Hjelper egentlig psykolog?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med sosial angst, dårlig selvtillit og unnvikelsesproblematikk, noe jeg søkte hjelp med for noen år siden. Det er bare det at det ikke fører noen vei. Jeg har prøvd flere behandlere og behandlingsmåter, men verken følelser eller destruktiv adferd har blitt noe lettere å håndtere. Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

 

Jeg skjønner jo at behandlerne ikke bare kan trykke på en knapp og gjøre meg bedre i en fei, men ærlig talt sliter jeg litt med å forstå hva jeg i det hele tatt skal gjøre med dem. De stiller meg spørsmål, jeg svarer og forteller, men det forandrer jo ingenting. Jeg har prøvd å påpeke dette for dem, men føler liksom jeg bare får skuldertrekk tilbake. Hva er det jeg ikke forstår her? Føler meg som en komplett idiot.

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[Shotflaks]

Snakker nå om erfaring! Det hjelper VEEELDIG å prate om div. ting man sliter med, få det ut... Rett og slett snakke med en person du stoler på Du kan ikke forvente at ting kan bli bedre etter 2-3 samtaler... Viktig at du gir det tid Lykke til!

 

ang angst.

Prat med legen din om det, hun /han kan garantert hjelpe deg på rett vei igjen.

 

 

"De stiller meg spørsmål, jeg svarer og forteller, men det forandrer jo ingenting"

 

Sånn var e også etter min første time, etter først 2-3 måneder, ble alt så mye bedre hos meg kjenner meg selv nesten ikke igjen

"Hva er det jeg ikke forstår her?"

La meg gjette.. Du har IKKE troa på at ting kan bli bedre?
Gi det nå litt tid, så går ting sakte fremover skal e love deg det e som du selv sier.. Det e IKKE en av & på knapp du har.

 

Har selv vært ganske så langt nede, slitt med angst i flere år, tok meg faktisk flere år før e turte å be om hjelp... Den ANGSTEN e nå borte

Kan godt prate mer med deg ang dette hvis du ønsker det via meldinger /eller tråden her, bare å sende meg melding hvis det skulle være et eller annet du lurer på

 

Sry skrive feil

Endret 1. juli 2014 av Shotflaks

[Emancipate]

Jeg har vært hos flere psykologer og psykiatere enn jeg har fingre, og samtalemessig har det nok de fleste gjort mer skade enn gagn. Imidlertid hjelper det meg med medisiner, som psykiatere kan hjelpe med.

 

Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

Hva er denne annerledesheten for noe? Har du snabel på ryggen eller er det noe innvendig?

[dag1234]

Psykologbehandling hjelper mot en rekke psykiske lidelser og er førstevalg ved angst og depresjon. Psykologbehandling er en viktig tilleggsbehandling ved de fleste andre psykiske lidelsene.

 

De fleste pasienter får hjelp av slik behandling, men det er klart - som alle annen behandling passer det ikke for alle mennesker. Det er alltids noen som ikke har nytte av det og en rekk forhold virker inn på utfallet.

 

Sterke unnvikende trekk kan være en utfordring i samtaleterapi, og en mer eksponeringsterapeutisk tilnærming vil ofte være det beste. Men det kan være vanskelig å få til, nettopp pga unnvikelsesadferden.

 

Siden TS har både sosial angst, dårlig selvtillit og unnvikelsesadferd er dette tre faktorer som kan dra i samme retning og gjensidig forsterker hverandre.

 

Jeg skjønner godt det ikke er lett å få hjelp av 'bare å snakke'. Siden TS har prøvd flere psykologer uten å få hjelp av samtaler, ville jeg tror at TS i tillegg til eksponeringstrening burde vurderes for medikamentell behandling som supplement til samtaler.

[Sexpert]

 

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med sosial angst, dårlig selvtillit og unnvikelsesproblematikk, noe jeg søkte hjelp med for noen år siden. Det er bare det at det ikke fører noen vei. Jeg har prøvd flere behandlere og behandlingsmåter, men verken følelser eller destruktiv adferd har blitt noe lettere å håndtere. Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

 

Jeg skjønner jo at behandlerne ikke bare kan trykke på en knapp og gjøre meg bedre i en fei, men ærlig talt sliter jeg litt med å forstå hva jeg i det hele tatt skal gjøre med dem. De stiller meg spørsmål, jeg svarer og forteller, men det forandrer jo ingenting. Jeg har prøvd å påpeke dette for dem, men føler liksom jeg bare får skuldertrekk tilbake. Hva er det jeg ikke forstår her? Føler meg som en komplett idiot.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, tror mange erfarer at psykologer bare gjør vondt verre. Det skuldertrekket der, gjør vondt.

