Hjelper egentlig psykolog?

[Sabell]

 

Jeg anbefaler deg å begynne å trene. Det er et første pri om du ikke gjør det nå.

 

 

 

Gå til ett treningsenter og meld deg på.

 

En annen ting er å komme seg ut blant folk. Gå på biblioteket feks. det er gratis. finn en god bok eller noe. Gå på stranda ta med deg litt mat og slapp av sol deg bad og kos deg sykle turer gå turer jogg...Ikke bli sittende for mye inne og bruk kroppen din første pri Neste er å få til en økonisk rådgivning feks. Gjeldsanering..Om du ikke får lån til og eventuellt ta opp skole igjen.

 

Eller så kan du bruke litt penger å ta et kurs her og der...Som kan få deg ut i en jobb igjen. eller søk jobber. Men ikke hver veldig kresen på hva slags jobber, for er du dyktig i jobben vil du få hjelp feks av vikarbyråer til å stige litt Jeg er singel jeg også Har vært i seks år faktisk Og er nå sykemeldt. Har også studielån som jeg sliter litt med nå..Men ikke at det hindrer meg i å kunne leve.Men veien åpner seg når man gjør noe med det...Og det er utrolig mange muligheter. Jeg er glad for å være til selvom mye kunne vært alltid bedre sikkert, men det er også hva man gjør det til

 

 

Jeg trener forholdsvis aktivt, men ikke på treningssenter. Apparattrening gjør meg iallefall deprimert.

 

Økonomien er ikke så ille. Jeg har kun lånekassegjeld, og den får jeg jo rentefritak og betalingsutsettelse på. På den annen side får jeg jo heller ikke mer lån, så med mindre NAV er interessert i å sponse utdannelse (det er de ikke), så er det ikke stort jeg kan gjøre med det. Dersom jeg skulle begynt på skole uten NAVs velsignelse er jeg jo lovbryter.

 

Jeg er ikke kresen på jobber. Har søkt på alt mulig rart i lange tider, men kommer ingen vei. Har også gått på kurs for dette, og blir hele tiden fortalt at både CV og søknader ser fine ut, men manglende referanser og arbeidserfaring stort sett fører til at de blir kastet av arbeidsgiver. Skjønner jo at de er skeptiske til en 30-åring som har gått stort hele livet uten jobb, men det hjelper ikke akkurat på motivasjonen min nå.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Men hvorfor tar du ikke på deg egne oppdrag selv da og etablerer deg selv? Gjennom et enkeltmanssforetak for privat personer Og da kan du derfra få dine referanser. Der du også kan vise til din kompetanse. eller så må du bare svinge deg rundt å få til noe. Ligger sikkert en jobb og venter på deg :)Også får du ta litt og og litt utdannelse ved siden av Synes det er deilig å være hjemme jeg Men kommer til å begynne å jobbe igjen snart Opp og hopp er mange veldedigheter som trenger deg sikkert også Dessuten noen ganger kan det være for mye kompetanse til de jobbene man søker også Så neste gang du går til en arbidsgiver prøve og vær mer jordnær. Og fortell det som det er da vel? at du ikke får jobb fordi du har vært lite i jobb! Du må jo begynne et sted! Også kan du være åpen om hvor det hele begynte kanskje. du har jo hatt noen jobber. Også skjedde noe vel? Eller så får du søke høyere stillinger.

Endret 2. juli 2014 av Sabell

[dag1234]

Du Tåkelur, du Tåkelur...

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, eller om jeg i det hele tatt skal svare deg. Det er sikkert ikke så smart av meg, og jeg hadde jo satt punktum i natt. Det er mulig jeg synker under mitt nivå nå.

 

Men tallene dine er feil fordi du blander hummer og kanari, og du leser ikke hva jeg skriver, men hva du tror jeg skriver. Dette har jeg påpekt flere ganger tidligere. Du blander sammen alle mulige fenomen og tilstander, og du plukker biter og halve setninger her og der, og du legger til og trekker fra, og du lager deg stråmenn som du så kan angripe.

 

Det gjør at det blir ganske meningsløst å diskutere med deg, det virker som du heller vil krangle. Noe jeg opplever at du legger opp til gang på gang. Det skaper inntrykk av at du har private agenda når du går i klinsj her inne.

 

Du har åpenbart dine negative erfaringer med både psykologer og psykiatere, det er du ikke alene om. Det er mange som ikke får god nok behandling innen psykisk helsevern, det har jeg hevdet i alle år.

