Har folk glemt hvordan de takler problemer?

[Gjest medlem-141789]

Folk i dag sutrer mye, meg inkludert, og etter jeg hørte denne sangen av Erik Bye begynte jeg å tenke litt. Det er så mange som er deprimerte i dag, er ganske irriterte og klager.

Synes det er en så god måte å ta ting på og er fra en sang laget av Erik Bye (fortsetter under).

 

https://www.youtube.com/watch?v=H0-QG5u8wrs

Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå
Og hvem har sagt deg at du kom til verden
For å få solskinn og lykke på ferden
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

Refregn:
Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?

Vers 2:
Ja, lytt stil stemplenes gang og selv om vakten blir lang
Så husk at snart klemter klokken for deg ding, ding, dang
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgene blå
Så ta med glede din tørn om du lider
Snart skal du hvile til evig tider
Men det får gå som det vil, vær bare glad du er til
og ta et krus og en vals: under latter og smil

Refregn:
Ja, det er sannelig flaks at du lever min venn
Og har noen som venter, ned ved stranden
Og skulle hyra ta slutt, - dra til sjøs om igjen
Med karibisk pasatvind om stavnen

Klare jobben med glans når vår vi atter til land
Tar et kyss eller to i en yrende dans
Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgene blå.

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

[AdNauseam]

Jeg føler man blir altfor opptatt av å symbolsk føle at man har det bra når man har penger, status, makt etc. Det kan ligge litt i det, men problemet er jo at vi lever i en ganske fucked up-verden.

 

Er mennesker laget for å leve sånn? Man vokser opp og må følge i samfunnets spor, for mange handler livet om å være best, oppnå mest og så videre.

 

Man må heve seg over andre for å være noe selv. Vi er altfor materialistiske, vi forstår hverandre for lite. Se deg rundt i verden og spør deg selv hvordan folk virkelig kan empatisere. Hadde folk forstått hverandre hadde vi ikke hatt alle disse konfliktene, problemene etc. Mennesker er jo elendig på empati. Sympati (og empati) er vi god til, når vi føler det samme. Men tar jeg synet ditt er du allerede skikkelig handicappet. Vi baserer forståelsen av verden med ganske få sanser egentlig. Syn, hørsel, følelser (som er fanget inni enhver person). Og vi uttrykker det med et subjektivt, individuelt definert språk som bare prøver å beskrive det emosjonelle spekteret. Språket er i grunn ganske begrenset.

 

Og mange av relasjonene vi har er egentlig en illusjon. Det skal små faktorer til for å pulverisere dette. Vi tror vi vet hvordan folk føler og tenker.

 

Verden er fyllt av negativ energi, humor handler om å gjøre narr av folk. Det er et titalls amerikanske TV-programmer som har en eneste hensikt: å latterliggjøre folk. Mens man ser klippene gjør programlederene dem til latter. Etterpå rekonstruerer de dem med tullestemme.

 

Se på forumene, det er godt dokumentert at de fleste er redde for å vise oss selv og bli tråkket over. Sosial angst, depresjon, kriminalitet etc. Dette har vi i vestlige, rike, (flotte?) land. Det er vi som lever fucked up. På en måte så beundrer jeg de som lever primitivt.

 

Dette er bare en del av konklusjonen, men jeg tror det er mye av svaret.

 

 

Det er så mange forskjellige folk og meninger at man er dømt til å bli hetset, baksnakket, mislikt uansett hva man gjør.

 

 

En annen ting er penger, makt, grådighet, status. TV, internett og sosiale medier kan også være en stor kilde til manipulasjon (og da mener jeg at det påvirker hva vi mener, føler, hvordan vi ser verden).

 

 

Mye er resultatet av revolusjoner, befolkningseksplosjon, teknologi etc., mye er rett og slett menneskets natur.

 

 

Det er rekordmange som sliter psykisk, hvordan man takler eller bekjemper dette er i teorien enkelt, men i praksis nærmest umulig.

 

 

Bare for å få det sakt, dette er et synspunkt på saken. Det finnes en million andre.