Jeg har funnet ut at psykologer er som NAV: Om du ikke passer inn i deres mal, kan de ikke hjelpe deg. Sykt, men sant.

[Emancipate]

De fleste pasienter får hjelp av slik behandling

Har du noe belegg for dette? Det jeg har lest mange steder (inkludert en bok av Repål +, som du anbefalte ) er at sukessraten på kognitiv terapi (som er den terapien med best dokumentert og høyest sukessrate) er ca en tredjedel.

 

Det betyr at de fleste er i gruppen ikke blir betydelig bedre, eller værre.

 

Det er verdt å merke seg at for de som får effekt av psykologisk behandling så er resultatene gjerne mer varige enn medisiner.

Endret 1. juli 2014 av Tåkelur

[Emancipate]

Hva er det jeg ikke forstår her? Føler meg som en komplett idiot.

En ting som kan hindre terapi i å virke er at man svarer med det man tror eller det man tenker. Mens man burde svare med det man føler.

 

- Hva er det værste som kan skje hvis du snubler i trappen?

- Æh, det kommer vel ikke til å skje noe, egentlig. <- FEIL SVAR.

- At en pen dame ser stygt på meg, og så rødmer jeg, og føler skam, og når jeg kommer hjem blir jeg så sint på meg selv at jeg drikker for mye. <- Riktig svar.

[dag1234]

Tåkelur@ F eks:

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=317195&a=4

http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/219192

http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/effekten-av-psykoterapi-for-mennesker-med-depressive-lidelser

https://www.apa.org/about/policy/resolution-psychotherapy.aspx

http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonale-retningslinjer-for-diagnostisering-og-behandling-av-voksne-med-depresjon-i-primer--og-spesialisthelsetjenesten/Publikasjoner/nasjonale-retningslinjer-for-diagnostisering-og-behandling-av-voksne-med-depresjon.pdf

[Sabell]

 

Jeg har så lenge jeg kan huske slitt med sosial angst, dårlig selvtillit og unnvikelsesproblematikk, noe jeg søkte hjelp med for noen år siden. Det er bare det at det ikke fører noen vei. Jeg har prøvd flere behandlere og behandlingsmåter, men verken følelser eller destruktiv adferd har blitt noe lettere å håndtere. Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

 

Jeg skjønner jo at behandlerne ikke bare kan trykke på en knapp og gjøre meg bedre i en fei, men ærlig talt sliter jeg litt med å forstå hva jeg i det hele tatt skal gjøre med dem. De stiller meg spørsmål, jeg svarer og forteller, men det forandrer jo ingenting. Jeg har prøvd å påpeke dette for dem, men føler liksom jeg bare får skuldertrekk tilbake. Hva er det jeg ikke forstår her? Føler meg som en komplett idiot.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Da bør du gjøre mer som meg:) selvom jeg er i byggefasen. Og har vært der en god stund fordi jeg bruker mye av livet mitt på nettet også. Men nå er jeg der også med det å bli mer fornuftig og ikke kaste bort for mye av tiden som kanskje kan være mer nyttig for meg selv også.

 

Nå vet jeg ikke hvordan du lever, men du må sikkert endre en hel del. Også vil det komme etter hvert. Jeg har slitt med det meste og kan sikkert gi deg råd om du vil på pm eller her Men jeg har så og si klart meg selv uten psykolog, og blitt kvitt masse rart Men det har også krevd en del. Så feks om du går til psykolog og får råd og tips uten å prøve å følge det så kan det også ha litt å si at ingen ting forandrer seg for deg også. For det er ikke psykologen som kan gjøre jobben for deg, men du...Man kan ikke sitte å vente på at det skjer noe, eller være skikkelig lat heller. Men nå har du ihvertfall insett at psykologen ikke kan hjelpe deg også har du gått ett skritt videre. Og med det vil du bli ført videre også Keep up the good work

Endret 1. juli 2014 av Sabell

[Emancipate]

Tåkelur@ F eks:

 

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=317195&a=4 (1)

http://www.forskning.no/artikler/2009/mai/219192 (2)

http://www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/effekten-av-psykoterapi-for-mennesker-med-depressive-lidelser (3)

https://www.apa.org/about/policy/resolution-psychotherapy.aspx (4)

http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonale-retningslinjer-for-diagnostisering-og-behandling-av-voksne-med-depresjon-i-primer--og-spesialisthelsetjenesten/Publikasjoner/nasjonale-retningslinjer-for-diagnostisering-og-behandling-av-voksne-med-depresjon.pdf

Det var veldig lange dokumenter, og jeg gadd ikke finlese alt. Mesteparten var ikke relevant til påstanden om over/under halvparten.

