Hvordan håndtere følelser og avvisninger?

[Ano_Nym]

Jeg er en 37 år gammel mann som har vært singel mesteparten av livet mitt. I ungdomsårene hadde jeg noen forhold, men etter at de alle sammen endte i katastrofe så ga jeg opp kjærlighet, og har ikke opplevd noe som ligner kjærlighet, eller noen form for nærhet på årevis.

 

Jeg var forelsket i ei jente for 15 år siden, som jeg fortsatt ser på som kanskje mitt livs store kjærlighet. Etter den erfaringen gikk det 14 år før jeg ble forelsket igjen, da jeg møtte ei i forbindelse med jobben. Vi ble veldig gode venner, og selv om jeg aldri fortalte henne hva jeg følte så merket jeg godt at hun overhodet ikke var interessert i meg. Jeg bestemte meg derfor for å gravlegge mine følelser, og etter mange måneders helvete så kom jeg til slutt over henne.

 

For et par måneder siden ble jeg kjent med ei ny ei, og ble igjen stormforelsket, tror jeg i alle fall. Vi har blitt vanvittig gode venner på denne korte tiden, og har hengt sammen stort sett hver eneste dag siden vi ble kjent. Med henne så føler jeg at vi virkelig er venner, på måten hun snakker til meg, og behandler meg på, i mye større grad enn hun forrige, som jeg fortsatt er nær venn med.

 

På disse to månedene har det vært noen episoder hvor jeg mitt eget lille hode har følt at hun kanskje, muligens, har flørtet, og vært ute etter noe. Samtidig så vet jeg etter 37 års erfaring at jeg ikke er en person som jenter forelsker seg i, eller ønsker noe som er tilnærmet romantisk eller seksuelt med. Samtidig så er hun alt for bra for meg, da jenter som henne ikke faller for menn som meg.

 

Nå skal det jo også sies at hun har kjæreste, som hun har vært sammen med i tre år, men de har vært et par tusen mil fra hverandre de siste månedene. De siste ukene har de gått gjennom en "rough patch", som muligens fører til at det blir slutt mellom de, selv om ingen av de sier at de egentlig vil det.

 

I disse ukene har jeg tenkt tanker som gjør meg både glad og kvalm og alt på en gang. I det ene øyeblikket så sitter jeg selv med fysiske smerter i kroppen min med tanken på at hun har det vondt, og i neste øyeblikk så håper jeg og ber til all verdens guder om at det skal bli slutt mellom de, selv om jeg da vet at hun kommer til å få det enda verre og vondere.

 

Innerst inne så vil jeg heller at hun skal ha det bra, og ikke bli såret og ha det vondt, selv om det betyr at jeg selv vil ha det vondt, og ikke ha det bra. Jeg setter andre personers lykke og følelser over mine egne, og sørger med det for at jeg kommer til å forlenge mitt liv i ensomhet, sulteforet på sex, nærhet og kjærlighet.

 

Dette skjer nå igjen, at jeg forelsker meg i feil type mennesker, og gjør meg selv skadelidende og deprimert. Hva kan jeg gjøre for å unngå dette? Jeg takler ikke følelsene og tankene som avslag og avvisninger fører meg seg gang etter gang, men klarer ikke lenger å styre følelser og forelskelser som jeg har gjort i mange år.

 

I løpet av livet har de fleste av mine beste venner vært jenter, og de fleste av de jeg har vært skikkelig forelsket i har kun sett på meg som en god venn. Felles for de alle er at deres kjærlighet for andre har satt en stopper for vennskapet, og de har kuttet meg ut av sine liv etter at de har møtt mennene i sine liv. Hva kan jeg gjøre for at jenter skal slutte å se på meg som en venn, og heller som en potensiell kjæreste?

 

Så langt i livet har jeg fortsatt tilgode å forelske meg i ei jente, og oppleve at hun blir forelsket i meg. Dette ødelegger både selvtillit og selvbilde, og kan føre hvem som helst inn i depresjon, men jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Endret 22. juli 2014 av Ano_Nym

[MoonLight]

Prøvd nettdating? Skaff deg profil på datinside og vær frempå....

[Superby]

One word - Tinder!