En rekke forhold bidrar til at vi langt i fra er i mål. Men slik som med somatisk medisin gis det selvsagt ingen garanti om bedring til den enkelte pasient. Dit kommer vi heller aldri.

 

Men: En stor mengde internasjonal forskning gjennom årene viser at behandling hos psykolog er meget effektiv for mange plager det tilbys hjelp for. http://scholar.google.no/scholar?q=Lambert,+M.+J.+Bergin+and+Garfield%E2%80%99s+handbook+of+psychotherapy+and+behavior+change+(Wiley,+2006).&hl=no&as_sdt=0&as_vis=1&oi=scholart&sa=X&ei=BOCzU8mRDYGCzAP4h4DQBQ&ved=0CCcQgQMwAA

 

Fra Norge (2009) vet vi at 89% av pasientene svarte de var fornøyde med behandlingen de hadde fått hos psykolog, 69% svarte at de var svært fornøyde, mens kun 20% svarte at de var middels fornøyd. http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4432923

 

Bildet er sammensatt, og jeg er ingen talldogmatiker; man får de svar en ser etter er min erfaring.

Men jeg mener med dette å ha dokumentert at de fleste (dvs flere enn 50%, ikke 80% som du vil ha det til)) opplever å få hjelp for sine vansker hos psykolog, og mange opplever tildels god hjelp.

Men jeg kan ikke si at alle vil oppleve en bedring. Det ser jeg regelmessig eksempler på, både her og andre steder.

Da hevder jeg å ha mine ord i behold, og sammen med kildene i går å ha gitt god nok dokumentasjon for påstanden min.

 

Da er siste ord er sagt i denne diskusjonen. For denne gang.

 

 

[Emancipate]

Du kan ikke blande at noen er fornøyd med behandlingen med at de har effekt av behandlingen. Jeg har sett flere som har fått kognitiv terapi som skriver at de er fornøyd med behandlingen på tross av at de presiserer at den overhodet ikke hadde noen effekt mot det de fikk den for.

 

Om jeg hadde følt at jeg fikk den beste behandlingen som var tilgjengelig ville jeg ha krysset at jeg var fornøyd med behandlingen, selv om jeg ikke ble bedre.

 

Men: En stor mengde internasjonal forskning gjennom årene viser at behandling hos psykolog er meget effektiv for mange plager det tilbys hjelp for

Det stemmer at behandling hos psykolog er regnet for å være meget effektiv. Men bruken av uttrykket "god effekt" innen medisinen stort sett relativ, og langt i fra vanlige folks oppfatning av uttrykket. Migrenemedisinen Topimax regnes for å være meget effektiv, faktisk å være den beste. Det innebærer at 33% får mer enn 50% reduksjon i anfall. Langt i fra min oppfatning av uttrykket "meget effektiv". Men fordi man sammenligner med dårligere behandlingsmetoder i steden for å sammenligne med en objektiv skala, kaller man det god effekt. Det kan virke som om du bruker uttrykket på samme måte. Endret 2. juli 2014 av Tåkelur

[Okapi]

Jeg ville tro en slik fornøydhetsvurdering går mer på hvorvidt folka er ålreite enn om behandlingen har effekt. Er uansett pasientene spesielt egnet til å vurdere effekt? Er vel snakk om forholdsvis små endringer over lengre tid, og man skulle tro kognitiv bias gjorde hele vurderingen litt meningsløs.

Endret 2. juli 2014 av Okapi

[AnonymDiskusjon]

Men hvorfor tar du ikke på deg egne oppdrag selv da og etablerer deg selv? Gjennom et enkeltmanssforetak for privat personer Og da kan du derfra få dine referanser. Der du også kan vise til din kompetanse. eller så må du bare svinge deg rundt å få til noe. Ligger sikkert en jobb og venter på deg :)Også får du ta litt og og litt utdannelse ved siden av Synes det er deilig å være hjemme jeg Men kommer til å begynne å jobbe igjen snart Opp og hopp er mange veldedigheter som trenger deg sikkert også Dessuten noen ganger kan det være for mye kompetanse til de jobbene man søker også Så neste gang du går til en arbidsgiver prøve og vær mer jordnær. Og fortell det som det er da vel? at du ikke får jobb fordi du har vært lite i jobb! Du må jo begynne et sted! Også kan du være åpen om hvor det hele begynte kanskje. du har jo hatt noen jobber. Også skjedde noe vel? Eller så får du søke høyere stillinger.

