Jeg føler hukommelsen starter å svikte, på grunn av skolen, i en alder av 18.

[AnonymDiskusjon]

Hallo,

Jeg føler jeg må skrive litt om bakgrunn for å komme fram til det jeg skal egentlig si. Blir kanskje litt lengere innlegg, men håper ikke dette forstyrrer på noen måte:

jeg vet ikke om jeg innbillier meg eller om dette kan være noe alvorlig. Ingen anelse. Jeg skal begynne på mitt 3.år på vgs studiespesialisering. Jeg har de siste 3 årene, spessielt starten på vgs, jobbet hardt på skolebenken. Dette høres veldig lovende, og greit ut, men alt har sin pris. Jeg slet veldig på ungdomskolen spessielt med matte. Det var aldri sånn at jeg ikke likte det, for jeg hadde alltid en interesse i faget dypt inne i meg, men jeg måtte jobbe hardt. Jeg gikk da fra en 2 fra 8 og nesten 9.klasse, til en 4 i standp og skriftlig eksamen i 10.klasse.

 

Første året fant jeg ut hva jeg ville studere medisin, bli lege, eller forske på noe innenfor der. Det året hadde jeg utrolig mye motivasjon.Jeg hadde bestemt meg, jobbet hardt, og klarte et ganske høyt snitt. Da fikk jeg et snitt på 5.1. Til tross for at brukerundersøkelsen i T-matte sa at jeg ikke burde har T-matte, endte det med at jeg fikk 5 i T. Jeg fikk 5, noen ganger nærmere 6, på prøver og tentamener, og lærern hadde ikke ord. Han var gammel og hadde jobbet lenge som lærer, og var veldig imponert.

 

Året etter valgte jeg realfag. Fysikk, kjemi, biologi, S1. Jeg hadde hele tiden bestemt meg for å studere medsin, å ha høye nok karaktere til å komme inn der. Dette året ødelegget alt. Jeg følte jeg kjempet for 5 i avgangsfagene, når jeg heller burde ha kjempet for 6erne. Jeg fikk 5 i alle avgangsfagene til slutt. Ok, nå til hvorfor jeg forteller alt dette:

 

Jeg nevnte at alt, alle handlinger har sin pris på en eller annen måte. Jeg sammenlignet meg selv med andre, og gjør det fortsatt, og var ofte veldig misunnlig. Hvorfor er jeg så dum? Hvorfor må jeg jobbe så hardt, mens en annen bruker like mye tid eller mindre til å få en bedre karakter(6). Hva gjør jeg galt? Jeg reiser med tog til skolen, det tar ca 40 min, og det ofte mye depressiv tenking med depressiv musikk. Jeg så på motivasjonsvideoer på youtube, fordi jeg følte motivasjon var et problem i perioder, og ofte sa til meg selv ting om at jeg skal klare dette, jeg skal få 6ere. Det faget jeg jobbet hardest med var vel kjemi og biologi. Jeg jobbet drit hardt til prøvene, enda var jeg ikke engang nerme 6ern, nermeste var 5. Men dette er ikke noe jeg viser frem på overflaten. Alt er liksom fanget inne, og du vil liksom ikke gjenkjenne meg som en nedenfor person eller noe. Driver med sport engang i uka, og er ofte blid. Kan komme på å tenke slike ting når jeg skal legge meg, på reise, på vei/tilbake fra skolen. Egentlig faktisk, tenker jeg på skole hele tiden. Det at jeg skal klare det. Det ligger alltid i bakhode, uansett hvor jeg går. Ofte er det det jeg aktivt tenker på. gjennomsnittlig kan faktisk komme opp i 5 timer, vet ikke hvordan dette skal beregnes. Jeg vil være best.

