Kan forelskelse gjøre så blind?

[AnonymDiskusjon]

Ser nå en nær og god familie gå fra hverandre der hun finner seg en eldre mann. Hun er midt i 30 årene og blitt forelsket i en som nærmer seg 70!

 

Kan forelskelser gjøre så blind at man bare tar konsekvensene 3 barn i barneskolealder må gå gjennom?

Eller tenker man ikke på konsekvenser når man er forelsket og tar det som måtte komme?

 

Hverdagen etter forelskelsen kan bli vanskelig også, man er jo ikke i samme sted i livet osv. Ser henne veldig ulykkelig om en stund.

 

Hva gjør en god venninne nå?

 

 

 

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

[ærligøs]

Min mening:

 

En god venninne tar en alvorsprat med henne og sier på en respektfull måte nøyaktig hva en mener. Etter dette respekter en den avgjørelsen din venninne tar, og tar ikke opp saken på nytt.

[Salvesen.]

Her betviler jeg at det er en forelskelse som ligger bak. Hva skal denne damen se i den gamle mannen som gjør henne så forelsket?

 

Er han tilfeldigvis en holden mann kanskje?

[MoonLight]

Han 70 åringen har vel masse gryn....

[Konto brukes ikke]

Samme som de andre .... her tror jeg det kan være penger som er motivet. (men kan jo ta feil)

[Gjest medlem-141789]

Hun har vel tenkt å la dette bli den best betalte "jobben" hun har hatt? Får en unge om han greier og millioner i arv. Så gå videre til neste, kanskje en ung kjekkas fra gambia.

[Tvillingsjel]

Første som slår meg er penger. De kan neppe ha noe særlig til felles.

[Gabri3L]

Mora til en tidligere kompis av meg gikk fra mannen sin for lenge siden. Om det var pga. Den nye typen vet jeg ikke 100% sikkert. Men den nye typen var da altså mye eldre enn henne. De har siden holdt sammen i godt å vel 30 år. Mener han er godt over 80 nå mens hun nå er i slutten av 50 årene. Han hadde vel det som kan kalles "ordnet" økonomi, men ikke mer enn det, og sånn sett heller ikke noe særlig mer enn eks mannen om i det hele tatt.

 

Så jeg innbiller meg at kjærlighet som er uavhengig av alder kan oppstå, og vare. Og uavhengig av økonomiske forhold.

 

Om det er det som er tilfellet i TS eksempel er det bare venninnen som vet. En god venninne støtter sine venner der de kan. Strider det mot egne moralske overbevisninger kan det klart bli tøft. Men om hun noensinne har trengt en god venn så er det vel ihvertfall nå.

[James Bond]

Stiller samme spm. som deg.. Har ei venninne som jeg har kjent siden jeg var født, og vi har god kjemi, og er alltid helt enkel og grei å prate med, som har funnet seg en dude på 50 år, og hun er halvparten.. Hva gjør man med sånt? Han er i ett band som var veldig populært i norge for en stund siden men skal ikke nevne noe navn, men syns jo det er litt motbydelig!

[Extraterrestrial]

De fleste har et urealistisk syn på partneren sin i forelskelsesfasen. På den måten at man på forhånd egentlig (delvis underbevisst) har bestemt seg for hvordan den andre parten er (eventuelt hvordan vi vil h*n skal være), og det er her "forelskelse gjør blind" kommer inn. Den blindheten man snakker om, er den delen som blokkerer/ignorerer/rasjonaliserer de sidene ved den andre som ikke passer inn i den selvlagde rollen man har plassert parten i. Når den intense forelskelen går over og man "ser" igjen, så legger man plutselig merke til de sidene som egentlig alltid har vært der, og "innser plutselig" at det ikke var så rosenrødt som man i utgangspunktet hadde trodd (bestemt) seg for at det skulle være. Man må også selvsagt huske at de fleste av oss i starten fremstiller oss litt bedre enn vi egentlig er.

Det er, dog, ikke umulig å prøve å dempe denne blindheten. For å være sikrere på at noe skal vare er det lurere å bli beviss på at man legger et urealistisk syn på den andre, og heller prøve å ta innover seg de negative sidene med den andre allerede fra starten. Slik kan man raskere ende det om man ser at det ikke funker i det lengre løp, eller akseptere det som en del av den andre - og være forelsket i personen som det individet h*n faktisk er. Ikke rollen vi har konstruert dem inn i, for så å håpe på det beste.