[darkness|]

Jeg tenker at det er noe i hodet ditt som gjør at du forsker deg i jenter du aldri kan få. Samtidig så legger du ikke opp til at noen skal kunne forelske seg tilbake når du har så negative tanker om deg selv. Hvorfor skulle ikke jenter kunne forelskelse seg i deg og ønske å ha sex med deg?

[Okapi]

One word - Tinder!

 

Prøvd nettdating? Skaff deg profil på datinside og vær frempå....

 

Dette er mer metoder for folk som allerede vet hva de gjør.

[Ano_Nym]

Prøvd nettdating? Skaff deg profil på datinside og vær frempå....

 

One word - Tinder!

 

Been there, done that. Null respons hver eneste gang.

[Ano_Nym]

Jeg tenker at det er noe i hodet ditt som gjør at du forsker deg i jenter du aldri kan få. Samtidig så legger du ikke opp til at noen skal kunne forelske seg tilbake når du har så negative tanker om deg selv. Hvorfor skulle ikke jenter kunne forelskelse seg i deg og ønske å ha sex med deg?

 

Men når man gjennom hele livet blir erfarer at man ikke er bra nok, så tror man til slutt på det selv.

 

Jeg har også gjort meg opp en egen liten Dr. Phil-teori, om at jeg tiltrekkes av jenter jeg ikke kan få, for da vet jeg at jeg slipper å komme i en situasjon hvor ei jente faktisk liker meg tilbake. På den måten slipper jeg å komme i en situasjon som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere, og jeg innbiller meg da at jeg slipper unna den følelsesmessige berg og dalbanen det bringer med seg.

[Gabri3L]

 

Jeg tenker at det er noe i hodet ditt som gjør at du forsker deg i jenter du aldri kan få. Samtidig så legger du ikke opp til at noen skal kunne forelske seg tilbake når du har så negative tanker om deg selv. Hvorfor skulle ikke jenter kunne forelskelse seg i deg og ønske å ha sex med deg?

 

Men når man gjennom hele livet blir erfarer at man ikke er bra nok, så tror man til slutt på det selv.

 

Jeg har også gjort meg opp en egen liten Dr. Phil-teori, om at jeg tiltrekkes av jenter jeg ikke kan få, for da vet jeg at jeg slipper å komme i en situasjon hvor ei jente faktisk liker meg tilbake. På den måten slipper jeg å komme i en situasjon som jeg faktisk ikke vet hvordan jeg skal håndtere, og jeg innbiller meg da at jeg slipper unna den følelsesmessige berg og dalbanen det bringer med seg.

 

 

Det høres mer ut som en teori for å rasjonalisere resultatene etter valgene du har tatt. Du gjør det rett og slett unødvendig komplisert. Hindrene du opplever som uoverstigelige er det du selv som har bygget. Da kan du selvfølgelig rive dem også. Eller med rette motivasjonen; komme deg over dem.

 

Jeg hadde en kompis som "vi alle" var 100% sikre på at kom til å gå ensom gjennom livet. En tjukk liten skalla fyr med ørnenese og torskeøyne. Skikkelig uten håp, ikke sant? Vel, ikke helt. For han var utrolig hyggelig, morsom, intelligent og ikke minst; i stand til å gi faen! Han forelsket seg i hytt og gevær og gjorde det kjent til dem alle uten skam, ikke redd et sekund for avvisning. For hva er vel egentlig så grusomt med det? At vi føler oss dumme etterpå? Er det virkelig så ille at vi heller lar kjærligheten gå oss forbi, enn å se dumme ut i andres øyne? Eller egne for den saks skyld? Han syntes ihvertfall ikke det, og plutselig en dag så stod kvinnen med stor K der, en vakker kvinne som mannfolk generelt snudde seg etter. Lang historie kort; over de neste årene gikk han gjennom ild og vann for henne, noen tilbakeslag her og der, men vennskapet dem i mellom var blitt så sterkt, at til slutt, så ble de kjærester. De er i dag forlovet og har en 1 år gammel datter sammen. Begge er godt over 40 år.

 

Vel, han er ikke deg, og hun er ikke ditt hjertes nåværende utkårede. Så sånn sett hjelper kanskje ikke min lille solskinnshistorie så mye. Men det er en sann historie, og moralen?

