Tenåringsdatter som sliter med stemoren. Jeg får skylden.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har en datter, som sliter hjemme hos faren sin. Faren forlot meg til fordel for en annen dame for 3 år siden. De flyttet sammen etter 2 måneders bekjentskap. Datteren sliter forferdelig med situasjonen. Hun er tenåring. Jeg har sagt at hun kan bo hos meg, men pga at faren har større inntekt enn meg, og større bolig så vil hun bo der. Hun har også alle vennene sine der.

 

Datteren klager mye til meg om hvordan stemoren behandler henne. Stemor blander seg inn i alt datteren gjør. Datteren får foreks ikke lov til å gå i pyjamasbukse eller treningsbukse inne i huset, for stemoren synes at det ser styggt ut å slenge rundt i slike klær. Stemoren snakker drit om meg, mens barna mine hører på. Hvis datteren min tar mat i kjøleskapet begynner stemor ofte å regne på penger.

 

Datteren har tilstadigheter gått til faren å tatt dette opp med han. Men faren sier at han tror at hun ikke liker stemor pga meg. Derfor får jeg kjeft på smser til stadigheter pga problemet. Jeg har skrevet tilbake at dette har ikke med meg å gjøre, og la meg få fred. Da skriver faren at han er sikker på at jeg ønsker å ødelegge forholdet hans. Men det skal aldri knekkes uansett hva barna synes om damen hans. Jeg har sagt at jeg har sagt til barna at jeg ønsker at de skal ha et godt forhold til stemor tross bruddet. Dette fortalte jeg faren, men han blir rasende sint på meg. Jeg spurte faren om det kan være måten stemor oppfører seg på som er problemet. Da sier faren bestemt at det er det overhodet ikke. Det er meg som er problemet.

 

Nå gikk datteren til farmoren å fortalte om sitt prblematisk forhold til stemoren, og da ble faren enda surere. Hørte at datteren satt opp ultimatum om at faren kunne velge mellom henne og stemoren. Da sa faren at han måtte være egoistisk å velge stemoren, for det var hans nye liv, og han er redd at hvis han forlater henne så forblir han alene for resten av livet, og det orker han ikke.

 

Er dette et vanlig problem hos skilsmissebarn? Jeg tenker på at hvis jeg finner et forhold, så er jeg redd å få samme problem. Men i motsetning til faren velger jeg barna mine før ny partner. Jeg synes også at det er veldig ubehagelig at han legger all skyld på meg for denne situasjonen.

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[Aqulini]

Dette er vel et problem å ta opp på et familievernkontor, tror ikke at noe på internett kan gi deg svar.

Dessuten får vi vite bare en side av saken.

Dere er vel voksne og kan prate sammen?

 

Oppsøk noen som kan hjelpe dere, slik at det ikke går utover barna.

[MoonLight]

Faren høres jo tragisk ut. Synes du skal nevne det. At han er en tragisk mann som ikke kan fatte at DU ikke gjør noe galt her. At han er DUM som skylder på deg.

 

Min stemor var ei skrekkelig dame. Hun likte ikke meg eller søsteren min da vi ikke gjorde det hun ønsket at vi skulle gjøre. Hun var frekk og uhøflig.

Vi sa av og til ifra og pappa tok det opp med oss og pratet med henne. Men hun pleide å bli sur i det skjulte og var ganske fæl når pappa ikke var der. Pappa var glad i oss og glad i konen sin, men han var på vår side også. Han pleide av og til å si stygge ting om mamma, men det er nnormalt. Mamma sa stygge om pappa også. Tingen er det at pappa aldri la noen skyld på mamma for ditten eller datten.

 

Synes du ikke det er trist at din datter bor hos sin far?

Endret 11. juli 2014 av MoonLight

[Gjest Bruker-95147]

Høres for meg ut som at det kunne være en ide å snakke med datteren om grensesetting - selv om den nye damen er stemor, har hun vel like mye rett til å være "mor i huset", og siden datteren vil helst bo hos far (muligens grunnet høyere status og venner), er det hun som må akseptere situasjonen og la far og stemor får muligheter til å skape ett hjem uten at den voksne datteren skal styre huset/familien

 

mine synsinger .. lykke til!

