Hvordan vet man at man elsker noen? Forskjellen på å være utrolig glad i noen og å elske

[AnonymDiskusjon]

God kveld, forumfolk.

Jeg er en 24 år gammel mann som har vært gift to år med min kone. Før vi giftet oss hadde vi vært sammen i halvannet år og kjent hverandre cirka to år - greit nok i seg selv.

Vi har hatt det fint sammen, til tross for lite felles interesser og ganske forskjellige personligheter, men i det siste har jeg fått tvilende tanker. Jeg vet ikke om jeg kan si jeg elsker hun. Jeg vet jeg er utrolig glad i hu, og VIL elske hu, og VIL at dette skal fortsette, men som sagt er jeg usikker på om jeg faktisk elsker hu.

 

Her om dagen nådde vi et krisepunkt da jeg fortalte hun om disse tvilstankene, endte opp med at hun dro til foreldrene sine, og blir der til vi/jeg finner ut av dette. Da hun skulle gå, gikk jeg bort for å si hade og gi hu en klem. Da knakk jeg fullstendig sammen. Etter hun dro var jeg helt knust og gråt i minst en time. Føltes ut som jeg hadde mistet en stor del av meg, selvom det egentlig i utkantspunktet bare er en pause i forholdet.

Det er hvertfall ingen tvil om jeg er glad i kona mi, men jeg er fortsatt i tvil om jeg elsker hun og om hun er den rette. Moren min sa til meg da vi giftet oss at det var for tidlig, og jeg må ærlig innrømme at hun hadde rett. Tror vi burde vært sammen lengre før vi giftet oss.

Vi har jo startet et liv sammen. Vi har kjøpt leilighet og møbler sammen. Vi har kjøpt bil sammen, osv. Og hadde planer om å få barn snart. Men mine tvilende tanker gjør meg sprø...

Hvordan kan jeg finne ut om det er dette jeg vil?

Angående det seksuelle i ett ekteskap, er det meningen at dette er noe man skal gjøre regelmessig og ha glede av. Right? Slik er det ikke desverre. I det siste har vi kanskje hatt sex 1 gang i måneden og det er jo altfor sjeldent. Jeg har rett og slett mistet lysten (vi hadde mye sex i starten, særlig før vi ble gift, men så har det dabbet av). Mangel på sex og seksuell lyst i forholdet har ført til at jeg, mann som jeg er, har tilfredsstilt meg selv og, desverre, blitt seksuellt tiltrukket av andre kvinner. Jeg har ikke vært utro, men oppi huet mitt har jeg vært det, og det er ikke noe jeg er stolt over. Men dette er de harde fakta.

Nå som jeg har fått litt tid for meg selv har jeg snakket med nære familie om hva jeg burde gjøre, og fått gode tips, men vet ennå ikke hva som skjer videre. Jeg skriver denne posten her fordi jeg trenger hjelp til å forstå hvordan ekteskap fungerer mtp følelser som svinger opp og ned osv.

Hvordan kan man vite om det er ekte kjærlighet? Hva er forskjellen på å være fryktelig glad i kona si og å elske hun?

Jeg skal hvertfall ikke gi opp dette lett, ikke uten en kamp, jeg vil kjempe for ekteskapet, for jeg er fortsatt utrolig glad i hun og vil hun alt godt her i livet.

Kjenner en klump i halsen i det jeg skriver dette.

Tusen takk for alle gode svar her, hadde betydd utrolig mye for meg og min kone!
(PS: Ønsker helst svar fra folk med erfaringer innen ekteskap/langvarig forhold)

Anonymous poster hash: dcc2b...b93

Anonymous poster hash: dcc2b...b93

Anonymous poster hash: dcc2b...b93

[leonthine]

slike ting er så individuelt og personlig at det finnes ikke noen fasit. Det avhenger så utrolig mye av personlighet. Hvis det er til noen slags hjelp kan jeg fortelle litt om meg og hvordan jeg vet at jeg elsker mannen min, selv om jeg kan være avvisende og være litt "lei" av han av og til. Ofte vil jeg ikke kysse han og blir kanskje irritert når han holder rundt meg og prøver å være kjærlig mens jeg helst bare vil tømme oppvaskmaskinen i fred. Sånn blir det for min del, det er samlivet, jeg blir glad når han kommer hjem, savner han, smiler når jeg ser han sove som en liten gutt, og elsker å ha sex med han selv om det ikke frister like mye hver gang. Om jeg var deg ville jeg sagt det som det er, prøvd å ta en del av skylden ved å si at jeg ikke visste om det var meg selv og mitt "humør" (av mangel på bedre ord?) eller følelsene, fått partneren til å akseptere en liten "pause" der jeg kanskje tok noen dager på hytta alene eller noe for å sortere følelsene. Du kan ikke presse deg selv til å elske noen hvis du genuint ikke gjør det, men det kan nok være lurt å ikke dra noe sted før du vet hva du vil.

