Bitter? Det er kun de andre som er det.

[Emancipate]

"Validering", ok, da har jeg mye nytt i dag også...

Det motsatte av validering er invalidering, og det er kjekt å kunne noe om får å ikke bli så påvirket av det. Her står det mye om invalidering: http://eqi.org/invalid.htm

[dag1234]

 

@Hebbelilla, Synes ikke det er irrelevant å trekke inn dystymi her. Det kan ligge mye bitterhet under tristhet, selv om det nok er mest sorg.

 

Og til det å ikke være ydmyk eller tålmodig nok ifht andres lidelse:

 

Det er det et poeng å ikke være perfekt terapeut, men 'god nok'.

 

Vil bare tilføye: det dummeste, mest opprørende og tristeste jeg hører noen si til en som er lei seg, er: 'Tenk positivt.' Det ligger en sårende avvisning i en slik kommentar.

Slike kommentarer kan en tillate seg når en er over vanskene og er på beina igjen.

Men ikke når en har det som verst. Da trenger de fleste av oss en skulder å lene seg mot og en utstrakt hånd, og et menneske som orker å dele det som er vanskelig uten å skulle fikse eller rette på, men som bare er tilstede. Det kalles på fagspråket 'validering' eller 'gyldiggjøring' av opplevelsen.

"Validering", ok, da har jeg mye nytt i dag også...Interessant å høre om hva de lærer, de som skal hjelpe.

Den som sa "tenk på de som h...verre..", var min mor..standard replikk i oppveksten, hver gang jeg var i et "vrient" humør (for å kalle det det) Selv i dag, er det fortielse av negative følelser, og alt man kan snakke om, er det som er "ufarlig". Men men. Tror det er sånn for mange. Jo eldre foreldrene blir, jo mere hensyn må man jo ta. Ingen vil måtte gå i begravelsen til en forelder med dårlig samvittighet...

 

Ja, mye bitterhet bak sorg, men som du sa, bedre med litt bitterhet, enn mye. Målet får være å minimere mengden bitterhet, innenfor rimelighetens rammer...

 

 

De vanskelige følelsene som ikke blir anerkjent (validert) av andre, lærer barnet å fortie og skamme seg over. Det gjelder i alle fall for de viktige følelsene, og i de avgjørende situasjonene.

Slik ender barnet som ikke blir 'sett' godt nok av de voksne med å tenke at det er noe negativt ved seg. For noen at det er noe i veien med hele ens person. Her legges det grunnlag for mye dårlig selvfølelse og vi ser anslagene til senere depressive plager.

 

Vi deler i dag årsakene til psykiske plager i to grove kategorier:

Traumene. Det er når en blir påført ubehag som er så sterkt at det overstiger mestringsevnen og en blir hengende fast i reaksjoner fra en situasjon en ikke kunne slippe unna.

Typisk er alvorlige hendelser som mishandling og seksuelt misbruk til mildere former som for streng oppdragelse og for strikte grenser. Vi kan si dette handler om når en får for mye av noe en ikke skal ha. Dette kalles (litt upresist) også ofte psykiske konflikter.

 

Mangeltilstandene; det er når en har fått for lite av det en har trengt. Her har vi fra grov omsorgssvikt og neglekt til at foreldrene ikke er riktig på bølgelengde med sine barn. Her vil resultatet være huller i den psykologiske ballasten og ofte vansker med å klare seg i livet. Det er mye subjektiv lidelse i denne kategorien og de fleste personlighetsforstyrrelsene stammer fra denne type årsaker.

 

Ofte er det en blanding av både den første og den andre kategori årsaker, og denne grovsorteringen er bare en modell for å få et slags overblikk. Et hvert traume fører ikke til skade, og en hver mangel gir ikke livsvansker. Bare nevner det.

 

I terapi må disse vanskene møtes ulikt. Selv om det er en masse gråsoner, mye overlapp og få reine eksempler, så vil vi traumebaserte problem som en regel ha nytte av å snakke seg igjennom det som hendte og slik få avreagert, og derigjennom få lagt det hendte bak seg. Dette er den folkelige oppfatning av hva som skjer når en går til psykolog.

 

Med mangeltilstandene kan en ikke alltid det, for hvordan snakke om noe som IKKE hendte, men som en hadde trengt for å klare seg rimelig bra her i livet? Ofte vil pasienten selv ha en uklar opplevelse av at noe mangler i livet men ikke vite hva, de kan være lei seg uten noen åpenbar grunn, kjenne på diffus uro eller mangel på retning i livet, ikke passe seg godt nok, eller svært ofte kjenne på indre tomhet og manglende egenverdi.

Dette kalles 'Den hvite sorg'; ikke en sorg over noe godt en mistet, men noe godt en trengte men som aldri kom. Det setter seg som helt andre psykiske skader enn overbelastningsskadene.

 

Utfordringen i terapi er å få skapt et språk for hvordan en har det, slik at en kan sette ord på hva en sliter med og hvorfor en hr blitt som en har blitt, og hva en eventuelt kan foreta seg for å få det bedre.

