Si du skulle bli dumpet en dag, hva gjør du?

[Gjakmarrja]

 

Gjakmarrja, Nei, jeg skjønner ikke tegningen, og det vil jeg nok kanskje aldri gjøre heller. Var du en kjæreste eller en støttekontakt for henne? Jeg kan forstå at det kan være nødvendig å få hjelp når en sliter psykisk nok, men hvorfor var det du som gjorde dette? Og siden hun klarte å komme seg hjem til en annen mann, men ikke var i stand til å gjøre noe av det du gjorde for henne, kan det være at du undervurderte hun litt, samtidig som hun bare spilte med og så det som positivt og koselig at du kunne gjøre det for henne, så slapp henne?

 

Og helt seriøst, hvordan dynamikk er det du egentlig ser for deg helst i et parforhold?

 

Jeg ble nok mer en støttekontakt enn samboer på et punkt. Hun hadde chattet med han i flere år, så det var kanskje ikke så vanskelig. Han virker som en ok gutt egentlig, kan ikke klandre han. Kanskje hun bare ventet på noe bedre? Studiene mine og hennes gikk litt vest pga. hele situasjonen. Det var nok for det beste egentlig.

 

I fremtiden ser jeg for meg to selvstendige mennesker som er sammen for å få dekket et behov intimitet. Min egen oppfatningen av hva som ventes av en i et forhold har nok blitt litt forvridd pga. eksen min. Det første jeg tenker når noen nevner dating er ansvar. At jeg blir personlig ansvarlig for noen sin lykke. Det er bare teit å tenke sånn. Men det er enklere nå som jeg er mye eldre. Skal studere medisin i seks år nå håper jeg og da blir lite tid til dating håper jeg.

[AnonymDiskusjon]

Ja det er det, opplever ofte at kjærestene jeg har dumpet har angret på ting dem har gjort, dem leter etter grunner, klarer ikke å fatte at jeg ikke vil ha dem lengere ved min side, når jeg sier det så sier dem bare "slutt! ikke si sånn" osv.... jeg finner dette merkelig.

Jeg er alltid 100% dønn ærlig og veldig tydelig i mine brudd, man skal ikke leke med folks følelser ved å gi falsk håp osv....

 

Interessant. Hvor mange har du dumpet da, og hvor mange brudd har du vært i totalt?

Og det er ingen som har nevnt noe om å gi noen et falskt håp eller å leke med noens følelser, før du gjorde det nå. Det meste som blir sagt er genuint og ærlig hele veien i et forhold, men følelser som har vært kan forsvinne og man har ikke lekt med noen av den grunn. Dessuten, hva folk fortjener og ikke, er jo kanskje ikke alle like enig i? Og hva da? Tar man uansett hevn så skjer det pga alt eller ingenting. Og folk generelt får enten slippe unna (med alt) eller ikke. Verre er det ikke..

 

Og de første tankene er ikke nødvendigvis de beste. Det er faktisk ikke så interessant å diskutere med noen som ikke klarer å svare med noe relevant og prøver bare å ta det videre til det usaklige i stedet. Så kan du heller prøve å la det jeg skriver synke litt inn før du svarer neste gang?

 

Jeg har sjelden blitt dumpet, og sjelden blitt hodestups forelsket. Jeg har vært nr 2 én gang, og aldri mer. Fyren ødelagte meg totalt. En ting skal sies, jeg skal ikke ha skylden alene for at jeg ble som nr 2. Han ville ikke ha et forhold, men sa at han fremdeles hadde følelser. Hvordan skal man tolke det? Gjør et clean break, sier nå bare jeg. Ikke hold folk på gress.

 

Er du bare ute etter å fordele skyld du?

Handler det ikke noen ganger om å prøve å gjøre et brudd ryddigst mulig ved å gjøre det enklest mulig for hverandre, for å gå videre i livet sitt uten gamle bekymringer? Óg uten eksen sin naturligvis?

 

Jeg ble nok mer en støttekontakt enn samboer på et punkt. Hun hadde chattet med han i flere år, så det var kanskje ikke så vanskelig. Han virker som en ok gutt egentlig, kan ikke klandre han. Kanskje hun bare ventet på noe bedre? Studiene mine og hennes gikk litt vest pga. hele situasjonen. Det var nok for det beste egentlig.