 

 

 

Enkeltmannsforetak fungerer ikke så godt for en med elendig selvtillit, unnvikelsesproblematikk og ingen spesielle evner. Hva skulle jeg gjort, liksom?

 

Jeg søker både ufaglært og relevant til utdanningen, og har prøvd å både skjule svakhetene mine og presentere dem som de er med én gang, uten at noen av delene har fungert spesielt bra. Klart, alle må jo begynne et sted, men det er ikke arbeidsgivers ansvar. Enkelte jobbsøkere kommer alltid sist i køen, uansett hva de måtte fortjene.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[Sabell]

 

Men hvorfor tar du ikke på deg egne oppdrag selv da og etablerer deg selv? Gjennom et enkeltmanssforetak for privat personer Og da kan du derfra få dine referanser. Der du også kan vise til din kompetanse. eller så må du bare svinge deg rundt å få til noe. Ligger sikkert en jobb og venter på deg :)Også får du ta litt og og litt utdannelse ved siden av Synes det er deilig å være hjemme jeg Men kommer til å begynne å jobbe igjen snart Opp og hopp er mange veldedigheter som trenger deg sikkert også Dessuten noen ganger kan det være for mye kompetanse til de jobbene man søker også Så neste gang du går til en arbidsgiver prøve og vær mer jordnær. Og fortell det som det er da vel? at du ikke får jobb fordi du har vært lite i jobb! Du må jo begynne et sted! Også kan du være åpen om hvor det hele begynte kanskje. du har jo hatt noen jobber. Også skjedde noe vel? Eller så får du søke høyere stillinger.

 

 

 

Enkeltmannsforetak fungerer ikke så godt for en med elendig selvtillit, unnvikelsesproblematikk og ingen spesielle evner. Hva skulle jeg gjort, liksom?

 

Jeg søker både ufaglært og relevant til utdanningen, og har prøvd å både skjule svakhetene mine og presentere dem som de er med én gang, uten at noen av delene har fungert spesielt bra. Klart, alle må jo begynne et sted, men det er ikke arbeidsgivers ansvar. Enkelte jobbsøkere kommer alltid sist i køen, uansett hva de måtte fortjene.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Men dårlig slevtillitt er det vel fordi du sammenligner deg med hva andre har...hus og bil og barn o.s.v

 

Ha blikket opp mot himmelen Jesus hadde "ingenting" han Spesielle evner. Hva slags skole og kurser har du gått da? Du må jo ha interesse for noe? Og du trenger ikke å ta over 100 i benkpress

Endret 2. juli 2014 av Sabell

[Horten Market]

De stiller meg spørsmål, jeg svarer og forteller, men det forandrer jo ingenting. Jeg har prøvd å påpeke dette for dem, men føler liksom jeg bare får skuldertrekk tilbake. Hva er det jeg ikke forstår her? Føler meg som en komplett idiot.

 

Kanskje psykologen også føler seg litt ubrukelig når resultatene uteblir?

 

Prosessen mot å bli frisk innebærer:

 

1. Årsak: Kartlegge mangler i omsorgsmiljøet som gjorde det nødvendig for deg å utvikle de trekkene du har som nå er en hemsko i livet ditt.

 

Barn er fysisk og psykisk avhengig av omsorgspersonene. Fødsel innebærer en fysisk adskillelse fra moren, men er bare det første steget mot et selvstendig individ. Det tar mange år og involverer mange trinn å bli psykisk selvstendig. Det skjer gjennom et samspill mellom omsorgspersonene og barnet, og et en stadig større krets av mennesker man relaterer seg til. Det er mange typer relasjoner som skal beherskes, med stor ulikhet i nærhet, dybde og kvalitet. Som psykisk utvokst individ er mennesket i stand til å inngå og vedlikeholde tilfredsstillende relasjoner på egen hånd.

 

Utviklingen skjer i trinn som bygger på foregående trinn. Den psykiske utviklingen skjer samtidig med at hjernen utvikles fysisk. Her er det en gjensidig avhengighet. Det dannes et tidsvindu hvor mental påvirkning fra omsorgspersoner og nærmiljø er mulig, men som lukkes når den fysiske utviklingen for dette trinnet er fullført.

 

Personlighetsforstyrrelser kan oppstå når barnet ikke får tilstrekkelig god omsorg (det kan skyldes spesielle behov hos barnet, eller mangelfulle omsorgsevner hos de voksne). Hvis dette ikke korrigeres innenfor det aktuelle tidsvinduet, så er risikoen at personen vil lide under dette hele livet. Det har oppstått en psykisk skjevutvikling som det ikke er mulig å vokse fra seg. Det er nå bare personen selv som gjennom bevisste skritt kan utbedre skaden.