 

Jeg har alltid vært en glemsom person, så langt jeg kan huske. Glemt om jeg har låst døra, glemt buksa, glemt skoene, hodetelefonene, osv. Glemmer navn på folk, osv. Men nå føler jeg det er litt annerledes. Jeg pleier egentlig aldri å glemme slike ting. Hvis du sier hva het grunnleggern av apple, og det var en stund siden jeg liksom snakket om han, kan det ta et par 30 sekunder før jeg kommer på navnet. Det er sånne hverdagslige navn. Navnet på filmen jeg så forrige dag, buksa jeg snakket om for 7 timer siden(chinos). Det er liksom rart. Kan alt det depressive hatt en stor effekt på dette?

Anonymous poster hash: ea1ef...224

[Horrorbyte]

 

Vi har ulike evner, interesser, motivasjon og intelligens. Noen må jobbe hardere enn andre for å få samme karakter, og noen vil ikke klare toppkarakterer uavhengig av hvor mye tid de legger i det. Det eneste av det du skriver som er litt bekymringsverdig, er at du stresser for mye med skolearbeidet. Det er veldig bra å jobbe jevnt mye med skolearbeid, for de vanene vil lønne seg når du starter på høyere utdannelse, men livet handler om mer enn skolearbeid.

 

Det er ikke uvanlig å være litt glemsom, og tidvis få jernteppe. Det er noe jeg selv opplever relativt ofte, til tross for at jeg egentlig har en vanvittig god hukommelse. Jeg tror det eneste du trenger er noe annet å gjøre. Har du en hobby? Det er viktig å kunne tenke på noe helt annet av og til, og bare la skole være skole. Det virker definitivt ikke som at du er dum, men du stiller kanskje for høye krav til deg selv. Husk på at mange har store problemer med bare det å fullføre videregående, og det ofte på yrkesfag - som har langt mindre teori - fordi de synes det blir for mye teori for dem. Du er allerede langt oppe, og fem i snitt er ikke i nærheten av dårlig for en som går realfag. Se litt på gjennomsnittskarakterene, så bør du innse at du egentlig gjør det bra.

 

Hvis dette plager deg så mye at det går vesentlig utover livskvaliteten din, så synes jeg du bør ta det opp med fastlegen din.

 

Angående medisinstudiet, så er det som kjent ganske høye poenggrenser på disse studiene i Norge. Det er enklere å komme inn i en del andre land, selv om det ikke nødvendigvis er noe enklere å gjennomføre selve studiene der.

[AnonymDiskusjon]

Du har høye forventinger til deg selv - det er bra. Du er ikke alene om det, om dette er noe trøst. Jeg fikk selv 6'er i matematikk 1T, og forventet å få 6 i R1. Jeg endte dessverre med å få 4 - noe som var meget dårlig for min del.

 

For jeg lov til å spørre om du har press fra foreldre - for min del hjalp det å ta en samtale med dem. Nemlig at de presser meg for mye, og førte til at jeg fikk dårligere psykisk helse. Foreldrene vil som oftest gjøre det beste for deg.

 

Jeg fokuserte mye på skolen, da jeg gikk på vgs. Det førte til at jeg glemte mye annet - blant annet når kjæresten min hadde bursdag (huff! ble nok sak ut av det).

Anonymous poster hash: 7d76b...58f

[AnonymDiskusjon]

Vi har ulike evner, interesser, motivasjon og intelligens. Noen må jobbe hardere enn andre for å få samme karakter, og noen vil ikke klare toppkarakterer uavhengig av hvor mye tid de legger i det. Det eneste av det du skriver som er litt bekymringsverdig, er at du stresser for mye med skolearbeidet. Det er veldig bra å jobbe jevnt mye med skolearbeid, for de vanene vil lønne seg når du starter på høyere utdannelse, men livet handler om mer enn skolearbeid.

