Savn etter barndomskjæresten

[AnonymDiskusjon]

Heisann.
Da jeg var 17 år gammel møtte jeg en jente på nett. Vi pratet i nesten et halvt år. Vi flørtet og pratet koslig til hverandre lenge om hvor perfekte vi var for hverandre. Jeg hadde i mange sammenheng flørtet med andre jenter på nett før å så ikke på det som noe seriøst, det var før jeg fant ut at jeg ikke orket og prate mer, var fornøyd og lei av å savne noe jeg aldri fikk se, å dette sa jeg til denne jenta.
En uke senere ringer hu meg og sier at hu kommer på besøk til meg. Moren hennes hadde leid hytte i hytteområdene lenger oppi fjellene ved der jeg bodde, noe som fikk meg helt på knærne av glede. Jeg hadde aldri vært i nærheten av noen foreldre som i det hele tatt kunne tenkt tanken for sin tennåring og dra 4 timer for at datteren skal møte en gutt? Det kommer lenger nede i teksten her.

 

men hva om hu var helt noe annet enn det jeg så for meg?
Hva om vi ikke passet sammen?
Hva om hu var stygg?
Dagen kom å jeg gikk rundt og ventet. Det regnet og var bløtt ute da de skulle komme. Jeg hadde ALDRI vært så nærvøs før. Føltes som jeg kjente denne jenta ut og inn. Hvordan livet hennes var og alt som var, men jeg hadde aldri sett hu før i virkeligheten.
Det ble veldig sent på kvelden før jeg tenkte at jeg skulle gå hjemover igjen, hadde ventet i regnværet i mange timer og var lei, trodde hu aldri kom og at alt bare var en bløff, så da jeg gikk opp trappa hjemme til huset så ringte telefonen.

Vi ble enige om å møtes på den lokale kiwien, å der sto det en bil på parkeringsplassen med lys på. Jeg gikk nysgjerrig mot den, å ut kom ei lita nervøs jente som helt ut av det blå fløy i armene mine. Jeg hadde ikke fått sett ansiktet hennes før vi kysset, men det var helt rart.
Følte meg så bundet og at alt var så naturlig. Alt passet sammen som et komplett puslespill.
Helgen var kjempekoslig, å vi var offisielt et kjærestepar.
Hu dro hjem etter helgen sammen med mor, å vi møttes annenhver uke for kjærestekos og nærhet.

Etter et halvt år ble det sånn at jeg skulle ta meg en pause fra vidregående første år og flyttet sammen med hu og foreldrene.
Hu slet med selvskading og hadde veldig sterk sosial angst samt depresjoner. Dette førte til veldig masse tæring og sliting på oss begge, og forholdet ble veldig snudd opp ned med kjefting grining og alt som var.
Etter et år så var det på og av. VI slo opp og fant oss hver vår nye kjæreste. Fant ut at vi skulle bli sammen igjen og dumpet de nye til fordel for og gå tilbake til der vi var.
Det ble aldri det samme igjen og da vi hadde kranglet på bussen hjem til meg så sa jeg at jeg virkelig ikke orket mer.

Nå var jeg lei. Hu tok baggen som hu ikke hadde pakket ut engang og dro.

Etter dette så har vi ikke hatt kontakt. Og her sitter jeg nå. Med savn 8-9 år etter.

Hvorfor er det sånn at jeg husker alt som det var i går? Jeg lurer på hvordan det går med hu, men foreldre og familie har lukket meg ute. Jeg hadde jo blitt glad i dem samt at jeg fortsatt bryr meg og er veldig nysgjerrig på hvordan det går med denne jenta. Om hu har fått seg et godt liv, eller om alt er ille.

Ville aldri blandet meg inn i livet hennes igjen, men svir veldig å ikke vite om hu har det bra (mtp depressjoner og angst).

Vi er garantert helt endret i forhold til det vi var da, men drømte om hu i natt og alt ble revet opp og hele dagen har gått til småtenking på akkurat dette.
Føles bedre nå heldigvis.


Hvorfor er det sånn at barndomsforelskelsen er så utrolig sterk?
Jeg har en kjæreste nå og vi har vært sammen i 4 år. Jeg har aldri hatt det bedre og elsker min nåværende samboer over alt på jord, men noen ganger så dukker de yngre år opp igjen og følelsen er så mye sterkere enn noe annet jeg har vært borte i...

 

Hilsen frustrert mann.

Anonymous poster hash: 7a265...6b1

[malmanomar]

Når man har blitt voksen og lagt barndomskjærestene langt forbi seg, så er det bare våre barn og deres søsken og venner som betyr noe : ) Snakker nå om ganske gamle folk, da : ) Som meg og sånn....

 

Det blir mye lettere å totalt kvitte seg med ungdomsforelskelsene etterhvert. Spesielt fordi de er i flertall (ca. 100)l...ng

-

All sweet of course....søte minner, men barna betyr noe helt annet. : )

[g@bb@]

TS sin post

 

Er nok best å la dette ligge som et minne. Er veldig vanlig at sterke minner ligger som en liten kapsel i hoded og noen ganger sprekker de rett og slett opp igjen.

 

Hadde du likt om samboeren din plutselig sa at hun skulle undersøke hva som skjedde med hennes første ordentlige forelskelse ?

 

La et minne være et minne :-)