Hinduismen/Buddhismen - synspunkter?

[sdfsdfjk]

Hei!

 

Hva er dine synspunkter om hinduismen og buddhismen?

 

Personlig liker jeg hinduismen godt, bortsett fra praksis av kastesystemet. Jeg tenker at kastesystemet er mer knyttet til det indiske samfunnet enn i forhold til selve religionen.

 

Buddhismen stammer fra hinduismen. Jeg vil etter mine øyne si at det er en filosofi framfor en religion - da den ikke har noen gud(er). Filosofien passer godt til min egen livsstil. Jeg anser begge religioner som fredelig.

Endret 8. august 2014 av ingenior

[IHS]

I Buddhismen er Buddha praktisk talt gud. Du må bli som Buddha for å komme til himmelen (nirvana) og det blir det samme som at du må bli som Jesus for å komme til himmelen.

 

At Buddhismen stammer fra Hinduismen som har "tusen" guder, høres rart ut.

 

Endret 4. august 2014 av IHS

[Gjest Bruker-95147]

Nei, IHS, i buddhismen er det ingen "Gud", og man må ikke bli som "Buddha" - man må forstå hva som skaper stress og hva som fjerner stress, og dermed kan man ende den evige syklus av "å skape seg selv" i Samsara. Ellers er det ett utall "guder" i det buddhistiske universet, men det er ikke annet enn vanlige mennesker som har realisert en viss del av "the eight fold path" og dermed har oppnådd en "karmisk gevinst" i form av eksistens på ett mer subtilt bevissthetsnivå som ikke er endelig, men som er tidsbegrenset

 

[IHS]

Hvis ikke dette er å være en Buddah, Awarewolf

hva er det da ?

http://en.wikipedia.org/wiki/Zazen

Og er et menneske i seg selv, kompetent til å "skape seg selv" ? Er det ikke mer logisk, at det er noe over menneskelig i mennesket som skaper mennesket og dets verden ?

Endret 4. august 2014 av IHS

[Gjest Bruker-95147]

 

Hvis ikke dette er å være en Buddah, Awarewolf

hva er det da ?

http://en.wikipedia.org/wiki/Zazen

Og er et menneske i seg selv, kompetent til å "skape seg selv" ? Er det ikke mer logisk, at det er noe over menneskelig i mennesket som skaper mennesket og dets verden ?

 

 

Når du opplever følelsen av "sult", og tar den følelsen for å være din følelse (altså; JEG ER SULTEN), så har du "skapt deg selv som sulten" og du kommer til å gjøre "alt" for å unngå ubehaget - så du tok en følelse og lot den "klistre" seg til din bevissthet, og så ikke at det var bare en følelse som har sin helt naturlige årsak, og har ingenting med "deg" å gjøre. Det er å "skape seg selv" osv osv osv

 

Eller hver gang du blir irritert, så skaper deg deg om til en irritert person, eller når du er glad, så skaper du deg til en glad person. Alt er bare følelser som kommer og går, men du er den som prøver å holde fast i dette "upersonlige", grunnet din egen ignoranse om hvordan din egen kropp faktisk fungerer. Hva du legger i "over menneskelig" skjønner jeg ikke, men hvis du hinter til "the great void" eller "emtiness", er jeg enig i at det finnes, men hva det er for noe, vet jeg ikke. Har du forøvrig funnet/undersøkt din egen "emtiness", og så du noe der?

 

Det første spørsmålet forstår jeg ikke hva du mener med, så jeg må ha det forklart litt annerledes for å kunne gi noe svar fra eget ståsted

[sdfsdfjk]

Jeg husker at Siddartha (Buddha) var hinduistisk prins. Altså så stammer buddhismen fra hinduismen.

 

Hva andre tenker:

http://wiki.answers.com/Q/Was_Buddha_a_Hindu

https://answers.yahoo.com/question/index?qid=20100512102740AA4JCPE

Endret 4. august 2014 av ingenior

[Gjest Bruker-95147]

Buddha formidlet kun "the four noble truths", men hva han har blitt tillagt av ettertiden kan ikke "den perfekt selv oppvåknede" klandres for - så hvis noen mener det stammer fra hinduismen, er det dems eget problem

[IQ84]

Nå er jeg langt fra en ekspert på buddhismen, men etter det jeg vet, er det ikke noe for meg. Jeg skjønner ikke hvorfor vi på død og liv skal unngå lidelser og krige mot våre impulser. Itillegg virker alle disse hvite hippiene som skriker om å bli kvitt egoet sitt, som de med det største av dem alle.

