Gidder ikke, orker ikke...

[Dufen]

Jeg tror jeg er pill råttent lat.

I dag jobber jeg kveld. Satt bare å spilte battlefield før jeg løfta litt skrit å dro på jobb. Kunne vært ute å gått en tur i fjellet men neeeeeida...

 

Har faktisk gjort et prosjekt av et rom hjemme som er blitt bra men det motiverte ikke idag til å fortsette med det.

 

Jeg ser at jo mer jeg fjerner meg fra folk og kun gjør de tingene jeg selv har lyst til at jeg begynner å få lyst til å gjøre mer.

 

Kanskje man har problemer med at andre er kritiske til hva man gjør?

Selv om man gjør de rette tingene så må folk kommentere de. Ikke hverken positivt eller negativt altså, men bare kommentere de.

 

Jeg responderer bra på positive kommentarer men er de negative går jeg i lås og gidder ikke prøve på de samme tingene igjen.

[AdNauseam]

For min del så jobber jeg veldig bra når jeg må. Hvis jeg f.eks. sitter i saksa, dårlig økonomi så får jeg liksom et slags livsmot. Jeg tror det er pga. depresjonen for min del at jeg ikke "gidder å gjøre noe", fordi hodet mitt mener det er ikke noe grunn for det. Belønningen er ikke stor nok, fordi at the end of the day så gir jeg litt blaffen i livet generelt uansett. Det jeg "må gjøre" jobber jeg mot mye fordi jeg "burde", ikke fordi jeg "vil". Fordi jeg vil egentlig lite.

 

Det og i kombinasjon med at jeg av natur unngår ting. Følelsene mine styrer meg sånn, det "lærte" jeg ganske tidlig, har liksom vært sånn siden jeg var liten. Skyr ubehagelige ting, unngår risiko for feiling eller latterliggjørelse.

 

 

Så det kan jo være flere ting. Kanskje du rett og slett er litt depremert, eller at hjernen din frigjør flere belønningsstoffer i hjernen når du gjør andre ting? Er du sikker på at følelsesdelen av deg faktisk vil gå ut på tur? Jeg mener selv om det faktisk kunne vist seg å være fint? At hjernen din heller styrer deg mot enklere belønning og at det er den logiske delen som vet at du "burde" ditt og "burde" datt. Det er følelsene som vinner.

 

Det henger jo direkte sammen med hvordan hjernen vår fungerer.

 

 

EDIT: Nå burde jeg f.eks. legge meg, men hjernen min argumenterer desperat for at "men, bare se èn film da, it's not a big deal".

Endret 22. oktober 2014 av AdNauseam

[Dufen]

Reserverer dette innlegget til i morra tidlig, nå er jeg så trøtt at jeg himler.

 

Men innlegget ditt provoserte, på en konstruktiv måte. Dette blir gøy å lese på nytt i morra å prosessere.

Umiddelbart tenker jeg og på belønningsmekanismer, der er det noe feil hos meg...

 

Tar denne videre i morra

[Myst]

Wow, dette var som å lese en bok om meg selv. Kanskje fleste i vår situasjon kan dra nytte av denne tråden.

 

Og Doofen, du fikk jo laget denne tråden og beskrevet tankene. Det krever jo en del innsats.

 

Men ja, før så trodde jeg også latskap bare skyldes giddelaushet, men det er flere faktorer som får oss til å prokrastinere. Har slitt med mye depresjoner, psykisk stress og vanskeligheter siden nyttår. Nå har jeg blitt så lat at jeg gjør minimalt hjemme, kun det nødvendigste som klesvask, oppvask, litt støvsuging og rydding når jeg gidder. Ellers går meste av tiden til filmer og serier. Ille nok at jeg er ganske asosial og omgås minimalt med folk, inkludert familie.

 

Fram til mars hadde jeg faktisk gode rutiner med både jobb, trening og venner, men etter påskeferien mistet jeg lysten på alt og havnet ganske langt nede igjen. Tillegg så hadde jeg begynt på MC-lappen, som det gikk helt skeis med og det førte til mer depresjon. Etter det så har jeg gitt opp alt egentlig. Jeg lever kun for meg selv nå og gjør kun det jeg har lyst til, når jeg vil. Tenker ofte jeg også har potensiale til å gjøre det jeg vil, men som sagt krever det vilje og tiltak.

 

Fyller også 30 om halvannen måned, så tiden går fort og ender sikkert opp som ensom gammel gubbe på aldershjem og angrer på alt jeg ikke har gjort.

 

Hjernen er mysterium selvsagt, ikke lett å vite hva som skal til for å endre holdninger. Kanskje gi seg små oppgaver og belønne seg etterpå?

[ragge_jz]

trikset er å ikke tenke for mye. for noen år tilbake pleide jeg å legge meg ute å filosofere om sommeren. Var nesten helt uten venner og var veldig mye for meg selv. Lå og tenkte på ting og tang, men ikke depressivt.

 

 

Har i ettertid "vært igjennom" mye: fikk kjæreste, hun ble gravid, mista kjæreste og har lite kontakt med barnet mitt... Har fått jobb, vært i militæret etc....

Sannheten er at alle disse små tingene, tilslutt blir ett liv!!! Og hvis du som person velger å "alltid" ta minste motstands vei, så oppnår du heller aldri noe. Det hadde jo vært lettere å droppe militæret, men fy faen så gøy det var.

Det hadde jo vært lettere å ta abort på sønnen min (vi holdt på å gjøre det) men fy flate så fin sønn jeg har (selvom jeg ser han for lite)

Det hadde vært lettere å la være å gå på skiturer de siste 4-5 vinterene, men fy flate så mye gode minner jeg har fra de turene, selvom jeg gikk aleine.