 

2. Korrigering: Fylle inn det som manglet i omsorgsmiljøet. De psykiske lengslene du har, som er et resultat av omsorgsproblematikken, kan ikke stilles gjennom relasjoner til andre, slik tilfellet var mens du var barn. Fordi tidsvinduet er lukket, kan ikke andre gjøre dette for deg, men de kan støtte deg i prosessen. Det er i relasjonen til deg selv løsningen ligger i dag. Først og fremst trenger du en psykolog som forstår dette problemkomplekset.

 

Jeg har funnet ut at psykologer er som NAV: Om du ikke passer inn i deres mal, kan de ikke hjelpe deg. Sykt, men sant.

 

Psykologer har ulik kunnskap, erfaring og interesser. Vellykket behandling forutsetter at du treffer på en fagperson som har kompetanse på ditt problemkompleks, og er i stand til å kommunisere med deg på det planet som er nødvendig. Psykologer skal ha kompetanse til å se dette, og yrkesetikk tilsier at klienter blir henvist videre dersom behandlingen ikke gir resultater innen rimelig tid (måneder).

 

En ting som kan hindre terapi i å virke er at man svarer med det man tror eller det man tenker. Mens man burde svare med det man føler.

 

Godt poeng.

[dag1234]

Mange gode poenger, HM. Disse komplekse prosessene har du innsikt i, og du har skjønt mekanismene i utviklingspsykologi.

Spesielt bra om tidsvinduet korrigeringen må skje innen. Det er veldig godt forklart.

Men gjelder den naturlige utvikling, ellers er jeg ikke nødvendigvis pessimist, endring er jo mulig - terapi er jo en måte å endre selvoppfatning og adferdd på.

Men behandling kan sjelden kurerer skader og mangler 100%, og jo tidligere skaden har oppstått, jo vanskeligere å reparere. Ny mat kan ikke stille gammel sult, heter det. Men det er en sannhet med store modifikasjoner, for om få blir helt bra av tidlige skader, så er det mange som blir mye bedre; får mer tro på seg selv og andre, lærer mer egenomsorg, blir mindre selvdestruktiv, mer stabil i relasjoner til andre, mer utholdende - altså får et bedre med seg selv og de rundt seg. Det tar tid og det krever innsats, en jeg har sett dette mange ganger.

 

Ellers er jeg helt enig i ditt svar til Sexpert. Fagområdet er så stort, det er så mye å sette seg inn i at ingen kan ha full oversikt og god kompetanse på alt. Men det er et etisk ansvar å vite hva en ikke kan, og da ikke tilby noe en ikke har.

[AnonymDiskusjon]

Horten Market,

 

Takker for svar. Dette er det psykologene også forteller meg. Problemet er at jeg ikke forstår hva jeg skal bruke det til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvilke praktiske valg jeg skal foreta med denne informasjonen, og ender opp med å ikke gjøre som helst annerledes.

 

I tillegg sliter jeg veldig med at forsøk på å bryte ut fra mønsteret, som f.eks. ved å søke på jobber, få med venner på ting eller invitere jenter ut, stort sett alltid ender med avvisning, som igjen reduserer selvtilliten og øker forventingen om avvisning, til alt til slutt føles meningsløst. Jeg føler vel egentlig at jeg ikke har noen form for kontroll på mitt eget liv, at alt skyldes utenforstående faktorer jeg ikke kan påvirke. Jeg vet rent rasjonelt at dette er bare delvis sant, men det er vanskelig å bli genuint overbevist.

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[AnonymDiskusjon]

Nå har jeg kun lest innlegget til TS.

 

Psykolog hjelper og hjelper ikke. Det kommer egentlig an på deg.

 

Jeg utviklet noe faenskap i slutten av tenåringene som rev livet mitt i filler. Jeg gjennomførte militærtjenesten, lærlingetiden og etpar år i arbeid etter det, men da var jeg så utbrent at jeg fortsatt, 9 år senere, sitter her, uten å ha jobbet noe annet enn diverse NAV utprøvinger.

 

Jeg gikk til psykolog første gang som 21 åring. Da fikk jeg høre at jeg hadde angst, men ingenting hjalp, ikke medisin heller. Sluttet, for så å returnere som 23 åring. Da hadde jeg angst og lett depressjon. Men det virket poengløst, ble ikke klokere uansett hva jeg pratet om. Som 25 åring brant jeg ut. Da var jeg massivt depressiv, og fikk diagnosen paranoid schizofren som 27 åring og tilbydd varig ufør. Takket nei.

