Dr3as Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 tror ikke du er den eneste med problemer når det gjelder å utrykke følelser.. gledet meg til å komme hjem og være alene.. var ofte det før.. men ting ordnet seg for meg.. livet skal ikke være enkelt.. og det har vi vel merket.. jaja.. men huff da.. ikke bra med så mye negativt her :| der hadde jeg skrevet noen sider om skolelinux iallefall.. så nå frister senga no helt utrolig Lenke til kommentar
Alastor Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 (endret) søsteren min har nærmere 300 kutt over kroppen..etter 1 år med trøbbel er så sinnsykt glad for at det endelig går bedre med henne EDIT: Thea..msn? Endret 26. april 2004 av Alastor Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9817234daf Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 søsteren min har nærmere 300 kutt over kroppen..etter 1 år med trøbbel Er vel noe sånt kjæresten min har også. Selv har arrene på armen mer eller mindre forsvunnet, mens de på overkroppen har jeg enda. Gror vel bort en gang... Lenke til kommentar
Dr3as Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 nei jeg hoppet til sengs, tenna er pussa tankene mine går til de som trenger de i natt.. snx Lenke til kommentar
ahpadt Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Da tar jeg også kvelden gitt. Takk for alt denne dagen har gitt meg! Lenke til kommentar
SnowDOG_ Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Huff! Eg tenkte meg du gjorde det thea. Så det er flere som har drevet med dette. Har alltid holdt kjeft ingen har vist at mange av de arrene eg har eg selv påført meg. Er ikke lett og det verste er at det blir verre og verre for hver gang man gjør det. Til slutt kan det virkelig ende stygt altså hvis man ikke gjør noe med det. Eg begynte å la sorger og raseri gå utover andre som sagt og gikk til psykolog en god stund men eg mener det at eg rett og slett vokste ut av det. Er ganske så flaut å fortelle noe sånt og eg hadde neppe sagt det noen gang her på forumet hvis ikke det var for "svake" thea. Du er modig som turde å fortelle oss det og det viser at du ikke er så hard som du selv mener er. Du slapp jo følelsene dine ut her. Lenke til kommentar
Suppelars2k Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Oj... Svært så utbredt det var da. Kan ikke si noe om akkurat DEN biten av depressjoner, for den har jeg aldri opplevd selv. Er litt surrealistisk for meg, egentlig. Vanskelig å forstå hvorfor slikt skjer... Lenke til kommentar
Gjest Slettet+9817234daf Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Vanskelig å forstå hvorfor slikt skjer... Noen gjør det fordi det er kult. Noen gjør det for å få oppmerksomhet. Noen gjør det fordi det er godt. Noen gjør det fordi de er deprimerte. Lenke til kommentar
Suppelars2k Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Ja jeg skjønner det, men jeg tenkte mer på hva som ligger bak det når man gjør det pga. depressjoner osv. Er det et slags utløp for følelser? Rocco hevder han har fått voldstrusler fra kvinnesaksforkjempere for hans opptreden i rytmefilmer. W T F ? ! Lenke til kommentar
SnowDOG_ Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Rytme filmer? nice beskrivelse. Lenke til kommentar
Archangel Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Ja jeg skjønner det, men jeg tenkte mer på hva som ligger bak det når man gjør det pga. depressjoner osv. Er det et slags utløp for følelser? Mange gjoer det fordi de mener det foeles bedre aa ha noe som fysisk symboliserer foelelser som man enten ikke klarer aa uttrykke for seg selv eller for andre. Lenke til kommentar
Alastor Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Ja haltan..det er et utløp. Når smertene som ligger inne i deg blir så store at du ikke klarer å se klart..ansiktet spenner seg og du har så vondt uten å ha vondt at du bare vil stoppe helt opp..så er det å kutte på kroppen en måte å få en annen smerte på..slik at du ikke føler smerten inne i deg like mye. Lenke til kommentar