 

I fremtiden ser jeg for meg to selvstendige mennesker som er sammen for å få dekket et behov intimitet. Min egen oppfatningen av hva som ventes av en i et forhold har nok blitt litt forvridd pga. eksen min. Det første jeg tenker når noen nevner dating er ansvar. At jeg blir personlig ansvarlig for noen sin lykke. Det er bare teit å tenke sånn. Men det er enklere nå som jeg er mye eldre. Skal studere medisin i seks år nå håper jeg og da blir lite tid til dating håper jeg.

 

 

Du ble mer en støttekontakt enn samboer på ett punkt. Så, det begynte i det små og så ble det lagt mer og mer ansvar over på deg? Og du tenkte aldri at det var noe som helst gale i det? Vanlige mennesker pleier jo å gå på jobb, for å gjøre dette. Ikke gå hjem fra jobb og så begynne der med det, så det er egentlig ikke så rart at studiene dine gikk litt vest.

Og du ser for deg to selvstendige mennesker sammen. Men, anså / anser du deg selv som selvstendig i denne situasjonen? Hva betyr det for deg å være selvstendig? (Er det å være selvstendig noe mer enn å bare klare å stå opp hver dag og gå på skole/jobb og betale regningene sine?) Og joda, jeg tror nok du definitivt har fått en helt egen og veldig forvridd oppfatning av hva som kan (og bør) forventes av en i et forhold. For det er klart det er normalt å støtte hverandre i et forhold, men dette er jo ikke i nærheten engang av å støtte hverandre.

Og det første du tenker på er ansvar når det gjelder dating, at du er personlig ansvarlig for noen andre sin lykke?

Vel, har du blitt holdt personlig ansvarlig for noen andres lykke? Og så fått beskjed om at du har gjort en litt dårlig jobb noen ganger og blitt kjeftet på gjerne og så kanskje fått beskjed om at du er den som trenger å jobbe med deg selv? Så gi deg dårlig samvittighet kanskje fordi du ikke gjør vedkommende lykkelig nok? Det betyr ingenting at dere ikke er riktige for hverandre eventuelt, fordi du er jo flink og god nok så lenge du bare gjør alt du får beskjed om? Forøvrig, vil du si at du følte deg kuet og kontrollert av denne personen i tillegg oppi det der?

Og medisin er et interessant fag da. Men hvis det er dette du forbinder med dating så er det jo kanskje ikke så dumt å styre unna den slags hvis du ønsker å få gjort noe annet med livet ditt i tillegg. Og det virker jo litt som om du (ubevisst?) egentlig søker deg litt mot vernepleieryrket. Så hvorfor medisin?

Ett siste spørsmål. Du sier jo at dette er over nå og at hun forlot deg og flyttet inn til en annen like etter, men hvis dette ikke hadde skjedd og du fortsatt hadde vært sammen med henne. Og uavhengig av om du hadde noen andre alternativer der og da eller ikke. Hadde du følt at det ville vært din livs største avgjørelse å velge denne personen eller ikke som en partner du ønsker å ha for kanskje resten av ditt liv?

TS

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Gjakmarrja]

 

 

Jeg ble nok mer en støttekontakt enn samboer på et punkt. Hun hadde chattet med han i flere år, så det var kanskje ikke så vanskelig. Han virker som en ok gutt egentlig, kan ikke klandre han. Kanskje hun bare ventet på noe bedre? Studiene mine og hennes gikk litt vest pga. hele situasjonen. Det var nok for det beste egentlig.

 

I fremtiden ser jeg for meg to selvstendige mennesker som er sammen for å få dekket et behov intimitet. Min egen oppfatningen av hva som ventes av en i et forhold har nok blitt litt forvridd pga. eksen min. Det første jeg tenker når noen nevner dating er ansvar. At jeg blir personlig ansvarlig for noen sin lykke. Det er bare teit å tenke sånn. Men det er enklere nå som jeg er mye eldre. Skal studere medisin i seks år nå håper jeg og da blir lite tid til dating håper jeg.

 

 

Du ble mer en støttekontakt enn samboer på ett punkt. Så, det begynte i det små og så ble det lagt mer og mer ansvar over på deg? Og du tenkte aldri at det var noe som helst gale i det? Vanlige mennesker pleier jo å gå på jobb, for å gjøre dette. Ikke gå hjem fra jobb og så begynne der med det, så det er egentlig ikke så rart at studiene dine gikk litt vest.

Og du ser for deg to selvstendige mennesker sammen. Men, anså / anser du deg selv som selvstendig i denne situasjonen? Hva betyr det for deg å være selvstendig? (Er det å være selvstendig noe mer enn å bare klare å stå opp hver dag og gå på skole/jobb og betale regningene sine?) Og joda, jeg tror nok du definitivt har fått en helt egen og veldig forvridd oppfatning av hva som kan (og bør) forventes av en i et forhold. For det er klart det er normalt å støtte hverandre i et forhold, men dette er jo ikke i nærheten engang av å støtte hverandre.