[AdNauseam]

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

Alle må ha noe som motiverer hjernen. Målet er vel å oppnå høyest mulig dopaminnivå, og det er mange steder i samfunnet dette systemet blir fucket opp.

 

Følelser har vi uansett hva, man kan ikke kontrollere det. Hvis du føler deg deprimert, det strømmer tristhet gjennom årene, du finner ingenting morsomt, du klarer ikke å tvinge det selv til å le en gang.

 

Hvordan skal det hjelpe å bare tenke: "jeg har flaks som lever".

 

Teksten er egentlig litt bullshit, fordi etter min mening mangler den emosjonell forståelse. Alle har visse ting som gjør oss lykkelige eller glad, har man ikke disse tingene så oppnår man ikke det. Kanskje er man "programmert" til å være lykkelig basert på feil ting, men slik er det bare.

 

Du føler det du føler, og du kan alltids omprogrammeres, men det krever mer enn "ikke ta livet for gitt".

 

Du reagerer emosjonelt forskjellig på ting, visse situasjoner, opplevelser, vendinger utløser visse følelser.

 

Det er ikke lett å forstå hvordan folk kan være ulykkelige, før man er der selv. Det er lett å føle at det som gjør deg glad gjør andre glad. Det er lett å se på symbolsk lykkelighet og tro at dette blir det samme for den ved siden av.

 

Men tingen er at det er en million måter å se og føle verden på.

 

For å knekke denne koden må man gå dypere i det emosjonelle, fordi det er det som styrer oss. Hvis ikke kan du bare glemme å finne ut hvordan man lærer å "takle" problemer.

 

Det er i oppveksten man programmeres, dette er vitalt for hvordan du ender opp.

 

 

 

Må legge til at det er farlig å gå altfor dypt i dette her. Man risikerer å innse hvor kunstig, utgitt og hvordan mye egentlig bare er en illusjon. Vi er på mange måter roboter, som bare gjør det som er naturlig. Alt skjer av en grunn, alt er bare dominobrikker, virkeligheten er subjektiv, definert.

 

 

 

EDIT:

Men det som er løsningen er å endre assosiasjoner, hvordan man ser verden, endre hvilke emosjoner som blir trigget av ulilke situasjoner etc. Det omfatter å fjerne lærdom, endre hjernens fysiske form. Og når du først har lært noe, fått en forståelse av livet så må du glemme dette. Fordi så lenge du husker eller er bevisst på dette så vil ikke synet på virkeligheten endres.

 

Husk tilbake til da du var liten, når du "ikke forsto ting", hvordan verden så helt annerledes ut. På samme måte hadde du vært nødt til å redefinere deg selv om hva du ser. Lærdom er vanskelig å glemme, det er det mange som ikke forstår.

 

Du kan jo se for deg de som tilber Hitler. Du klarer å ikke å forstå deres perspektiv, det kan jeg garantere deg. Ikke jeg heller. Og det å ikke forstå noe er skremmende, fordi da er det en potensiell fare/usikkerhet.

 

Jeg tror også at synet på "gale folk" er ganske misforstått. Jeg sier ikke at de er friske, hva nå enn "frisk" er. Folk flest er ikke friske, alle har sine "skader".

 

Noe man kan se på gale folk eller utilregnelige er at følelser tar overhånd, at hos dem trigges det helt andre emosjonelle reaksjoner enn hos andre. Og det er her svaret ligger. Hvordan de har blitt "fucked up", hvordan de er blitt skrudd sammen på en annen måte enn andre "normale", altså majoriteten.

 

Det kan være skremmende opplevelser, psykisk mishandling, som gjør at deres perspektiv og forsåelse av ting blir en helt annen ting en for folk flest. En god ting kan være en skremmende ting for andre, en ting noen ikke tenker over kan vekke et ukontrollert sinne hos andre. Og det er jo bare assosiasjoner knyttet til det emosjonelle.

Endret 31. juli 2014 av AdNauseam

[NeEeO]

 

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

Alle må ha noe som motiverer hjernen. Målet er vel å oppnå høyest mulig dopaminnivå, og det er mange steder i samfunnet dette systemet blir fucket opp.