Og sånn er det med ALT! Du må selv ta ansvar for hvordan ditt eget liv blir, ingen andre gjør det! Det gjelder særlig når man blir voksen Da har du ikke lenger en mamma eller pappa som hele tiden underholder deg...

 

Tenk på de som trener styrke og bikini fitness og sånt no (christina strøm fjære feks) de satt sikkert ikke å dyp-analyserte meningen med å løfte de og de vektene, "hvorfor gidde dette" osv...

De har bare gjort det, trent og trent, jobbet for å nå ett mål, akkurat som Feks petter northug.

Hvis man ikke gidder ¨å prøve på noe, så blir man jo heller ikke noe

[AdNauseam]

Mhm, det er bare vi som kan hjelpe oss selv. Men alikevel, hvordan er det mulig å være så upålitelig til seg selv? Jeg har alltid mye jeg skulle gjort, enten det er fornuftige ting som å ordne i forsikringer, rydde hjemme, fikse ting på bilen. Eller andre ting som heller er viktig for meg personlig, som å lære mer om tema x eller tema y. Alle interessene, forventningene og ambisjonene krever at jeg er produktiv hver dag. Kunne også tenke meg å trene skikkelig, og dagdrømmer om ulike ting, f.eks. å starte en bedrift. Har mange idéer, men jeg er altfor ubrukelig til å få gjort ting.

 

Jeg bruker dagen min på å unngå ting, være treig (psykisk motstand og tankerot). Jeg spiser nesten ingenting og ender opp med å sitte på forum og lese om alt mulig. Klarer ikke å slappe av nok til å gjøre en ting, fordi det føles som jeg har ting jeg skulle gjort i alle kanter, og det er forsåvidt sant.

 

Jeg har allerede senket standardene og innsett at mange av forventningene til meg selv er urealistiske, én person kan ikke gjøre så mye! Men alikevel går jeg dag ut og dag inn som en uproduktiv tosk ugen rutiner og selvdisiplin.

 

 

Det er veldig sant det som blir sagt, det blir livet ditt til slutt. Man blir vant til det. Men jeg kunne gjort så mye mer, jeg vet jeg kunne oppnådd så mye mer - story of my life. Har slitt med dette siden barneskolen, jeg blir lurt og avledet av tanker og følelser.

 

 

Har imellom gode dager/perioder, men ødelegger det igjen. F.eks. trente jeg en periode, men nå er jeg tynnere enn utgangspunktet igjen fordi jeg sluttet å trene og spise. Det kan ikke fortsette sånn, men hvordan skal man klare å snu om på årslange uvaner når man ikke har livsmotivasjon og ikke har en klar løsning på ting?

 

Og når man i en periode tvinger seg selv til å gjøre ting og til slutt innser at det er en løgn, fordi man gjør det ikke fordi man vil, men fordi logikken sier at du burde. Da mister det hele poenget, og det blir kunstig og det er ikke noe liv å tvinge seg selv gjennom hverdagen. Tror det er grunnen til at folk ikke får ting til å vare.

 

Logikken sier at jeg har lyst til å gjøre mye, men jeg føler det ikke. Jeg føler det sånn at jeg ikke har lyst til å bevege en muskel, og at ingenting betyr noe. Det føles som at jeg har gitt opp for leeenge siden og bare blir dratt videre av det som heter ansvar og forpliktelser.

 

Det er visse ting så må fikses/endres før jeg kan håpe å oppfylle det livet jeg ønsker, og anser som 'sunt'. Kanskje jeg gjør det i feil rekkefølge? En problemstilling er at det er mange ting jeg for tiden MÅ få gjort!

 

 

Synes vi bør bruke denne tråden til å prøve å knekke denne koden. Og de som kommer seg ut av det fortapte liv, kan sikkert bidra meg verdifull lærdom.

Endret 17. januar 2015 av AdNauseam

[Countryman]

Jeg også.

 

Jeg har krefter.

 

Jeg har tid.

 

Jeg har lyst.

 

Men fillærn heller. Det blir ikke gjort, og det henger over meg......

[bo1e]

Rare greier. Meg på en prikk. Flere som har denne sykdommen altså. Har evner i fleng, men dårlige vaner påbegynt på ungdomsskolen, om ikke enda tidligere, mye kjipe opplevelser og unnvikelse fra all motstand og konflikt, har gjort meg til en prokrastineringsmaskin. Konstant følelse av at jeg burde vært på en helt annen plass enn jeg er i livet. Jeg er 10 år på etterskudd på ting som skulle vært gjort, og jeg gjør nesten ingenting så det blir bare verre og verre. Hvor begynner man? Har lyst å begynne helt på nytt, men man er jo avhengig av penger inn, så da blir det bare å dra seg på jobben hver dag og ingenting endrer seg. Er nå spikret fast i en jobb som jeg tok fordi jeg måtte ha jobb for å ha råd til kåk, med samboer og unge. En samboer jeg aldri skulle ha hatt noe med å gjøre. Blæ.

Endret 6. april 2015 av bo1e

[Dufen]

Du skriver om en ting: hvor begynner man? 

Det er det vanskeligste, man har mange oppgaver som synes like viktige hver og en slik at man blir forvirra av å skulle velge...

[Countryman]

Jeg tok imot en favn med ved i desember..dette ble lempet av på min tomt (3-delt rekkehus) men likevel utenfor en delt ute-bod (hver av oss har en egen dør/et rom her) og jeg tenkte at nabodamene ville irritere seg over at jeg lot dette ligge igjen på bakken etter at stablinga var ferdig.

-"jeg rydder opp i morgen når det blir lyst ute" sa jeg til dem..

 

Jaggu ligger det ikke der ennå og jeg går å tråkker oppe i det hver enda dag...

 

10-minutters jobb men det blir ikke gjort