(1). Jeg kunne ikke finne noen tall som underbygde påstanden om over halvparten.

(2) og (3) Ingen av de underbygger påstanden om at "de fleste" (altså mer en halvparten) får hjelp av slik behandling. Tvert i mot presiseres det at psykoterapi ikke er bedre enn medikamentell behandling i både kilde 2 og 3, og medikamentell behandling hjelper for færre enn halvparten.

(4). Støtter påstanden din med referanse til en kilde som ikke later til å være egnet til å dra den typen konklusjoner fordi det er en helt annen type forskning med et ikke-naturlig pasientutvalg for den typen konklusjoner som artikkelen trekker. ("examining the relationship between rate of change and total dose").

(5). Ingen relevans til påstanden om at psykoterapi hjelper mer enn halvparten.

 

Du kan gjøre bedre enn dette - eller la vær. Det å linke til 100 sider lange sekundærkilder som ikke støtter påstanden du vil bevise er en billig hersketeknikk som jeg vil ha meg frabedt.

 

[dag1234]

Tåkelur@

Du har noe i mot psykologisk behandling, og tolker i kjent stil uenighet som et personlig angrep. Du har bestemt deg og ville ikke bli fornøyd samme hvor mange lenker jeg la ut, enten du gidder lese dem eller ikke. Du går i samme skyttergrav som tidligere.

 

Der slutter denne diskusjonen med deg for min del

[AnonymDiskusjon]

Snakker nå om erfaring! Det hjelper VEEELDIG å prate om div. ting man sliter med, få det ut... Rett og slett snakke med en person du stoler på Du kan ikke forvente at ting kan bli bedre etter 2-3 samtaler... Viktig at du gir det tid Lykke til!

 

Hei, takker for svar. Som jeg skriver i åpningsposten har det altså gått noen år. Jeg har hatt ukentlige møter i drøye tre år nå, så er ikke som om jeg bare har prøvd 2-3 samtaler.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vært hos flere psykologer og psykiatere enn jeg har fingre, og samtalemessig har det nok de fleste gjort mer skade enn gagn. Imidlertid hjelper det meg med medisiner, som psykiatere kan hjelpe med.

 

Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

Hva er denne annerledesheten for noe? Har du snabel på ryggen eller er det noe innvendig?

 

 

Samtlige behandlere jeg har hatt har etter en tid frarådet medisinering. De mente vel at med min generelle sinnstilstand ville det ikke hatt noen nevneverdig positiv effekt.

 

Annerledesheten går med på hvor jeg er i livet i forhold til venner. 30 år gammel, evig singel, aldri hatt en fast jobb, eier ingenting, ubrukelig utdannelse (og såpass dårlig forhold til lånekassa at det blir med det). Slike ting er langt mer synlige og sosialt vanskeliggjørende enn da jeg var 20.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[Emancipate]

Du har noe i mot psykologisk behandling

Nei, jeg har ingeting i mot psykologisk behandling. Psykologisk behandling som jeg har gjort selv er noe av det jeg har fått mest hjelp av. Men jeg har noe i mot at den overselges. Det gjør at pasienter føler seg mislykket når den ikke virker.

 

Det at jeg vil ha dokumentasjon på en påstand du (og svært få andre) kommer med regelmessig, som jeg har sett helt andre tall på mange andre steder, er helt normalt. Du kan ikke tillegge meg følelser på det grunnlaget.

 

Det er denne typen dokumentasjon jeg etterlyser.

http://www.researchgate.net/profile/Jean_Cottraux/publication/13708761_A_meta-analysis_of_the_effects_of_cognitive_therapy_in_depressed_patients/file/79e4150c208872115d.pdf

 

The average subject in CT is better of 29%

than the average subject in the waiting-list or placebo.

 

Det stemmer veldig godt med de tallene jeg har sett mange steder før. Og er langt unna at "de fleste" (strictly speaking mer enn halvparten, men det gir jo assosiasjoner til 70-80%) får hjelp.

