ekteskap og tillit

[caucasian]

Hei..

 

Vet ikke helt hvor jeg helt skal begynne, men håper dere skjønner noe av det jeg prøver å skrive her. For over et år siden ble jeg kjent med en jente på ferie i hjemmelandet, og vi ble da fort kjærester, og trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv, og satset på et ekteskap med henne deretter. Og nå for et halvt år siden forlovet vi oss. Men underveis i vårt forhold som kjærester, og nå forlovet, har vi hatt våre dårlige dager, eller enklere sagt.. konflikter? Da vi ble kjærester skjønte jeg fort hennes sjalusi ovenfor meg når det gjelder det at hun frykter å miste meg, eller at jeg skulle på en eller annen merkelig grunn være utro mot henne? Jeg har måttet si gang på gang at for meg er det bare hun som betyr noe her i verden, og at jeg aldri ville finne på å såre henne eller ødelegge vårt ekteskap. Jeg elsker henne mer en alt annet her i verden. Jeg ønsker å etablere meg i livet sammen med hun. Hvis jeg var av den typen hun frykter jeg kan bli, så hadde jeg nok ikke lagd et styr for meg selv av å binde meg bare til en kvinne? Det ville vært enklere å være singel og fri og gjøre hva man vil.. Men fortsatt stoler hun ikke helt på meg. Noen gang har det blitt for mye av det at jeg har måttet sette ned foten og bli forbannet, og gi henne et alternativ! "enten så stoler du på meg, eller så kan du bare dra, for da er det kanskje bedre for både deg og meg." Da er hennes reaksjon at hun stoler på meg, men er veldig redd for å miste meg, at jeg skal bli fristet av andre kvinner, for jeg er trossalt en mann, sier hun. Men jeg er ikke så sikker på om dette er tilfellet. Har lenge lurt på hva er det som gjør henne så sjalu? Kan det ha noe sammenheng med dårlige erfaringer i et muligens tidligere forhold? Hun sier selv at henne aldri har vært i et tidligere forhold før, sånne ting har vært vanlig i vår kultur før i tiden at man ikke skulle ha et kjærlighetsforhold med noen andre, før man inngår i et ekteskap senere, men ting forandrer seg, og folk får mer frihet i sine liv også i land med sterke tradisjonelle kulturer. Men for å komme til poenget, så mistenker jeg at hun HAR hatt et forhold tidligere, og har både blitt såret og mistet noen hun kanskje elsket/likte? For helt siden vi ble sammen har hun favorisert et navn hun ønsker at vår fremtidige barn skal få hete, og da ved en tilfeldighet har jeg sett på søkemotoren i hennes facebook-side og funnet ut at hun stadig vekk besøker en profil til en gutt med nettopp det navnet hun liker, og i tillegg har hun innrømmet at en venninne av henne ønsket at hun ble sammen med en gutt med samme navn som jeg nå mistenker hun kan ha likt/elsket? Vi har ofte hatt forskjellige diskusjoner om alt her i verden, som alle andre par i et forhold, men det har ofte hendt at hun har dratt opp tema i å fortelle om forhold hvor venninner, eller folk hun kjenner, som aldri ble sammen med den dem virkelig elsket, og heller fant noen de delte livet sitt med for å ikke bli alene ,og som skulle fungere som en trøst, men til slutt klarte å rømme med den personen de har virkelig elsket hele tiden.. Da hun diskuterte sånne ting i en eller annen form med meg før, lurte jeg litt, men klarte å beherske meg ved å tro at hun ønsker bare å diskutere noe, men mistenker nå at det er henne selv hun snakker om.. noe hun kanskje drømmer skulle ha skjedd, eller ønsker kan skje. Da spør jeg meg selv; "er det virkelig slik at jeg skal være som en trøst for hennes savn etter en annen, og i tillegg at hun skal nærmest ha kontroll over hva jeg gjør ti en hver tid for frykt for å bli såret igjen?" For det sies jo: " på seg selv kjenner man andre" Skal jeg fungere som en reserve for et menneske som ikke fikk den hun ville, skal jeg måttet la meg selv styre på den måten jeg blir styrt på? Skal jeg dele livet mitt med en annen som egentlig ikke elsker meg?? Så her står jeg igjen med tusen spørsmål, men få svar. Jeg føler at jeg nå har selv blitt smittet av sjalusien hennes, men bare at min sjalusi og frykt er kanskje reell? Hva er deres råd til hva jeg burde gjøre? Jeg elsker denne kvinnen, og ønsker ikke å miste hun. Hvis jeg tar dette opp, er jeg også redd for at savnet hennes blir større en det den er ovenfor den personen, men min nærmest paranoia tærer på meg, samtidig som jeg blir sliten av hennes mistillit..

[ragge_jz]

skjønner deg godt.

Den der typen reaksjonsmønster er veldig ødeleggende for ett forhold. Desverre blir det sjeldent bedre heller, i mitt forhold med hun jeg fikk barn med, ødela den typen adferd du beskriver hele forholdet.

Jeg sa gang på gang at hun måtte prøve å høre på meg, stole på meg, og hvis ikke det hjalp, så måtte hun prøve å finne den tryggheten et sted inni seg selv...

Det endte med at hele forholdet havarerte, sånne ting blir sjeldent bedre med tiden.

[Imlekk]

Aller først... avsnitt! Det blir veldig tungt å lese en vegg med tekst som det der.

 

Annet enn det, så sier du at sin sjalusi og frykt kanskje er reell. Vel, jeg vil tro hun også kan mene at hennes sjalusi og frykt er reell.

 

Vi har alle tidligere folk i våre liv, og kanskje savner man dem av og til, og ser for seg hvordan livet ville vært med dem. Men hun er nå med deg. Det er deg hun har valgt at hun ønsker å gifte seg med. Det burde fortelle deg en del.

 

Ut av nysgjerrighet, du nevner din kultur og bakgrunn en del. Hvilket land var familien din fra før dere ble norske?

[Chroma]

Spør henne rett ut?

Si at du lurer på om det er seg selv hun snakker om, si at det bekymrer deg.