[Gjest Bruker-95147]

Buddhister er bare folk, og som folk flest, gjør de mye rart - og så er det ikke sånn at "personer" kan bli opplyste, og det kan jo være at det er mange som ikke har skjønt, og ser på buddhismen som noe ala en cv man kan "smykke" det materialistiske mennesket med.

 

Men så er det nå sånn at Buddha var ikke en "buddhist" - ismen har noen andre skapt

[IQ84]

og så er det ikke sånn at "personer" kan bli opplyste

 

Kan du utdype?

[Gjest Bruker-95147]

 

og så er det ikke sånn at "personer" kan bli opplyste

Kan du utdype?

 

 

Når "personen" er borte, så er det bare det opplyste som står igjen ..

[G]

Jeg er uenig i at buddhismen mangler kategorisering for å være religion.

 

Nå har jeg ikke sjekket definisjon av begrepet religion, noe jeg kanskje i aller høyeste grad burde ha gjort før jeg lirer av meg ting her.

 

Men, når du lar deg endre livsførsel på en slik spesiell måte og en begynner å berøre det metafysiske, eller tankene om det, så mener jeg det må være snakk om en religion. Da har jeg ikke berørt dette om at religion har noe positivt eller negativt ved seg.

 

Folk dedikerer jo bokstavelig livet sitt til et tankesett, og da synes jeg det er mulig at det er snakk om religion. Nå vil jo det å endre kosthold til vegetarianermat også ansees for å være en dedikering, men den berører jo ikke tema annet enn indirekte på liv og død.

 

Når man snakker om liv og død, og setter dette i et system, så tror jeg man har definisjonen religion. Noen andres magefølelse som ønskes å deles, før de selv har lest definisjonen?

 

Ellers.
Buddhismen har en av de smartere definisjonene av hva rett og galt er, enn mange av de øye-for-øye og tann-for-tann typene religion har. F.eks. så er homofili ikke i seg selv galt i buddhisters måte å tenke på. Dessuten så synes jeg begrepet "galt" er mildere enn begrepet "absolutt forbudt og perverst".

 

På den andre siden så finnes det buddistledere, og lederskap kan være vel og bra, men det kan også ofte bli det totalt motsatte. Lederskap er makt, og det er vel de fleste buddhister flasket opp med, at man må behandle forsiktig og med visdom.

 

Ellers ser man fra historien, at det har vært buddhistpregede dynastier, hvor øverste leder har ligget i krig med nabostammer/"kongedømmer". Det er en lite fin ting som selv buddhismen ikke er helt fri for at kan inntreffe.

 

Mennesket er i stand til en hel del mengde jævelskap. Slik er det bare. Man kan selvfølgelig endre seg selv, men det er værre å endre hva andre synes og tenker om livsførsel.

 

ANBEFALES:

http://www.religionfacts.com/big_religion_chart.htm

 

http://www.religionfacts.com/buddhism/fastfacts/differences_theravada_mahayana.htm

 

Her er en annen Wikipedia-artikkel, jeg kom over:

http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_virtues

 

 

Hehe

 

Endret 5. august 2014 av G

[Gjest Bruker-95147]

Når man snakker om liv og død, og setter dette i et system, så tror jeg man har definisjonen religion. Noen andres magefølelse som ønskes å deles, før de selv har lest definisjonen?

 

Jeg kan gjerne bruke magefølelsen, og si at det spiller absolutt ingen rolle hva læren kalles for - fordi praksis og direkte erfaring er det det handler om. Og hva angår "døden" så har jeg ett inntrykk av at den erfarne praktiserende ikke bryr seg om det fenomenet, like mye som fenomenet "gjenfødsel". Og det er ikke så pussig synes jeg, siden livsløpet består av utallige små og større skapelser, som fødes, vokser opp, eldes og blir syke, for til slutt å "dø"

[Abigor]

Jeg vil etter mine øyne si at det er en filosofi framfor en religion - da den ikke har noen gud(er).