Det er ikke alltid like lett, for slik vi mennesker er skrudd sammen så letter vi ikke bare sånn uten videre på lokket og snakker om det som ikke har vært på plass; det er vanskelig å snakke om noe som ikke har ord, men det er også vanskelig fordi at da kommer følelsene. Fortvilelse over å være forlatt av sine nærmeste, av å være oversett og forsømt - og den fortvilelsen kan være sterkt. Men også ofte kommer raseriet over å ha blitt sviktet av sine foreldre og ikke ha fått nok omsorg og ivaretakelse når en trengte det som mest. Så kommer det skam over å ikke ha vært elsket, og skyldfølelse fordi mange tror det er deres egen skyld. Så her er det rikelig å ta fatt i.

 

Da ser du hvorfor 'validering' blir så viktig for de personene som har stort innslag av mangeltilstand. Det er å si at jo, sånn går det an å ha det, og det er jammen ikke underlig med det du har gått igjennom. Det må sies med ekthet, og ikke bare som en frase.

Hvis du får det til, går du da inn i det de har fått så alt for lite av, inn i mangeltilstanden og tomheten, og fyller på med mening og sammenheng. Å glatte over eller å trøste er å kommunisere at du ikke tror hun har det slik hun gir uttrykk for, og i alle fall ikke orker å ta det inn over deg. Det gir ytterligere fortvilelse og fragmentering.

 

En person med god selvfølelse - en som har fått nok av det hun har trengt - vil takle å ikke bli 'sett' langt bedre enn den som har blitt sett så sørgelig for lite. For den oversette, forsømte, for den som ikke har fått vite at det er mulig å ha det som en har det, vil en slik 'trøst' lett bli en bekreftelse på det hun alltid visste; ingen kan forstå og ingen kan dele opplevelsen - og det er hennes feil.

 

(Huff, dette ble alt for lagt.)

[heblilla]

 

 

@Hebbelilla, Synes ikke det er irrelevant å trekke inn dystymi her. Det kan ligge mye bitterhet under tristhet, selv om det nok er mest sorg.

 

Og til det å ikke være ydmyk eller tålmodig nok ifht andres lidelse:

 

Det er det et poeng å ikke være perfekt terapeut, men 'god nok'.

 

Vil bare tilføye: det dummeste, mest opprørende og tristeste jeg hører noen si til en som er lei seg, er: 'Tenk positivt.' Det ligger en sårende avvisning i en slik kommentar.

Slike kommentarer kan en tillate seg når en er over vanskene og er på beina igjen.

Men ikke når en har det som verst. Da trenger de fleste av oss en skulder å lene seg mot og en utstrakt hånd, og et menneske som orker å dele det som er vanskelig uten å skulle fikse eller rette på, men som bare er tilstede. Det kalles på fagspråket 'validering' eller 'gyldiggjøring' av opplevelsen.

"Validering", ok, da har jeg mye nytt i dag også...Interessant å høre om hva de lærer, de som skal hjelpe.

Den som sa "tenk på de som h...verre..", var min mor..standard replikk i oppveksten, hver gang jeg var i et "vrient" humør (for å kalle det det) Selv i dag, er det fortielse av negative følelser, og alt man kan snakke om, er det som er "ufarlig". Men men. Tror det er sånn for mange. Jo eldre foreldrene blir, jo mere hensyn må man jo ta. Ingen vil måtte gå i begravelsen til en forelder med dårlig samvittighet...

 

Ja, mye bitterhet bak sorg, men som du sa, bedre med litt bitterhet, enn mye. Målet får være å minimere mengden bitterhet, innenfor rimelighetens rammer...

 

 

De vanskelige følelsene som ikke blir anerkjent (validert) av andre, lærer barnet å fortie og skamme seg over. Det gjelder i alle fall for de viktige følelsene, og i de avgjørende situasjonene.

Slik ender barnet som ikke blir 'sett' godt nok av de voksne med å tenke at det er noe negativt ved seg. For noen at det er noe i veien med hele ens person. Her legges det grunnlag for mye dårlig selvfølelse og vi ser anslagene til senere depressive plager.

 

Vi deler i dag årsakene til psykiske plager i to grove kategorier:

Traumene. Det er når en blir påført ubehag som er så sterkt at det overstiger mestringsevnen og en blir hengende fast i reaksjoner fra en situasjon en ikke kunne slippe unna.

Typisk er alvorlige hendelser som mishandling og seksuelt misbruk til mildere former som for streng oppdragelse og for strikte grenser. Vi kan si dette handler om når en får for mye av noe en ikke skal ha. Dette kalles (litt upresist) også ofte psykiske konflikter.

 

Mangeltilstandene; det er når en har fått for lite av det en har trengt. Her har vi fra grov omsorgssvikt og neglekt til at foreldrene ikke er riktig på bølgelengde med sine barn. Her vil resultatet være huller i den psykologiske ballasten og ofte vansker med å klare seg i livet. Det er mye subjektiv lidelse i denne kategorien og de fleste personlighetsforstyrrelsene stammer fra denne type årsaker.