Og det første du tenker på er ansvar når det gjelder dating, at du er personlig ansvarlig for noen andre sin lykke?

Vel, har du blitt holdt personlig ansvarlig for noen andres lykke? Og så fått beskjed om at du har gjort en litt dårlig jobb noen ganger og blitt kjeftet på gjerne og så kanskje fått beskjed om at du er den som trenger å jobbe med deg selv? Så gi deg dårlig samvittighet kanskje fordi du ikke gjør vedkommende lykkelig nok? Det betyr ingenting at dere ikke er riktige for hverandre eventuelt, fordi du er jo flink og god nok så lenge du bare gjør alt du får beskjed om? Forøvrig, vil du si at du følte deg kuet og kontrollert av denne personen i tillegg oppi det der?

 

Og medisin er et interessant fag da. Men hvis det er dette du forbinder med dating så er det jo kanskje ikke så dumt å styre unna den slags hvis du ønsker å få gjort noe annet med livet ditt i tillegg. Og det virker jo litt som om du (ubevisst?) egentlig søker deg litt mot vernepleieryrket. Så hvorfor medisin?

 

Ett siste spørsmål. Du sier jo at dette er over nå og at hun forlot deg og flyttet inn til en annen like etter, men hvis dette ikke hadde skjedd og du fortsatt hadde vært sammen med henne. Og uavhengig av om du hadde noen andre alternativer der og da eller ikke. Hadde du følt at det ville vært din livs største avgjørelse å velge denne personen eller ikke som en partner du ønsker å ha for kanskje resten av ditt liv?

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

 

 

Jeg presset min egen familie ganske langt i å forsøke å hjelpe kjæresten min. Jeg fikk nok en del pekere som jeg kanskje ubevisst ignorerte. Problemene var der fra starten av. Jeg begynte vel egentlig å studere fordi det var det neste logiske skrittet. Det gikk en stund før hun flyttet inn hos den nye samboeren. Hun fikk en voldsom reaksjon i starten på det fysiske forholdet med denne nye mannen. Jeg gav hun den trøsten hun trengte fordi jeg så en ende på det hele. Men på en annen side var jeg redd for at hun skulle ta liv av seg fortsatt.

 

Jeg vil ikke påstå at jeg hadde nok fritid til at det kvalifiserer som å være selvstendig. Hele situasjonen tappet meg for energi. Vi hadde motsatt døgnrytme. Hun var våken på natten, mens jeg var våken på dagen. Bortsett fra i gode perioder. Hele forholdt ble mer som en pliktgreie tror jeg. Jeg var glad i henne og følte at jeg måtte stille opp.

 

Jeg liker å hjelpe folk, medisin virker som et naturlig valg. Medisindrømmen ble ikke trigget av bruddet med eksen, det har alltid lagt i bakhodet. Jeg har bare ikke hatt selvtilliten til å satse på noe slikt. Foreldrene mine sier at jeg har tatt det opp på ungdomskolen allerede, men da var snittet mitt begredelig lavt og medisin var langt over hodet mitt.

 

For min del var det, der og da, ikke et alternativ å bare gå min vei. Det er et veivalg, men ikke nødvendigvis et veivalg hvor jeg er mer lykkelig. Si hvis forholdet hadde holdt med eksen, og jeg bare hadde forblitt i en ufaglært stilling med middelmådig lønn, så ville ikke det nødvendigvis gitt meg mindre livsglede. Hvis hun faktisk elsket meg og vi fikk barn og gjorde vår greie som en liten nystiftet familie med dårlig råd tror jeg at det ville gitt meg like mye i livet som det å studere medisin. Det har bare blitt sånn. Familie er selvsagt ikke utelukket seinere en gang. Jeg forstår hvor mye et sinn kan forandre seg på et tiår.

[AnonymDiskusjon]

Er ikke ute etter å fordele skyld, nei. Jeg mener bare at det kan finnes en forklaring på hvorfor noen blir som nr 2. Hvis den som gjør det slutt ikke lar den andre slippe fri ved å holde dem på gress og i usikkerhet.

 

PS. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvem du er, selv om du er anonym.