 

Følelser har vi uansett hva, man kan ikke kontrollere det. Hvis du føler deg deprimert, det strømmer tristhet gjennom årene, du finner ingenting morsomt, du klarer ikke å tvinge det selv til å le en gang.

 

Hvordan skal det hjelpe å bare tenke: "jeg har flaks som lever".

 

Teksten er egentlig litt bullshit, fordi etter min mening mangler den emosjonell forståelse. Alle har visse ting som gjør oss lykkelige eller glad, har man ikke disse tingene så oppnår man ikke det. Kanskje er man "programmert" til å være lykkelig basert på feil ting, men slik er det bare.

 

Du føler det du føler, og du kan alltids omprogrammeres, men det krever mer enn "ikke ta livet for gitt".

 

Du reagerer emosjonelt forskjellig på ting, visse situasjoner, opplevelser, vendinger utløser visse følelser.

 

Det er ikke lett å forstå hvordan folk kan være ulykkelige, før man er der selv. Det er lett å føle at det som gjør deg glad gjør andre glad. Det er lett å se på symbolsk lykkelighet og tro at dette blir det samme for den ved siden av.

 

Men tingen er at det er en million måter å se og føle verden på.

 

For å knekke denne koden må man gå dypere i det emosjonelle, fordi det er det som styrer oss. Hvis ikke kan du bare glemme å finne ut hvordan man lærer å "takle" problemer.

 

Det er i oppveksten man programmeres, dette er vitalt for hvordan du ender opp.

 

 

 

Må legge til at det er farlig å gå altfor dypt i dette her. Man risikerer å innse hvor kunstig, utgitt og hvordan mye egentlig bare er en illusjon. Vi er på mange måter roboter, som bare gjør det som er naturlig. Alt skjer av en grunn, alt er bare dominobrikker, virkeligheten er subjektiv, definert.

 

 

 

EDIT:

Men det som er løsningen er å endre assosiasjoner, hvordan man ser verden, endre hvilke emosjoner som blir trigget av ulilke situasjoner etc. Det omfatter å fjerne lærdom, endre hjernens fysiske form. Og når du først har lært noe, fått en forståelse av livet så må du glemme dette. Fordi så lenge du husker eller er bevisst på dette så vil ikke synet på virkeligheten endres.

 

Husk tilbake til da du var liten, når du "ikke forsto ting", hvordan verden så helt annerledes ut. På samme måte hadde du vært nødt til å redefinere deg selv om hva du ser. Lærdom er vanskelig å glemme, det er det mange som ikke forstår.

 

Du kan jo se for deg de som tilber Hitler. Du klarer å ikke å forstå deres perspektiv, det kan jeg garantere deg. Ikke jeg heller. Og det å ikke forstå noe er skremmende, fordi da er det en potensiell fare/usikkerhet.

 

Jeg tror også at synet på "gale folk" er ganske misforstått. Jeg sier ikke at de er friske, hva nå enn "frisk" er. Folk flest er ikke friske, alle har sine "skader".

 

Noe man kan se på gale folk eller utilregnelige er at følelser tar overhånd, at hos dem trigges det helt andre emosjonelle reaksjoner enn hos andre. Og det er her svaret ligger. Hvordan de har blitt "fucked up", hvordan de er blitt skrudd sammen på en annen måte enn andre "normale", altså majoriteten.

 

Det kan være skremmende opplevelser, psykisk mishandling, som gjør at deres perspektiv og forsåelse av ting blir en helt annen ting en for folk flest. En god ting kan være en skremmende ting for andre, en ting noen ikke tenker over kan vekke et ukontrollert sinne hos andre. Og det er jo bare assosiasjoner knyttet til det emosjonelle.

 

+1 veldig bra innlegg dette her.