Ser ikke på guder som krav for religion. Jeg mener at religion ikke er det samme som teisme, det er mye mer.

[G]

Jeg kan gjerne bruke magefølelsen, og si at det spiller absolutt ingen rolle hva læren kalles for - fordi praksis og direkte erfaring er det det handler om. Og hva angår "døden" så har jeg ett inntrykk av at den erfarne praktiserende ikke bryr seg om det fenomenet, like mye som fenomenet "gjenfødsel". Og det er ikke så pussig synes jeg, siden livsløpet består av utallige små og større skapelser, som fødes, vokser opp, eldes og blir syke, for til slutt å "dø"

 

Jeg kan være enig i at det ikke spiller noen særlig rolle hva læren kalles for - for individets utvikling, så lenge denne læren bidrar med noe som er meningsfylt for vedkommende.

 

Det kan spille en større rolle for verdens utvikling som helhet på godt og på vondt, dersom religionen på en eller annen måte bidrar med noe til verden som er bra eller at den leverer noen grusomme resultater. Det får da betydning for menneskeheten som helhet jo flere som knytter seg til "samme religion", eller for enkelte grupperinger, eller regioner i verden. Det kan påvirke samfunnet ganske sterkt. Negative ting kan f.eks. være "slavebindende", "undertrykkende", og sikkert mange flere (vondt å komme på alle disse ting på en gang).

 

Positive ting vil man fort se. Samfunnet kan få større grupper av folk som blir "bedre mennesker", "lever i større harmoni", er kjærlige og interesserte i det livet som skjer her og nå og ikke kun det som skjer i det hinsidige, etterlivet.. En etterlengtet egenskap må kunne sies å være overbærende så langt man selv klarer å være det, med folk som er veldig forskjellige enn en selv. På det sliter veldig mange religioner.

 

Døden og gjenfødsel. Gjenfødsel blir her et begrep som enkelte tror på, eller også en av mulige forklaringsmodeller for det som er etter kroppslig død. Du sier at den erfarne praktiserende ikke bryr seg om døden. Er det så forskjellig fra en sekulær som ikke bryr seg særlig om døden? For hvordan kunne man fortsette livet og føle dette til det fulle, uten først å parkere til siden alle spørsmål, og evt. redsler?

 

Noen sier (også blant de sekulære), at de ikke er bekymret og nervøse for døden. Dette må man forsøke å kunne tro er mulig, selv om en ikke selv har greid å komme til det. Til slutt har man jo kanskje ikke selvkontroll, og følelser er uansett en del av en selv, så det er naturlig at det kan komme bøtter og spann av disse fram rett før døden, dersom man får muligheten til å være klar over at den er på vei for en selv.

 

Livsløpet består av utallige små og store skapelser. Er det snakk om dyr og planter rundt deg, andre medmennesker og slikt? Dersom det er en annen betydning så håper jeg du kan utbrodere, evt. hva det er.

Endret 6. august 2014 av G

[IHS]

...Mennesket er i stand til en hel del mengde jævelskap. Slik er det bare. Man kan selvfølgelig endre seg selv, men det er værre å endre hva andre synes og tenker om livsførsel....

 

 

Nøkkelen er nettopp å endre seg selv fra en jævel til en engel, da lysner verden rundt deg og alt forandres til en himmel, det er du selv som farger alt.

Endret 6. august 2014 av IHS

[Gjest Bruker-95147]

 

Jeg kan gjerne bruke magefølelsen, og si at det spiller absolutt ingen rolle hva læren kalles for - fordi praksis og direkte erfaring er det det handler om. Og hva angår "døden" så har jeg ett inntrykk av at den erfarne praktiserende ikke bryr seg om det fenomenet, like mye som fenomenet "gjenfødsel". Og det er ikke så pussig synes jeg, siden livsløpet består av utallige små og større skapelser, som fødes, vokser opp, eldes og blir syke, for til slutt å "dø"

 

Jeg kan være enig i at det ikke spiller noen særlig rolle hva læren kalles for - for individets utvikling, så lenge denne læren bidrar med noe som er meningsfylt for vedkommende.