 

Da jeg var 30 hadde ikke ting blitt bedre, hadde fortsatt et massivt tankekjør. Men til alt hell, kom jeg over etpar menn som pratet om ting jeg forsto. Den ene var en kjent og populær personlig utviklingsfilosof fra USA, den andre var en spirituell filosof som blandt annet Dalai Lama har beskrevet som en av de fremste tenkerne den siste tidsalder.

 

Etter at jeg begynte å lese dette har jeg begynt å forstå meg selv mye bedre, og jeg begynner å åpne meg selv bedre for meg selv, og fra asymptomatisk paranoid schizofreni gikk diagnosen til PTSD og dystymi, som igjen har pekt tilbake til en fortrengt barndom med mobbing og vold fra min familie, fra min tidligste barndom til jeg flyttet hjemmenfra.

 

Kommer fra en multingenerasjons narsissistisk familie med mye såkalt "giftig skam" i seg, der jeg var utløpet og syndebukken for hele familien. Etter et mislykket kjærlighetsprosjekt, knakk jeg sammen, og utviklet en korresponderende personlighetsforstyrrelse for å kunne harmonisk sameksistere med familien.

 

Jeg har alltid forstått det, men ikke forstått det. Trodd at det er meg det er noe feil med. Og vært ubetinget glad i de som har spent bein med løgn og manipulering når jeg har forsøkt å forstå meg ut av depressjonen.

 

Nå er jeg i midten av 30 årene og jeg begynner å fortå samtidig som alt slipper taket. Psykologen er en ikkedømmende person du kan "speile" deg i samtidig som du oppdager deg selv. Men du må selv forstå deg selv.

 

Jeg tror rett og slett at angst, depressjon osv ikke kan eksistere samtidig som visdom, men eksisterer på grunn av ignoranse om virkelighetens natur.

 

Anbefaler at du setter deg inn i deg selv, let etter stoff som er relevant med det du plages med.

Anonymous poster hash: 33179...05f

[dag1234]

Spørsmålet til TS er for generelt til at det kan svares på. Det er som å spørre om virker Paracet?

 

Problemstillingen er langt mer sammensatt og handler om hvem som skal hjelpes for hvilke plager av hvilken psykolog.

 

Behandlingsforeskriftene fra helsemyndighetene sier:

Det er psykiske plager som en ikke kun skal kun ha psykologhjelp for.

Det er de alvorlige psykoselidelsene, som Schizofreni og Bipolar I. Heller ikke ved Alvorlg depresjon er det nok med psykolog. Ved disse tilstandene er hovedbehandlingen medikamentell, og psykologsamtaler skal være i tillegg til medisiner.

 

Moderat depresjon kan en prøve med psykologisk behandling, om det ikke fører frem etter få måneder skal en prøve medisiner.

 

Ved angsttilstander, OCD og Mild depresjon skal man bruke psykologsamtaler som første valg, og være avventende med medisiner.

 

For de fleste Personlighetsforstyrrelser har vi ikke medisiner, og vi må bruker psykologsamtaler. Noen har likevel godt av samme medisiner som brukes mot Bipolar I og II. Flere av personlighetsforstyrrelse er det ikke noen behandling for.

 

Det er offisielle føringer gitt av myndighetene. Men et er en rekke unntak slik at hver behandling må vurderes for seg. Det er til dels store variasjoner innenfor disse retningslinjene, og de følges ofte ikke godt nok opp.

 

Nå er psykologbehandling av en helt annen karakter enn medisiner, i det at kontakten som oppstår mellom pasient og psykolog avgjørende for utfallet og ofte viktigere enn selve metoden. Derfor er det vanskelig å sammenlikne psykolog og medisiner sånn uten videre.

 

Slik at spørsmålet burde vært:

hvilke person med hvilken plager kan få hjelp hos hvilken psykolog?

 

[AnonymDiskusjon]

Ja, det var nok litt for generelt. For å være mer spesifikk har jeg altså unnvikende personlighetsforstyrrelse, som igjen har ført til dystymi samt perioder med moderat til alvorlig depresjon.

 

TS

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[dag1234]

Du sa tidligere også at du hadde sosial angst og dårlig selvtillit i tillegg til din unnvikende PF.

