Si du skulle bli dumpet en dag, hva gjør du?

[AnonymDiskusjon]

1. Du forstår at selskapet ditt ikke er ønsket lengre. Du respekterer dette og hever deg over det, fordi at du vet at innerst inne så fortjener du bedre og går videre uten å lage noe drama. Og gir vedkommende en mulighet for å innse at du faktisk er bedre enn som du er blitt behandlet. Og gir vedkommende en mulighet til å savne deg også og sådan skaper en minimal sjanse for å finne tilbake en annen gang.

2. Du nekter å akseptere det. Du driter fullstendig i meningene til vedkommende og er egoistisk nok til at du kun tar hensyn til dine egne meninger. Og maser videre i håp om at vedkommende skal ombestemme seg, samtidig som du da bekrefter for vedkommende at det eneste riktige var å bryte seg løs fra deg, siden du bryr deg så lite over hva h*n mener uansett. Du gir deg kanskje aldri. Du ønsker at dere skal snakke sammen fortsatt og være "like gode venner" like etter bruddet og gir aldri vedkommende fred. Du slutter aldri å plage h*n og lager mest mulig drama og faenskap, og får virkelig vist for både vedkommende og resten av verden at det aldri var skjebnens intensjon at dere to skulle møte hverandre i det hele tatt, siden det ble så mye faenskap og så mange tok skade av det i ettertid.

 

 

Og hvis du er en person som finner det mest naturlig å reagere som alternativ 2. Mener du ikke at du bør advare dem du blir sammen med i begynnelsen da om at du er en sånn person? Og i noen tilfeller, bør du selv advares da, hvis du gjør det du normalt sett finner naturlig for deg å gjøre så kommer du definitivt til å gå på en større smell enn du noensinne har gått på før. Og hvordan hadde du selv ønsket å bli behandlet, hvis du var dum og uheldig nok til å rote deg borti en sånn person?


Kjør debatt.

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Kakeshoma]

Høres i hvert fall ikke ut som at du vært utsatt for nr 2...

 

Hadde nok valgt alternativ 1. Høres kooooz ut.

[Skipstrixy]

jeg pleier heller å tenke "ditt tap...!" Så er jeg frustrert i en ukes tid, før jeg spørr meg selv hvorfor i faen jeg er frustrert på grunn av dette. Så hever jeg meg over det, og finner ut at det ikke er så verst å være alene heller.

 

 

..... Og skulle man likevel være som person nummer 2.... Så er man vel ikke heeelt ved sine fulle fem om man advarer om dette? "Jeg elsker deg jenta mi... DU, forresten! Om du skulle finne på å dumpe meg en dag så må du bare vite at .............................................. "

 

genistrek.

 

 

Jeg tror heller ikke at det finnet et fasit-svar på scenarioene dine her. Alle situasjoner og forhold er forskjellige.

 

Situasjon nummer 1 er vel en drøm for dem fleste. I de aller fleste tilfeller ender et forhold med at en eller begge parter blir dypt såret, og lei seg. Selv om dette ikke varer evig er det vanskelig der og da. Dette kan igjen føre til at det blir sagt og gjort ting som man angrer dypt på senere...

 

Jeg kan nevne et eksempel fra mit eget liv:

 

Jeg datet en jente for en del år siden. Alt gikk veldig bra med oss helt til hun plutselig en dag bestemte seg for å bryte all kontakt med meg, uten noen forklaring. Hun taotalt ignorerte meg, helt uten grunn, og jeg hørte aldri noe mer fra henne.

 

Jeg ble selvfølgelig utrolig frustrert, siden jeg mente at hun behandlet meg som en jævla dritt, og at hun ikke en gang orket å forklare meg hvorfor. Hun gav meg aldri en skikkelig forklaring, og reaksjonen min på dette lignet nok en del på nummer 2.

 

Nytt eksempel:

 

Jeg datet en jente, og begge likte hverandre. Etter hvert fant hun ut at det ikke var riktig for henne. Og hun konfronterte meg med dette på en skikkelig måte. Først var jeg ganske skuffa, men jeg forsto ganske raskt verdien av det hun gjorde. Siden hun var så ærlig mot meg, endte det opp med at vi i dag er bestevenner.

 

Med andre ord. Forskjellige situasjoner, forskjellige reaksjoner og også handlinger. Jeg var samme personen med begge disse jentene. Men i stor grad påvirket deres handlinger, mine handlinger.

Edit: dobbelpost

Endret 7. juli 2014 av Tvillingsjel

[AnonymDiskusjon]

Selv har jeg mye forskjellig erfaring, men har vært borti noen som er som alternativ 1 ja. Har vært borti annet som har lignet mye på alternativ 2 også. Så jeg har vel allerede en helt kurant erfaring fra begge sidene av saken, men har nok opplevd mest fra gråsonen i midten tror jeg.

 

Og takk for svar dere.

 

Skiptrixy, er det enten eller med deg da? Enten blir dere bestevenner eller så blir du som alternativ 2? Det med å prate sammen og forklare hvorfor er jo naturligvis kjekt og kjipt når folk ikke gidder, men som regel blir ikke ekser bestevenner akkurat og den ene pleier som regel å føle seg ferdig med personen og det samholdet før den andre. Men noen ganger kommer dette samtidig og da. Så hva da, når begge ikke ønsker det samme etter bruddet? Da kan det vel være på tide med hevnaksjoner, fordi egoet sitt føler seg ufortjent behandlet, så da må man bare demonstrere egne verdier og vise sitt egentlig jeg, og grunnlaget for hvorfor en burde ha blitt behandlet bedre evt?

 

Og klarer du ikke å styre deg i det hele tatt og reagerer blindt etter hvordan du blir behandlet da? Hva ligger du da egentlig i å "heve deg over" noe eller noen, ved å være det som kalles the bigger man?

 

Eller, hvor lavt er det vanligvis ønskelig å synke da? Litt kan jo gjøres for moro skyld også naturligvis, men finnes det noen selvrespekt som sitter noen normale grenser, som tar mest hensyn til seg selv kun?

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[AnonymDiskusjon]

..... Og skulle man likevel være som person nummer 2.... Så er man vel ikke heeelt ved sine fulle fem om man advarer om dette? "Jeg elsker deg jenta mi... DU, forresten! Om du skulle finne på å dumpe meg en dag så må du bare vite at .............................................. "

 

genistrek.

Med dette, mener du en person er mer ved sine fulle fem hvis personen f.eks har sendt en eks på krisehjem men så lyver mest mulig for å skjule det for den neste? For jeg mener at man absolutt er ved sine fulle fem (oppegående og reflektert?) hvis en advarer om en noe negativ fortid ift. eksene sine. Da viser en i det minste at en innser at det er noe gikk gale og en er kanskje litt vel emosjonelt styrt og påvirket uten å klare å kontrollere seg selv.

 

Hvis en derimot har en historie av å reagere ved å være alternativ 2 tidligere uten å nevne noe eller å advare om dette til neste, så mener jeg at man er alt annet enn ved sine fulle fem. For da tror man at sånt er ok nok til at det kan passere (så lenge færrest mulig får vite om det) og like gjerne kan fortsettes med. Noe som absolutt ikke vitner til at en person er ved sine fulle fem i det hele tatt.

 

Og er man ikke det, så synes ihvertfall jeg at den neste definitivt er uskyldig nok på det tidspunktet til at de fortjener en advarsel.

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Skipstrixy]

Selv har jeg mye forskjellig erfaring, men har vært borti noen som er som alternativ 1 ja. Har vært borti annet som har lignet mye på alternativ 2 også. Så jeg har vel allerede en helt kurant erfaring fra begge sidene av saken, men har nok opplevd mest fra gråsonen i midten tror jeg.

 

Og takk for svar dere.

 

Skiptrixy, er det enten eller med deg da? Enten blir dere bestevenner eller så blir du som alternativ 2? Det med å prate sammen og forklare hvorfor er jo naturligvis kjekt og kjipt når folk ikke gidder, men som regel blir ikke ekser bestevenner akkurat og den ene pleier som regel å føle seg ferdig med personen og det samholdet før den andre. Men noen ganger kommer dette samtidig og da. Så hva da, når begge ikke ønsker det samme etter bruddet? Da kan det vel være på tide med hevnaksjoner, fordi egoet sitt føler seg ufortjent behandlet, så da må man bare demonstrere egne verdier og vise sitt egentlig jeg, og grunnlaget for hvorfor en burde ha blitt behandlet bedre evt?

 

Og klarer du ikke å styre deg i det hele tatt og reagerer blindt etter hvordan du blir behandlet da? Hva ligger du da egentlig i å "heve deg over" noe eller noen, ved å være det som kalles the bigger man?

 

Eller, hvor lavt er det vanligvis ønskelig å synke da? Litt kan jo gjøres for moro skyld også naturligvis, men finnes det noen selvrespekt som sitter noen normale grenser, som tar mest hensyn til seg selv kun?

 

 

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

 

Huff, det ble litt vel mange spørsmål sent på kveld.

 

Som jeg sa, det er avhengig av situasjoner og personer. Handlingen man gjør i en situasjon trenger nødvendig vis ikke være den samme i en annen.

 

Jeg ønsker forøvrig ikke å svare videre på spørsmålene dine, og utdype mine tanker rundt dette, av hensyn til meg selv.

 

Men det virker som om du har langt flere tanker rundt dette enn hva jeg har. Og la meg si at det du skriver ikke er representativt for meg på noen måte

Endret 5. juli 2014 av Skipstrixy

[AnonymDiskusjon]

Oida. Det var jo ikke meningen. Men hvis du virkelig er en som kan bli som alternativ 2 så virker det jo som du har potensialet til å bli ganske intens. Og da blir jo jeg nysgjerrig for ikke mange mennesker er det på dette området nødvendigvis. Og jeg kan vel bli litt intens jeg og men på helt andre måter og da blir det vel en del tanker og noen spørsmål av det. Og joda, det meste er jo situasjonsavhengig og slikt, men du blir behandlet på ett vis og så reagerer du på det, men stopper det der da som regel? Da kommer det vel vanligvis andre reaksjoner igjen på dine handlinger? Every action har jo en reaction. Og som nevnt, så har jeg en del erfaring rundt dette og har opplevd det meste føler jeg i blant, og da blir det jo naturligvis en del tanker rundt dette og.

 

Og jeg prøver ikke å representere deg på noen måter(?), jeg spør bare av nysgjerrighet. Og hvis du synes at dette var langt flere tanker om dette enn det du hadde, så ligger du ikke lista så veldig høyt vel?

 

Vel. Anywho.. Så ønsker jeg å dra dette tilbake til det jeg ønsket denne tråden skulle handle om nå.

 

Fortjener ikke mennesker en aldri så liten advarsel, hvis en skulle vurdere å sitte seg i en posisjon hvor en kan utsatt for mye dritt?

 

F.eks "Jeg elsker deg jenta mi... DU, forresten! Om du skulle finne på å dumpe meg en dag og ikke ønsker å være mi jente lengre så kommer jeg til å takle det dårlig og kommer sannsynligvis å ta det utover deg. Det er bare slik jeg er og det trenger ikke å ha noe med deg å gjøre, men jeg kommer nok til å gjøre det personlig og skylde på deg likevel og mene at det er din feil og at du er årsaken til at jeg handler sånn."

 

(Og nå mener jeg fortsatt ikke at dette er deg Skiptrixy så ikke innbill deg noe, det er bare som en hypotetisk situasjon og ting å si.)

 

Fortjener ikke mennesker generelt ærlighet og få et valg da, om dette er en situasjon de ønsker å sitte seg i..?

 

I likhet med at hvis man møter noen som kommer fra et brudd, er det ikke greit å vite litt om hvordan tilstand de er i og hva de kommer fra? Fortjener ikke da de fleste ærlighet og informasjon, selv om det skulle være litt tungt å prate om evt?

 

Det trenger jo selvsagt ikke være med en gang, men etterhvert som det eventuelt blir mer seriøst...?

 

Sitter pris på alle mulige svar forøvrig fra alle som har noen tanker eller to om temaet.

 

 

TS

 

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Gjest Slettet+981234789]

dessvverre så har jeg gjort nr.2 ett par ganger. men har fått erfaring og lært av mine feil, gjør nå nr.1

[AnonymDiskusjon]

NIrD, interessant. Hvordan og hva lærte du? Hva var det som skjedde?

 

Ellers, hva tenker dere om bitre mennesker som ofte prater en del om at eksen fortjener å bli straffet for noe? Og ofte er det jo mest det at eksen dumpet og forlot dem da, men de ligger jo alltid til flere grunner og da for å ikke virke smålig.

 

Og hva ligger det egentlig i dette med å la mennesker få slippe billig unna?

 

De (aller fleste) har jo såret noen selvfølgelig, men sårede følelser er ikke en god nok unnskyldning for å gjøre hva som helst vel. Og hvis det er, så er det vel ganske mange som fortjener en heftig payback, og mye mer enn dem selv tror de fortjener. Men det er jo ofte da det går galt og det blir sårt er det ikke, når dem selv mener at de fortjente og fortjener bedre? Og så demonstrerer dette i praksis i ettertid, hvor det noen ganger innebærer litt vold? Og da spesielt, hvis det også var vold involvert i det forholdet.

 

Vold.. Det er en ufin ting egentlig og veldig effektiv, men det er ganske begrenset for hvor mye bra det fører med seg. Og når det er først er involvert i et parforhold så finner det aldri veien ut igjen og ting blir aldri de samme igjen. Og for noen blir det vanskelig å sitte hardt mot hardt da, men hva er da egentlig det mest optimale å svare vold med..?

 

Og hvordan er mulig i sånne situasjoner å heve seg over noe? Å være the bigger man og ikke ta hevn, men derimot å faktisk la de få slippe billig unna med det. Hvis det er det dem ønsker da naturligvis, å få slippe unna.

 

Hvordan erfaringer har dere generelt med ekser, noen som noen gang har vært borti en ryddig brudd?

 

TS

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Gjest Slettet+981234789]

fordi det kommer ingenting godt ut av nr.2

 

hvis h*un ikke vil være sammen med deg, så er det ikke noe poeng å bruke krefter på å ta hevn eller mase høl i hue på noen.

[Gjakmarrja]

Jeg ble litt nr2 når jeg fant ut at eksen min neesten var utro. Du vet, ligger med en ny samme uke som det blir slutt. Han er nå den nye samboeren. Hun var ikke fysisk utro. Jeg burde vel ha sett tegningen når den nye mannen kastet ut sin samboer for å rydde plass til en ny en. Poenget er at eksen min slet psykisk, jeg hadde fullmakt for henne på NAV og jeg snakket med saksbehandleren på vegne av henne. Du skjønner tegningen. Jeg følte at jeg gav alt jeg kunne og det gjorde derfor ekstra vondt. Hun kunne ikke komme seg på butikken eller på forelesning, men hjem til en annen mann kom hun seg. Det er fire år siden. Bitterheten er fortsatt der. Det skal sies at oppi alt dette klarte hun å formidle anger som jeg oppfattet som oppriktig. Hvem vet, hvis det forholdet hindret at hun tok livet sitt når det stod på som verst, så var det kanskje verdt det.

 

Det har virkelig preget meg. Det er rart å følge partneren til psykolog, for å så måtte oppsøke psykolog pga. den samme jenten. Når behovet for intimitet og nærhet overgår bitterheten skal jeg date igjen. Er ikke der enda.

Endret 9. juli 2014 av Gjakmarrja

[anonympappkasse]

Hadde stappa henne i bagasjerommet og kjørt utenfor en bro, mest sannsynlig. What else

[Lady_A]

Hmm.. veldig vanskelig å svare på noe slikt da alle forhold, mennesker og ikke minst situasjoner er forskjellige.

[AnonymDiskusjon]

NiRD, å ta hevn kan være ganske smart noen ganger det. Andre ganger kan det være mindre smart å gjøre noe og ingen situasjon er vel lik. Dømmekraft generelt er jo også en noe individuell greie så reaksjonsmønsteret når det oppstår sårede følelser og sjalusi f.eks kan jo noen ganger være vanskelig å forutse på forhånd hos noen. Noen ganger kan man se det på lang avstand og da, men det forandrer jo ikke realiteten likevel. Hva som vil skje altså, etter et brudd.

Gjakmarrja, Nei, jeg skjønner ikke tegningen, og det vil jeg nok kanskje aldri gjøre heller. Var du en kjæreste eller en støttekontakt for henne? Jeg kan forstå at det kan være nødvendig å få hjelp når en sliter psykisk nok, men hvorfor var det du som gjorde dette? Og siden hun klarte å komme seg hjem til en annen mann, men ikke var i stand til å gjøre noe av det du gjorde for henne, kan det være at du undervurderte hun litt, samtidig som hun bare spilte med og så det som positivt og koselig at du kunne gjøre det for henne, så slapp henne?

Og helt seriøst, hvordan dynamikk er det du egentlig ser for deg helst i et parforhold?

 

Og det var en veldig kjip historie du hadde hørtes det ut som. En psykolog kan dog være greit å besøke i blant ja. Kan tippe på at noen ganger når man er først er begynt å gå, så går det ikke lang tid før en angrer litt på at en ikke oppsøkte en tidligere. Og det er vel ikke noen hensikt å begynne å date når en fortsatt er bitter og fortsatt sliter med å la spilt melk være nettopp det det er. Hvordan er hverdagen når du ikke dater egentlig? Sitter hjemme hver dag og diskuterer med spesielt utvalgte på kvinnelige og menneskelige fora bare? Neida, men for nysgjerrighetens skyld, gjør du noe spesielt for å bli mindre bitter, annet enn å bare gå til en psykolog?

Uansett, frem til du føler behov for intimitet og nærhet som du kaller det, så håper jeg du får en superduperkoselig periode og at når du blir gammel og grå så vil du se tilbake på årene dine med et smil. Og jeg håper at hele veien du er på gir deg masse godt.

 

anonympappkasse, jeg tviler faktisk ikke på at du kunne ha gjort noe sånt. Du må jo gjerne spøke med det, men jeg spøker ikke.

 

Lady_A, joda, alle er selvsagt forskjellig. LIkevel er et samlivsbrudd noe alle må gå gjennom og reaksjonene er svært ofte veldig like hverandre. Selv om menneskene ikke er og selv om enkelte unntak reagerer svært uvanlig og lite produktivt.

TS

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[Gjest Slettet+981234789]

nei hevn er aldri bra, det er lavmål. å være kjip mot noen fordi de ikke vil være med deg er det ikke noe poeng i, man bare ender opp med å hate hverandre egentlig uten grunn.

[Chillin123]

Hadde vell brukt første mulighet jeg hadde til å drikki meg drita.

 

Neida, hadde vell bare sagt "Hade bra" og gått videre. Ser ikke helt vitsen ved å gråte over spilt melk, når det er flere tusen andre.

[AnonymDiskusjon]

Hvis jeg noen gang hadde blitt dumpa (lite sannsynlig), så hadde jeg tenkt: "det er ikke hennes skyld at hun ikke vil være med meg, hun kan ikke noe for at hun ikke vil det, er ikke som om at hun med vilje ikke liker meg lenger", og slått meg til ro med det..... folk og følelser forandrer seg, man må ikke reagere så kraftig hele tiden.... jeg er sjokkert over folks manglende evne til å reflektere over egen og partners situasjon, mesteparten av folk i dag er ekstremt egosentriske og vanskelige mennesker å forholde seg til i alle sammenhenger.

Anonymous poster hash: 5e701...caa

[AnonymDiskusjon]

NiRD, selvsagt kan hevn være bra. Det spørs jo på årsaken for hvorfor man tar hevn..

Chilling123, ja, du sier jo noe der. Hva er vitsen med å gråte over spilt melk når det finnes tusen andre.

Først og fremst, så er det jo ofte slik med intense ekser at de ikke "klarer å se for seg livet sitt uten vedkommende", og hva da, når denne illusjonen aldri sprekker og personen aldri klarer å akseptere noe annet? For all del, en illusjon om kjærlighet kan være fint, men sitter en alene med den så blir det jo ganske meningsløst og destruktivt.

Eller bedre, siden det er tusen andre fisker der ute, er det jo relativt vanlig at noen blir forlatt for å heller være med noen andre. Og hvordan føles det mon tro? Og hva bør en si til seg selv? Hva med: "Åh, hvi h*n aldri fant ut hvor dårlig vi har det sammen bare ved å ikke tenke på at det finnes noen andre der ute, så kunne jo h*n ha vært lykkelig med meg? Dvs, jeg kunne da ha fortsatt med å lure vedkommende til å tro at h*n var lykkelig?"

Anonym, jeg er stort sett enig i hva du sier her. Følelser kan man selvsagt ikke kontrollere og man bør selvsagt ta hensyn til sine egne foran andres. Og følelser forandrer seg jo, men mennesker forandrer seg sjeldent. Forøvrig, har du noen ganger fått oppleve skikkelig hvordan det er når noen klikker.... på deg? Og du må gjerne være så sjokkert du bare ønsker over andre mennesker, men det betyr jo ikke at andre mennesker er like sjokkerte nødvendigvis over nøyaktig de samme faktaene. Og hvor går grensene for hva en ekstremt desperat person vil gjøre tror du? Og har man sett og opplevd mye dritt før, så blir man ikke like overrasket når man får oppleve det igjen. Man er som regel bare bedre forberedt da.

Dessuten, så er jo hovedproblemet med slitsomme ekser at de sliter med å forstå at det er sannsynlig eller at det finnes muligheter for å bli dumpet (både før og etter bruddet). De klarer det vel bare ikke og gjør derfor alt for å unngå at det virkelig skal skje.

Ganske tragisk da, ikke sant?


Ts

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

[AnonymDiskusjon]

 

Anonym, jeg er stort sett enig i hva du sier her. Følelser kan man selvsagt ikke kontrollere og man bør selvsagt ta hensyn til sine egne foran andres. Og følelser forandrer seg jo, men mennesker forandrer seg sjeldent. Forøvrig, har du noen ganger fått oppleve skikkelig hvordan det er når noen klikker.... på deg? Og du må gjerne være så sjokkert du bare ønsker over andre mennesker, men det betyr jo ikke at andre mennesker er like sjokkerte nødvendigvis over nøyaktig de samme faktaene. Og hvor går grensene for hva en ekstremt desperat person vil gjøre tror du? Og har man sett og opplevd mye dritt før, så blir man ikke like overrasket når man får oppleve det igjen. Man er som regel bare bedre forberedt da.

 

Dessuten, så er jo hovedproblemet med slitsomme ekser at de sliter med å forstå at det er sannsynlig eller at det finnes muligheter for å bli dumpet (både før og etter bruddet). De klarer det vel bare ikke og gjør derfor alt for å unngå at det virkelig skal skje.

 

Ganske tragisk da, ikke sant?

 

 

Ts

 

 

Anonymous poster hash: b59c8...8f0

 

Ja det er det, opplever ofte at kjærestene jeg har dumpet har angret på ting dem har gjort, dem leter etter grunner, klarer ikke å fatte at jeg ikke vil ha dem lengere ved min side, når jeg sier det så sier dem bare "slutt! ikke si sånn" osv.... jeg finner dette merkelig.

Jeg er alltid 100% dønn ærlig og veldig tydelig i mine brudd, man skal ikke leke med folks følelser ved å gi falsk håp osv....

 

Anonymous poster hash: 5e701...caa

[AnonymDiskusjon]

Jeg har sjelden blitt dumpet, og sjelden blitt hodestups forelsket. Jeg har vært nr 2 én gang, og aldri mer. Fyren ødelagte meg totalt. En ting skal sies, jeg skal ikke ha skylden alene for at jeg ble som nr 2. Han ville ikke ha et forhold, men sa at han fremdeles hadde følelser. Hvordan skal man tolke det? Gjør et clean break, sier nå bare jeg. Ikke hold folk på gress.

 

Anonymous poster hash: 96b52...a6d