 

Det du skriver om forståelsen av livet, det at en forstår mer av livet "innebærer", kan skape problemer mener jeg er ganske riktig. Jeg har veldig bevisst opplevd dette, og har hatt tanker rundt dette. Som barn lot man bare livet gå sin gang, du visste ikke hva det var, og brydde deg heller ikke, du ville heller utforske og ha det gøy. Når man blir litt eldre, dukker det opp spørsmål, spørsmål du muligens ikke får svar på, hvorfor er det sånn og sånn. Det er da man begynner å forstå at det er mye du ikke forstår, og det skaper den utryggheten du referer til. Jeg har noe av samme følelsen nå som 18åring. Det føles rart ja. Læreren min sa at de som er smartee har flere og oftere depresjoner, enn de som er litt dummere, da de nyter livet og ikke har noe å bekymre seg for. Det høres logisk ut også.

Endret 31. juli 2014 av Prospect

[iniestagram]

Folk i dag sutrer mye, meg inkludert, og etter jeg hørte denne sangen av Erik Bye begynte jeg å tenke litt. Det er så mange som er deprimerte i dag, er ganske irriterte og klager.

 

Synes det er en så god måte å ta ting på og er fra en sang laget av Erik Bye (fortsetter under).

 

https://www.youtube.com/watch?v=H0-QG5u8wrs

Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå

Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå

Og det finns mange som aldri et lystglimt kan nå

Og hvem har sagt deg at du kom til verden

For å få solskinn og lykke på ferden

At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands

Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

 

Refregn:

Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn

Og at livet skal holde hva det lover

Og hvem har sagt at det beste som står på menyen

Skal bli ditt til seilasen er over?

 

Vers 2:

Ja, lytt stil stemplenes gang og selv om vakten blir lang

Så husk at snart klemter klokken for deg ding, ding, dang

Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgene blå

Så ta med glede din tørn om du lider

Snart skal du hvile til evig tider

Men det får gå som det vil, vær bare glad du er til

og ta et krus og en vals: under latter og smil

 

Refregn:

Ja, det er sannelig flaks at du lever min venn

Og har noen som venter, ned ved stranden

Og skulle hyra ta slutt, - dra til sjøs om igjen

Med karibisk pasatvind om stavnen

 

Klare jobben med glans når vår vi atter til land

Tar et kyss eller to i en yrende dans

Så lenge skuta kan gå, så lenge hjertet kan slå

Så lenge solen den glitrer på bølgene blå.

 

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

 

Vil bare påpeke at det er Evert Taube som har skrevet denne visen. Personlig liker jeg Kim Larsens versjon best, det er litt mer glede og fart i den synes jeg.

 

http://www.youtube.com/watch?v=vGESo-wBK9Q

[Andeith]

 

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

 

Jeg tror at om man fokuserer på det man har, blir man ett lykkeligere menneske. En lykkelig mann med venner som nyter livet.. vell, da dukker det en dag opp en dame (eller mann) for denne mannen, han får barn eller andre i livet å glede seg over. Jeg tror mennesker som er glade for det de har, vell de er mer tiltrekkende. Så langs veien dukker det opp muligheter man ikke får om man er innesluttet og sint. Fokuser på de bedre tingene i livet, så kommer det enda bedre ting. Kommer det sorger, vell, da er man bedre rustet til å møte dem.

Endret 31. juli 2014 av Andeith

[AdNauseam]

+1 veldig bra innlegg dette her.

 

Det du skriver om forståelsen av livet, det at en forstår mer av livet "innebærer", kan skape problemer mener jeg er ganske riktig. Jeg har veldig bevisst opplevd dette, og har hatt tanker rundt dette. Som barn lot man bare livet gå sin gang, du visste ikke hva det var, og brydde deg heller ikke, du ville heller utforske og ha det gøy. Når man blir litt eldre, dukker det opp spørsmål, spørsmål du muligens ikke får svar på, hvorfor er det sånn og sånn. Det er da man begynner å forstå at det er mye du ikke forstår, og det skaper den utryggheten du referer til. Jeg har noe av samme følelsen nå som 18åring. Det føles rart ja. Læreren min sa at de som er smartee har flere og oftere depresjoner, enn de som er litt dummere, da de nyter livet og ikke har noe å bekymre seg for. Det høres logisk ut også.