 

Kompisen min visste hva han ville! Jeg har så mye selvtillit at jeg skulle gjerne lånt deg litt om jeg kunne. Men jeg vet ikke hva jeg vil. Og det kan jeg love deg, min erfaring; like mye som kvinner liker en mann med selvtillit, så kan de ikke fordra idioten som ikke vet hva han vil.

 

Om du går noen runder med deg selv og finner ut hva du vil. Så kan du begynne å planlegge hvordan du skal få det til. Da vil du også se at å bygge opp selvtilliten kommer automatisk.

[Ano_Nym]

Det høres mer ut som en teori for å rasjonalisere resultatene etter valgene du har tatt. Du gjør det rett og slett unødvendig komplisert. Hindrene du opplever som uoverstigelige er det du selv som har bygget. Da kan du selvfølgelig rive dem også. Eller med rette motivasjonen; komme deg over dem.

 

Jeg ser ikke bort fra at du har rett, for jeg har hatt en tendens til å overtenke og overkomplisere tanker, ord og handlinger, spesielt de siste årene. Jeg kan få selv de mest ufarlige og uskyldige ord og handlinger til å fremstå på en helt annen måte enn det de var ment som, både positivt og negativt. Dette gjør meg usikker og uegnet til å lese signaler som blir sendt. Om noen hadde vært interessert i meg så hadde ikke jeg vært i stand til å se eller forstå det på grunn av dette, og jeg hadde derfor vært avhengig av at å bli nesten overfalt eller voldtatt for å forstå hva de ønsker.

 

Jeg vet også hva jeg vil, men når jeg har blitt fortalt hele livet at jeg ikke er bra nok, så har jeg etter hvert lært meg til å tro det. Når det har vært slik i 37 år, hvorfor skal det plutselig forandre seg nå? Jeg vet hva jeg vil, men jeg er avhengig av en annen person for å få det som jeg vil, og så lenge fri vilje eksisterer så kommer jeg meg ikke over hindringen. Jeg klarer rett og slett ikke å se hva som skal til for å komme meg forbi.

 

Jeg har vært forelsket/betatt mange ganger i livet, men kun én gang tidligere har jeg vært virkelig Forelsket. Selv i dag, 15 år senere, er hun den eneste av alle de som jeg fortsatt tenker på, og fortsatt savner. Inntil nå. Av og til møter man mennesker som har en så positiv innflytelse, og en fantastisk påvirkning at man blir et bedre menneske hver gang man er i nærheten av den personen, eller hver gang man snakker sammen.

 

Men når man forelsker seg i en god venn så må man gjøre et valg. Enten så kan man begrave sine egne følelser, og heller håpe på å bevare vennskapet, fordi at det er så viktig og at man ikke vil se for seg livet sitt uten at denne person er involvert på en eller annen måte. Den andre muligheten er å åpne seg opp for denne personen, fortelle hva man føler, og håpe på at følelsene er gjensidig. Er de ikke det så risikerer man at vennskapet tar slutt, og da har man ikke bare blitt avvist igjen, men også mistet en god venn.

 

I mitt tilfelle vil jeg da ikke bare miste en god venn, men også miste den eneste personen i livet mitt de siste 15 årene som har hatt evnen til å forbedre selvtilliten min, selvbildet mitt, og som for meg til å utforske og utfordre meg selv på måter jeg ikke visste at jeg kunne. Måte hun behandler meg på, og det hun sier og gjør for meg eller mot meg, har gitt meg mere personlig utvikling og glede på noen måneder, enn de siste 20 årene til sammen.

 

Noe av årsaken til min frustrasjon nå er ikke bare at jeg er forelsket i ei jeg trolig ikke kan få, men også det at hun flytter fra byen, og i slutten av neste uke vil det være flere hundre mil mellom oss. Det kan være midlertidig, i alle fall så sier hun det, og jeg håper det, men som så mange ganger før, så må jeg se at de gode tingene jeg har i livet mitt forsvinner fra meg.

[Gabri3L]

Jeg ser ikke bort fra at du har rett, for jeg har hatt en tendens til å overtenke og overkomplisere tanker, ord og handlinger, spesielt de siste årene. Jeg kan få selv de mest ufarlige og uskyldige ord og handlinger til å fremstå på en helt annen måte enn det de var ment som, både positivt og negativt.

