Trist, fortapt og kanskje forelsket.

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg sliter litt med å komme meg over en hump i livet, og jeg føler meg rett og slett litt fortapt.

 

Jeg har aldri vært en person med særlig mange venner, og de jeg har hatt har jeg alltid klart å støte bort over tid. Da jeg startet på ungdomsskolen endte jeg opp med å prøve å koble tilbake med de gamle vennene mine fra de første årene på barneskolen, som gikk greit helt til det hadde gått et halvt år og det kom nye folk inn i gjengen som opprinnelig var fra en annen barneskole. Da jeg begynte på videregående for to år siden startet jeg med å faktisk ha noen venner fra ungdomsskolen med meg. Jeg skaffet meg en bestevenn for første gang på veldig mange år, og VG1 gikk veldig bra i mine øyne.

 

Mye av problemet ligger i at jeg har den laveste selvtilliten som over hodet kan være mulig å ha. Det virker som at dette får fortiden til å gjenta seg, og bestevennen min sluttet omtrent å snakke med meg i starten av det neste skoleåret. Vi er jo fortsatt venner, og vi gjør jo ting sammen av og til, men det er sjeldent. Samtidig som dette begynte plutselig noen jenter i klassen å legge merke til meg. Plutselig var jeg veldig god venn med nesten like mange jenter som gutter, selv om jeg aldri har hatt jentevenner før. Jeg har kommunisert veldig godt med en av disse jentene digitalt.. Og jeg har vært såpass dum at jeg praktisk talt har lugget ned og grått foran henne fordi jeg er så usikker på meg selv, og at jeg føler at jeg støter bort alle rundt meg. Etter som at tiden har gått har jeg også blitt invitert med på disse såkalte "jentekveldene", som den eneste gutten som er der. Det står ikke akkurat godt til for de guttene jeg er venn med.

 

Her kommer også problemet med at jeg tror jeg har begynt å utvikle følelser for den ene jente som jeg ofte snakker med over Snapchat og lignende. Men hun har oppført seg som at hun ikke liker meg sånn, og hun har vel nesten sagt det en gang før også. Det er jo ikke noe problem i seg selv at hun ikke like meg sånn, det er jo ikke hennes feil. Jeg vil bare ikke miste vennskapet jeg har med henne. Hun er fantastisk å snakke med, veldig støttende, leken og mer pervers enn meg, noe jeg finner ganske fasinerende. Som sagt så vil jeg ikke miste vennskapet jeg har med henne, hun er noe av det beste jeg har.

 

Samtidig finner jeg ikke meg selv særlig pen, jeg er ganske så stygg i mine egne øyne. Jeg er ganske feit også, noe som ikke gjør ting noe bedre. Jeg finner ikke en eneste ting med meg selv som gjør at noen skulle ønske å være med meg. Jeg er ikke morsom, jeg er ikke særlig smart, jeg er helt elendig å holde samtaler med, jeg har ikke selvtillit nok til å snakke med mennesker jeg ikke kjenner veldig godt. Selv om jeg kjenner dem veldig godt, så er jeg redd for å snakke med dem, fordi jeg er redd for å støte dem lenger vekk fra meg. Noen av jentene prøver av og til å muntre meg litt opp, og jeg prøver å ta det til meg, men det passerer bare gjennom meg som løgn, fordi jeg vet at det ikke er sant. Det er også sånn at hvis jeg mottar kritikk fra noen, bryter jeg bare sammen inni meg. Jeg klarer ikke ta imot flere ting å hate ved meg selv.

 

Hvis du har klart å komme deg gjennom alt vrævlet mitt, skal du jo ha en stor takk, og jeg vet ikke om hva jeg skal spørre om av hjelp. Jeg føler meg bare helt fortapt, som at det ikke finnes noen vei livet kan gå videre. Følte det beste kanskje bare var å prøve å skrive det, selv om jeg ikke klarer å plassere hvordan jeg virkelig har det ned i ord.

Anonymous poster hash: e593d...344

[Hockenheim]

Det er flere ting du må iverksette her, og det fort. Først og fremst høres det ut som du kan trenge å snakke med noen og ha en bra dialog med. Oppsøk en psykolog.(Dette er helt vanlig nå til dags)

 

For det andre så anbefaler jeg deg å gjøre det du kan med hensyn til selvbildet ditt og hva slags selvtillit du utstråler. Skaff deg et medlemskap på treningssenter, tren med vekter og løp litt ved siden av. Skaff den kroppen du vil ha, så skal du se selvtilliten fyke til himmels. Dette snakker jeg fra personlig erfaring.

 

Til sist, hvis du er sikker på at hun ikke har følelser for deg så må du prøve å finne deg en annen som du kan tenke deg å være med. For all del, ikke avslutt vennskapet og "Snapchat kommunikasjonen" din med henne, men ikke ødelegg vennskapet med å være påtrengende med temaer som leder over vennskapsgrensen.

 

Lykke til.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar. Jeg har medlemskap på et treningssenter, men jeg sliter med å ta meg sammen nok til å klare å dra dit og trene. Jeg finner også alle de andre som trener der svært intiminerende. Noen forslag?

 

Anonymous poster hash: e593d...344

[Gjest Bruker-182691]

Nr 1. begynn å jobb med deg selv rolig, ikke ta alt på en gang, vi har de 3 t'ene; ting tar tid.

 

Nr 2. dropp trening blablabla, hovedfokuset ditt bør være å spise mindre, dropp 1-2 av måltidene du har nå hver dag, og bytt ut all drikke med vann bortsett fra på lørdager. For all del, prøv å tren, men ikke gjør noe du ikke liker.