[rockPaperScissors()]

Datteren sliter forferdelig med situasjonen. Hun er tenåring. Jeg har sagt at hun kan bo hos meg, men pga at faren har større inntekt enn meg, og større bolig så vil hun bo der. Hun har også alle vennene sine der.

Akkurat dette forstår jeg ikke helt. Har også opplevd uegnet stedforelder og hadde flyttet øyeblikkelig om jeg hadde fått muligheten. Det er mulig datteren din sliter ja, men hun har tross alt kontakt med deg og ett sted å flytte om forholdet til stemoren blir for vanskelig. Datteren din har virkelig ett valg, og situasjonen hennes er kanskje litt bedre enn det hun føler, gir uttrykk for. Det beste du kan gjøre er å alltid stille opp og ha døren åpen for henne, slik at hun vet at hun kan komme når som helst.

Endret 11. juli 2014 av rockPaperScissors()

[AnonymDiskusjon]

Faren høres jo tragisk ut. Synes du skal nevne det. At han er en tragisk mann som ikke kan fatte at DU ikke gjør noe galt her. At han er DUM som skylder på deg.

 

Min stemor var ei skrekkelig dame. Hun likte ikke meg eller søsteren min da vi ikke gjorde det hun ønsket at vi skulle gjøre. Hun var frekk og uhøflig.

Vi sa av og til ifra og pappa tok det opp med oss og pratet med henne. Men hun pleide å bli sur i det skjulte og var ganske fæl når pappa ikke var der. Pappa var glad i oss og glad i konen sin, men han var på vår side også. Han pleide av og til å si stygge ting om mamma, men det er nnormalt. Mamma sa stygge om pappa også. Tingen er det at pappa aldri la noen skyld på mamma for ditten eller datten.

 

Synes du ikke det er trist at din datter bor hos sin far?

Trådstarter: Jeg forstår ikke tankegangen hans. Han er helt "blind", og nekter å høre etter på hva datteren har å fortelle, eller sier om stemoren. Han sier at han lever et perfekt liv. Ingenting er galt med stemoren. Han har valgt denne damen fordi hun er et helt fantastisk menneske, og han vil ikke være uten henne. Hun reddet han etter å ha hatt et forferdelig forhold med meg, sier han. Han sier til datteren at han må ærlig innrømme at stemoren går foran henne. Grunnen er at han må være egoistisk, og tenke på seg selv og sin fremtid. Jeg mener at datteren burde ha flyttet til meg selv om jeg bor i en altfor liten leilighet. For hvis min far var så egoistisk som hennes far så hadde jeg gjort det. Men vet ikke om dette med venninner og venner holder henne godt igjen på plassen. Det er det hun sier.

 

Jeg kunne ønske at jeg hadde større bolig og bedre økonomi slik at datteren kunne bo hos meg. Jeg forstår det litt slik at eksen vil ha i pose og sekk. Han vil at datteren skal bo hos seg, men han vil aldri miste damen sin. Jeg kan ikke fordra den kjerringen, og jeg kan ikke fordra måten han har sviktet meg på, men jeg har sagt til barna at jeg vil at de skal se de positive kvalitetene i stemoren, for det kan jo være at hun har. Men jeg får høre at stemor har en veldig merkelig måte å se verden på,, og masse rare ideer.

 

Datteren sier at stemor er som en mor for faren hennes. Han bruker henne hele tiden til å avgjøre alt, og hvis det er noe som sjer så går han til stemor med en gang. Foreks når jeg samarbeider med han så er det stemor som tar seg av samarbeidet. Hun skriver smsene til meg fra hans mobil, mens han ser på. Slik at alt som skrives anngående samarbeidet er godkjent av henne før det sendes ut. Det er helt sykt synes jeg. Mulig det er meg som har vært for lenge singel, men jeg er skremt av denne kontrolleringen.