 

 

Enig, samtidig som jeg for min del vil presisere at man lar tingene ha sin "mening", og ikke tillegger tingene noen spesielle meninger som passer ens ego. Og hvis den læren man påstår å følge ikke fører til at man blir et fredeligere medmenneske, så bør man virkelig sjekke hva det er man tror på

 

 

Det kan spille en større rolle for verdens utvikling som helhet på godt og på vondt, dersom religionen på en eller annen måte bidrar med noe til verden som er bra eller at den leverer noen grusomme resultater. Det får da betydning for menneskeheten som helhet jo flere som knytter seg til "samme religion", eller for enkelte grupperinger, eller regioner i verden. Det kan påvirke samfunnet ganske sterkt. Negative ting kan f.eks. være "slavebindende", "undertrykkende", og sikkert mange flere (vondt å komme på alle disse ting på en gang).

 

Positive ting vil man fort se. Samfunnet kan få større grupper av folk som blir "bedre mennesker", "lever i større harmoni", er kjærlige og interesserte i det livet som skjer her og nå og ikke kun det som skjer i det hinsidige, etterlivet.. En etterlengtet egenskap må kunne sies å være overbærende så langt man selv klarer å være det, med folk som er veldig forskjellige enn en selv. På det sliter veldig mange religioner.

 

Joda, det høres så fint ut, men jeg tror og har erfart at ingenting er permanent, så vi må hele tiden forsterke det gode og legge bånd på det uønskede for å "beholde" godheten, og det betyr å bedømme på ett personlig plan, og så legge press og kontroll på de forutsetningene som opprinnelig var tilstede i akkurat det nuet, og dermed "skape" en annen "virkelighet". Altså en "kunstig lykke" som er skapt for å behage noen spesielle ..

 

Hva med heller å la det som er godt være godt og det som er vondt likedan - ikke legge personlige verdivurderinger på fenomenene, og frigjøre seg fra alt dette behovet for å kontrollere og styre ting som vi vet ligger utenfor det som er menneskelig mulig. Jeg har altså ikke så stor tro på at "religioner" kan frelse oss alle, men jeg har tro på at det går an å bli helt fredelig selv, og dermed ganske enkelt være "ett problem mindre"

 

 

Døden og gjenfødsel. Gjenfødsel blir her et begrep som enkelte tror på, eller også en av mulige forklaringsmodeller for det som er etter kroppslig død. Du sier at den erfarne praktiserende ikke bryr seg om døden. Er det så forskjellig fra en sekulær som ikke bryr seg særlig om døden? For hvordan kunne man fortsette livet og føle dette til det fulle, uten først å parkere til siden alle spørsmål, og evt. redsler?

 

Noen sier (også blant de sekulære), at de ikke er bekymret og nervøse for døden. Dette må man forsøke å kunne tro er mulig, selv om en ikke selv har greid å komme til det. Til slutt har man jo kanskje ikke selvkontroll, og følelser er uansett en del av en selv, så det er naturlig at det kan komme bøtter og spann av disse fram rett før døden, dersom man får muligheten til å være klar over at den er på vei for en selv.

 

Jeg skrev at den praktiserende ikke bryr seg like meget om døden, som han bryr seg om gjenfødsel. Dette kan bla være fordi han vet at alt som blir født, skal dø, og dermed er det ikke noe å få gjort med det fenomenet. Han vil derfor søke å prøve å enten få en minst like fordelaktig gjenfødsel, eller nå "opplysning" og dermed total frigjøring og ingen flere gjenfødsler i dette livet. Hva angår vår frykt for døden, kan man vite dette for seg selv, og jeg for min del var en sekulær som ikke fryktet døden - så ble jeg en spirituelt oppvåkned, og oppdaget at jeg faktisk hadde enda mer tvil og frykt inni meg - nå er jeg "helt fri" for denne frykten, men likevel erfarer jeg at det er komplisert å nå forskjellige nivåer under meditasjon, og tror at det finnes enda mer subtil frykt, ett eller annet sted inni bevisstheten ...