[vidor]

Alt er enkelt når man er oppover ørene forelsket. Du ser alt i et lys som er ganske utopisk over tid, når da forelskelsen legger seg må man jobbe med forholdet fordi ting ikke lengre går av seg selv. Man blir gjerne ambivalent og lurer på om man har gjort rett valg for man er i en fase hvor man ser mer realiteten. Dette er en kritisk fase for om forelskelsen går over til kjærlighet og om forholdet blir å vare. God kommunikasjon er viktig og det å kunne løse problemer sammen og finne gode løsninger. En forelskelse koster kroppen mye og man blir gjerne litt sliten av den siden alt har gått på overdrive. Sex er en viktig trivselsfaktor for mange og noe som fungerer som intimitets-lim i forholdet, men det å forvente det samme som i begynnelsen er nok ikke realistisk. 12 ggr i året er kanskje litt i underkant. Snakket ut om det ?

[anon12234]

livet er for kjipt til å ikke ha et bra sexliv i det minste.

Endret 14. august 2014 av Henrik2k

[srbz]

I det siste har vi kanskje hatt sex 1 gang i måneden og det er jo altfor sjeldent. Jeg har rett og slett mistet lysten (vi hadde mye sex i starten, særlig før vi ble gift, men så har det dabbet av).

Hvordan foregår dette egentlig - altså, hvem er det som tar insj? Jeg har aldri vært gift, men har opplevd å bli spurt av daværende kjæreste "hvorfor har vi ikke sex lenger?" Vi hadde forsåvidt ikke sluttet med dette, men lysten min hadde også dabbet noe av etterhvert som det kanskje føltes mer monotont. Saken var nok mer at jeg i mye mindre grad tok initiativ kontra tidligere, og hun gjorde det aldri, av en eller annen grunn. Jeg gjorde det klart for henne at det er helt i orden om hun gir uttrykk for at hun har lyst når hun har det, og da tok sexlivet seg endel opp igjen.

 

Det er nok en myte at menn er "alltid klare", ihvertfall når vi alltid må innlede selv. Jeg tror forsåvidt det er relativt vanlig for begge parter å ha perioder der man går litt "lei". Det er forøvrig lite som tenner meg mer enn jenter som selv tør å ta initiativ til sex, som vet hva de vil og tydelig uttrykker dette. Jeg kunne nok fint vært med på flere runder om hun pushet litt (med måte), selv om jeg egentlig var trøtt og ville slappe av med en film før leggetid.

 

Mangel på sex og seksuell lyst i forholdet har ført til at jeg, mann som jeg er, har tilfredsstilt meg selv og, desverre, blitt seksuellt tiltrukket av andre kvinner. Jeg har ikke vært utro, men oppi huet mitt har jeg vært det, og det er ikke noe jeg er stolt over. Men dette er de harde fakta.

At man kan "synde i tanken" er bullshit. Vi er seksuelle, men samtidig suverene/selvstendige, vesner, og andre kvinner opphører ikke å eksistere selv om man er gift. Det er vel heller det at du holder deg trofast i dine handlinger som gjør deg til en keeper. Jeg vet forsåvidt ikke om jeg tør råde deg til å være åpen om tankene dine overfor henne - ettersom jeg ikke kjenner noen av dere - men fordi jeg selv er opptatt av dønn ærlighet i et forhold ville jeg nok vært det selv.

 

Jeg tror dere mangler god kommunikasjon på soverommet. Jeg tror fremdeles mange kvinner, særlig de som ikke er så veldig seksuelt erfarne, kvir seg for å prøve å ta styringen i sengen på noe som helst vis. Dere må begge være tydelige på hva dere liker og ikke liker, og dere bør kanskje øke takhøyden når det kommer til å lufte eventuelle fantasier overfor hverandre. Man kan ha et rikt og spennende sexliv med samme partner i mange år så lenge repertoaret består av noe mer enn inn-ut i to ulike posisjoner

[g@bb@]

For å la TS vite at jeg ikke bare er en som svarer uten å ha noen erfaring så her kommer litt bakgrunn:
Var sammen med en jente i 4 år - før vi giftet oss og fikk et barn sammen og etter 3 års ekteskap tok det slutt og vi er nå separert.