 

Hvis faren skylder mer på meg for at datteren ikke liker henne nå, så sier jeg at han kort: at nå er det nok på disse urimelige beskyldningene hans.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[anon12234]

 

 

 

Hvis faren skylder mer på meg for at datteren ikke liker henne nå, så sier jeg at han kort: at nå er det nok på disse urimelige beskyldningene hans.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

 

and there you go

 

Håper du har god selvinnsikt og evner å se hvis du selv er en del av problemet her. Eneste grunnen til at du hater henne er fordi mannen din valgte henne over deg og nå er du "taperen" av mannen din. Sett deg i hennes situasjon, du møter en mann, han er drømmen, du er singel, dere går på date, han sier han har barn men er skilt(noe som er en løgn), dere fortsetter å date, dere blir kjærester, flytter sammen og du får vite at han var ikke skilt enda når dere møttes, men skilte seg før dere ble kjærester...... hva har du gjort galt her? fortjener denne dama å bli hatet?

 

Du virker også som en person som har gitt opp å prøve igjen, ikke gi opp! han fyren der vil du ikke ha uansett, han er en submissiv mann, hvem som vil ha det da?

Endret 11. juli 2014 av Henrik2k

[Gjest Bruker-95147]

Jeg kan ikke fordra den kjerringen, og jeg kan ikke fordra måten han har sviktet meg på, men jeg har sagt til barna at jeg vil at de skal se de positive kvalitetene i stemoren, for det kan jo være at hun har. Men jeg får høre at stemor har en veldig merkelig måte å se verden på,, og masse rare ideer.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

 

 

Så du hater den kjærringa og du har ikke gjort deg ferdig med bruddet heller, men sier til dine barn at du vil de skal se det positive ... Her virker det som at det er dine såre følelser som er den underliggende årsak for problemet. Kanskje det er du som sitter på løsningen ..

[johanf]

Det er så fjernt at voksne oppfører seg som drittunger overfor barna sine eller barna til partneren. Det er noe alvorlig galt med samfunnet og oppdragelsen når slikt skjer.

[Aqulini]

Svaret finnes ikke her på forumet uansett. Det er greit å gi råd, men tviler sterkt på at trådstarter tar med seg disse i søken på å finne en løsning.

 

Oppsøk profesjonell hjelp. snakk sammen, svelg noen kameler så får både voksne og IKKE MINST barna det bedre.

 

Det må være bedre enn å oppføre seg som noen stae, kverulerende unger.

[1245112654122755325882462]

Det er ett problem hun bør ta opp med faren i så tilfelle. Deres samliv er ikke ditt problem, datteren din er også såpass 'voksen' at hun ikke trenger å vær der viss hun ikke ønsker.

 

Det er vanskelig å gi konkrete råd, jeg har mange venner som er i lignende situasjoner og derav har samme samlivsprobleme. Både i eine og andre enden.

 

For den med ny partner er det frustrerende dersom dem ikke oppdager problemet selv men føler at deres nye liv blir 'nebbet på' av utenomforstående. For den nye 'i familien' har man gjerne lavere smerteterskel for andres barn enn man har for sine egne (ganske naturlig i grunn)

Det oppfattes ofte som om barna 'innvaderer' dagliglivet og når man ikke har noen reel innsigelse i oppdragelsen (noe man ikke har når man kommer inn på barna når dem er i tenårene) så blir det en vrien situasjon for den nye også. Dem irriterer seg gjerne en stund over småting før dem begynner å irritere seg over alt. I den situasjonen har jeg selv vært, jeg er glad i normal ryddighet og mener at klær ikke hører hjemme i sofaen, skitneklær kan folk gjerne putte i skitnetøyskurven ol. Nå er dette noen år siden, så det gjaldt gjerne yngre barn i mitt hjem. Det var litt, påtrenge og påtvunget, en stor faktor til at samlivet da ikke fungerte optimalt. Jeg kastet frøken fryd og hennes barn på dør etter en stund, så da var det tilbake til tellekant og kustus i huset.. og hushjelp.

 

Digresjon..