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d

[Gjakmarrja]

Er ikke ute etter å fordele skyld, nei. Jeg mener bare at det kan finnes en forklaring på hvorfor noen blir som nr 2. Hvis den som gjør det slutt ikke lar den andre slippe fri ved å holde dem på gress og i usikkerhet.

 

PS. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvem du er, selv om du er anonym.

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d

 

Var den PS siktet til meg eller TS? Haha.

[AnonymDiskusjon]

Jeg presset min egen familie ganske langt i å forsøke å hjelpe kjæresten min. Jeg fikk nok en del pekere som jeg kanskje ubevisst ignorerte. Problemene var der fra starten av. Jeg begynte vel egentlig å studere fordi det var det neste logiske skrittet. Det gikk en stund før hun flyttet inn hos den nye samboeren. Hun fikk en voldsom reaksjon i starten på det fysiske forholdet med denne nye mannen. Jeg gav hun den trøsten hun trengte fordi jeg så en ende på det hele. Men på en annen side var jeg redd for at hun skulle ta liv av seg fortsatt.

 

Jeg vil ikke påstå at jeg hadde nok fritid til at det kvalifiserer som å være selvstendig. Hele situasjonen tappet meg for energi. Vi hadde motsatt døgnrytme. Hun var våken på natten, mens jeg var våken på dagen. Bortsett fra i gode perioder. Hele forholdt ble mer som en pliktgreie tror jeg. Jeg var glad i henne og følte at jeg måtte stille opp.

 

Jeg liker å hjelpe folk, medisin virker som et naturlig valg. Medisindrømmen ble ikke trigget av bruddet med eksen, det har alltid lagt i bakhodet. Jeg har bare ikke hatt selvtilliten til å satse på noe slikt. Foreldrene mine sier at jeg har tatt det opp på ungdomskolen allerede, men da var snittet mitt begredelig lavt og medisin var langt over hodet mitt.

 

For min del var det, der og da, ikke et alternativ å bare gå min vei. Det er et veivalg, men ikke nødvendigvis et veivalg hvor jeg er mer lykkelig. Si hvis forholdet hadde holdt med eksen, og jeg bare hadde forblitt i en ufaglært stilling med middelmådig lønn, så ville ikke det nødvendigvis gitt meg mindre livsglede. Hvis hun faktisk elsket meg og vi fikk barn og gjorde vår greie som en liten nystiftet familie med dårlig råd tror jeg at det ville gitt meg like mye i livet som det å studere medisin. Det har bare blitt sånn. Familie er selvsagt ikke utelukket seinere en gang. Jeg forstår hvor mye et sinn kan forandre seg på et tiår.

 

 

Hmmm. Ja du fikk en del pekere som du ignorerte, problemene var der fra starten av og du presset din egen familie ganske mye etterhvert også. Det høres ut som du har lagt opp til dette fra starten av og da, uten noe genuint ønske for at det skulle gå bra uansett? Eller er du grenseløst naiv?

 

Og er det en viss mengde ledig fritid som gjør en person selvstendig mener du?

Hva med evnen til å klare å ta vare på seg selv og sitte klare grenser for hvor noe blir mer destruktivt enn positivt i følge deg selv kun. Hva med å være såpass løsningsorientert at en ser problemene i stedet for å ignorere dem bare og håpe på at det ordner seg til slutt uavhengig av hva en gjør i forkant..? Du nevnte at du ser for deg to selvstendige mennesker i et forhold, men hvordan kan noen være sikker på at du selv er selvstendig da? Eller stiller du generelt høyere krav enn du selv klarer å levere i håp om at det er en god oppskrift på suksess?

 

Og på måten du svarte på så virker det ikke som du har vært borti noe av det jeg beskrev i forrige innlegg. Så kan du prøve å svare litt på hvorfor - det første du tenker når det vedr et forhold er ansvar - for den andres lykke...?

 

Er ikke ute etter å fordele skyld, nei. Jeg mener bare at det kan finnes en forklaring på hvorfor noen blir som nr 2. Hvis den som gjør det slutt ikke lar den andre slippe fri ved å holde dem på gress og i usikkerhet.

 

PS. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvem du er, selv om du er anonym.

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d

 

Ja vel. Men uansett forklaring på hvordan noen ble nr. 2; er ikke utfallet det samme?

 

Og hvis man føler seg som nr. 2 så kan man når som helst slutte å være det. Og hvis noen gjør det slutt uten å slippe den andre fri - så har dem egentlig ikke gjort det slutt. Dessuten har man alltid muligheten til å gå sin egen vei når som helst. Man er med andre ord ansvarlig for sin egen lykke. Og utsetter man seg for mye som gir mye annet enn lykke, så er det ingen andre enn sin egen feil. Og i min bok - hvis noen ønsker å utsette seg for vonde situasjoner så unner jeg dem å bli lei seg og såret.