 

Denne effekten ble funnet litt bedre enn antidepressiva. Det er verdt å merke seg (som jeg skrev over) at tilbakefall fra kognitiv terapi (30%) er betydelig lavere enn antidepressiva (60%).

[Emancipate]

Annerledesheten går med på hvor jeg er i livet i forhold til venner. 30 år gammel, evig singel, aldri hatt en fast jobb, eier ingenting, ubrukelig utdannelse (og såpass dårlig forhold til lånekassa at det blir med det). Slike ting er langt mer synlige og sosialt vanskeliggjørende enn da jeg var 20.

Du er i en annen situasjon enn dine venner, det stemmer. Men du har noen ting:

Hvordan skriver du dette hvis du ikke eier en PC?

Det er mulig faget i utdannelsen din var ubrukelig, men du har ihvertfall lært å skrive bra og formulere deg godt. Det er ting som man trenger i enhver jobb, som overraskende mange som må gå på NAV strever med.

 

 

[Sabell]

 

Jeg har vært hos flere psykologer og psykiatere enn jeg har fingre, og samtalemessig har det nok de fleste gjort mer skade enn gagn. Imidlertid hjelper det meg med medisiner, som psykiatere kan hjelpe med.

 

Den rent objektive annerledesheten blir bare mer og mer tydelig etterhvert som jeg blir eldre, og selvtilliten blir dårligere og dårligere.

Hva er denne annerledesheten for noe? Har du snabel på ryggen eller er det noe innvendig?

 

 

Samtlige behandlere jeg har hatt har etter en tid frarådet medisinering. De mente vel at med min generelle sinnstilstand ville det ikke hatt noen nevneverdig positiv effekt.

 

Annerledesheten går med på hvor jeg er i livet i forhold til venner. 30 år gammel, evig singel, aldri hatt en fast jobb, eier ingenting, ubrukelig utdannelse (og såpass dårlig forhold til lånekassa at det blir med det). Slike ting er langt mer synlige og sosialt vanskeliggjørende enn da jeg var 20.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Jeg anbefaler deg å begynne å trene. Det er et første pri om du ikke gjør det nå.

 

Gå til ett treningsenter og meld deg på.

 

En annen ting er å komme seg ut blant folk. Gå på biblioteket feks. det er gratis. finn en god bok eller noe. Gå på stranda ta med deg litt mat og slapp av sol deg bad og kos deg sykle turer gå turer jogg...Ikke bli sittende for mye inne og bruk kroppen din første pri Neste er å få til en økonisk rådgivning feks. Gjeldsanering..Om du ikke får lån til og eventuellt ta opp skole igjen.

 

Eller så kan du bruke litt penger å ta et kurs her og der...Som kan få deg ut i en jobb igjen. eller søk jobber. Men ikke hver veldig kresen på hva slags jobber, for er du dyktig i jobben vil du få hjelp feks av vikarbyråer til å stige litt Jeg er singel jeg også Har vært i seks år faktisk Og er nå sykemeldt. Har også studielån som jeg sliter litt med nå..Men ikke at det hindrer meg i å kunne leve.Men veien åpner seg når man gjør noe med det...Og det er utrolig mange muligheter. Jeg er glad for å være til selvom mye kunne vært alltid bedre sikkert, men det er også hva man gjør det til

Endret 2. juli 2014 av Sabell

[Emancipate]

Du har noe i mot psykologisk behandling

Btw, det stemmer forresten at jeg har noe i mot kognitiv terapi, som er den mest effektive behandlingen (det kan jeg si, selv om jeg har noe i mot den, fordi forskning viser det). Du tillegger meg meninger jeg ikke har når du sier jeg har noe i mot psykologisk behandling generelt. Og jeg kan også si at selv den beste behandlingen har sine begresninger, også fordi forskning viser det.

 

Man kan ha sine meninger, men ikke sine egne fakta. Når forskning viser tall rundt 30% kan man ikke love 80%.

[AnonymDiskusjon]

 

Annerledesheten går med på hvor jeg er i livet i forhold til venner. 30 år gammel, evig singel, aldri hatt en fast jobb, eier ingenting, ubrukelig utdannelse (og såpass dårlig forhold til lånekassa at det blir med det). Slike ting er langt mer synlige og sosialt vanskeliggjørende enn da jeg var 20.

Du er i en annen situasjon enn dine venner, det stemmer. Men du har noen ting:

Hvordan skriver du dette hvis du ikke eier en PC?