 

Uansett så vil man alltid 'få litt skyld' for barna sine synspunkter. Barna vil gjerne også oppleve en viss urettferdighet med to hjem og to regelverk. Det enkleste er at du lar din datter være litt i voksenlivet og be henne ta seg en prat med far og stemoren i fellesskap og fortelle at hun mener at behandlingen er urettmessig og at hun ønsker en forandring. Eventuelt må hun begrense tilstedeværelsen.

[AnonymDiskusjon]

Det er ett problem hun bør ta opp med faren i så tilfelle. Deres samliv er ikke ditt problem, datteren din er også såpass 'voksen' at hun ikke trenger å vær der viss hun ikke ønsker.

 

Det er vanskelig å gi konkrete råd, jeg har mange venner som er i lignende situasjoner og derav har samme samlivsprobleme. Både i eine og andre enden.

 

For den med ny partner er det frustrerende dersom dem ikke oppdager problemet selv men føler at deres nye liv blir 'nebbet på' av utenomforstående. For den nye 'i familien' har man gjerne lavere smerteterskel for andres barn enn man har for sine egne (ganske naturlig i grunn)

Det oppfattes ofte som om barna 'innvaderer' dagliglivet og når man ikke har noen reel innsigelse i oppdragelsen (noe man ikke har når man kommer inn på barna når dem er i tenårene) så blir det en vrien situasjon for den nye også. Dem irriterer seg gjerne en stund over småting før dem begynner å irritere seg over alt. I den situasjonen har jeg selv vært, jeg er glad i normal ryddighet og mener at klær ikke hører hjemme i sofaen, skitneklær kan folk gjerne putte i skitnetøyskurven ol. Nå er dette noen år siden, så det gjaldt gjerne yngre barn i mitt hjem. Det var litt, påtrenge og påtvunget, en stor faktor til at samlivet da ikke fungerte optimalt. Jeg kastet frøken fryd og hennes barn på dør etter en stund, så da var det tilbake til tellekant og kustus i huset.. og hushjelp.

 

Digresjon..

 

Uansett så vil man alltid 'få litt skyld' for barna sine synspunkter. Barna vil gjerne også oppleve en viss urettferdighet med to hjem og to regelverk. Det enkleste er at du lar din datter være litt i voksenlivet og be henne ta seg en prat med far og stemoren i fellesskap og fortelle at hun mener at behandlingen er urettmessig og at hun ønsker en forandring. Eventuelt må hun begrense tilstedeværelsen.

Trådstarter: Jeg er enig i at dersom datteren min føler at det er så ille å bo hos faren sin, pga stemoren, så er hun såpass gammel at hun kunne ha flyttet inn til meg. For det burde jo være bedre, selv om det er liten plass da.

 

Jeg er moren, og ble stresset når jeg ser at datteren er ganske frustrert av livet hos faren. Jeg ser ikke datteren min ofte, men når jeg ser henne så er hun helt ifra seg for hun sier at hun kun sitter på rommet sitt hos faren hele tiden, pga at stemoren ikke vil se henne i stuen. Stemoren blander seg for mye inn i alt hun gjør sier hun. Hun har snakket med faren om dette. Men faren sier at han vil være egoistisk å velge stemor fremfor henne pga at han må tenke fremtid. Og han er forelsket i stemoren.

 

Jeg har ett til barn, som er yngre. Det barnet nekter å bo hos faren, pga stemoren også. Og er veldig stresset når han er hos han. Ringer meg og forteller at stemoren behandler han dårlig, og styggt.

Men barnet er over 12, så egentlig kan vel det barnet få bestemme selv hvor han vil bo uten faren tvinger han til å bo hos han?

 

Jeg sliter med at begge barna får litt reaksjoner og utbrudd når de kommer fra faren. Men det er ikke mitt problem, men det er forferdelig å se at de forandrer seg og blir urolige. Jeg blir litt frustrert av å se det.

 

 

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[MoonLight]

Viss det andre barnet ikke vil besøke faren sin, da må han ikke det det vel. Faren kan ikke tvinge barnet til å besøke ham....ivertfall ikke bo hos ham. Herlighet. For en fucka mann han virket som. Sorry språket, men det er sannheten. Og stemoren er jo like tragisk.