 

Vi var også veldig "på rosa skyer" de første månedene/året av forholdet vårt. Alt var bare en fryd og vi var da begge to perfekte for hverandre såklart. Alle små skavanker eller forskjeller var jo bare søte små ting ved den andre personen som ikke gjorde noe. Sexlivet vårt var også bra (til den grad det var bra i den alderen og uerfarenheten).

 

Så flyttet vi sammen og den harde hverdag slo oss i ansiktet som en høyrehook fra Mike Tyson. Vi så begge to at det var ting som ikke var perfekte med den andre men vi valgte å jobbe med disse tingene og håpet at vi kom videre i samlivet. Noen ting ble bedre og andre ting gikk saktere. Ingen av oss var i tvil om at vi elsket den andre - eller i det minste at vi begge ville jobbe for at det skulle fungere.

 

Små forskjellene våre ble større og vi merket at vi kanskje ikke var det beste paret men vi jobbet beinhardt. Vi var 21 og 23 når vi giftet oss - så vi var unge. Men vi skulle ihvertfall bevise folk at det ikke var for tidlig!

 

Så startet ting å skrante for oss. Små ting som ble større og større. Vi fikk også et barn - dette var ikke et feilgrep på noen måte og vi trodde ting skulle bli mye bedre enn hva de engang var ihvertfall.

 

Men der tok vi feil. Vi var og er gode foreldre men vi klarte ikke å holde på forholdet mellom oss av ulike årsaker. Vi merket begge to at vi ikke hadde på langt nær de samme følelsene for hverandre og prøve å få dem til å blusse opp igjen var fånyttes.

 

Vi var jo ekstremt glade i hverandre men vi elsket ikke hverandre lenger, Hvor det gikk fra elske hverandre til å bli en trygg hverdag er rett og slett ikke lett å si.

 

 

 

Men kjenner du selv at den følelsen ikke er der - det beste er å ta det opp i en setting som ikke er innenfor kranglig - skriking eller kasting av ting. Såpass god kommunikasjon håper jeg dere har - slik at dere kan prate ut om dette. Det er nok det beste.

[magneman]

Jeg har selv tenkt mye på hva det egentlig betyr å elske. Har hørt mange forskjellige ting: Å ha sterke følelser, være veldig glad i noen, se bortenfor de feilene vi som personer har.

 

Etter nøye tanke har jeg kommet til følgende: Det å elske er ikke en følelse. Det er et valg man tar. Forelskelsen er en følelse, men det å elske er et bevisst valg man må ta, og noe man må jobbe med. Man kan ha sterke følelser for den man elsker, men det er ikke dette i seg selv som gjør at man elsker noen. Å elske noen betyr at man alltid vil stille opp for den personen og være der for han/henne. Gjennom godt og vondt.

 

Jeg har kommet fram til at det beste uttrykket for å elske, er å ofre. Elsker man noen, er man virkelig villig til å ofre noe for den personen. Det er mange man kanskje er villig til å ofre en del for, men for meg er det hvert fall ingen jeg er villig til å ofre så mye for som min partner. Det er jo denne personen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med.

Endret 15. august 2014 av magneman

[Lars fra Mars]

Det er utrolig skummelt å lese en tråd som beskriver sin egen situasjon. Selv om jeg ikke er gift er jeg utrolig gla i jenta det er snakk om (kjærester i 4år) og det er kjipt at man har kommet opp i en slik situasjonen. Jeg sitter med mange av de samme spørsmålene, hva er kjærlighet? Hvordan kan man fikse dette? Er tiden inne for å gå videre?

Det er flott at du forteller din partner om følelsene din. Jeg mener det er viktig å fortelle om hvordan man har det, og det er kun slik man kan vokse med hverandre. Hvordan dette ble gjort vet jeg ikke men det er utrolig synd at utfallet ble slik det ble. I en slik situasjon mener jeg det er viktig å være der for hverandre og det er litt rart at man ikke blir møtt med trøst eller forståelse, jeg mener det var galt å forlate partneren sin når den trenger deg som mest.

Når det kommer til å føle seg utro, selv om man ikke har vært det, er helt normalt. Selv om følelsen ikke forsvinner er dette noe man må leve med. Vær heller glad for at du ikke har vært utro. Det er sikkert mange som har hatt de samme følelser/lyster men ikke klart å holde seg.

Jeg skjønner at dette innlegget ikke løser problemene dine, men håpet er at det kanskje får deg til å tenke nye tanker du ikke har utforsket tidligere.

[Civilix]

Kjærlighet er ikke noe magisk, å elske en person er ikke noe mer enn å like den person en god mengde.