Takk, kult å se at noen forstår filosofien.

 

Det er, som sikkert er ganske tydelig, et perspektiv fra en person med mye erfaring med ulykkelighet og hva det innebærer. Det at jeg var bevisst på ting i tidlig alder og alltid har tenkt sinnsykt mye, er min egen verste fiende. Og det er egentlig lite å gjøre med det, fordi når du først har komt dit, så er du bevisst på det, du har dype følelser knyttet til ting. Og ting som er knyttet til følelser er det som er vanskelig å glemme.

 

Det er vanskelig for meg å forstå hvordan følelser og opplevelser er så vanskelige å håndtere (jeg har ingen løsning på det per nå), hvordan de kan være så dominerende. Brent fast.

 

Men det er mulig å til en viss grad utligne det, eller ihvertfall skape en motvekt (høyst subjektiv konklusjon). Men igjen, det er ganske kompliserte tanker som gjør ting umulig for deg. Per nå klarer jeg ikke å forklare det så jeg fortsetter.

 

Har ikke tenkt å gjøre dette om til en psykologi-tråd, men må ha noe å forklare budskapet med.

 

Poenget mitt er vel at måten man lever på er en stor påkjennelse for mange, spesielt i de tilfeller hvor det går galt fra tidlig av. Oppvekst har alt å si, alt.

 

Men hele greia med at folk skal være lykkelig er komplisert, fordi det betyr at så mye må være i synergi. Skal du gjøre virkeligheten til et barn som vokser opp bra, så er det viktig at virkeligheten slik barnet ser det er noe positivt, og at det stimulerer til en retning hvor barnet selv kan opprettholde denne indre positive energien, fordi man må gå selv. Klarer man ikke å skape lykke for seg selv, så klarer ingen andre å presse denne lykken på deg.

 

Og det skal ikke mye til for å skape en kjedereaksjon. Det kan være snakk om en vond opplevelse, og vikler seg inn i livet ditt og lager støy.

 

 

Hovedpoenget mitt her er. Skal man stille et sånn spørsmål så kan man ikke nøye seg med "vi lever i verdens beste land, vi har mat på bordet, skole, blablabla", fordi det er ikke det som er avgjørende!

 

 

Mennesker er emosjonelle, de styres av dette. Når du vokser opp og føler ting, opplever ting, lærer ting, så assosieres dette og knyttes sammen og til slutt skaper virkeligheten din.

 

Dette høres kanskje litt hippie-newage-ut, men vi har et ganske kaldt, strengt og lukket samfunn. Og du må for faen oppnå noe, og ikke kaste vekk mulighetene. Du skal føye deg til forventninger og konkurranse. Jeg føler det ihvertfall sånt at det er blitt mer lukket (hvorav beskyttelsesmekanismer) og kanskje kaldt. Selvsagt er dette todelt, det er mange åpne mennesker som lever lykkelig. Men vi har mange med depresjon, sosial angst og andre psykiske problemer.

 

Jeg føler også at vi har et mer fysisk fredlig samfunn en før, men at man ser mye mer konflikter og problemer knyttet til det psykiske.

 

Noe jeg mener er viktig er å prøve å skape et varmere samfunn. Noe som mange prøver på, men hvor de samtidig prøver å oppnå det med å møte negativ energi med ny negativ energi. Noe som til en viss grad fører til mer negativ energi.

 

 

Og det finnes så mange flere synspunkter enn dette. Vi lever blant tusenvis av mennesker som ser virkeligheten forskjellig, og som veldig ofte ikke forstår hverandre.

[Gjest Bruker-182691]

 

Er ikke dette en mer riktig måte å tenke på? Hvorfor skal en tro at en er komt til verden, for å få lykke og solskinn på ferden? Om du ikke får en kjæreste, en god jobb, alltid er frisk og tar en god utdanning. Er ikke det bare hvordan livet er? En må bare akseptere det og fokusere på de bedre tingene i livet. Friheten til å reise, alle gledene, vennene osv.

 

Det er ikke alle som lærer dette, og i dagens prestasjonssamfunn er det nok heller ikke så enkelt å lære seg.