Viss det andre barnet ikke vil besøke faren sin, da må han ikke det det vel. Faren kan ikke tvinge barnet til å besøke ham....ivertfall ikke bo hos ham. Herlighet. For en fucka mann han virket som. Sorry språket, men det er sannheten. Og stemoren er jo like tragisk.

[AnonymDiskusjon]

Viss det andre barnet ikke vil besøke faren sin, da må han ikke det det vel. Faren kan ikke tvinge barnet til å besøke ham....ivertfall ikke bo hos ham. Herlighet. For en fucka mann han virket som. Sorry språket, men det er sannheten. Og stemoren er jo like tragisk.

Viss det andre barnet ikke vil besøke faren sin, da må han ikke det det vel. Faren kan ikke tvinge barnet til å besøke ham....ivertfall ikke bo hos ham. Herlighet. For en fucka mann han virket som. Sorry språket, men det er sannheten. Og stemoren er jo like tragisk.

Trådstarter: Faren er veldig dominerende ovenfor barna og det samme var han mot meg.

 

Jeg synes at faren er merkelig i oppførsel. Jeg forstår han ikke. Han forteller barna og alle at jeg er en løgner. Men jeg har avslørt han i mange løgner. Han har på en måte bedratt samboeren sin også. For han har gått henne bak ryggen noen ganger. Mens han forteller at jeg er klin kokkos til damen hans.

Jeg er ganske sjokket over dette, for han fremstår, kler seg og virker så ordentlig ut når han snakker, men kun vi som sto han helt nær , eller hvis man kommer i trøbbel med han så ser man den andre siden hans.

 

Jeg er fortalt at stemoren er veldig lik han, som vesen. Hun er perfeksjonist,, og han har all respekt for henne. Men hun er også avslørt i mange løgner.

 

Jeg har overhørt på telefonen at stemor går å kjefter på barna mine. Har hørt henne si at hun ikke vil reise på ferie hvis barna mine er med. Han sier ja til alt hun sier. Men han vil uansett ikke at barna skal bo helt hos meg. Han vil at de skal egentlig bo helt hos seg, og sier at hvis jeg flytter en gang så må han godkjenne hvor jeg skal bo for han vil ikke godta at barna flytter. Samtidig sier han at den nye damen går foran barna. Så jeg synes at han er helt skrudd.

 

Jeg har egentlig ingenting med hva de gjør, men jeg synes at han bør la barna få bestemme selv hvor de skal bo. De er over 12 år. Men han nekter på å la de bestemme selv. Et av barna må alltid ha døren åpen på rommet sitt, slik at han kan følge med hva som skjer der. Og det barnet er for gammelt til å bli overvåket.

 

Men jeg har ikke noe med hans hjem å gjøre selv om jeg blir skikkelig frustrert av å høre hva begge barna mine forteller om dem. Jeg har hørt så mye sykt om dem at jeg er rett og slett sjokket. Men jeg må mulig gå til familievernkontoret hvis barna ikke får bestemme selv. Det er jo det som skjer, så da bør vel andre utenforstående snakke til han, for han hører ikke på meg.

 

 

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[MoonLight]

Gå til barnevernet også. Du kan få hjelp der.

Håper det ordner seg. Stakkars deg som kom borti slik en fryktelig mann.

[AnonymDiskusjon]

Gå til barnevernet også. Du kan få hjelp der.

Håper det ordner seg. Stakkars deg som kom borti slik en fryktelig mann.

Trådstarter: Jeg forstår meg ikke på faren til barna mine. Jeg synes at han har merkelige tanker og ideer. Jeg har alltid trodd på at han tenkte anderledes enn han gjør. For meg går barna foran alt i livet. Også en partner. Men jeg har hørt andre fortelle det samme som han, at en partner går foran barna for de. Fordi de må være egoistisk. Jeg synes det er helt sinnsykt!. Jeg dumpet en mann pga et av barna mine ikke gikk i hop med en mann jeg var sammen med en stund. Barna er avkommene mine, og de har jeg hele livet. En mann kan komme å gå. Så hvorfor skal en mann bety mer enn barna.... Den forstår ikke jeg.