 

Nr 3. Du kan godt være forelsket i jenta, men ikke si det til henne, da er du creepy. Istedet skal du jobbe med deg selv, slik at du er selvsikker nok til å prøve deg på den neste jenta som er bedre enn hu her. Aim high selvfølgelig! Det tar laaaang tid å lære seg disse sosiale spillereglene, og mange begynte på barneskolen, jeg begynte vel selv mer på videregående, men jeg lærer fort.

 

Nr 4. Gjør ting ute, opplev ting du kan fortelle om, lytt til andre som forteller historier, og lytt til reaksjonene de får. Prøv ut dine egne og du lærer fort hva som er interessant/morsomt og hva som er kjedelig, deretter forteller du de historiene du vet funker.

 

Nr 5. Finn en utdanning du liker, finn deg en sommerjobb, spør foreldre eller venner av foreldre, eller venner om de vet om noen som kan skaffe deg en jobb. Og ikke vær lat uansett hva du føler, på jobb skal du være en maskin, i pausene kan du drive med de overnevnte aktivitetene. Samt at jobb kan gi deg mange spennende historier å fortelle.

 

Nr 6. Lykke til )))

[Skallekos]

Mener du, intimiderende (på Dansk)? "Intiminerende". Hvilket språk er dette?

[AnonymDiskusjon]

Intimiderende*, var usikker på skrivemåte, beklager.

 

Nr. 2: Problemet er antageligvis ikke at jeg spiser for mange måltider, men ganske sikker på at det er maten jeg spiser se gangene jeg spiser. Tar dette utifra at jeg ikke spiser så alt for ofte, og at jeg er forferdelig kresen på hva jeg spiser. Antar at jeg bare lære meg å spise bedre mat, men det hjelper ikke mye om den maten jeg må lære meg å spise smaker grusomt.

 

Nr. 3: Jeg har gitt opp før jeg har prøvd på den jenta. Men patetisk nok, så tror jeg ikke at det er noen der ute for meg.

 

Nr. 5: Jeg går for øyeblikket studiespesialiserende, realfag. Finner jo enkelte realfag ganske spennende, men jeg har ikke karakterene til å kunne komme så langt med det. Endte opp med 4 i S1-matte, 4 i kjemi 1, 5 i fysikk 1 og 6 i teknologi og forskningslære X. Det er vel de realfagskarakterene jeg har, hvis ToF X teller.

 

Jeg vet heller ikke hva slags jobb som er mulig å få tak i, det virker som at alt er tatt. Det er nok sikkert ikke det, men mesteparten er. Er ingen venner, familie, eller venner av familie som har noe jobber til meg, det er ihvertfall klart. Men uansett om jeg skulle klare å finne en jobb, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å få den. Jeg tror ikke jeg har selvtillit nok til å få noen til å gi meg en jobb. Men det hadde jo vært mulig å prøve.

 

Takk for hjelpen, begge to.

Anonymous poster hash: e593d...344

[Gjest Bruker-182691]

 

Intimiderende*, var usikker på skrivemåte, beklager.

 

Nr. 2: Problemet er antageligvis ikke at jeg spiser for mange måltider, men ganske sikker på at det er maten jeg spiser se gangene jeg spiser. Tar dette utifra at jeg ikke spiser så alt for ofte, og at jeg er forferdelig kresen på hva jeg spiser. Antar at jeg bare lære meg å spise bedre mat, men det hjelper ikke mye om den maten jeg må lære meg å spise smaker grusomt.

 

Nr. 3: Jeg har gitt opp før jeg har prøvd på den jenta. Men patetisk nok, så tror jeg ikke at det er noen der ute for meg.

 

Nr. 5: Jeg går for øyeblikket studiespesialiserende, realfag. Finner jo enkelte realfag ganske spennende, men jeg har ikke karakterene til å kunne komme så langt med det. Endte opp med 4 i S1-matte, 4 i kjemi 1, 5 i fysikk 1 og 6 i teknologi og forskningslære X. Det er vel de realfagskarakterene jeg har, hvis ToF X teller.

 

Jeg vet heller ikke hva slags jobb som er mulig å få tak i, det virker som at alt er tatt. Det er nok sikkert ikke det, men mesteparten er. Er ingen venner, familie, eller venner av familie som har noe jobber til meg, det er ihvertfall klart. Men uansett om jeg skulle klare å finne en jobb, så vet jeg ikke om jeg hadde klart å få den. Jeg tror ikke jeg har selvtillit nok til å få noen til å gi meg en jobb. Men det hadde jo vært mulig å prøve.

 

Takk for hjelpen, begge to.

 

Anonymous poster hash: e593d...344

Altså, du har alle muligheter, like gode karakterer som meg, men du gidder bare ikke å prøve? Du har jo gitt opp, hva er vitsen da? Kan likegodt bli narkoman og leve på trygd og god rus....... Ellers fortsetter du jo bare med det kjedelige ubrukelige livet. Nei jeg sier make a change!

 

Du sier de ikke har jobber, men for å være ærlig tror jeg ikke du har spurt/gravd nok. Skaff deg et intervju, lyv om din personlighet slik at du fremstår som en trygg arbeidstaker. Skaff deg jobben, og deretter jobber du med å bli en trygg arbeidstaker og det jeg sa om mat gjelder fremdeles, det handler IKKE om hva du spiser men hvor mye du spiser. Istedet for å kutte ned på måltidene du ikke tror du har kan du istedet lage halv porsjon til alle måltider. Ingen har noensinne dødd av å være litt sulten. Etterhvertvenner du deg til det også..