[AdNauseam]

Jeg tror at om man fokuserer på det man har, blir man ett lykkeligere menneske. En lykkelig mann med venner som nyter livet.. vell, da dukker det en dag opp en dame (eller mann) for denne mannen, han får barn eller andre i livet å glede seg over. Jeg tror mennesker som er glade for det de har, vell de er mer tiltrekkende. Så langs veien dukker det opp muligheter man ikke får om man er innesluttet og sint. Fokuser på de bedre tingene i livet, så kommer det enda bedre ting. Kommer det sorger, vell, da er man bedre rustet til å møte dem.

Men hva gjør du når du prøver å gjøre det riktige for deg selv? Når du føler, uten at du kan kontrollere det. At du er sterkt påvirket av mange år med problemer, og dette påvirker livet ditt. Jo, da har du en satans mye arbeid foran deg. Mange får det ikke til. Du har mennesker som er blitt gamle og har vært deprimert siden ungdommen, og enda ikke har funnet en løsning på det. Det blir naturlig for deg, du glemmer hvordan du føler andre ting, mat smaker ikke lenger det samme. Du finner ingenting morsomt, familie og venner har ingenting å si. Fordi din naturlige reaksjon er ikke glede, det er vonde følelser. Hvordan fjernes de? Det er så vanskelig å sette seg inn i. Jeg synes selv det er vanskelig å forestille meg periodene jeg var på bunn, fordi det blir ikke virkelig før man er der. Det man føler, er det som er virkeligheten. Og følelser kan være sterke, til det punktet at du desperat prøver å gjøre alt for å få det bort. Følelser er fysiske og kjennes på kroppen.

 

Jeg kan lett forstå folk som går baserk, som gjør syke ting i sinne. Jeg kan forstå masaker. Men jeg kan på ingen måte akseptere det. Det er noe av det mest tragiske som finnes. Hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Og hvor sterk kreativitet vi har når det kommer til det å skade andre.

 

Poenget mitt her er egentlig bare å poengtere at det er så mye lettere sagt enn gjort. De som sliter kan si det til seg selv, men når alt kommer til alt så betyr ikke ord noen ting. Det er følelsene som betyr noe. Og da er spørsmålet, hvordan når man fram, hvordan bearbeide eller "fikse"? Hvordan kan man føle noe annet? Det å ha venner, kjæreste, jobb, opplevelser trenger ikke å bety noenting, når du ikke klarer å føle glede over det.

 

Så hvordan takler vi problemer? Er det i det hele tatt slik at vi visste dette bedre før? Hvorfor har det noe å si at vi lever i den rike verdenen? Er det slik at vi ikke kan være mer ulykkelige enn de i u-landene? De som ikke har mat til familien? Ikke vet jeg. Men jeg vet bare at det er hva du føler som betyr noe, ikke hva andre anser som "å ha det godt".

Endret 31. juli 2014 av AdNauseam

[Andeith]

Det jeg skrev var først og fremst til TS. Jeg vet hvor gammel han er og hvilke ting han har klaget på tidligere, det var ikke det at jeg mente at dette er lett. Jeg prøvde å gi en oppmuntring til en jeg har kranglet med ganske mye på forumet, men som jeg tror er altfor ung til å sette seg ned å tro at han ikke får dame og barn.

 

Ellers: Jo, jeg tror veldig godt at man kan være mye mer ulykkelig selv om man materielt ikke mangler noen ting. Jeg har reist mye i Afrika sør for Sahara, jeg bor også der nede i perioder. Jeg tror ærlig at den overfloden man har her, de kravene som stilles enn i samfunnet i Norge i dag, gjør at mange hele tiden går rundt og føler seg mislykket. Jeg har sittet i mazailandsbyer hvor folk bor i små hytter og snakket med dem, observert deres liv. Jeg har vært i Burundi under borgerkrigen, vært mye i Rwanda som hadde ett folkemord i 1994. Min oppfatning er at mange er mer lykkelige der, og jeg lurer på om grunnen er at de ikke har de kravene man vokser opp med i Norge i dag. At de kanskje støtter hverandre. Men så klart, har man ikke mat til barna sine er det ekstremt smertfullt, men det er også en grunn til å leve og jobbe og prøve å klare seg, ikke sant?

