Fått nok av dette og ønsker ikke ha mer.

[AnonymDiskusjon]

Hvor skal jeg begynne?

Jeg har et bekjentskap jeg har begynt å se meg lei av. Den følelsen har bare eskalert over en lengre tid og jeg har prøvd å være ærlig om det hele veien. Jeg har også informert om hva som er årsaken til hvorfor jeg går mer og mer lei.

Poenget er at jeg ikke kan ta opp noe som helst. Og vi klarer ikke å prate normalt sammen i det hele tatt, selv om jeg har prøvd. Og hvis jeg lurer på noe, så får jeg ALDRI svar på det jeg lurer på. Det er alltid bortforklaringer eller noe annet piss som kommer, så for min del så får jeg overhodet ingenting tilbake av dette bekjentskapet, og har vel ikke gjort det før heller (med mindre man skal gå veldig mange år tilbake, og det er begrenset hvor mye det betyr nå i senere tid).

Og jeg har i lang tid fortalt hvorfor jeg er misfornøyd, men uten at det skjer noe som helst likevel. Den samme tralten fortsetter og tålmodigheten min blir bare testet videre, som om jeg ikke har sagt noe. Eller som om det ikke er ønskelig å ta hensyn til meg. Så hvordan noen kunne ha forventet noe annet enn at tålmodigheten min skulle gå tom, forstår ikke jeg noe av ihvertfall. Jeg er heller ikke en person som orker å reptere meg i det uendelige. Hvis jeg ikke blir hørt eller forstått de første gangene, så får det bare være så. Jeg ønsker uansett ikke noen relasjon hvor jeg MÅ repetere meg for å bli hørt. Og uansett, selv om andre ikke forstår hvorfor jeg gjør dette, er det mitt problem?

Og når det er sånn jeg blir behandlet, så har ikke jeg lyst å ha noe som helst med den personen å gjøre lengre. "Dette" er ikke noe jeg ønsker å ta vare på og hvis det ikke finnes noe annet, så kan dette anses som ferdig fordi jeg har fått nok av det. Så det bekjentskapet eller "vennskapet" eller hva enn en kan kalle det, kan (selvsagt) avskrives og bli ansett som ferdig. Og når jeg ikke gidder å snakke mer med vedkommende er ikke det pga en "silent treatment", men fordi jeg ikke ønsker å ha noe mer med vedkommende å gjøre.

Kan dere forestille dere hvordan dette føles for meg?
Når jeg blir behandlet som dritt og sier i fra flere ganger, men overhodet ingenting blir forandret likevel. Og etterhvert som tålmodigheten min blir testet videre, jo mindre og mindre attraktiv blir den personligheten for min del. Fordi jeg føler jo bare mer og mer avsky da. Og til slutt, så ønsker jeg jo ikke å ha noe som helst med vedkommende å gjøre lengre.

Virkelig - kan dere sitte dere litt i min situasjon og forestille dere hvordan dette føles?

Jeg ser ingen hensikt i å forklare noe for vedkommende for jeg blir ikke hørt uansett, og jeg vet av erfaring at vedkommende ikke bryr seg noe om hvorfor jeg gjør som jeg gjør, eller hvordan jeg har det generelt egentlig.

 

Det jeg lurer på, hvordan kan jeg fortelle dette til vedkommende på en fin måte, uten å repetere meg? (Og er det egentlig noe vits å fortelle noe av dette?)

Anonymous poster hash: f5f9b...9ed

[Pugnax]

Var litt vanskelig å få fatt i hva som var greia her, men tror jeg forsto.

 

Jeg ville bare sagt det som det er, si du er lei, si at du har forsøkt å si ifra men at han/hun ikke tar hensyn og at din tålmodighet er brukt opp. Ønsker ikke lenger at vi treffes o.l

 

Har gjort dette selv, hadde en venn som tok og tok og tok, men aldri ga igjen noe som helst. Eller brydde seg om ting jeg betrodde han med. Sa til slutt at jeg var lei og ikke så på han som noen venn lenger. Behøver ikke å ta kontakt med meg igjen.

[AnonymDiskusjon]

Fatter ikke helt sammenhengen her. Har det vært uenigheter om noe? Kan du utdype litt mer?

Anonymous poster hash: 869b7...3ae

[AnonymDiskusjon]

Jepsi pepsi. Det er vel mye av det samme her og.

Bortsett fra at jeg ikke kan betro meg til vedkommende, fordi hvis jeg gjør, så betror jeg meg til 40 andre samtidig. Og da når jeg gjør, så får jeg aldri noe respons med noe hold i fra vedkommende, men får vage responser fra alle andre i stedet da. Og hva skal det gi meg?