 

Hvis du har perioder med Moderat til Alvorlig depresjon og ikke har fått hjelp av psykolog, så skal du ha medikamentell behandling. Den bør du få hos spesialist i psykiatri, for dette er ikke noe fastlegen kan med.

 

Blir du godt nok behandlet for dine depressive plager, vil selvtilliten komme seg og du får mindre sosial angst. Du skal ikke se vekk fra at din unnvikende PF også blir mindre fremtredende.

 

Disse plagene: angst - depresjon - dårlig selvtillit - unnvikende adferd henger ofte nøye sammen. Når det går bedre på ett av disse områdene så drar de gjerne de andre med seg. Også motsatt, det kan også bli en selvforsterkende negativ prosess.

[AnonymDiskusjon]

Du sa tidligere også at du hadde sosial angst og dårlig selvtillit i tillegg til din unnvikende PF.

 

Hvis du har perioder med Moderat til Alvorlig depresjon og ikke har fått hjelp av psykolog, så skal du ha medikamentell behandling. Den bør du få hos spesialist i psykiatri, for dette er ikke noe fastlegen kan med.

 

Blir du godt nok behandlet for dine depressive plager, vil selvtilliten komme seg og du får mindre sosial angst. Du skal ikke se vekk fra at din unnvikende PF også blir mindre fremtredende.

 

Disse plagene: angst - depresjon - dårlig selvtillit - unnvikende adferd henger ofte nøye sammen. Når det går bedre på ett av disse områdene så drar de gjerne de andre med seg. Også motsatt, det kan også bli en selvforsterkende negativ prosess.

 

Dette visste jeg ikke (ang. medikamentell behandling). Takker for opplysningen.

 

Jeg er ikke TS, men det han skriver i første posten, og et par andre, ligner mye på meg.

 

Har kun snakket med 2 psykologer via DPS, som forresten er totalt alt i alt i "livet" mitt.. Og ingen av de forsøkene endte noe bra. Det er litt, hva skal jeg si, to-delt med min egen utålmodighet ang. snakke-behandlingen, og det at jeg ikke har så lett for å snakke om ting...eller at jeg ikke har så lett for å åpne meg. Selv om jeg besvarte skjemaer med personlighetsanalyse osv som best jeg kunne.

 

(Og nå er jo den nye pasientjournalloven på plass, som ikke gjør skepsisen min mindre. Jeg har ingen tro på at f.eks. NAV ikke får lese hele den. Selv om det står at det bare er til medisinsk personell).

 

Nå er det noen år siden sist jeg var hos fastlegen. Men jeg har tenkt på å ta en ny tur dit "snart", eller, det har jeg tenkt de siste årene, evt. akuttmottaket, eller til og med å ringe mental helse eller noe men jeg får meg ikke til noen av delene.. total sperre. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang, jeg har liksom ikke noen tro på at de skal ta meg alvorlig om jeg plutselig sier jeg er dypt deprimert og har vært det lenge.. Ting går litt opp og ned selvsagt, og jeg prøver jo ikke å vise det (verste jeg vet er liksom sytekopper, og liker jo i og for seg ikke å spre negativitet heller, så prøver jo å være hyggelig og blid mot mennesker. Men det er ikke alltid jeg lykkes med det selv da... F.eks. husker en gang for mange år siden, i en spesiellt depressiv periode var jeg innom en kiosk og kjøpte et eller annet, og idet ekspeditøren ser meg ser jeg en slags tristhet (vanskelig å forklare) som plutselig tynget henne. Det motsatte av "å lyse opp" liksom. Betalte bare og kom meg fort vekk..).

 

Har også tenkt på medikametell behandling i det siste, og da cannabis.. jeg har aldri drevet med "stoff", ikke engang røyk eller alkohol, men i det siste har jeg tenkt mer og mer på om kanskje medisinsk cannabis (eller hva det heter), kanskje kunne hjulpet litt på sosial angst osv.

 

Er det vanskelig å få hjelp til (av legen?)? (Tar vel år med utgreiinger osv hvis jeg skal tippe... og jeg er ikke inne i noe som helst system nå...)

 

Beklager ble mye surr her. Kunne skrivd mye mer men det er vansklig å vite hvordan uten å skrive for mye eller for lite...dette ble kanskje litt mye. Hater egentlig å poste men gjør noen unntak nå og da. Faktisk har jeg prøvd å skrive noe lignende som det her et par ganger på denne tråden, men det ender alltid opp som en stor wall of text, som nå.