 

Ofte er det en blanding av både den første og den andre kategori årsaker, og denne grovsorteringen er bare en modell for å få et slags overblikk. Et hvert traume fører ikke til skade, og en hver mangel gir ikke livsvansker. Bare nevner det.

 

I terapi må disse vanskene møtes ulikt. Selv om det er en masse gråsoner, mye overlapp og få reine eksempler, så vil vi traumebaserte problem som en regel ha nytte av å snakke seg igjennom det som hendte og slik få avreagert, og derigjennom få lagt det hendte bak seg. Dette er den folkelige oppfatning av hva som skjer når en går til psykolog.

 

Med mangeltilstandene kan en ikke alltid det, for hvordan snakke om noe som IKKE hendte, men som en hadde trengt for å klare seg rimelig bra her i livet? Ofte vil pasienten selv ha en uklar opplevelse av at noe mangler i livet men ikke vite hva, de kan være lei seg uten noen åpenbar grunn, kjenne på diffus uro eller mangel på retning i livet, ikke passe seg godt nok, eller svært ofte kjenne på indre tomhet og manglende egenverdi.

Dette kalles 'Den hvite sorg'; ikke en sorg over noe godt en mistet, men noe godt en trengte men som aldri kom. Det setter seg som helt andre psykiske skader enn overbelastningsskadene.

 

Utfordringen i terapi er å få skapt et språk for hvordan en har det, slik at en kan sette ord på hva en sliter med og hvorfor en hr blitt som en har blitt, og hva en eventuelt kan foreta seg for å få det bedre.

Det er ikke alltid like lett, for slik vi mennesker er skrudd sammen så letter vi ikke bare sånn uten videre på lokket og snakker om det som ikke har vært på plass; det er vanskelig å snakke om noe som ikke har ord, men det er også vanskelig fordi at da kommer følelsene. Fortvilelse over å være forlatt av sine nærmeste, av å være oversett og forsømt - og den fortvilelsen kan være sterkt. Men også ofte kommer raseriet over å ha blitt sviktet av sine foreldre og ikke ha fått nok omsorg og ivaretakelse når en trengte det som mest. Så kommer det skam over å ikke ha vært elsket, og skyldfølelse fordi mange tror det er deres egen skyld. Så her er det rikelig å ta fatt i.

 

Da ser du hvorfor 'validering' blir så viktig for de personene som har stort innslag av mangeltilstand. Det er å si at jo, sånn går det an å ha det, og det er jammen ikke underlig med det du har gått igjennom. Det må sies med ekthet, og ikke bare som en frase.

Hvis du får det til, går du da inn i det de har fått så alt for lite av, inn i mangeltilstanden og tomheten, og fyller på med mening og sammenheng. Å glatte over eller å trøste er å kommunisere at du ikke tror hun har det slik hun gir uttrykk for, og i alle fall ikke orker å ta det inn over deg. Det gir ytterligere fortvilelse og fragmentering.

 

En person med god selvfølelse - en som har fått nok av det hun har trengt - vil takle å ikke bli 'sett' langt bedre enn den som har blitt sett så sørgelig for lite. For den oversette, forsømte, for den som ikke har fått vite at det er mulig å ha det som en har det, vil en slik 'trøst' lett bli en bekreftelse på det hun alltid visste; ingen kan forstå og ingen kan dele opplevelsen - og det er hennes feil.

 

(Huff, dette ble alt for lagt.)

 

Neida, ikke for langt. Ikke når du snakker med tyngde om noe du har virkelig peiling på...Interessant og lærerikt. Tror det er flere enn meg som har nytte av å lese det du skriver her. Blir jo faktisk som en liten forelesning:-)

Kan også ha en terapeutisk verdi, i hvert fall for meg. Setter tingene i perspektiv. Skaper litt orden..Takk

[heblilla]

 

"Validering", ok, da har jeg mye nytt i dag også...

Det motsatte av validering er invalidering, og det er kjekt å kunne noe om får å ikke bli så påvirket av det. Her står det mye om invalidering: http://eqi.org/invalid.htm

 

Oj, der var det litt av hvert å ta fatt på.

[Emancipate]

Den sida har mye super info, hvis man finner frem.

 

En annen side som er nyttig er denne siden om validering. Den bruker ordet "validering" om en spesifikk metode å validere eldre på, men er likevel nyttig. På mange måter har demens noe til felles med psykiske problemer. I gamle dager brukte de faktisk uttrykket "dementia praecox" (tidlig demens) om en form for schizofreni med degeneriring av tenkeevne som oppstår sent i tenårene eller tidlig i tjueårene.

 

https://vfvalidation.org/web.php?request=what_is_validation

https://vfvalidation.org/web.php?request=How_to_use_Validation

Endret 30. juni 2014 av Tåkelur

[dag1234]

Bare hyggelig, Hebbelilla.