EDIT: retting av skrivefeil.

Endret 14. august 2014 av Extraterrestrial

[€uropa]

Du kan la henne ta sine egne avgjørelser og unngå å spekulere i om det finnes andre motiver enn forelskelse. Hun er helt sikkert bedre å stand til å styre sitt eget liv enn noen annen er.

[Tvillingsjel]

Det er vanskelig å styre andre. Om man forsøker så kan man ende med å dytte dem mer inn på den retningen man vil få dem vekk fra. Det kan kanskje være vanskelig å se, men folk må gjøre sine egne feil og lære av dem.

[leonthine]

Ser mange her er rask på avtrekkeren med gold-digger stempelet, men hva vet man egentlig om noen man har lest 3 setninger om?

Uansett: man kan aldri snakke en person ut av følesene sine, om man presser for hardt der så ender man opp med å skape splid mellom seg selv og veninnen fremfor ønsket effekt. Anbefaler deg heller å ta en prat med henne og spørre henne om hun har tenkt over konsekvensene et slikt forhold kan ha, og "ta det rolig" av hensyn til barna.

Min bestefar i 70årene hadde i mange år en kjæreste som var i tidlig 40 årene, de hadde tross aldersforskjellen en god del tilfelles og gjorde hverandre lykkelige. Så klart hadde vi i familien lenge våre invendinger og skepsis, men alle av oss så at han hadde noen lykkelige år til sist med henne og hun endte så klart ikke opp med noe da han gikk bort, og da han hadde lite i utgangspunktet anyways.

[Bytex]

Det kan nok det. Eksempel fra min familie. "Onkel" (gift med tante) fant plutselig ut etter 22 års ekteskap at ei dame på jobb var myyyye bedre, og stakk til Thailand helt uanmeldt og la et brev igjen på kjøkkenbordet som tante fant når hun kom hjem fra jobb. Der sto det ting som at han var forelska i hun nye, og hun var mere sexy, tynnere, og mere intellektuell.

 

Det slo jo ned som ei bombe i resten av familien, da alle har vokst opp med "tante og onkel" fra vi var født. Han ofra altså hele familien for en affære med denne dama.

 

Og så snart han reiste sørover for å jobbe lå hun nye rundt med andre mannfolk. Så det "forholdet" varte ikke mere enn 2-3 måneder. I mellomtiden var tante superdeppa og fikk blodkreft i tillegg. Da hadde han så dårlig samvittighet at han kravla tilbake og ba om tilgivelse, noe hun nekta plent på.

Men han var så støttende i perioden hun hadde kreft at hun tok han tilbake igjen likevel. Han hadde jo ingen andre steder å gå, de hadde vært gift i 22 år liksom og eide et stort hus sammen. Men hun har endret etternavnet tilbake til pikenavnet sitt. Og han måtte nok krype temmelig langt for å få henne på godfot igjen. Resten av familien skal ikke snakke om det. Så det er en sånn "ikke-emne". De bor nå sammen akkurat som før.

Endret 14. august 2014 av Bytex

[Skipstrixy]

 

Ser nå en nær og god familie gå fra hverandre der hun finner seg en eldre mann. Hun er midt i 30 årene og blitt forelsket i en som nærmer seg 70!

 

Kan forelskelser gjøre så blind at man bare tar konsekvensene 3 barn i barneskolealder må gå gjennom?

Eller tenker man ikke på konsekvenser når man er forelsket og tar det som måtte komme?

 

Hverdagen etter forelskelsen kan bli vanskelig også, man er jo ikke i samme sted i livet osv. Ser henne veldig ulykkelig om en stund.

 

Hva gjør en god venninne nå?

 

 

 

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

 

Anonymous poster hash: b23ec...c8f

 

 

 

Min mening, en 30 åring blir ikke ilag med en 70 åring uten at det er seriøse penger eller verdier med i bildet.

 

Det er ikke naturlig at en (F. eks) jente på 30 år forelsker seg i en gammel gubbe på 70. Den gamle gubben kan (fra naturens side) ikke gi henne flere barn, og han kan ikke gi henne den beskyttelsen hun trenger.

 

Men han har vel mye penger.