Det er mulig faget i utdannelsen din var ubrukelig, men du har ihvertfall lært å skrive bra og formulere deg godt. Det er ting som man trenger i enhver jobb, som overraskende mange som må gå på NAV strever med.

 

Du skjønner hva jeg mener. Mine jevnaldrende eier hus, leilighet, bil., etc. Ja, jeg er ikke dum, altså, det er ikke det, men sosial angst, lite arbeidserfaring og ingen referanser gjør det ikke veldig lett å overbevise en arbeidsgiver om at en ansettelse er noen god idé.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[AnonymDiskusjon]

Jeg anbefaler deg å begynne å trene. Det er et første pri om du ikke gjør det nå.

 

 

 

Gå til ett treningsenter og meld deg på.

 

En annen ting er å komme seg ut blant folk. Gå på biblioteket feks. det er gratis. finn en god bok eller noe. Gå på stranda ta med deg litt mat og slapp av sol deg bad og kos deg sykle turer gå turer jogg...Ikke bli sittende for mye inne og bruk kroppen din første pri Neste er å få til en økonisk rådgivning feks. Gjeldsanering..Om du ikke får lån til og eventuellt ta opp skole igjen.

 

Eller så kan du bruke litt penger å ta et kurs her og der...Som kan få deg ut i en jobb igjen. eller søk jobber. Men ikke hver veldig kresen på hva slags jobber, for er du dyktig i jobben vil du få hjelp feks av vikarbyråer til å stige litt Jeg er singel jeg også Har vært i seks år faktisk Og er nå sykemeldt. Har også studielån som jeg sliter litt med nå..Men ikke at det hindrer meg i å kunne leve.Men veien åpner seg når man gjør noe med det...Og det er utrolig mange muligheter. Jeg er glad for å være til selvom mye kunne vært alltid bedre sikkert, men det er også hva man gjør det til

 

 

Jeg trener forholdsvis aktivt, men ikke på treningssenter. Apparattrening gjør meg iallefall deprimert.

 

Økonomien er ikke så ille. Jeg har kun lånekassegjeld, og den får jeg jo rentefritak og betalingsutsettelse på. På den annen side får jeg jo heller ikke mer lån, så med mindre NAV er interessert i å sponse utdannelse (det er de ikke), så er det ikke stort jeg kan gjøre med det. Dersom jeg skulle begynt på skole uten NAVs velsignelse er jeg jo lovbryter.

 

Jeg er ikke kresen på jobber. Har søkt på alt mulig rart i lange tider, men kommer ingen vei. Har også gått på kurs for dette, og blir hele tiden fortalt at både CV og søknader ser fine ut, men manglende referanser og arbeidserfaring stort sett fører til at de blir kastet av arbeidsgiver. Skjønner jo at de er skeptiske til en 30-åring som har gått stort hele livet uten jobb, men det hjelper ikke akkurat på motivasjonen min nå.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

[Sabell]

 

 

Annerledesheten går med på hvor jeg er i livet i forhold til venner. 30 år gammel, evig singel, aldri hatt en fast jobb, eier ingenting, ubrukelig utdannelse (og såpass dårlig forhold til lånekassa at det blir med det). Slike ting er langt mer synlige og sosialt vanskeliggjørende enn da jeg var 20.

Du er i en annen situasjon enn dine venner, det stemmer. Men du har noen ting:

Hvordan skriver du dette hvis du ikke eier en PC?

Det er mulig faget i utdannelsen din var ubrukelig, men du har ihvertfall lært å skrive bra og formulere deg godt. Det er ting som man trenger i enhver jobb, som overraskende mange som må gå på NAV strever med.

 

Du skjønner hva jeg mener. Mine jevnaldrende eier hus, leilighet, bil., etc. Ja, jeg er ikke dum, altså, det er ikke det, men sosial angst, lite arbeidserfaring og ingen referanser gjør det ikke veldig lett å overbevise en arbeidsgiver om at en ansettelse er noen god idé.

 

Anonymous poster hash: 861b8...d69

 

Det gjør mange av mine også eier HUS. Nå kjøper t.o.m lillebroren min seg et hus snart og han er bare 22 år...Og jeg leier Hadde ikke bil for 3 år siden selv jeg heller og du og jeg er så og si jevnaldrende;) Ikke har jeg ferdig utdannelse heller

Endret 2. juli 2014 av Sabell