 

Anonymous poster hash: 2347f...636

[Emancipate]

Har også tenkt på medikametell behandling i det siste, og da cannabis.. jeg har aldri drevet med "stoff", ikke engang røyk eller alkohol, men i det siste har jeg tenkt mer og mer på om kanskje medisinsk cannabis (eller hva det heter), kanskje kunne hjulpet litt på sosial angst osv.

 

Er det vanskelig å få hjelp til (av legen?)? (Tar vel år med utgreiinger osv hvis jeg skal tippe... og jeg er ikke inne i noe som helst system nå...)

Det er 99.99% umulig å få medisinsk cannabis mot noe annet enn MS i Norge.

 

Det er mange andre medisiner med bedre dokumentert effekt og bivirkninger mot psykiske/sosiale problemer, så jeg ser ikke noen grunn til å starte med cannabis.

 

De medisinene som er best dokumentert å ha god effekt i forhold til bivirkninger mot depresjon er Cipralex og Wellbutrin. I tillegg finnes det medisiner med bedre effekt, men også større sjanse for plagsomme bivirkninger.

 

Jeg anbefaler deg å gå til fastlegen først. Hvis du sier du er deprimert er det mulig du blir henvist direkte til psykiatri eller får et skjema å svare på først, eller får medisiner direkte av fastlegen.

[dag1234]

Ikke bruk cannabis mot angst. Det er en klar risiko for å utløse mer angst, og gjøre vondt verre.

 

Jeg er enig i Tåkelur sitt råd; ta kontakt med fastlegen din, og ta det opp der. Det gjelder å ikke miste motet før du har fått prøvd det som er å prøve.

 

Mye av det fastlegene holder på med er livsvansker og psykiske plager, så i utgangspunktet bør legene din kunne forholde seg til deg på en god og omsorgsfull måte. Det er selvsagt forskjell å leger som alt annet, men jeg tror du skal prøve den veien. Om du ikke føler deg forstått eller i varetatt, kan du heller vurdere å skifte fastlege.

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke om psykolog hjelper, men jeg tror det er fordi jeg er ganske skeptisk som person, og da psykologen min sa at samtaleterapi kan hjelpe, men ikke kunne gi meg svar på hvor stor sannsynlighet for at det hjelper, og hvor mye det kan hjelpe (har en alovrlig personlighetsforstyrrelse), så følte jeg at jeg ikke kan stole på folk som kun kan komme med påstander om at jeg skal stole på dem også skal ting sikkert bli bedre, men kanskje problemet ligger i at jeg er for skeptisk til å kunne motta disse "gavene" fra psykologer

Anonymous poster hash: aaeac...c62

[Horten Market]

Først takk til Dag for faglig kvalitetssikring.

Jeg håper og tror at det er mulig å bli fullstendig kurert for omfattende psykiske sår oppstått i barndommen (personlighetsforstyrrelser). Vi har bare ikke funnet verktøyene enda. Dette er upløyd mark, så i dette innlegget må jeg spekulere litt mer enn det kanskje er faglig dekning for.

Takker for svar. Dette er det psykologene også forteller meg. Problemet er at jeg ikke forstår hva jeg skal bruke det til. Jeg skjønner rett og slett ikke hvilke praktiske valg jeg skal foreta med denne informasjonen, og ender opp med å ikke gjøre som helst annerledes.

Betyr det at du har fått kartlagt årsakene til problemene dine, og du kjenner konklusjonen er riktig?

 

Når du forstår hvorfor andre handler som de gjør, blir du mindre dømmende enn om det fremstår meningsløst og uforståelig. Et mål er at den samme raushet blir deg selv til del når du forstår din egen bakgrunn.

Du har rett i at du ikke kan bruke dette direkte til å endre adferd. Men jeg tror du kan bruke denne kunnskapen til å "restarte" og fullføre prosessen som ble avbrutt i barndommen.

 

Tenk deg et barn som blir født med en skade som gjør at det ikke kan lære å gå. I femårsalderen gjennomgår det en operasjon som utbedrer skaden. Men barnet lærer ikke nå å gå av seg selv. Den fysiske og mentale utviklingen har gått forbi den perioden hvor normale barn intuitivt lærer sine første skritt. Nå må det bevisste tiltak til fra barnet med støtte fra foreldre og veiledere.

 

Unnvikende personlighetsforstyrrelse kan komme av mangelfull omsorg i oppveksten. Ved å avdekke hva disse manglene konkret besto i, kan vi også si noe om hva som mangler i din egenomsorg i dag, og dermed hva du bevisst må jobbe med for å utbedre manglene.