 

Jeg mener på ingen måte å bagatellisere de som sliter i Norge i dag, men meningen med innlegget mitt var mer at om man klarer å fokusere på det man har, så kommer det ofte mer senere. I Norge i dag har man så store krav. Har man ikke en master så er man mislykket osv. Dette gjør at mange faller utenfor, og det er ikke riktig.

Endret 31. juli 2014 av Andeith

[toreae]

Folk i dag sutrer mye, meg inkludert, og etter jeg hørte denne sangen av Erik Bye begynte jeg å tenke litt. Det er så mange som er deprimerte i dag, er ganske irriterte og klager.

Snip

 

Er det ikke normaltilstanden til en nordmann å klage? Pleier å si at om en nordmann slutter å klage, da bør man passe på. Har ikke følelsen av at det er noe nytt heller.

[AdNauseam]

@Andeith:

 

Forstår, forstår.

 

Enig i det du skriver.

Endret 31. juli 2014 av AdNauseam

[Andeith]

@Andeith:

 

Forstår, forstår.

 

Enig i det du skriver.

 

Så bra For noen, som meg, kom hjelpen med å reise, med å se andre land og kulturer. Inntrykk man får der.. det er bare helt utrolig. Men alle må da finne sin vei. Men om man ikke klarer det her hjemme, prøv å åpne deg for å gjøre noe du aldri har gjort før, dra til ett sted du aldri har vært. Treff mennesker og snakk med dem, for min del var det redningen.

Endret 31. juli 2014 av Andeith

[AdNauseam]

Så bra For noen, som meg, kom hjelpen med å reise, med å se andre land og kulturer. Inntrykk man får der.. det er bare helt utrolig. Men alle må da finne sin vei. Men om man ikke klarer det her hjemme, prøv å åpne deg for å gjøre noe du aldri har gjort før, dra til ett sted du aldri har vært. Treff mennesker og snakk med dem, for min del var det redningen.

Godt råd! Skal ta det med meg.

 

Det å reise og få et bredere perspektiv tror jeg uansett er bra, spesielt å oppleve andre kulturer.

[knopflerbruce]

Mulig jeg er den eneste her inne, men jeg omfavner dette såkalte "prestasjonssamfunnet". Hadde lett gått til grunne i et "likhetssamfunn" hvor det ikke stilles andre krav enn å være "en god mor/far". Jeg vil ha muligheten til å vinne, og å gå på schnørra for den saks skyld - være min egen lykkes smed, rett og slett. Den friheten nyter jeg hver dag - selv om jeg ikke kan legge ut i det vide og brede om min uovertrufne personlige suksess. I beste fall er jeg middels, og jeg kan takke meg selv - men jeg kan se fremover, fremfor å innfinne meg med at jeg er nødt til å surre rundt i "ingenmannslandet" et helt liv, sammen med resten av befolkningen.

Den enkleste løsningen på å føle seg utilstrekkelig er å finne noe man er virkelig god til, og utvikle dette talentet. Av en eller annen grunn er dette noe folk ofte er elendige til. Et generelt svar på spørsmålet i overskriften er å se etter løsninger fremfor å sitte og stirre problemene ihjel. De forsvinner ikke av seg selv, stort sett.

[1245112654122755325882462]

Jeg lever for å gjøre meg selv glad, det aller viktigeste i mitt liv er at jeg har det bra. Jeg lar ikke mye komme i veien for akkurat dette. Andres sutring er en av de tingene.

 

Viss du ikke er fornøyd med hva eller hvor du er i livet er det bare å ta grep å gjør noe med det. Det å sutre, klage, syte, grine eller gjøre andre ting som faktisk ikke har noe hensikt, virkning eller effekt gjør deg bare til ett svakt menneske. Folk må lære seg å ta livet sitt å skape verdier i det.