 

Men nå sier jeg ikke at eksen skal dumpe damen sin. Men jeg mener at han bør ta ansvar, og prøve å fikse situasjonen. Han kjefter på barna mine fordi at de ikke liker damen hans, og det synes jeg er bare dumt. Han bør imøtekomme barna mer.

 

Jeg har egentlig ingen rett i å blande meg opp i dette. Men fortsetter dette så vil jeg ikke akseptere at barna har det vanskelig. De er tross alt mine barn og, selv om jeg ikke har noe med situasjonen å gjøre. Jeg vil jo ikke at de skal føle at ting er vondt for de.

 

Jeg tror desverre at det fins en del egosentrerte folk i denne verden.

 

Jeg hadde det tøfft i lag med faren til barna mine. Han behandlet meg dårlig i forholdet. Og vi skulle egentlig aldri ha fått barn sammen og vært sammen, men jeg er glad for barna mine. Ville aldri vært uten dem. De betyr mer enn alt i verden for meg. Så jeg vil aldri være egoistisk og tenke på dem i eventuellt fremtidige valg i livet.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[AnonymDiskusjon]

trådstarter: formulerte meg litt feil i siste setning: jeg vil selvfølgelig aldri være egoistisk. Jeg vil tenke på barna i valg av mitt fremtidige liv, og partner. Barna betyr alt for meg. Men i det siste så har jeg prioritert kun barna, meg selv, og jobb, siden jeg har tatt litt skrekken av å se hvor komplisert livet til barna er hos faren.

Anonymous poster hash: afba2...1c1

[MoonLight]

Du er et godt eksempel på en god mor. Faren til barna er en svak feiging som ikke tåler at noen snakker stygt eller ikke liker det han liker.

 

Jeg var 12 da jeg sa til mamma at jeg ikke ville besøke min far lenger på grunn av stemoren min som var et frekt menneske. Jeg vet han ble trist, men jeg orket ikke å se henne mer. Muligens jeg var en dårlig datter, vet ikke, jeg var 12 år tross alt og tenkte ikke slik jeg gjør nå. Var jo bare et barn.

 

Kanskje du finner en bedre mann en dag når du er klar for det.

[Konto brukes ikke]

Avgjørelser gjør dere ansikt til ansikt, ikke via sms (da er den utfordringen løst)

 

Du må fortelle din datter at du ikke bestemmer i deres hjem, så hun må nesten bestemme seg for om det er verdt å være der selv.

 

Personlig syns jeg nå det høres litt ut som du er egoist jeg da men. Høres ikke ut som du er har lagt forholdet bak deg, og prøver å spille opp barn imot far/stemor.

Oppfør dere, kommuniser, og ikke la barna være brikker i et spill. Tenåringer har også en tendens til å overdrive ting, så ikke la 'barna er alt for meg' være med på å gjøre deg blind for at barn trenger grenser og ikke at de skal få det som de vil hele tiden.

[AnonymDiskusjon]

Du er et godt eksempel på en god mor. Faren til barna er en svak feiging som ikke tåler at noen snakker stygt eller ikke liker det han liker.

 

Jeg var 12 da jeg sa til mamma at jeg ikke ville besøke min far lenger på grunn av stemoren min som var et frekt menneske. Jeg vet han ble trist, men jeg orket ikke å se henne mer. Muligens jeg var en dårlig datter, vet ikke, jeg var 12 år tross alt og tenkte ikke slik jeg gjør nå. Var jo bare et barn.

 

Kanskje du finner en bedre mann en dag når du er klar for det.

Trådstarter:

 

Faren behandlet meg forferdelig råttent i forholdet, og det er mulig derfor jeg er skeptisk til hans rolle som far. Barna sier at de opplever han på lik måte som jeg gjorde. Det gjør meg fryktelig usikker. For jeg ønsker jo barnas beste. Jeg føler det er feil å overse hva barna føler tiltross for at jeg ikke skal bry meg om farens hjem. Hadde jeg ikke hatt barn med faren hadde jeg gitt blaffen, men nå har jeg to barn der. Og det er veldig vanskelig når jeg vet at faren deres er veldig egoistisk.