 

Hvis du forventer at kjærlighet skal være noe magisk, selvfølgelig kan det ikke leve opp til forventningene.

[Toppris]

 

Da hun skulle gå, gikk jeg bort for å si hade og gi hu en klem. Da knakk jeg fullstendig sammen. Etter hun dro var jeg helt knust og gråt i minst en time. Føltes ut som jeg hadde mistet en stor del av meg, selvom det egentlig i utkantspunktet bare er en pause i forholdet.

 

 

 

Valgte å kommentere på denne delen. Føler den er litt viktig, selv for meg.

Etter 9 måneder med min forrige kjæreste gjorde jeg det slutt. Var utrolig hardt. Men visste jeg måtte. Var utrolig glad i henne, men jeg knakk ikke sammen. Hun gjorde. Hun elsket meg. Jeg ikke henne. Var kun glad i henne. Jeg ble bare lei meg fordi hun brøt sammen.

 

Kona di har flyttet til foreldrene for en stund. Bruk den tiden, og la det gå litt tid. En uke eller to. Finn ut hva du tenker. Hvordan det er å være uten henne. Vil du gi slipp på henne, eller kjøre til henne og si at du var dum i hodet?

[Tvillingsjel]

Mange forventer å være nyforelsket for alltid. Det er man ikke. Følelser endrer seg. Forhold krever innsats og arbeid, må sette av tid til hverandre, prate sammen og ha sex.

[Gjest Bruker-95147]

 

Hvordan kan man vite om det er ekte kjærlighet? Hva er forskjellen på å være fryktelig glad i kona si og å elske hun?

 

Kort svar: kjærlighet er bare ett konsept som prøver å beskrive noe som kommer og går - jo mer du tenker på konseptet, jo lengre fjerner du deg fra det det er - kjærlighet er ikke noe en kan kontrollere, eller styre eller få til å vare, etter eget egoistisk behov - jeg foreslår at du slutter å tenke på hele saken, og bare er en vanlig rolig, tålmodig, snill og fornuftig mann

 

Kan opplyse om at jeg svarer ut fra ett buddhistisk ståsted (slik at du er advart .. ), og legger ved en video som omhandler det temaet jeg oppfatter du sliter med akkurat nå, nemlig "tvil". Munken er meget klok og morsom, anbefales derfor uten noen som helst tvil

 

https://www.youtube.com/watch?v=BMDsHErmxlI

[darkness|]

Jeg synes magneman sin beskrivelse av det er ganske bra. Når man elsker noen så er man villig til å ofre det meste for den personen. Man setter den andre foran seg selv, og er villig til å strekke seg langt for at personen skal ha det bra.

 

Er dog ikke enig i at elske ikke er en følelse. Jeg kan ikke velge hvem jeg skal elske. Hadde jeg kunnet det så hadde jeg fremdeles vært gift.

 

Jeg innså etter 7 års ekteskap og 9 års forhold at jeg ikke elsket mannen min lenger. Det var jævlig å innrømme det, og enda jævligere å ta avgjørelsen om å forlate ekteskapet, men når avgjørelsen var tatt så var det en lettelse. Man kan ikke bli i et ekteskap fordi det er for ubehagelig å avslutte det.

 

Vet ikke om jeg egentlig svarte på spørsmålet ditt, men dette er i hvert fall min erfaring.

[AnonymDiskusjon]

Tusen hjertlig takk for mange gode svar her. Mange hjelpsomme svar, noen ikke fullt så hjelpsomme. Men takk uansett.

Jeg orker ikke å svare på hver enkel post, men jeg vil bare si at det har hjulpet og jeg har snakket med personer på "ekte" her i livet også, og det har ført meg frem til et svar som er tydeligere og tydeligere; jeg tror ikke jeg elsker hun, desverre. Jeg er ikke seksuellt tiltrukket til hu heller, slik har det vært veldig lenge. Er vondt å si det, men jeg tror det beste er å skille meg. Jeg vil ikke leve et falskt liv og starte en familie med en jeg ikke virkelig elsker, det kommer det ikke noe godt ut av.

Moren min sa til meg, at hvis man virkelig elsker en person, så bare vet man det. Om man går rundt og tviler osv., kan man trygt si man ikke elsker den personen.

Denne posten var også til hjelp angående dette..

 

Jeg har kommet fram til at det beste uttrykket for å elske, er å ofre. Elsker man noen, er man virkelig villig til å ofre noe for den personen. Det er mange man kanskje er villig til å ofre en del for, men for meg er det hvert fall ingen jeg er villig til å ofre så mye for som min partner. Det er jo denne personen jeg ønsker å dele resten av livet mitt med.