 

Det er et unikt forhold mellom (spesielt) mor og barn tidlig i barndommen som aldri kan gjenskapes senere i livet. Barnet er ikke et selvstendig mentalt individ, men er en del av morens psyke, slik det var en del av morens kropp under graviditeten. Veien til en selvstendig psyke innebærer blant annet at morens omsorg blir internalisert i barnet. Kvaliteten på den emosjonelle omsorgen du fikk som barn, har altså betydning for den emosjonelle omsorgen du gir deg selv som voksen. Barn blir emosjonelt regulert av omsorgspersonene, voksne regulerer sine indre tilstander selv gjennom egenomsorg.

 

Her ligger årsaken til at eksponering gjerne forverrer eller ikke virker for personlighetsforstyrrelser. Et barn utforsker verden med støtte av sine omsorgspersoner. Etter min mening er det psykisk umulig å danne barndommens omsorgsrelasjon som voksen. Barn over en viss alder og voksne er avhengig av egenomsorg. Eksponeringsterapi uten en velfungerende egenomsorg kan derfor sammenlignes med et barn som utforsker verden overlatt til seg selv. Utrygg, famlede, alltid på vakt. Uten veiledning vil det utvikle ufullkomne strategier i forsøk på å beherske livet.

 

Utfordringen som voksen med unnvikende PF består i hvordan en mangelfull egenomsorg kan utbedres. Eksponering har liten verdi i seg selv, om den ikke kan bekrefte at du behersker situasjonen, det vil si bekrefte at du har en velfungerende indre regulering. Isteden vil du få stadig nye bekreftelser på at du mangler nettopp det.

Endret 5. juli 2014 av Horten Market

[dag1234]

Bra det du beskriver her. Du har mye rett i fremstillingen av hvordan oppvekst og fortid former hvordan vi forholder oss til oss selv i nåtid, HM.

 

Jeg synes ofte at det ved Unnvikende PF er personer som i for stor grad har blitt overlatt til seg selv, eller for mange ganger har blitt stilt overfor vansker og utfordringer som de ikke har maktet med.

 

Når det gjelder behandling av PF, og kanskje spesielt Unnvikende PF, så tror jeg ikke det er tilstrekkelig å bare jobbe narrativt og retrospektivt ; dvs å avdekke mangler i oppveksten og hvordan disse preger nåtid.

En må også arbeide med å påpeke hvordan mestringsmåtene/personlighetstrekkene som opprettholder vanskene. Det bør gjøres ved å snakke om de unnvikende manøvrene, ikke å sette personen i en overveldende situasjon (eksponering).

 

Det finnes kognitiv terapi for PF, Dialektisk adferdsterapi (som er en avart av kognitiv terapi), og i mange år var det kun psykodynamisk (langtidsterapi).

Det er varierende effekt av disse terapiene.

 

I de siste årene har Metaliseringsterapi fått mye vind i seglene. Det er en tilpasning av psykodynamisk terapi, særlig kjent gjennom Peter Fonagy. Den største talsmannen for hans idéer her til lands er Finn Skårderud. Affektbevissthetsterapi er også en variant av psykodynamisk terapi for PF. Den som har holdt mest på med det er en psykolog som heter Jon Monsen.

 

[AnonymDiskusjon]

Du sa tidligere også at du hadde sosial angst og dårlig selvtillit i tillegg til din unnvikende PF.

 

Hvis du har perioder med Moderat til Alvorlig depresjon og ikke har fått hjelp av psykolog, så skal du ha medikamentell behandling. Den bør du få hos spesialist i psykiatri, for dette er ikke noe fastlegen kan med.

 

Blir du godt nok behandlet for dine depressive plager, vil selvtilliten komme seg og du får mindre sosial angst. Du skal ikke se vekk fra at din unnvikende PF også blir mindre fremtredende.

 

Disse plagene: angst - depresjon - dårlig selvtillit - unnvikende adferd henger ofte nøye sammen. Når det går bedre på ett av disse områdene så drar de gjerne de andre med seg. Også motsatt, det kan også bli en selvforsterkende negativ prosess.

 

Jeg har vært til utredning mtp. medikamentell behandling tre ganger, og alle gangene har psykiater kommet frem til at det ikke er hensiktsmessig. Fastlegen har jeg knapt snakket med angående psykisk helse, det har gått i sykehus og DPS. Litt usikker på hvor riktig det ville være av meg å forlange behandling...jeg er jo ikke kvalifisert til å vurdere sånt.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69