 

Du tilbringer med andre ord for mye tid inne i ditt eget hode. Og ut fra hva jeg har lest til nå, så er ikke det den beste plassen for deg å være. Du er alt for negativ og streng mot deg selv. Beste måten å holde tankekjøret på avstand er en eller annen form for aktivitet. Ikke gi deg selv tid til å synke ned i tankene dine.

 

Dette gjør meg usikker og uegnet til å lese signaler som blir sendt. Om noen hadde vært interessert i meg så hadde ikke jeg vært i stand til å se eller forstå det på grunn av dette, og jeg hadde derfor vært avhengig av at å bli nesten overfalt eller voldtatt for å forstå hva de ønsker.

 

Jeg syns det høres ut som at du er litt for opptatt av å lese og lete etter signaler andre sender. Det heter seg at "man må sende brev for å få brev". Har du tenkt på hvilke signaler du selv sender?

 

Jeg vet også hva jeg vil, men når jeg har blitt fortalt hele livet at jeg ikke er bra nok, så har jeg etter hvert lært meg til å tro det. Når det har vært slik i 37 år, hvorfor skal det plutselig forandre seg nå?

 

Det ville ikke overasket meg veldig om det skulle vise seg at den som har vært flinkest til å fortelle deg at du ikke er bra nok i 37 år, er deg selv? Hvorfor dette skulle endre seg nå? Vel, har du ikke fått nok snart?

 

Jeg vet hva jeg vil, men jeg er avhengig av en annen person for å få det som jeg vil, og så lenge fri vilje eksisterer så kommer jeg meg ikke over hindringen. Jeg klarer rett og slett ikke å se hva som skal til for å komme meg forbi.

 

 

Ja, nå har du jo ikke akkurat gjort det klart for hun derre med den frie viljen hva du faktisk vil. Kanskje begynne der?

 

Jeg har vært forelsket/betatt mange ganger i livet, men kun én gang tidligere har jeg vært virkelig Forelsket. Selv i dag, 15 år senere, er hun den eneste av alle de som jeg fortsatt tenker på, og fortsatt savner. Inntil nå. Av og til møter man mennesker som har en så positiv innflytelse, og en fantastisk påvirkning at man blir et bedre menneske hver gang man er i nærheten av den personen, eller hver gang man snakker sammen.

 

Jepp, har vært der selv. Så gikk livet videre.

 

Men når man forelsker seg i en god venn så må man gjøre et valg. Enten så kan man begrave sine egne følelser, og heller håpe på å bevare vennskapet, fordi at det er så viktig og at man ikke vil se for seg livet sitt uten at denne person er involvert på en eller annen måte. Den andre muligheten er å åpne seg opp for denne personen, fortelle hva man føler, og håpe på at følelsene er gjensidig. Er de ikke det så risikerer man at vennskapet tar slutt, og da har man ikke bare blitt avvist igjen, men også mistet en god venn.

 

 

Sånn er det noen ganger i livet, man må gamble. Men jeg stusser litt på noe du sier. For hvis hun er en slik fantastisk god venn. Tror du virkelig hun vil kutte deg ut av livet sitt fordi du forteller henne hvordan du føler? Jeg tviler på det, det blir litt kleint etterpå en liten stund. Men så før du vet ordet av det, så er det som det nesten aldri skjedde. Om hun hadde kuttet deg ut, så var hun nok ikke en like god venn som du trodde. Og i så fall har du ikke tapt noe særlig heller, annet enn illusjonen.

 

I mitt tilfelle vil jeg da ikke bare miste en god venn, men også miste den eneste personen i livet mitt de siste 15 årene som har hatt evnen til å forbedre selvtilliten min, selvbildet mitt, og som for meg til å utforske og utfordre meg selv på måter jeg ikke visste at jeg kunne. Måte hun behandler meg på, og det hun sier og gjør for meg eller mot meg, har gitt meg mere personlig utvikling og glede på noen måneder, enn de siste 20 årene til sammen.

 

 

Well, I have to admit, she sounds like a keeper.

 

Noe av årsaken til min frustrasjon nå er ikke bare at jeg er forelsket i ei jeg trolig ikke kan få, men også det at hun flytter fra byen, og i slutten av neste uke vil det være flere hundre mil mellom oss. Det kan være midlertidig, i alle fall så sier hun det, og jeg håper det, men som så mange ganger før, så må jeg se at de gode tingene jeg har i livet mitt forsvinner fra meg.