 

Barna forteller som følger:

 

- Stemor overvåker dem og er alltid sint på dem.

 

- Stemor behandler dem anderledes enn sine egne barn. Hun kjefter på mine og kritiserer dem, mens barna hennes kan gjøre ganske ille ting men de behandler hun ydmykt og helt anderledes.

 

- Stemor snakker styggt om meg, til mine barn. Hun kjenner meg ikke. Men har spurt barna om de kunne kutte kontakten med meg, for hun vil helst ha meg ut av livet deres.

 

- Stemor tvang datteren en stund til å ikke ha noe som helst kontakt med meg, og tvang henne til å lyve til meg. Datteren ringte meg tilslutt å fortalte hva stemoren hadde gjort.

 

- Stemor sier at hun ikke vil dra på ferie hvis barna mine er med. Hun vil kun ha sine barn med, men ikke mine. Dette overhørte jeg en gang da datteren ringte og lot meg avlytte en samtale. Hun ville bevise at stemor var vanskelig.

 

- Stemor blir sint når barna tar mat fra kjøleskapet. De må alltid spørre først. Og jeg synes det er rart at de ikke får forsyne seg av mat på kjøkkenet i hjemmet der.

 

- Barna mine får ikke gå rundt i joggebukser inne. De må gå i dungeribukser, for joggebukser er for skrå-plan-folk sier stemor.

 

- Stemor ber et av barna sine overvåke mine barn,hvis hun ikke er tilstede, slik at hun kan få informasjon om de gjør noe galt.

 

Faren bryr seg ikke om det. For hos han er alt helt perfekt. Ingenting er feil. Jeg har pratet litt med han om problemet. Men han sier at han lever et helt perfekt liv, med den snilleste dame man kan finne seg, og det at barna kritiserer henne er pga meg. For det er ingenting i veien med noe med henne og i hans hjem. Faren er alltid sånn. Alt han gjør er perfekt. Sånn har han alltid vært. Han hører ikke etter på hva andre sier,selv om han bryr seg så utrolig mye om at andre har det godt utifra hva han sier. Han bryr jo seg så ufattelig mye om meg sier han, men han har aldri vært snill mot meg. Så jeg stoler ikke på han.

 

Jeg får høre av andre i kommentarer at det er sikkert meg som er problemet, fordi jeg ikke er over han. Jeg synes det var vondt at han stakk fra meg pga en annen dame, men jeg var på vei til å forlate han mange ganger selv for jeg klarte ikke å forstå den fyren, og følte at han var psykopat i måten han var på mot meg, for han var ikke snill i måten han nedverdiget og kjeftet på meg i forholdet. Jeg skulle gått selv men jeg gjorde det ikke pga barna mest egentlig. Ikke pga han. For han var jo en drittsekk mot meg.

 

Jeg tror at det skal bo gode ting i alle mennesker, men jeg forstår ikke far til barna mine. Og jeg ville ikke hatt han igjen. Selvfølgelig savner jeg familiesituasjonen, men jeg savner ikke han som personlighet nei!. Så jeg sier dette av sannhet. Og hvem er ikke sjokket når en person forlater seg på den måten han gjorde. Jeg er fremdeles sjokket og ikke akkurat glad i han når han gjør sånnt. Jeg klarer ikke fyren, men jeg prøver å samarbeide, og når det er ting å reagere på som blir sagt av barna, så kjenner jeg igjen den stygge måten han psykisk nedsettende behandlet meg på.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1

Du er et godt eksempel på en god mor. Faren til barna er en svak feiging som ikke tåler at noen snakker stygt eller ikke liker det han liker.

 

Jeg var 12 da jeg sa til mamma at jeg ikke ville besøke min far lenger på grunn av stemoren min som var et frekt menneske. Jeg vet han ble trist, men jeg orket ikke å se henne mer. Muligens jeg var en dårlig datter, vet ikke, jeg var 12 år tross alt og tenkte ikke slik jeg gjør nå. Var jo bare et barn.

 

Kanskje du finner en bedre mann en dag når du er klar for det.