 

 

Jeg er kynisk, kapitalist, egoist og i grunn ganske godt fornøyd med min situasjon.

Endret 2. august 2014 av Priim

[Gjest Bruker-182691]

Jeg lever for å gjøre meg selv glad, det aller viktigeste i mitt liv er at jeg har det bra. Jeg lar ikke mye komme i veien for akkurat dette. Andres sutring er en av de tingene.

 

Viss du ikke er fornøyd med hva eller hvor du er i livet er det bare å ta grep å gjør noe med det. Det å sutre, klage, syte, grine eller gjøre andre ting som faktisk ikke har noe hensikt, virkning eller effekt gjør deg bare til ett svakt menneske. Folk må lære seg å ta livet sitt å skape verdier i det.

 

 

Jeg er kynisk, kapitalist, egoist og i grunn ganske godt fornøyd med min situasjon.

Amen

[Radford]

Vil bare stikke hodet mitt innom her for å si at AdNauseam veit hva han skriver om, og er forsåvidt enig i det han skriver.

 

Har personlig vært i grøfta, men klarte å komme meg ut av den på egenhånd. Da jeg hadde kommet meg på beina igjen bestemte jeg meg for aldri å havne i den grøfta igjen, koste hva det koste vil (nesten), fordi det suger så sinnsykt hardt å være der.

 

Har aktivt jobbet for å sette pris på de små tingene her i livet etter det, og det har hjulpet meg masse.

 

Om folk sutrer og klager mer nå enn før stiller jeg meg noe kritisk til, det er for mange faktorer som spiller inn. Kanskje vi fører bedre statistikk over folks mentale helse i dag enn før? Kanskje er det enklere og mer akseptert å prate om hvordan man har det i dag enn det var før?

 

Kort svar; jeg vet ikke.

[Leto1]

Folk har lært å skape flere problemer rett og slett. Se på utviklingen av menneskers tankegang, er det rart det er så mye dritt i verden? Før kunne 1 problem by på et par svar, men nå byr 1 svar på 100 nye problemer. Makt, propaganda og media er de 3 hovedelementene, hva mer trenger jeg å si.

[Left Blank]

Men hva er poenget med å kjøre skute om du ikke har noe annet å gjøre enn å få den til å gå?

 

I henhold til Priim's innlegg - jeg tror å finne egen lykke er #1, men det er forskjell på hva man gjør for å føle seg lykkelig, og lykken i seg selv. Lykke kan være den dagen man gjør noe bra for en annen, eller den dagen man skaper en sang / video / post på internett som man er fornøyd med eller da man var sammen med noen folk og alt klikket liksom. Det er en emosjonell respons som varer noen timer, sekunder eller dager, og det kan komme av alt mulig. Så da i respons til ad nauseam, alt du skriver er viktig og bra skrevet syntes jeg. Å kontrollere følelser gjennom å forstå dem og forandre dem er viktig. Man må prøve å skape sin egen virkelighet med å eksponere seg for nye ting samt øve seg på det som starter en interesse. Samt jeg tror det er viktig og ikke analysere fortiden for mye, eller å grave i følelser i for lang tid. Det man tenker på og bruker tiden på, er det man blir til slutt. Man har da fylt hjernen med de symbolene, istedenfor å fylle den med nye, ukjente symboler. Et hovedproblem i dag tror jeg, er å finne de riktige personene å være sammen med. Eller eventuelt å finne noen i det hele tatt. Kjenner folk som ikke har noen venner og det er det verste for dem

 

I henhold til original poster, så syntes jeg vi kan gi oss selv litt slack hvis vi klager i hverdagen. Om man vil se på TV en kveld, og man har kjøpt popcorn, og så funker ikke Internett / netflix, da er det en helt lokal automatisk respons av frustrasjon. Hvis man ikke hadde denne responsen ville aldri Netflix vært oppe. Akkurat samme følelsen en person for 100,000 år siden følte da han ikke fikk drept bytte som han jaktet på. Det gjør at alt blir bedre, at det fungerer bedre. Men alt i moderasjon selvfølgelig.