Vedkommende betror seg aldri til meg heller. Gjør det til noen helt andre derimot, og håper på at jeg OG skal svare og bry meg. Uten at det skulle være noen grunn til det og uten at jeg skal kunne få samme muligheten.

Og jeg forstår vitterlig ikke hvordan det kan være ønskelig at jeg skulle reagere på noen andre måter?

Det er vel overhodet ingen som behandler andre som dritt, samtidig som de ønsker å ivareta realsjonen for å fortsatt skal ha kontakt videre med dem?

Anonym, det er ingen uenigheter sånn sett, men vi er jo uenig om mye likevel. Som f.eks at et problem faktisk er et problem. For meg er det et problem, men det er ikke det for vedkommende. Dette med avstanden mellom oss og hvor dårlig vi kommuniserer, hvor jeg ALDRI kan spørre om noe og få et ordentlig svar på det eller generelt prate normalt med vedkommende.

Har prøvd å si i fra om dette før men til ingen nytte, så derfor ser jeg jo ingen grunn til å si i fra om det flere ganger.

Ts

Anonymous poster hash: f5f9b...9ed

[AnonymDiskusjon]

Noen som har vært borti følelsen selv? Å bli tatt for gitt til de grader over en lang periode? Og å bli tvunget til å snakke sammen (om det skulle være ønskelig) på den mest nedverdigende måten? Over en laaaaaaaang stund?

 

Ja? Vel, hva synes dere om den personen nå i ettertid da..? Hmmm?

 

Og så lurer man på om det er noen uenigheter? Neida. Ikke annet enn uenigheter rundt min egen verdi. Og hva faen skal en gjøre? Om ikke andre innser min verdi er det lite jeg kan gjøre, annet enn å prioritere dem som klarer å anerkjenne dette. Og be de andre ete drit og dra til helvete heller.

 

Litt kjipt, for jeg likte faktisk denne personen en gang i tiden, men det finnes ikke et snev av det inntrykket igjen. Og jeg har kanskje sett for meg noe mer en gang, men det er uaktuelt at det skjer for enhver pris. Og det er ingenting som ikke er selvvalgt i dette heller så å komme i å si noe annet i ettertid vil nok høyst sannsynlig bare innebære løgner og mer bullshit.

 

Gidder jeg å være 1 av 2 (åpenbare) valg? Nei. Gidder jeg å bare være 1 av 40? Hmmm. Hva tror du da?

 

Og jeg har faktisk tidligere prøvd å brenne minst mulig broer (for å la muligheten åpne seg igjen i fremtiden kanskje), men det stikk motsatte frister mye mer denne gangen. Jeg har mer lyst å lage et større helvete enn noensinne og la det gå ut over flest mulig, eller eventuelt gjøre og si minst mulig og bare forsvinne for alltid. Å gå inn for å bli the one who got away.

 

Jeg vet dog ikke om dette er noe jeg føler i disse dager fordi jeg fortsatt er litt påvirket og vil føle det annerledes om noen uker igjen, men jeg tviler faktisk ganske mye på det. For jeg har vært her før, men jeg har aldri følt dette så sterkt så før.

 

Fy faen. Å bli tatt for gitt er en digg følelse gitt. Og jeg kommer nok aldri til å glemme dette.

 

 

Ts

 

 

Anonymous poster hash: f5f9b...9ed

[Skallekos]

Hva er du egentlig vil med denne tråden TS?

 

Det høres ikke ut som det kommer så mye innholdsrikt eller konstruktivt fra deg nå og da kan man jo begynne å lure litt. Hva kan det leses mellom linjene her? Er det mye for å demonstrere noe? I så fall hva? At uansett hva du sier og gjør så forandrer det ikke stort og det er få som bryr seg uansett eventuelt?

 

Du savnet kanskje følelsen av å bli tatt på alvor, siden du i stedet ble tatt for gitt? Og da stikker du jo et par kjepper i hjulene dine når du holder på sånn som dette vel. For det er sjeldent noen seriøse som anser dette som en seriøst bra måte å formidle noe som helst på.

 

Og er det så, så er vel det egentlig bare trist.

[Battaman]

Drit i h*n da? Ikke bry deg, ikke komminiser, ikke svar. Bare la h*n forsvinne så kan h*n ha det så godt. Hvorfor gidder du bruke tid på noe(n) du ikke får noe igjen for, men bare føler er en belastning?

