeg føler jeg begynner å miste motet. Spessielt når du står der oppe foran 30 elever du så vidt "kjenner", men har gått sammen med i 3år, og er redd for at skal dømme deg. Eller du er jo allerede en sosialt taper. Jeg er en vanligvis flink elev med opp i mot 5 i snitt, men presentasjoner blir altfor mye for meg hvis jeg ikke jobber kjempe hardt med dem, og det har jeg ikke tid til lenger, går 3.året. Det blir for mye sosialt press. DEN STØRSTE UTFORDRINGEN MIN ER AT MUNNE FYLLER SEG MED SPYTT OG DU MÅ GJØRE ET STORT SVELG HVER 4 SETNING FOR Å KUNNE SNAKKE...Itillegg tenker jeg på alt rundt meg, stemmen skjelver, hjertet banker, og hendene rister. Selv hvor mye jeg tenker at jeg ikke har noe ¨være redd for. For å kunne nå målene mine er ikke dette tilstrekkelig godt.

 

Jeg vet ikke hva slags sykdom dette kan være, men jeg føler å bli dømt hele tiden. Jeg tenkte da at jeg kunne spørre legen om å få medisiner som demper ytre faktorer(spytt, tenke på andre skjelving...), som jeg kun bruker til presentasjoner, fordi jeg har hørt de er avhengighetskapende, og det er der siste jeg ønsker. Jeg trener styrke, er bre skuldret, og har litt muskler, trodde dette skulle hjelpe, men gjorde ikke det. Kanskje medisinene kan hjelpe mot selvitillit hvis jeg får føle på hvordan det virkelig er å ikke tenke på ting rundt seg hele tiden Hva vi legen si da, hvis jeg spør om det? Om jeg er gal?

 

Beklager langt innlegg.

Anonymous poster hash: 53101...942

[Gjest Slettet-T9cKWhDpN0]

Kan dere som skriver disse lange innleggene være så snille å stille spørsmålet i kort form i starten?

 

Vet ikke om det finnes medisin som vil hjelpe deg, men det vet kanskje legen!

[blured]

Har du slike problemer når du snakker med dine foreldre også? (Dvs, når du snakker med mennesker du ikke er nervøs for å snakke med, får du da fråde/spytt i munnen?)

[Kazuo]

Rivotril høres ut som noe som kan hjelpe, men alt slikt er bare noe som funker i noen uker /måneder så løper man i tillegg risiko bli avhengige om man har lite selvkontroll.

 

Jeg ville tatt steget å søkt hjelp hos en psykolog, det burde være første steg alltid før bruk av medisiner og SI NEI TIL SSRI om det kommer opp da er selv valium bedre, evnt en sjekk hos legen om det mulig ligger noe fysiologisk bak dette.

 

Masse folk får alt fra buprenmorfin til xanax for nerver, så slapp av helt ingen vil se på deg som gal, men søk først hjelp hos en psykolog er mitt råd, evnt prøv ut en ikke avhengighets skapene angst demper som heter buspiron mens du venter på komme inn til psykolog om du søker offentlig.

 

Lykke til.

Endret 8. september 2014 av DaniNichi

[Sir-Allistair]

Kan dere som skriver disse lange innleggene være så snille å stille spørsmålet i kort form i starten?

 

Vet ikke om det finnes medisin som vil hjelpe deg, men det vet kanskje legen!

Kan dere som ikke gidder å lese innleggene være så snill å ikke kommentere?

Til TS: Ja, legen kan skrive ut noe angstdempende som du kan ta i de verste situasjonene. Ta minst mulig da de kan og vil påvirke deg, altså sløve deg ned.

Endret 8. september 2014 av Sir-Allistair

[Gjest Slettet-T9cKWhDpN0]

 

Kan dere som skriver disse lange innleggene være så snille å stille spørsmålet i kort form i starten?

 

Vet ikke om det finnes medisin som vil hjelpe deg, men det vet kanskje legen!

Kan dere som ikke gidder å lese innleggene være så snill å ikke kommentere?

Til TS: Ja, legen kan skrive ut noe angstdempende som du kan ta i de verste situasjonene. Ta minst mulig da de kan og vil påvirke deg, altså sløve deg ned.

 

 

Jeg sa da ingenting om at jeg ikke hadde lest det? Mener bare at trådstarter kunne ha stilt spørsmålet i kort form.