 

Når jeg hører folk som sier at de er "fryktløse for døden", så sjekker jeg samtidig hvor selvbevisste de også er - og de med størst selvbevissthet, tror jeg ikke helt kjenner seg selv og sine dypere subtile bevissthetsnivåer. Jobbet forøvrig på ett pleiehjem her i nærheten, og ble forbauset over at ingen snakket med de eldre om dette, og pleiere og pasienter så for meg ut til å "utsette problemet", selv om alle visste at det er den naturlige utgangen for disse pasientene der de var for tiden. Fikk aldri noe fornuftig svar på hvorfor det er sånn, men vet at pleierne selv følte seg usikker når man snakket om sånne helt naturlige "problemer"

 

 

 

Livsløpet består av utallige små og store skapelser. Er det snakk om dyr og planter rundt deg, andre medmennesker og slikt? Dersom det er en annen betydning så håper jeg du kan utbrodere, evt. hva det er.

 

Jeg legger ved en utfyllende beskrivelse av fenomenet "impermanence" Og siden jeg er en "sucker" for gode fortellinger, blir det en sånn fremfor en mer vitenskapelig forklaring, denne gangen.

 

 

 

A Walk in the Woods by Phra Khantipalo

Come with me for a walk in the woods. It is hot, silent, and nearly midday but there are patches of shade here and there where we may sit. Around us trees of forty years are only twenty feet high, so great is the struggle to survive. Many die young and never mature. You can see their young skeletons being relentlessly devoured by the termites. Taller trees are scattered here and there, battered survivors of a continuous fight for life. Many of their limbs have been torn off in sudden monsoon squalls, or else they have rotted away by fungus and disease and finally fallen off. You see that "sawdust" about this tree? Its top will soon fall as some grub is eating away its heartwood. Look over there at that young tree all askew — its roots have been attacked by some predator and so it has been blown over. And there, do you see that large tree, its bark covered with mud-plaster? The termites are under that gnawing away its green wood and when they succeed in ringing it all round then, in a single day, all its leaves will turn yellow and sixty years of growth comes to an end.

Above us, young leaves of translucent green match their brilliance against the startling blue sky. Even these young tender leaves are full of holes, delicacies for the great beetles that bumble about in the evening air. Lower down these trees, the more mature leaves are ragged and lend to the forest a threadbare look. Though they must be tough still it seems they are the food of some insect. Here and there you can see at the base of branches and round the lower parts of the trees yellow leaves hanging, stiffly awaiting, as it were, the executioner who will come as a breath of wind and bring them down. Parted, they are disjoined forever — one changing process from another changing process. They fall with a crash among the undergrowth. There they join hundreds of thousands which fell before them and litter all the ground with a crackly layer of decay. But they do not just decay slowly at their own speed. Their decay is quickened by a myriad of ants, termites, worms, and funguses, all ready for food and fighting to get it, a fearsome underground jungle in miniature.

A bird calls and is still. Far away the bells on the necks of the water-buffalo at work in the rice-fields jingle. Insects drone by. You see, insects are always either looking for food or avoiding becoming the food of others. A breeze sways the trees and a huge round wasps' nest at the top of a slender sapling looks most insecure. Danger! Flies hum and buzz, perching on a bamboo swinging in constant motion. Cicadas tick, click, and whir far and near as though they were counting the seconds of their own — and everyone else's — lives. Seconds and minutes fly into days and months towards death. A ground lizard darts for its prey, catches it and chews the living insect with great relish. Another death in this round where death goes unremarked because it is everywhere.

Ants swarm everywhere in lines, parties or armies, in all shapes and sizes, according to their species. They play a great part in the change of this forest for they are the scavengers. They have only to scent death and they will be there ready to undertake the dismemberment of the corpse. Sometimes it is still alive. No decay is uninteresting to them, it is their livelihood and they are always busy for beings never cease decaying and dying.

Spiders too are found in great variety, all of them ready to pounce on and bite to death unwary small creatures that become entangled in their shimmering webs. They hang them, iridescent in the sunlight everywhere and it is a wonder that anything can fly and yet escape them. But even spiders do not escape death, usually from the stings of their enemies, the hunting wasps. Though the swaying bough of bamboo is most graceful it has been marked as part of this menacing world by a spider's web hung among its leaves. And bamboos are cut down by men for their usefulness. Everything, the beautiful and the ugly is subject to impermanence.