 

Hvorfor? Fordi de sitter seg helt bevisst i den situasjonen helt på egenhånd, og det skulle bare mangle at det gir konsekvenser vel. Det er som å stikke hånden inn i en flamme uten å forvente å bli brent. Vel, jeg unner dem å bli brent, og forhåpentligvis, så går det an å lære noe til neste gang.

 

Og PS ja, du tror jeg bryr meg mye om noen gjenkjenner meg? Du vet jo kanskje hvem jeg er men du kjenner meg jo åpenbart ikke. Og det er faktisk ikke så vanskelig å skjønne hvem som svarer i tråden min heller, og jeg har heller ikke noe problem med å utlevere både meg selv og andre i en mye større grad enn jeg har gjort til nå og jeg har holdt meg godt tilbake frem til nå. Det er generelt ikke bare for min del jeg skriver som anonym heller.

 

Var den PS siktet til meg eller TS? Haha.

 

Er du anonym da?

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[AnonymDiskusjon]

Til syvende og sist så er man selvfølgelig ansvarlig for sin egen lykke, men når en person gjør det slutt men likevel fortsetter å ta kontakt selv om den som blir dumpet prøver å ikke holde avstand, så kan man jo begynne å lure på hva personen egentlig vil. Det er å sende miksede signaler. Når vet jeg ikke hvor forelsket du har vært, men er man skikkelig hodestups så tenker man ikke alltid så fornuftig. Da blir det litt søkt å si at man selv er ansvarlig for sin egen lykke og bare kan gå, når motparten står og lokker rett foran deg.

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d

Det skulle stå "prøver å holde avstand".

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d

[AnonymDiskusjon]

Ja, man er til syvende og sist ansvarlig for sin egen lykke, uten noe MEN...

Hvis en har blitt dumpet og synes det er tungt å ha kontakt videre fordi du er så forelsket, så tar man avstand da. Man prøver bare ikke, man gjør det. Og hvis man ikke klarer å gjøre det, så prøver man ikke godt nok heller. Og det er ofte fordi en egentlig ikke har lyst. Og da kan man takke seg selv. Uavhengig av hvilke signaler man får.

Og unnskyldninger kommer aldri til å hjelpe deg i den virkelige verden heller. En må jo bare bli så forelsket en bare ønsker, men det unnskylder faktisk ikke at man da har lov å kaste all fornuft foran bussen og så regne med at verden har forståelse for det.

Det du beskriver nå hørtes litt ut som en klassiker forresten. Virket ikke den personen så gal dere lå sammen gjerne? Vel, de gjør alltid det.

TS

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Yippee]

Lever videre selvfølgelig

[KatrinaS]

Hadde gått ut til et tomt sted eller sittet hjemme, kjederøyket noen pakker og prøvd å komme meg vekk fra den virkelige verden.

Endret 17. juli 2014 av BananKrem

[g@bb@]

Jeg har faktisk aldri blitt dumpet - jeg har selv dumpet de siste 3 + en skilsmisse. (hmm - jeg aner et mønster)

 

Men jeg har hver gang sørget for at jeg har vært veldig tydelig og vist respekt ovenfor den andre personen når jeg har gjort det slutt med dem. Forklart dem rolig hva jeg tenker og nevnt før det skjedde hvordan jeg syns ting lå ann mellom oss. Klart det er kjipt å høre - men syns det er viktigere å være ærlig enn å la dem føle seg ført bak lyset. Så blir de heller sure der og da - men kommer seg fort over det da jeg ikke har prøvd å tråkke dem ned eller ødelagt dem på noe vis.

Traff faktisk på den ene eksen her etter 6 år for 14 dager siden - og hun sa at hun respekterte meg for måten jeg gjorde og sa ting på når jeg gjorde det slutt. Har aldri hørt den før faktiskt - så da regner jeg med at det ikke var den værste måten å gjøre det slutt på.

 

Kan nevne at 1 av de 4 oppførte seg som nr 2 til de grader men det er litt bedre nå.

 

Jeg tror selv av jeg hadde vært nr 1 - bare tenkt : "Ok - hvis du vil dette så skal ikke jeg tvinge deg og du skal få se hva du går glipp av. Prates en annen gang!"

 

Men jeg har kanskje ikke helt erfaringen til å kunne besvare spørsmålet ditt.