[AnonymDiskusjon]

Vet ikke helt hva jeg skal si, men det høres veldig trist ut. Har lest det om og om igjen.

Anonymous poster hash: 71dcf...afc

[AnonymDiskusjon]

Skallekos, du er kanskje innom en del sannheter der. Hadde jo satt pris på å bli tatt på alvor, men jeg tror det har gått for langt nå. Jeg har blitt tatt for gitt så lenge at jeg tror ikke det i det hele tatt er mulig. Å snu den trenden liksom, tror jeg det er færre som klarer, eller ønsker, alt ettersom.

 

Battaman, en belastning? Det er ikke hva dette handler om. Jeg gir ikke (gaver eller) av meg selv fordi jeg ønske å sitte dem i gjeld til meg, eller bare fordi jeg forventer å få noe tilbake da.

Men hvorfor? Jeg vet ikke. Underbevisstheten min er ganske klar og sikker. Bevisstheten min er derimot veldig usikker og det har nok sine årsaker. Og det blir faktisk nedverdigende for meg å fortsette i samme tralten når det ikke finnes noen interesse for å forandre på noe, ei prøve å skape noe tillit, men dette har jeg jo tatt opp så mange ganger at jeg er lei av å høre på meg selv.

 

Men jeg skjønner jo godt at det ikke er så interessant å høre på meg eller å ta hensyn til meg når jeg oppfører meg som dette, men roten til dette er jo nettopp på grunn av det. Så det er jo en ond sirkel, uten at det finnes interesse for å løse noen problemer.

Selv har jeg prøvd mye, men jeg har åpenbart nok feilet på det meste. (Fordi jeg var den eneste som hadde et ønske om å prøve)

Og det er ikke så veldig kjekt å fortsette når jeg blir behandlet dårlig. Og det føles nedverdigende å fortsette når jeg ikke engang blir behandlet som en likeverdig person. Og når det er slik det er, så vil jo disse holdningene smitte over på meg og jeg vil behandle vedkommende deretter. Jeg bli ikke mer sikker på en person, jo mer usikker den personen blir f.eks. Jeg klarer ikke å respektere noen som ikke respekterer meg f.eks. Jeg finner det heller ikke så interessant å ta hensyn til noen som hver gang ser sitt snitt til å gjøre det motsatte med meg.

Enda en ond sirkel gitt. Og selvsagt uten at det finnes noen interesse eller vilje for å forandre på noe der heller. Men det viser vel bare til hvor lite synkronisert vi (ønsker å være eller) er.

Underbevisstheten min dog prøver å lure meg virker det som. Den forteller meg hvordan vedkommende egentlig føler det for meg (i sitt stille sinn) og prøver å overbevise meg om at vi er jo soulmates og kunne ha elsket hverandre livet ut, dette og det neste kanskje.

 

Men hva hjelper det? Det er ingenting i virkeligheten som tyder på det. Der blir jeg fjernet og blokkert, får beskjed om å slutte å ta kontakt og skrive noe mer. Svare på alt mulig piss blir det satt stor pris på om jeg gjør da, men hvis jeg spør om noe og ønsker svar, så får jeg jo selvsagt ikke det.

Jeg kan ta opp hva som helst, men får jo aldri noe konkret tilbakemelding uansett. Det nærmeste jeg har vært var "Det kan bare h*n svare på". Altså. Ja..? Hvorfor spør jeg da tror du?

Nei, jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Det er mye jeg kan si, men det er lite det er noe poeng i å si. Jeg ikke blir ansett som likeverdig engang så alt som kommer fra meg blir jo bare plukket opp av spam-filteret uansett. Forstår egentlig ikke hvorfor det er ønskelig å få noen svar fra meg heller. Er det bare oppmerksomheten så fåes jo den alltid fra andre kanter også.

 

Og hvorfor forvente svar fra meg, når jeg ikke kan forvente det samme?

 

Og jeg ønsker aldri desperasjon uansett hva jeg sier og gjør. Jeg ønsker kun å bli behandlet som en likeverdig. Må man være desperat for å klare å få det til, så sier det vel nok.

Men det hele er vel min egen feil tipper jeg. Jeg er den som er idiot nok til å la ting gå for langt før jeg reagerer. Jeg er den om er dum nok til å midlertidig akseptere elendige omstendigheter så lenge at folket tror at alt er jo i den skjønneste orden uansett. Og så når begeret mitt renner over og jeg reagerer, så ser det ut som det hele kom helt ut av det blå.

Yey. *klappe meg selv litt på skulderen*

 

 

Ts

Anonymous poster hash: f5f9b...9ed