Clouds pass across the sky bringing coolness to us here below. Their shapes change from minute to minute. Not even one second the same. They look very solid yet we know how insubstantial they are. They are just like this present time... changing... changing...

Look over here in the forest, a pile of ashes and a few burnt-out logs rotting away, and look: here is another older heap nearly dispersed. And other piles are round about with occasional carved wooden posts set in the ground, all smoldering. What are they? These mark the ends of men and women. This forest at the back of the Wat[1] is used for cremation. Some days, if you go in the late afternoon you will find a group of villagers, and a very simple open-topped coffin. Everyone can see the body there clothed as he or she died and looking, as corpses do unless interfered with, quite repulsive. The day of cremation is the day on which the person died, or the very next day at the latest. Change sets in fast and hideously in a body kept in the hot countries. A big pile of logs has been made and without ceremony and with no pretentious solemnity the coffin is hoisted on top. Bhikkhus having viewed the corpse are then asked to chant and some gifts are given and dedicated for the good of the dead man. Then without more ado paraffin is splashed over the pile and it is set alight. Some stay to see it burn. You can soon see the body roasting through the flames when the thin-walled coffin has burnt out... until amidst the embers there are only some charred pieces of bone... "Aniccaa vata sankaaraa..."

Now the sun, "the eye of the day," has changed his position, or we have changed ours and our short walk in the woods is nearly over. What have we seen that does not pass away? Even though I may say that I look out of the windows of my hut every day and see the same trees, how near to truth is this? How can the trees be the same? They are steadily changing they are unstable and certain to come to an end in one way or another. They have had a beginning and they must have an end.

And what about this "I" who sees these trees, the forest, the burning ground and so on? Permanent or impermanent? Everyone can answer this question, for we have seen the answer in the forest. When "I" feel depressed and look at the trees they seem stark, ugly moth-eaten specimens. But when "I" am glad and look upon them, see, how beautiful they are! If, while on our walk, we looked only at the impermanence "out there," now is the time to bring the lesson home to the heart. Everything that I am is impermanent, unstable, sure to change and deteriorate.

If impermanence meant change all the time towards better and happier states how excellent our world would be! But impermanence is allied with deterioration. All compounds break down, all made things fall to pieces, all conditioned things pass away with the passing of those conditions. Everything and everybody — that includes you and me — deteriorates, ages, decays, breaks up, and passes away. And we, living in the forest of desires, are entirely composed of the impermanent. Yet our desire impels us not to see this, though impermanence stares us in the face from every single thing around. And it confronts us when we look within — mind and body, arising and passing away.

So don't turn on the TV, go to the pictures, read a book, seize some food, or a hundred other distractions just to avoid seeing this. This is the one thing really worth seeing, for one who fully sees it in himself is Free.

— The Jewel Forest Monastery

Sakhon Nakorn, Siam

[G]

Takk Awarewolf for interessante svar. Å lese den teksten om "skogens stadige endring" var fint. Konklusjonen, er det at de frie ser fram til å komme seg vekk fra "dette livet" ?

[Gjest Bruker-95147]

Takk Awarewolf for interessante svar. Å lese den teksten om "skogens stadige endring" var fint. Konklusjonen, er det at de frie ser fram til å komme seg vekk fra "dette livet" ?

 

Ingen årsak De som har frigjort seg selv i dette livet, er egentlig ferdig med "oppgaven", så livet har da mistet sin betydning. Men siden hvert liv er drevet frem av bla "karma" er nå bevisstheten blitt "usårlig", men kroppen er underlagt karmiske og naturlige lover og må "brenne helt ut" - det de er garantert er ingen flere gjenfødsler

[G]

Man må likevel kunne spørre, om hvorfor det er så forferdelig med flere gjenfødsler. Og hvordan man "vet" at det er et nirvana.

 

Også dette poenget med at de er ferdige med "oppgaven", er de ikke til glede for noen andre lengre da, eller er det slik at noen som har nådd nirvana har nye ting å gi de andre?