Har innledet et forhold med ei dame jeg er usikker på

[heieple]

Her kommer litt skriving fra hjertet på en mandagskveld.

Jeg (gutt 24) begynte å drive med en dame (26) fra jobben fordi vi flørtet litt og jeg skjønte at hun var keen. Jeg synes det var spennende med oppmerksomheten jeg fikk av henne, og var veldig tiltrukket av henne. Hun tok initiativ og jeg spilte med, og plutselig klinte vi en kveld. Noen dager senere hadde vi sex og vi var begge veldig fornøyd med kjemien vi hadde. Hun hadde andre sex-partnere på denne tiden, som jeg umidelbart ba om at hun skulle kutte kontakten med, noe hun gikk med på. Jeg slet mye med sjalusi og usikkerhet rundt disse gutta som hang over meg som usynlige skygger, og jeg sliter kanskje litt med det fortsatt, selv om jeg har lagt det delevis bak meg. Det at vi er kolleger, kombinert med hennes personlighet, gjorde hele denne greia til et sjansespill, og jeg var relativt sikker på at jeg kom til å bli såret på et tidspunkt. Allikevel var det såpass spennende, og jeg valgte å rulle terningen og ta sjansen. Vi ble stadig nærmere, sexen ble bedre og bedre og vi ble samtidig kjent med hverandre. Vi ble også veldig intime med hverandre og holdt hender i offentlighet, kysset hverandre og gjorde ting som går forbi fuck friends, og dypt inn i kjærestesonen. Dette krevde veldig mye av henne, da hun hadde vært singel de siste to årene etter ett brudd fra et fem år langt forhold. Sakte men sikkert åpnet hun seg, og ble stadig mer forelsket i meg. Det var tydelig at hun var villig til å satse på meg, noe som overasket meg, for å være ærlig. Jeg var forvirret, og gikk fra å være trist over at hun ikke ønsket mer enn å bare ha sex med meg, til å bli skremt over tanken på at hun nå ønsket noe seriøst med meg. Vi ble enige om å ta det rolig, og fortsatte med hva enn vi hadde.

Nå har vi holdt på i nesten fire måneder, og vi har vært forelsket i hverandre og blitt bedre kjent i denne perioden. Desverre, har den lille boblen sprekt for meg de siste dagene, og man finner ikke seg selv i den typiske lykkerusen. Det er litt som “limet” mellom oss har forsvunnet, i hvertfall fra min side. Hun er fortsatt veldig klar på at hun er villig til å satse, men sier at jeg må være like sikker som henne før vi går videre. Jeg er bare plutselig fylt med en tung følelse av dårlig samvittighet ovenfor henne. Jeg er utrolig usikker på hva jeg skal gjøre videre. Jeg lurer på om denne dårlige samvittigheten prøver å fortelle meg at dette ikke er riktig. Jeg er redd for å utnytte henne, samtidig som jeg setter pris på forholdet vi har. Enten må jeg se henne i øynene og si at jeg er sikker. “jeg liker deg, og vil være kjæresten din.”

eller, jeg må følge samvittigheten min: “Du er en flott jente, men jeg kan ikke være sammen med deg bare fordi jeg ikke vil være ensom.” Kanskje dette sparer oss bryet ved å investere måneder og år i dette forholdet, ved å stoppe det før det begynner.

Jeg vet fra erfaring at forelskelsesperioden alltid tar slutt, og det er greit. Men, man har liksom en idé om at med den “riktige dama”, vil dette ikke spille noen rolle, fordi man vil være sikker forbi forelskelserusen. Dette er ikke dama jeg skal gifte meg med. Burde jeg bryte det her og nå og heller være litt singel igjen?

Som sagt, jeg er bare så utrolig forvirret, og skjønner at det er vanskelig for noen andre å svare. Det er til slutt et valg jeg må ta selv, men lytter gjerne til noen gode råd.

takk!

[anon12234]

ta steget kan ingen hjelpe deg med, føles det ikke riktig så føles det ikke riktig. Følg dine egne følelser, ikke kvsi-logikk folk her inne kan finne på å putte inn i hodet ditt.

[heieple]

Du har helt rett. Jeg valgte å følge magefølelsen, og gjorde det slutt med henne i dag. Ingen god følelse, da jeg fremdeles er glad i henne, kombinert med at jeg har trengt henne litt ekstra siden jeg er ny i hovedstaden. Jeg håper det vil føles riktig for både henne og meg med tiden.

[AnonymDiskusjon]

Du har helt rett. Jeg valgte å følge magefølelsen, og gjorde det slutt med henne i dag. Ingen god følelse, da jeg fremdeles er glad i henne, kombinert med at jeg har trengt henne litt ekstra siden jeg er ny i hovedstaden. Jeg håper det vil føles riktig for både henne og meg med tiden.

Hvorfor tror du at følelsene forsvant egentlig? på et blunk :S!

 

Anonymous poster hash: bf06b...1a7

[heieple]

De sier jo at den sterkeste forelskelsefølelsen bare varer i ca tre måneder. På et tidspunkt vil "bobla" sprekke, og man blir dratt tilbake til virkeligheten. Det er sånn det skal være, og det er kanskje først da man virkelig vet om et forhold vil fungere eller ikke, etter min erfaring.

[Skallekos]

Forelskelse. Man kan oppleve slike "bobler" sprekke daglig og når som helst om en bare dagdrømmer nok.

 

Og magefølelsen har som regel rett den. Den kommer bare noe forsinket og kan derfor bli litt misforstått i blant.

[Superby]

Når man har funnet den riktige dama så vet man det, du vet det tydeligvis ikke så bare si det som det er å avslutt forholdet