 

Det er ikke uvanlig å være litt glemsom, og tidvis få jernteppe. Det er noe jeg selv opplever relativt ofte, til tross for at jeg egentlig har en vanvittig god hukommelse. Jeg tror det eneste du trenger er noe annet å gjøre. Har du en hobby? Det er viktig å kunne tenke på noe helt annet av og til, og bare la skole være skole. Det virker definitivt ikke som at du er dum, men du stiller kanskje for høye krav til deg selv. Husk på at mange har store problemer med bare det å fullføre videregående, og det ofte på yrkesfag - som har langt mindre teori - fordi de synes det blir for mye teori for dem. Du er allerede langt oppe, og fem i snitt er ikke i nærheten av dårlig for en som går realfag. Se litt på gjennomsnittskarakterene, så bør du innse at du egentlig gjør det bra.

 

Hvis dette plager deg så mye at det går vesentlig utover livskvaliteten din, så synes jeg du bør ta det opp med fastlegen din.

 

Angående medisinstudiet, så er det som kjent ganske høye poenggrenser på disse studiene i Norge. Det er enklere å komme inn i en del andre land, selv om det ikke nødvendigvis er noe enklere å gjennomføre selve studiene der.

 

 

 

Du har høye forventinger til deg selv - det er bra. Du er ikke alene om det, om dette er noe trøst. Jeg fikk selv 6'er i matematikk 1T, og forventet å få 6 i R1. Jeg endte dessverre med å få 4 - noe som var meget dårlig for min del.

 

For jeg lov til å spørre om du har press fra foreldre - for min del hjalp det å ta en samtale med dem. Nemlig at de presser meg for mye, og førte til at jeg fikk dårligere psykisk helse. Foreldrene vil som oftest gjøre det beste for deg.

 

Jeg fokuserte mye på skolen, da jeg gikk på vgs. Det førte til at jeg glemte mye annet - blant annet når kjæresten min hadde bursdag (huff! ble nok sak ut av det).

 

Anonymous poster hash: 7d76b...58f

 

Jeg driver litt med sport en gang i uken. Men det jeg virkelig vil forsvinner fortsatt ikke. og jeg får heller ingen svar på hvorfor. Hvorfor kan ikke en som jobber hardt oppnå det han vil? Hva er det som er galt med det?

 

Presset vil jeg si kommer egentlig fra meg selv. Jeg ville i hovedsak bevise at en kan klare det en vil, hvis han vil det nok, men det ser ut til at dette faktisk ikke er sant. Det ser ihvertfall ikke lyst ut for den teorien.

 

Som et eksempel; Jeg pleier å se mye på filmer som gir meg inspirasjon. Denne filmen er nesten et prakteksempel på hvordan jeg føler det. Han til høyre i dressen skal forestille meg. Han er forfatter, skriver veldig mye, men får ikke engang publisert bøkene sine. Han jobber hardt.

 

Anonymous poster hash: 19de5...417

[AnonymDiskusjon]

Det er TS btw.

Anonymous poster hash: 19de5...417

[Horrorbyte]

 

Hard jobbing er ofte nøkkelen til suksess, men ikke alltid. For øvrig er det veldig vanlig at ukjente forfattere blir refusert. Det er ikke alle som har det som skal til, uavhengig av innsatsen de legger i arbeidet sitt. Slik er det bare. Velkommen til realiteten.

[rockPaperScissors()]

Jeg nevnte at alt, alle handlinger har sin pris på en eller annen måte. Jeg sammenlignet meg selv med andre, og gjør det fortsatt, og var ofte veldig misunnlig. Hvorfor er jeg så dum? Hvorfor må jeg jobbe så hardt, mens en annen bruker like mye tid eller mindre til å få en bedre karakter(6). Hva gjør jeg galt?

 

Anonymous poster hash: ea1ef...224

Hei, det er ikke en helt god vane å sammenligne seg med andre hele tiden. Det er veldig viktig å kunne gi seg selv anerkjennelse i blant helt uavhengig av verden rundt. Vet ikke hva som er årsaken til hukommelsesproblemene du snakker om, men det er ikke uvanlig at hjernen blir mer distré når vi jobber mye mentalt og presser oss selv. Kan hende du ikke merker det så godt nå, men du blir faktisk flinkere av det du gjør nå. Vi er fødte med visse anlegg, men hjernen er samtidig ganske tøyelig.