Er du redd for avvisning på første date?

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror de fleste er redd for avvisning?

 

Anonymous poster hash: 111c7...da8

Hehe den var morsom

 

Anonymous poster hash: 111c7...da8

[Raven_Heart]

Ja, fordi jeg føler det som en avvisning av meg som person, det indikerer at jeg ikke er bra nok.

 

I fare for å være litt flåsete, hvordan klarer du å vise så mye av hvordan du er som person i løpet av første date at du kan være sikker på at det er du som blir avvist og ikke "jobben" du gjør, som er å finne ut om dere er kompatible. Med mindre du kan fortelle hele livshistorien din i løpet av tida det tar å drikke en kaffekopp vil jeg være så frekk å påstå at det er umulig å vite.

 

En liten avsporing, men dette er tankesettet mitt når jeg en sjelden gang er på "date", at jeg er der for å finne ut om vi er kompatible. Hun kan umulig vite nok om livshistorien min til at jeg skal gidde ta en avvisning personlig, da hun uansett bare får sett en ørliten del av "meg" i løpet av den stunden en date varer. Funker det så kan vi forhåpentligvis ta det videre, og funker det ikke så har jeg investert en halvtime og hva enn den lokale kafeen tar for en kaffe, kakao, brus eller hva enn jeg måtte ha lyst på. Minimalt stress.

[Bonna86]

 

 

I fare for å være litt flåsete, hvordan klarer du å vise så mye av hvordan du er som person i løpet av første date at du kan være sikker på at det er du som blir avvist og ikke "jobben" du gjør, som er å finne ut om dere er kompatible. Med mindre du kan fortelle hele livshistorien din i løpet av tida det tar å drikke en kaffekopp vil jeg være så frekk å påstå at det er umulig å vite.

 

En liten avsporing, men dette er tankesettet mitt når jeg en sjelden gang er på "date", at jeg er der for å finne ut om vi er kompatible. Hun kan umulig vite nok om livshistorien min til at jeg skal gidde ta en avvisning personlig, da hun uansett bare får sett en ørliten del av "meg" i løpet av den stunden en date varer. Funker det så kan vi forhåpentligvis ta det videre, og funker det ikke så har jeg investert en halvtime og hva enn den lokale kafeen tar for en kaffe, kakao, brus eller hva enn jeg måtte ha lyst på. Minimalt stress.

 

 

Dette handler ikke så mye om personlighet som sådan. Det handler om at de da i så fall ikke liker meg, enten utseendemessig eller kjemimessig. Jeg har vært på tre dater i mitt liv, to av dem har jeg blitt kjæreste med. Han ene er min eksmann, han andre er min nåværende samboer. Jeg møter kun folk jeg føler jeg kjenner, som jeg føler jeg har en sjanse på.

 

Rett og slett fordi jeg møter dem via nettdating. Jeg møter kun folk til date hvis jeg har pratet med lenge, min eksmann møtte jeg til første date etter å ha kjent hverandre via nettet i fem år. Nettopp fordi jeg var redd for avvisning. Min nåværende samboer møtte jeg riktignok "bare" etter to uker, men så følte jeg kjemien oss i mellom klaffet veldig godt, og vi kjente begges livshistorier.

 

Jeg kunne aldri funnet på å dra på date med en jeg ikke kjenner litt. Og selvsagt er en sjanse for at nettdatere kan lyve, derfor tar det gjerne lang tid før jeg vil møte dem. Det er også grunnen til at jeg tar det personlig, og derfor jeg ville fått veldig vondt hvis f.eks min nåværende samboer hadde avvist meg på første date.

 

Det går egentlig mye på utseende, overfladisk nok. Jeg har alltid hatt stor tro på meg selv, derfor er det ikke vondt rent personlighetsmessig, men rent utseendemessig. Jeg er livredd for å bli avvist (jeg holder gjerne en tale for 500 mennesker, men som er livredd for dater). Det er ikke personligheten jeg er redd for at de skal avvise, faktisk ikke i det hele tatt. Det jeg tar personlig er kritikk av utseendet mitt. Det er stort sett derfor jeg ikke vil møte folk til date, rett og slett fordi jeg vet jeg er stygg og redd for at de jeg er på date med skal føle og mene det samme. Det blir som at mobberne får bekreftet at de hadde rett. Og jeg klarer fint å se i speilet, jeg trenger ikke bekreftelsen fra en fyr i tillegg. Ikke nå lenger, all den tid jeg har blitt avvist tidligere da jeg var yngre. Av gutter jeg kjente godt, som jeg trodde var forelsket i meg også, men som det viste seg ikke følte det samme som meg i det hele tatt. Den brennende følelsen av ydmykelse sitter fremdeles i meg.

Endret 1. august 2014 av yvonne2

[Gjest Bruker-182691]

Jeg får et helt vrangt syn av å bli kjent med noen over internett. Så jeg prøver å redusere antall dager på chat til et minimum.

[Bonna86]

Jeg har heller aldri chattet med mange. Det er et fåtall av de jeg har fått henvendelser fra som jeg ønsker å bli videre kjent med, også fordi det er så mye useriøst der ute.

[heartlife]

 

 

 

I fare for å være litt flåsete, hvordan klarer du å vise så mye av hvordan du er som person i løpet av første date at du kan være sikker på at det er du som blir avvist og ikke "jobben" du gjør, som er å finne ut om dere er kompatible. Med mindre du kan fortelle hele livshistorien din i løpet av tida det tar å drikke en kaffekopp vil jeg være så frekk å påstå at det er umulig å vite.

 

En liten avsporing, men dette er tankesettet mitt når jeg en sjelden gang er på "date", at jeg er der for å finne ut om vi er kompatible. Hun kan umulig vite nok om livshistorien min til at jeg skal gidde ta en avvisning personlig, da hun uansett bare får sett en ørliten del av "meg" i løpet av den stunden en date varer. Funker det så kan vi forhåpentligvis ta det videre, og funker det ikke så har jeg investert en halvtime og hva enn den lokale kafeen tar for en kaffe, kakao, brus eller hva enn jeg måtte ha lyst på. Minimalt stress.

 

 

Dette handler ikke så mye om personlighet som sådan. Det handler om at de da i så fall ikke liker meg, enten utseendemessig eller kjemimessig. Jeg har vært på tre dater i mitt liv, to av dem har jeg blitt kjæreste med. Han ene er min eksmann, han andre er min nåværende samboer. Jeg møter kun folk jeg føler jeg kjenner, som jeg føler jeg har en sjanse på.

 

Rett og slett fordi jeg møter dem via nettdating. Jeg møter kun folk til date hvis jeg har pratet med lenge, min eksmann møtte jeg til første date etter å ha kjent hverandre via nettet i fem år. Nettopp fordi jeg var redd for avvisning. Min nåværende samboer møtte jeg riktignok "bare" etter to uker, men så følte jeg kjemien oss i mellom klaffet veldig godt, og vi kjente begges livshistorier.

 

Jeg kunne aldri funnet på å dra på date med en jeg ikke kjenner litt. Og selvsagt er en sjanse for at nettdatere kan lyve, derfor tar det gjerne lang tid før jeg vil møte dem. Det er også grunnen til at jeg tar det personlig, og derfor jeg ville fått veldig vondt hvis f.eks min nåværende samboer hadde avvist meg på første date.

 

Det går egentlig mye på utseende, overfladisk nok. Jeg har alltid hatt stor tro på meg selv, derfor er det ikke vondt rent personlighetsmessig, men rent utseendemessig. Jeg er livredd for å bli avvist (jeg holder gjerne en tale for 500 mennesker, men som er livredd for dater). Det er ikke personligheten jeg er redd for at de skal avvise, faktisk ikke i det hele tatt. Det jeg tar personlig er kritikk av utseendet mitt. Det er stort sett derfor jeg ikke vil møte folk til date, rett og slett fordi jeg vet jeg er stygg og redd for at de jeg er på date med skal føle og mene det samme. Det blir som at mobberne får bekreftet at de hadde rett. Og jeg klarer fint å se i speilet, jeg trenger ikke bekreftelsen fra en fyr i tillegg. Ikke nå lenger, all den tid jeg har blitt avvist tidligere da jeg var yngre. Av gutter jeg kjente godt, som jeg trodde var forelsket i meg også, men som det viste seg ikke følte det samme som meg i det hele tatt. Den brennende følelsen av ydmykelse sitter fremdeles i meg.

 

Enig: Det er utseende jeg føler at det går på. Hvis man prater lenge eller kort med en person på nettet, også møter man vedkommende. Så vil jeg ikke tro at det er personligheten min som gjør at jeg foreks får avvisning. Jeg vil tro at det går på noe som jeg ikke kan gjøre noe særlig mye med, utseende. Det er det som er vanskelig. Det går jo på selvtilliten. Håpet om en partner biir svekket for hver date en får avviisning på.

 

Noen får så mye komplimenter hver dag at en avvisning er ikke ille for dem. Mens noen av oss opplever ikke verden likt. Jeg får komplimenter jeg også innimellom, men jeg tror de sier det for å være snill, og har fått nok av avvisninger i søken på kjærligheten.

 

jeg er ikke redd for å ikke bli likt som personlighet, men jeg er redd for å ikke bli likt utseendemessig. Og det er der problemet ligger hos mange som sliter med redselen for å date.

[Okapi]

I fare for å være litt flåsete, hvordan klarer du å vise så mye av hvordan du er som person i løpet av første date at du kan være sikker på at det er du som blir avvist og ikke "jobben" du gjør, som er å finne ut om dere er kompatible.

 

 

Hvem er du, om ikke det du gjør?

 

 

 

En liten avsporing, men dette er tankesettet mitt når jeg en sjelden gang er på "date", at jeg er der for å finne ut om vi er kompatible. Hun kan umulig vite nok om livshistorien min til at jeg skal gidde ta en avvisning personlig, da hun uansett bare får sett en ørliten del av "meg" i løpet av den stunden en date varer. Funker det så kan vi forhåpentligvis ta det videre, og funker det ikke så har jeg investert en halvtime og hva enn den lokale kafeen tar for en kaffe, kakao, brus eller hva enn jeg måtte ha lyst på. Minimalt stress.

 

Det er dette jeg sliter sånn med å forstå. Hvordan klarer folk å i det hele tatt samle opp nok entusiasme til å gå på date med en de ikke håper på noe mer med? Hvis jeg hadde vært så likegyldig som det du beskriver her hadde jeg like gjerne blitt hjemme.

[medlem-165337]

Nei, jeg er mest redd for avvisningen på den andre date.

[heartlife]

Det gjelder å tenke avvisning, hva så? hva betyr det? Da er svaret: nedsatt selvtillit når det gjelder om jeg ser bra nok ut. Neste er å tenke: jaja, jeg ser ut som jeg gjør, og mer kan jeg ikke gjøre. Og så tenke: det kan jo være at en eller annen kan like utseende mitt, så hvorfor ikke gå på date etter date, helt til man finner en som gjør?. Hva har man å tape? Ja, selvtillit. Men det er bare å prøve. Og så prøve å ignorere selvtillitsfølelsen. Og tenke: jeg kan klare meg fint alene hvis jeg ikke finner noen.

[Tvillingsjel]

Er vel som noe jeg nylig hørte:

 

Man kan være en flott ananas, man kan være den beste og søteste og fineste ananasen i verden. Uansett hvor bra man er, så er det alltid noen som ikke liker ananas.

[AnonymDiskusjon]

Så lenge jeg kommer meg på date så vet jeg at dealen er sealed. Problemet mitt er å være ordsmed nok til å få date til å begynne med. Jeg er veldig sosialt oppegående og en joy å være med samtidig som jeg er dødkjekk, men å være funny på chat i forveien er hvor utfordringen ligger. Men hvis jeg virkelig prøver, så går det somregel bra det goså. Har enda til gode å ikke få akkurat hvem jeg vil når jeg er på date. Dater kanskje 30 damer i året.

Anonymous poster hash: 80976...c6c

[g@bb@]

Er vel som noe jeg nylig hørte:

 

Man kan være en flott ananas, man kan være den beste og søteste og fineste ananasen i verden. Uansett hvor bra man er, så er det alltid noen som ikke liker ananas.

JA!! Ananas teorien begynner å bre seg !

[Tvillingsjel]

 

Er vel som noe jeg nylig hørte:

 

Man kan være en flott ananas, man kan være den beste og søteste og fineste ananasen i verden. Uansett hvor bra man er, så er det alltid noen som ikke liker ananas.

JA!! Ananas teorien begynner å bre seg !

 

 

Haha, it makes sense

[g@bb@]

 

 

Er vel som noe jeg nylig hørte:

 

Man kan være en flott ananas, man kan være den beste og søteste og fineste ananasen i verden. Uansett hvor bra man er, så er det alltid noen som ikke liker ananas.

JA!! Ananas teorien begynner å bre seg !

 

 

Haha, it makes sense

 

Er mye enklere å ta Ananas-teorien enn å starte opp å tenke hva kunne blittgjort annerledes å hele pakka. Anbefaler ALLE å lese den og implementere den i sjekkingen sin.

[Raven_Heart]

 

I fare for å være litt flåsete, hvordan klarer du å vise så mye av hvordan du er som person i løpet av første date at du kan være sikker på at det er du som blir avvist og ikke "jobben" du gjør, som er å finne ut om dere er kompatible.

 

 

Hvem er du, om ikke det du gjør?

 

For å svare med et motspørsmål, hvordan "gjør" man en følelse? Følelser er også en del av hvem jeg er, og selv om gitte følelser kan føre til gitte handlinger, og gitte handlinger kan utløse gitte følelser, så er det, iallfall for meg, et skille mellom de to.

 

 

 

 

En liten avsporing, men dette er tankesettet mitt når jeg en sjelden gang er på "date", at jeg er der for å finne ut om vi er kompatible. Hun kan umulig vite nok om livshistorien min til at jeg skal gidde ta en avvisning personlig, da hun uansett bare får sett en ørliten del av "meg" i løpet av den stunden en date varer. Funker det så kan vi forhåpentligvis ta det videre, og funker det ikke så har jeg investert en halvtime og hva enn den lokale kafeen tar for en kaffe, kakao, brus eller hva enn jeg måtte ha lyst på. Minimalt stress.

 

Det er dette jeg sliter sånn med å forstå. Hvordan klarer folk å i det hele tatt samle opp nok entusiasme til å gå på date med en de ikke håper på noe mer med? Hvis jeg hadde vært så likegyldig som det du beskriver her hadde jeg like gjerne blitt hjemme.

 

 

Jeg klarer å gå på date fordi jeg kan finne glede selv i å se på et vannglass, og fordi jeg ser på "reisen", i form av å bli kjent med et nytt menneske, som et mål i seg selv. Hvis jeg finner noen såpass interessant at jeg gidder dra på date med de så håper jeg selvsagt at det blir noe mer, men selv om jeg strekker meg mot det målet så er jeg ikke avhengig av et gitt resultat. Jeg tenker at "hey, jeg møtte noen i dag. Vi passet ikke sammen på den måten, men hun var kul/hyggelig/whatever og det var interessant å bli kjent med henne. Dessuten finnes det 3,5 milliarder fisk i dette havet, og selv om jeg bare passer sammen med en tiendedels promille er det flere enn jeg rekker å møte i dette livet, så fuck it. I morgen er det en ny dag, med nye og friske muligheter."