Demonfudge Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 (endret) Ahh.. Depresjoner Barndommen ble preget av en slem stefar som banka meg ganske ofte (både fysisk og psykisk), pluss at han banka muttern mens jeg så på, noe som igjen førte til at muttern og jeg flytta (igjen, for sjette gang ) Det var vel i 95 vi flytta, til Ski, et sted like utenfor Oslo, og her har jeg bodd siden.. Tenkte da at nå skal alt ordne seg... Men nei.. Sommeren 2000 mista jeg fattern, en tante, en onkel, og fire bikkjer (kanskje ikke så hardt det med bikkjene, men jeg hadde hatt de rundt meg hele livet omtrent) Så da fikk jeg en ny nedtur.. Begynte på Videregående året etter, på Allmen, hvor jeg ikke ble akseptert inn i klassen, og gikk for det meste for meg selv... Har vurdert selvmord flere ganger, men heldigvis har jeg ikke fullført dette... Den dag i dag er kan jeg fortsatt bli utrolig deppa, men jeg føler at jeg er på riktig vei.. Og det er vel bra Razor: Hvis du vil snakke elns, send meg en PM Endret 26. april 2004 av Volcov Lenke til kommentar
Arctic Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Ikke for å være uhøflig på noen måte, tvert om! Ta det som et godt råd: Folk burde går mer til psykolog! Er ingen vidundermedisin (for noen) men det er i allfall noen man kan dele problemene sine med, og evt videreformidle annen hjelp. I dagens samfunn, har mange ofte gjort alt for lite selv (for å løse problemene) når man begynner og skade seg selv. Det behøver som regel ikke gå så langt. Lenke til kommentar
AimAr Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Søren, nå fikk jeg tårer i øynene igjen... Lenke til kommentar
Tacritan Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Jeg begynner å bli mer og mer redd for at den ignorante delen av meg skal ta over. Tidligere har jeg vært veldig bekymret over alt og alle, og virkelig brydd meg om folk, noe som har ført til en del depresjoner. De siste årene har jeg blitt såret såpass mange ganger at jeg begynner å gli over i likegyldighet istedetfor depresjoner fordi det nesten har blitt en vane... Det skremmer meg! Det er ille nok at jeg har en liten story med selvpåført lidelse (jeg foretrakk fyrstikker og andre varme gjenstander fremfor kniv), som følge av depping, men at jeg nå faktisk har sunket så dypt at jeg ikke gidder dèt engang... Tror jeg oppriktig skal vurdere Arctics forslag om å gå til psykolog. Lenke til kommentar
Demonfudge Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Ja, jeg var veldig bekymra før, men så fant jeg ut at rett og slett ikke gikk.. Jeg kunne bare ikke tenke på venner og familie hele tiden, og tenke på om de hadde det bra osv.. Fant ut at jeg bare få gode venner, og være sammen med de i familien jeg bryr meg mest om... Så får de andre ha det så bra.. Ikke det at jeg driter i dem, men jeg tenker liksom ikke på dem, spør bare hvordan de har det når jeg treffer på dem. Lenke til kommentar
Arctic Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Tror jeg oppriktig skal vurdere Arctics forslag om å gå til psykolog. Ikke gjør sånn , gjør heller slik For du har INGENTING og tape med å gå til en psykolog! Jeg lover det. Lenke til kommentar
stigen1 Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 Tror jeg oppriktig skal vurdere Arctics forslag om å gå til psykolog. Ikke gjør sånn , gjør heller slik For du har INGENTING og tape med å gå til en psykolog! Jeg lover det. Må bare komme med et innspill: Arctic har kommet med et godt råd, og det er ingen skam å oppsøke psykolog. Se litt skjevt på det: I dagens samfunn er det nesten kult/trendy å gå til en terapeut/psykolog, dette gjøres i større finans firmaer faktisk!! Så se det postive i det, ingenting å tape Lenke til kommentar
Tacritan Skrevet 26. april 2004 Del Skrevet 26. april 2004 JAAA! Jeg skal gå til psykolog og bruke masse penger på at vedkommende finner ut at jeg er spik spenna gærn , noe jeg forsåvidt vet fra før av! (Bedre nå. ) Men iallefall, jeg tror seriøst jeg skal vurdere det som en form for terapi... Skal prøve å komme meg litt på egenhånd først, har en "liten" sak i huet for tida, som jeg tror går over med tidens hjelp.... Håper jeg. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg