Kutte kontakt med mor

[AnonymDiskusjon]

Hei. Wall of text incoming.

Vet egentlig ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men har en del problemer med min mor. Jeg vurderer å kutte kontakten med hun. Har egentlig hatt et ganske godt forhold til henne gjennom oppveksten, men jo eldre jeg ble jo værre ble forholdet.

Jeg er nå snart 22 år og føler jeg har fått nok. Er så ekstremt lei av alt hun har å si at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Hver eneste gang jeg snakker med hun blir jeg så sint og irritert at jeg enten går hjem eller legger på i telefonen. Jeg føler at for hun er alt jeg gjør feil. Jeg tar feil utdannelse, går på feil skole, er sammen med feil jente, har feile interesser, feil jobb, ABSOLUTT ALT.

Det klikker for meg snart, jeg klarer ikke ha det slik som dette lengre. Hun har villet jeg skal bli ingeniør så lenge jeg kan huske, og på VGS tok jeg alle fagene jeg måtte ha for å komme inn på ingeniørlinjen, men på 3 året sa jeg nok var nok og ga rett og slett faen, og besto eksamen så vidt. Jeg ville ikke bli ingeniør, og det fikk hun bare leve med. Det ble et jævla leven når jeg sa jeg skulle begynne på BI og studere økonomi, hvorfor skulle jeg gå på en skole som var så dyr istedenfor en gratis skole? Den eneste som faktisk var giret for at jeg skulle gå der var min svoger. Han hadde selv gått der og gledet seg nesten til jeg skulle begynne. Mamma hatet at jeg valgte å gå der, og tror fortsatt hun er rimelig irritert over at jeg går der.

Har vært sammen med kjæresten min siden jeg var 18, og i begynnelsen gikk hun ikke på skole og jobbet ikke. Mamma var absolutt ikke glad for dette og til høsten samme år vi var blitt sammen presset hun damen til å begynne på skole. Hun hadde egentlig tenkt å vente et år (hun var syk) men pga presset fra mamma ga hun etter og kom inn på skole, noe som ikke funket og hun droppet ut igjen ganske raskt. Hun har alltid hatt et ganske problematisk forhold til min mor, men for en liten stund siden ringte hun mamma og sa alt hun hadde på hjertet og etter det virker det som det har blitt litt bedre. Mamma sa blant annet at det ikke var viktig om du gikk på skole eller hvilken jobb du har, noe som jeg vet bare er bullshit. Hun har alltid presset meg på at det er kjempeviktig at jeg får en jævlig bra utdannelse og får meg en bra jobb og blabla. Ja dette er nok vanlig, at foreldre vil at barna skal ha god utdannelse osv, men i mitt tilfelle var det ekstremt. Jeg skulle utdanne meg som det HUN ville jeg skulle bli.

Jeg kunne også bare glemme å ta et friår etter VGS, så begynte rett på økonomi linjen. Jeg var egentlig ikke klar for det og karakterene ble deretter, og etter 2 år nå har jeg bestemt meg for å ta pause i 1 år. Hun var heller ikke spesielt glad for dette, men er mitt liv og jeg gjorde slik jeg ville.

Den største interessen min er klart å spille PC, og dette er også noe hun klager på KONSTANT. Når jeg var mindre kunne hun kontrollere litt mer hvor mye jeg spilte, men det kan hun så klart ikke nå. Min bror har også alltid spilt mye, og gjør det fortsatt, men med han virker det som om det aldri har vært noe problem. Han er utdannet ingeniør, A i snitt, og virker som om han er mammas favoritt siden han er så "velykket", så han kan bruke tiden sin på hva han vil. Men hun maser konstant om spillingen min, som om det er det eneste jeg gjør. Hun vet da vel faen ikke hvor mye jeg spiller, jeg bor for meg selv. Ja jeg spiller en del, men bruker også tid på samboeren min og venner. Å spille er vel en helt normal hobby jeg må få bruke tiden min på hvis jeg vil.

Jeg var veldig mye syk når jeg var mindre, og på grunn av dette hadde jeg ikke matlyst. Hun lagde derfor "god" mat til meg hver dag (pizza, taco, lasagne, hamburger, o.l), slik at jeg hvert fall skulle spise noe. Dette førte til at jeg ble ekstremt kresen, aldri møtt noen som er så kresen som jeg er/var. Det har bedret som de par siste årene, men jeg er fortsatt ganske kresen.

Dette er noe hun også maser om konstant, hva jeg må spise, hvor mye jeg må spise, når jeg må spise, osv. For rundt en uke siden fant jeg et par ark i trappen hvor jeg bor når jeg sto opp, og der hadde hun faen meg sneket seg inn og lagt igjen et kosthold hun hadde satt opp til meg. Hva faen?

Jeg klarer å ta vare på meg selv, ja jeg veier kanskje litt for lite og spiser litt for usunt, men jeg prøver å fikse det og hun trenger faen ikke blande seg. Hun sier hun ligger våken om natten og bekymrer seg over meg, er dette normalt liksom? Jeg er ikke syk, hun trenger ikke bekymre seg som om jeg var alvorlig syk.

Det aller største problemet vil jeg si er at jeg har "studielån" hos foreldrene mine. Dette ligger på rundt 150 tusen, og jeg angrer på at jeg lånte hos de. Jeg angrer så mye at jeg ikke kan beskrive det. Har flere ganger vurdert å prøve å gå i banken å prøve å få meg lån der bare så jeg slipper å ha lån hos foreldrene mine. Har faen gått så langt at jeg har begynt å kjøpe skrapelodd bare for sjangsen å bli kvitt det jævla lånet. Når jeg skulle begynne å studere ville jeg ta studielån for å betale for skolen, men de sa jeg var helt idiot hvis jeg gjorde det istedenfor å låne hos de. Kunne låne rentefritt hos de, og jada det hørtes fint ut det, men visste egentlig at det kom til å bli problemer. Jeg sa klart i fra at jeg ikke kom til å betale ned på lånet mens jeg studerte, jeg bodde for meg selv, må betale regninger, har bil og andre utgifter. Or dessuten er det vel ingen andre studenter som betaler ned studielånet sitt mens de studerer. Dette gikk de med på der og da, men det ikke ikke mange månedene før mamma spurte når jeg skulle begynne å betale tilbake.

Dette resulterte da i en enorm krangel, og det hender fortsatt av og til at hun nevner at jeg må begynne å betale snart. Det er ikke sånn at de trenger disse pengene så fort som mulig. De har betalt ned alt av lån de har og lever ganske bra, er en grunn til at de har råd til å låne meg så mye penger.

For meg virker det som om de er redd for at jeg ikke skal betale tilbake. Jeg kommer liksom ikke til å klare å betale de, jeg kommer ikke til å bli ferdig utdannet, kommer til å jobbe i en dagligvare butikk resten av livet.

Dette er ikke noe de har sagt, men for meg virker det som om det er slik de (eller mest mamma egentlig) føler det, og det er jævlig skuffende for meg. Jeg blir rett og slett lei meg. Broren min jobber som ingeniør og hadde A i snitt, han er den av barna som har den beste jobben og tjener best, men likevel valgte foreldrene mine å kjøpe leilighet sammen med han, bare fordi han nektet å leie.

De låner han så ekstremt mye mer enn meg, men de nevner det ALDRI for han, fordi han kommer jo uansett til å ha råd til å betale de tilbake. Han er jo så flink. Det han de kjøpte leilighet sammen med han gjorde både meg og søsteren min rimelig forbanna. Søsteren min fikk absolutt ingen økonomisk hjelp når hun valgte å flytte ut, og hun hadde en kjempestor krangel med foreldrene mine.

Jeg valgte å ikke si noe bare fordi jeg ikke orket å krangle mer.

De siste 2 årene eller så, har jeg virkelig hatet familiebesøk. Hvert eneste familiebesøk har mamma begynt å mase om disse tingene, foran hele familien. Jeg blir så forbanna at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vil ikke sitte å krangle foran hele familien heller så jeg sitter heller bare der å tar i mot alt hun sier til meg.

Ja kan kanskje virke som om min mor bare er bekymret for meg, men et sted går grensen. Hun har ene og alene klart å ødelegge forholdet vårt totalt. Jeg har et godt forhold til min søster og kan snakke med hun om det meste av dette, og hun forstår meg kjempegodt. Hun har selv sagt at hun er litt bekymret for meg, men hun vil ikke mase om alt slik som mamma gjør fordi hun er redd for å ødelegge forholdet våres. Hun har også sagt at hun kan se jeg ikke har det bra på grunn av alt dette, og hun legger spesielt merke til det i familiebesøk.

Jeg har gruet meg til alle familiebesøk, men jeg må jo gå i bursdager, jul, osv. Men med en gang jeg kommer i et besøk ser jeg på klokken og begynner å telle ned tid til jeg har vært der "lenge nok" slik at jeg kan gå igjen. Et familiebesøk skal ikke være slik...

Jeg har flere ganger prøvd å si i fra om at nok er nok, jeg vil ikke høre mer om noen av disse tingene, hun trenger ikke mase om alt dette, jeg klarer å ta vare på meg selv. Men det ender stort sett i en stor krangel. Jeg har et voldsomt temperement og kan bli fort sur, men det har også hun. Min far forstår meg mye bedre og han kan jeg faktisk snakke normalt med, uten å krangle eller å bli sur. Problemet er at han tørr ikke si i fra til mamma, for da blir hun sur og da krangler de. En gang vi kranglet sa hun hun ikke kunne forstå hvem jeg hadde arvet dette temperementet av, og jeg måtte nesten bare le. Hun har null selvinnsikt. Min søster har også kranglet en god del med henne, og hun sier veldig mye "feile ting" og/eller sier ting på HELT feil måte. Hun har gått så langt som å si at mamma burde gå på kurs for å lære seg hvordan hun skulle legge ting frem når hun snakker med folk, endte med at hun ble rimelig forbanna og fornærmet...

Jeg vurdere sterkt å bare kutte kontakten med mamma helt. Jeg tenker konstant på alt dette og det ødelegger hverdagen min. Det eneste jeg får i fra hun er negativitet, på alt jeg gjør. Aldri kan jeg gjøre noe rett i hennes øyne, og aldri er noe godt nok.

Det som bekymrer meg mest hvis jeg gjør dette, er at jeg skal miste kontakt med andre familiemedlemmer. Jeg vil ikke miste kontakt med søsken, besteforeldre, tanter og onkler. Familiebesøk hadde også blitt veldig rart.

Er sikkert så mye mer jeg kunne skrevet, men stopper her for nå.

Anonymous poster hash: 9f368...96a

Anonymous poster hash: 9f368...96a

[vidor]

Hadde aldri tolerert et slikt forhold og hadde nok kuttet kontakten for lenge siden. Din mor har nok sterke trekk av narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det er forskjell på å være en støtte og å komplett overstyre noens liv og frata noen egne valg. Da mangler man grenser og du blir reaktiv fordi du ikke får fullført din separerings og individualiseringsfase som gjør deg selvstendig. Hun viser et sykelig kontrollbehov som hun enten må lære seg å regulere eller som hun må ta konsekvensen av i form at du ekskluderer henne. Det er en tøff avgjørelse å ta, men det er siste utvei når alt annet har feilet. Ikke ødelegg deg selv i den tro at du når inn. All erfaringen din tilsier at det ikke går. Om ikke hun er villig til å gå i terapi for dette er det hennes problem. Det er sikkert lurt for deg også å få bearbeidet det du har vært igjennom.

 

Du kan godt arrangere samvær med de andre i familien. Når andre har forståelse for valgene dine og vet hvordan hun er som person vil nok de fleste støtte deg.

Endret 5. juli 2014 av vidor

[Lackadaisical]

Hvorfor tok du studielån hos dem når 40 % blir gjort om til stipend av lånet fra lånekassen etter at du har fått graden din?

 

Ja, er bare å ta seg sammen og kutte henne ut hvis alt hun gjør er å tære deg ned. Penger, utdanning og hele pakka er ikke nødvendig for å være glad. Ikke noe galt i å jobbe hele livet bak kassa, hvis det er noe du altså trives med. Hvis du vil ha mer penger så får du bare ta deg sammen og fullføre utdanningen din.

Endret 5. juli 2014 av Lackadaisical

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Tok studielån hos de siden det er rentefritt, og det har bare vært for å betale semesteravgiften og et par andre småting. Har ikke trengt fullt studielån siden jeg har jobbet en god del, men har fortsatt hatt borteboerstipend, hvis dette ga mening.

 

Trives i jobben jeg har nå men kunne nok ikke tenkt meg å jobbe her resten av livet. Kommer til å fullføre graden min uansett, bruker bare et år lenger enn nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 9f368...96a

 

Anonymous poster hash: 9f368...96a

[Dufen]

Du har bare en mor....

[Budeia]

Det er vanskelig å protestere mot din mor midt i et familieselskap, foran alle deltagerne. Men dette er kanskje noe du burde gjøre som et siste forsøk, før du bryter kontakten helt.

Hvis du roper til henne at du ikke vil bli kritisert hele kvelden foran alle sammen, og du ser helt fortvilet ut og løper ut av selskapet og hjem, da vil det kanskje bli bedre i neste selskap.

Om ikke, har du iallfall prøvd. Og det vil være mer ventet for omgivelsene dersom du må bryte kontakten.

 

Man skal jo respektere foreldrene og alt dette, men noen foreldrene kan oppføre seg som de rene monstre. Fram til ca. 1900 var det visst slik at faren i huset hadde siste ordet i alt. Det var ikke slik at det fantes underdanige menn som ble kontrollert av kvinner.

Det er jo ikke sikkert det alltid fungerte så godt, men det er interessant å tenke på dersom man har en kontrollerende og dominerende kvinne i familien, som alle mennene er redde for.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Tok studielån hos de siden det er rentefritt, og det har bare vært for å betale semesteravgiften og et par andre småting. Har ikke trengt fullt studielån siden jeg har jobbet en god del, men har fortsatt hatt borteboerstipend, hvis dette ga mening.

 

Trives i jobben jeg har nå men kunne nok ikke tenkt meg å jobbe her resten av livet. Kommer til å fullføre graden min uansett, bruker bare et år lenger enn nødvendig.

 

Anonymous poster hash: 9f368...96a

 

Anonymous poster hash: 9f368...96a

sikker på at du burde studere økonomi egentlig? på hvilken måte er 40% stipend noen gang dårligere enn 10-15 år med 2.2% rente?

 

Sett deg i din mors situasjon, hun vil at du skal få et trygt liv, du velger å gå på en dyr og kontroversiell skole med blandet rykte i arbeidsbransjen. Du yter middelmådig og stopper til slutt opp helt. Hun får panikk, frykter at hun må støtte deg økonomisk hele livet. Ikke har du en kjæreste som har en særlig økonomisk levedyktig fremtid heller. Å være selvstendig er beintøft, du vet det bare ikke enda.... å ende opp i en jobb uten veldig god betaling med mye studielån på egne ben er ikke enkelt, man har ikke råd til å kjøpe bolig, man har ikke råd til bil, man må leie i lang tid osv.....

 

Jeg ble selv ingeniør, til mine foreldres store begeistring, er i dag 26 år, eier egen leilighet(straks 2), eier egen bil, har en god jobb, har kjæreste med høy utdannelse og god jobb, vi tjener begge godt over 600k i året, foreldrene mine bekymrer seg aldri for meg, min søster derimot, hun er 2 år eldre, er på sitt 3dje studie, har fått barn midt i studiet, det ser ikke bra ut. Hun har heldigvis fått seg en samboer og far til barnet som drar inn vel en mill i året så dem er litt beroliget av det, men det var en periode der hvor det ikke var særlig gøy for dem. Man vil jo at barna sine skal få en godt og langt liv.......

 

Anonymous poster hash: 48251...39f