 

 

Vel, dette suger jo selvsagt ganske kraftig, og det er jo det største hinderet, så kanskje du skulle begynt med det? Men i disse dager med sms, skype og facebook så burde det ikke være så vanskelig å holde vennskapet ved like. Det er det andre som virkelig blir vanskelig. Eller lett, alt etter som man ser på det. Du kan jo ikke gjør noe med at hun flytter, og å flytte etter blir jo feil på alle plan som fins. Så da er du litt tom for alternativer.

Endret 24. juli 2014 av Joey1313

[AnonymDiskusjon]

Vanskelig spørsmål dette.

 

Etter så lang tid så er dette tankemønster og følelser som er innbrent.

 

Jeg har noen erfaringer med dette, prøver å knekke denne nøtta selv. Men den beste måten å endre dette på er å endre måten du tenker på.

 

Du har nok et dårlig syn på deg selv som du derfor også uttrykker.

 

Boikott alle negative tanker, tro at du kan være den beste versjonen av deg selv, for det kan du. Du kan velge hvem du er og få slutt på disse følelsene.

 

Si positive ting til deg selv, back deg selv opp, ikke hakk på ting du gjør "feil", husk heller på de tingene du liker med deg selv f.eks. og tenkt kontruktivt, ikke destruktivt.

 

Veldig generelle råd, men tro meg, det har mye å si.

 

 

Jeg har gravd meg veldig langt ned i mine egne tanker og håpløshet. Endeløse argumenter om hvorfor alt går til helvete. Dette gjør deg ingenting godt. Slutt å tenk, bare gjør. Ikke ta negative reaksjoner fra andre til deg. Du kjenner kanskje til den vonde følelsen og måten du ser ned på deg selv, når du blir avvist eller ikke føler du oppnår det du "burde".

 

Slike følelser kommer automatisk, fordi du er programmert sånn. Du må omprogrammere deg selv, over tid, litt etter litt. Ikke forvent at endring over natta.

 

 

Jeg kan forstå at alt føles håpløst, men det er alltid verre i ditt hode enn utenfor. Så utfordre deg selv, øv på å tenke positivt. Begynn strukturert litt etter litt, hvis ikke så blir det ikke gjort.

 

 

Håper det var noe hjelp i dette. Anonymous poster hash: 5f35b...da1

[Ano_Nym]

Du tilbringer med andre ord for mye tid inne i ditt eget hode. Og ut fra hva jeg har lest til nå, så er ikke det den beste plassen for deg å være. Du er alt for negativ og streng mot deg selv. Beste måten å holde tankekjøret på avstand er en eller annen form for aktivitet. Ikke gi deg selv tid til å synke ned i tankene dine.

 

Det er jeg faktisk klar over at jeg gjør også, men har bare ikke klart å endre det. Det som også er litt merkelig er at jeg er faktisk fantastisk til å gi råd til andre i lignende situasjoner, men jeg evner ikke å følge rådene og tipsene selv. Jeg har hatt lyst mange ganger til å bare løpe inn i en vegg i ren frustrasjon.

 

Jeg syns det høres ut som at du er litt for opptatt av å lese og lete etter signaler andre sender. Det heter seg at "man må sende brev for å få brev". Har du tenkt på hvilke signaler du selv sender?

 

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det, men i og med at jeg er så privat og innesluttet som jeg er, så overrasker det meg ikke om det gjør at andre oppfatter meg som reservert og kanskje litt overlegen eller arrogant.

 

Det ville ikke overasket meg veldig om det skulle vise seg at den som har vært flinkest til å fortelle deg at du ikke er bra nok i 37 år, er deg selv? Hvorfor dette skulle endre seg nå? Vel, har du ikke fått nok snart?

 

Det er nok mulig, men om jeg virkelig er bra nok, så finner jeg det litt merkelig at jeg ikke har møtt noen av disse personene de siste 15 årene.

 

Ja, nå har du jo ikke akkurat gjort det klart for hun derre med den frie viljen hva du faktisk vil. Kanskje begynne der?