Trådstarter:

 

Faren behandlet meg forferdelig råttent i forholdet, og det er mulig derfor jeg er skeptisk til hans rolle som far. Barna sier at de opplever han på lik måte som jeg gjorde. Det gjør meg fryktelig usikker. For jeg ønsker jo barnas beste. Jeg føler det er feil å overse hva barna føler tiltross for at jeg ikke skal bry meg om farens hjem. Hadde jeg ikke hatt barn med faren hadde jeg gitt blaffen, men nå har jeg to barn der. Og det er veldig vanskelig når jeg vet at faren deres er veldig egoistisk.

 

Barna forteller som følger:

 

- Stemor overvåker dem og er alltid sint på dem.

 

- Stemor behandler dem anderledes enn sine egne barn. Hun kjefter på mine og kritiserer dem, mens barna hennes kan gjøre ganske ille ting men de behandler hun ydmykt og helt anderledes.

 

- Stemor snakker styggt om meg, til mine barn. Hun kjenner meg ikke. Men har spurt barna om de kunne kutte kontakten med meg, for hun vil helst ha meg ut av livet deres.

 

- Stemor tvang datteren en stund til å ikke ha noe som helst kontakt med meg, og tvang henne til å lyve til meg. Datteren ringte meg tilslutt å fortalte hva stemoren hadde gjort.

 

- Stemor sier at hun ikke vil dra på ferie hvis barna mine er med. Hun vil kun ha sine barn med, men ikke mine. Dette overhørte jeg en gang da datteren ringte og lot meg avlytte en samtale. Hun ville bevise at stemor var vanskelig.

 

- Stemor blir sint når barna tar mat fra kjøleskapet. De må alltid spørre først. Og jeg synes det er rart at de ikke får forsyne seg av mat på kjøkkenet i hjemmet der.

 

- Barna mine får ikke gå rundt i joggebukser inne. De må gå i dungeribukser, for joggebukser er for skrå-plan-folk sier stemor.

 

- Stemor ber et av barna sine overvåke mine barn,hvis hun ikke er tilstede, slik at hun kan få informasjon om de gjør noe galt.

 

Faren bryr seg ikke om det. For hos han er alt helt perfekt. Ingenting er feil. Jeg har pratet litt med han om problemet. Men han sier at han lever et helt perfekt liv, med den snilleste dame man kan finne seg, og det at barna kritiserer henne er pga meg. For det er ingenting i veien med noe med henne og i hans hjem. Faren er alltid sånn. Alt han gjør er perfekt. Sånn har han alltid vært. Han hører ikke etter på hva andre sier,selv om han bryr seg så utrolig mye om at andre har det godt utifra hva han sier. Han bryr jo seg så ufattelig mye om meg sier han, men han har aldri vært snill mot meg. Så jeg stoler ikke på han.

 

Jeg får høre av andre i kommentarer at det er sikkert meg som er problemet, fordi jeg ikke er over han. Jeg synes det var vondt at han stakk fra meg pga en annen dame, men jeg var på vei til å forlate han mange ganger selv for jeg klarte ikke å forstå den fyren, og følte at han var psykopat i måten han var på mot meg, for han var ikke snill i måten han nedverdiget og kjeftet på meg i forholdet. Jeg skulle gått selv men jeg gjorde det ikke pga barna mest egentlig. Ikke pga han. For han var jo en drittsekk mot meg.

 

Jeg tror at det skal bo gode ting i alle mennesker, men jeg forstår ikke far til barna mine. Og jeg ville ikke hatt han igjen. Selvfølgelig savner jeg familiesituasjonen, men jeg savner ikke han som personlighet nei!. Så jeg sier dette av sannhet. Og hvem er ikke sjokket når en person forlater seg på den måten han gjorde. Jeg er fremdeles sjokket og ikke akkurat glad i han når han gjør sånnt. Jeg klarer ikke fyren, men jeg prøver å samarbeide, og når det er ting å reagere på som blir sagt av barna, så kjenner jeg igjen den stygge måten han psykisk nedsettende behandlet meg på.

 

Anonymous poster hash: afba2...1c1