Dette fikk meg til å innse noe.. Jeg tror desverre ikke jeg er villig til å ofre altfor mye for hu. Jeg er lidenskapelig opptatt av fotball, det er viktig for meg, hun hater fotball og om hun hadde bedt meg om å ofre all fotball for hu vet jeg ikke om jeg hadde klart det.

...

How did it come to this?

Anonymous poster hash: dcc2b...b93

[g@bb@]

Er jo forsåvidt bra du fant utav det ihvertfall. Håper ting går lettere for deg i tiden fremover ihvertfall!

[Vatjusi]

Er du ikke villig til å ofre noe særlig mye for henne? Da sier det jo seg selv at du ikke elsker henne noe særlig heller da. Og det er sant at når en elsker noen så bare vet man det. Og hvis man er usikker, så er man egentlig ikke usikker. Burde ikke være ihvertfall.

 

Dessuten, synes du ikke selv at hun fortjener bedre da, gjerne en som virkelig elsker henne og som er villig til å ofre ganske mye?

[g@bb@]

Er du ikke villig til å ofre noe særlig mye for henne? Da sier det jo seg selv at du ikke elsker henne noe særlig heller da. Og det er sant at når en elsker noen så bare vet man det. Og hvis man er usikker, så er man egentlig ikke usikker. Burde ikke være ihvertfall.

 

Dessuten, synes du ikke selv at hun fortjener bedre da, gjerne en som virkelig elsker henne og som er villig til å ofre ganske mye?

TS kom nok frem til dette nå på slutten her - han trengte sikkert bare et sted å lufte tankene sine å se om det er noen andre som har opplved lignende.

 

Men du har rett. Så mtp hans siste innlegg så ser det ut som om hans kone for muligheten til å finne en som elsker henne og vil ofre alt

[Gjest Bruker-95147]

Jeg har vært sammen med kona mi i snart 30 år, og hun har akkurat de samme feilene nå, som hun hadde da - hadde hun ikke hatt disse feilene ved starten av samlivet, så hadde hun ikke valgt meg, og da er det vel greit nok ..

[Vatjusi]

TS kom nok frem til dette nå på slutten her - han trengte sikkert bare et sted å lufte tankene sine å se om det er noen andre som har opplved lignende.

 

Men du har rett. Så mtp hans siste innlegg så ser det ut som om hans kone for muligheten til å finne en som elsker henne og vil ofre alt

Det kan du jo si. Gitt at TS ikke troller da, bare for å se reaksjonene. Jeg har lest lignende før uten at det forandret noe som helst, så en burde jo gjerne ikke ta gleden/sorgen på forskudd vel.

 

Også er det jo mye opp til henne og da, og hvor mange broer hun brenner underveis. Det er vel mange om beinet i tillegg vil jeg tro. Og om det er en som elsker henne og som er villig til å ofre alt hun egentlig er ute etter da. Jeg kan ikke si at jeg har fått inntrykk av at det er så fryktelig mye som tilsier at det er det hun leter etter akkurat eller ønsker å ha i livet sitt på noen generell basis.

[g@bb@]

 

TS kom nok frem til dette nå på slutten her - han trengte sikkert bare et sted å lufte tankene sine å se om det er noen andre som har opplved lignende.

 

Men du har rett. Så mtp hans siste innlegg så ser det ut som om hans kone for muligheten til å finne en som elsker henne og vil ofre alt

Det kan du jo si. Gitt at TS ikke troller da, bare for å se reaksjonene. Jeg har lest lignende før uten at det forandret noe som helst, så en burde jo gjerne ikke ta gleden/sorgen på forskudd vel.

 

Også er det jo mye opp til henne og da, og hvor mange broer hun brenner underveis. Det er vel mange om beinet i tillegg vil jeg tro. Og om det er en som elsker henne og som er villig til å ofre alt hun egentlig er ute etter da. Jeg kan ikke si at jeg har fått inntrykk av at det er så fryktelig mye som tilsier at det er det hun leter etter akkurat eller ønsker å ha i livet sitt på noen generell basis.

 

Såklart - muligheten for troll er jo der. Som Stoltenberg sa: Norge har jo troll.

 

Men hans kone har jo heller ikke blitt representert i tråden og hva hun tenker - utenom en bikommentar i første post.

 

Men jeg tar ihvertfall utgangs punkt i det mest sannsynlige - sett fra et positivt ståsted - at hun ønsker å være lykkelig å vil finne en person som gjør henne lykkelig en dag