 

Jeg er rett og slett livredd. For responsen jeg får, og hva nok en negativ respons skal gjøre med en selvtillit og et selvbilde som allerede er rimelig tynnslitt.

 

Jepp, har vært der selv. Så gikk livet videre.

 

Det gjør det naturligvis, men når dette kun skjer med meg én gang hvert 15-20 år, så er sannheten tøff å innse.

 

Sånn er det noen ganger i livet, man må gamble. Men jeg stusser litt på noe du sier. For hvis hun er en slik fantastisk god venn. Tror du virkelig hun vil kutte deg ut av livet sitt fordi du forteller henne hvordan du føler? Jeg tviler på det, det blir litt kleint etterpå en liten stund. Men så før du vet ordet av det, så er det som det nesten aldri skjedde. Om hun hadde kuttet deg ut, så var hun nok ikke en like god venn som du trodde. Og i så fall har du ikke tapt noe særlig heller, annet enn illusjonen.

 

Det er naturligvis et godt poeng. Jeg føler meg også tryggere enn noen gang på vennskapet vårt også, for vi har hengt sammen i tykt og tynt siden vi ble kjent, nesten hver eneste dag, og hun har gjentatte ganger fortalt meg at hun elsker meg, at jeg er en fantastisk person, og at jeg har vanvittig betydd mye for henne. Det har vært en så stor boost for både selvtillit og motivasjon at det ikke kan beskrives.

 

Man møter mange mennesker i løpet av livet. De fleste forsvinner ut like fort som de kommer inn i livet vårt, noen blir der over lang tid, men så en skjelden gang møter man noen hvor det bare sier klikk, og hvor alt bare faller sammen perfekt. Det skjer ikke ofte, i alle fall ikke for meg, men det er slik jeg føler det for henne. Og det er derfor jeg tror du har helt rett i at vi hadde overlevd også.

 

Well, I have to admit, she sounds like a keeper.

 

Utvilsomt. Man sier det ofte når man er forelsket, men det føles som den Store Kjærligheten. Jeg har vært forelsket og betatt mange ganger, men Forelsket som dette, med stor F, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg bare har opplevd én gang tidligere så langt i livet.

 

Vel, dette suger jo selvsagt ganske kraftig, og det er jo det største hinderet, så kanskje du skulle begynt med det? Men i disse dager med sms, skype og facebook så burde det ikke være så vanskelig å holde vennskapet ved like. Det er det andre som virkelig blir vanskelig. Eller lett, alt etter som man ser på det. Du kan jo ikke gjør noe med at hun flytter, og å flytte etter blir jo feil på alle plan som fins. Så da er du litt tom for alternativer.

 

Det gikk litt raskere enn planlagt, og ønsket, og i dag reiste hun. Vi tilbrakte dagen sammen i går, med en avskjedsmiddag, før jeg hjalp henne å tømme leiligheten, og pakke koffertene. Deretter stod jeg opp midt på natten for å kjøre henne til flyplassen kl halv fem i morges. Tårene trillet, og det har vært en tung og lang dag.

[Ano_Nym]

Vanskelig spørsmål dette.

 

Etter så lang tid så er dette tankemønster og følelser som er innbrent.

 

Jeg har noen erfaringer med dette, prøver å knekke denne nøtta selv. Men den beste måten å endre dette på er å endre måten du tenker på.

 

Du har nok et dårlig syn på deg selv som du derfor også uttrykker.

 

Boikott alle negative tanker, tro at du kan være den beste versjonen av deg selv, for det kan du. Du kan velge hvem du er og få slutt på disse følelsene.

 

Si positive ting til deg selv, back deg selv opp, ikke hakk på ting du gjør "feil", husk heller på de tingene du liker med deg selv f.eks. og tenkt kontruktivt, ikke destruktivt.

 

Veldig generelle råd, men tro meg, det har mye å si.

 

Veldig gode råd, og jeg vet selv at jeg må gjøre det også. Problemet er bare at jeg ikke evner å gjennomføre det.

 

Hadde hun ikke reist herfra så føler jeg meg sikker på at jeg hadde klart det også, for jeg følte at jeg var på god vei. Men siden hun reiste så vet jeg ikke om jeg klarer å fortsette "arbeidet" som hun startet uten at hun er her.