Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Bitter? Det er kun de andre som er det.


dag1234

Anbefalte innlegg

En fin og lettlest artikkel og en av sinnets mindre verdsatte følelser.

 

Om når vi har laget oss en fortelling om vårt liv, der vi er sinte fordi ting ikke ble som vi hadde håpt på, men samtidig var i en posisjon der vi ikke kunne foreta oss noe.

 

Bitterhet er å lukke seg inne i et sorgfullt sinne, der en ønsker å straffe andre, men raskt ender opp med å straffe kun seg selv.

 

Les og bli kloke:

 

http://psykologisk.no/2014/06/bitterhet-en-kontrafaktisk-fortelling-om-eget-liv/

 

 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

En fin og lettlest artikkel og en av sinnets mindre verdsatte følelser.

 

Om når vi har laget oss en fortelling om vårt liv, der vi er sinte fordi ting ikke ble som vi hadde håpt på, men samtidig var i en posisjon der vi ikke kunne foreta oss noe.

 

Bitterhet er å lukke seg inne i et sorgfullt sinne, der en ønsker å straffe andre, men raskt ender opp med å straffe kun seg selv.

 

Les og bli kloke:

 

http://psykologisk.no/2014/06/bitterhet-en-kontrafaktisk-fortelling-om-eget-liv/

 

 

Takk, veldig interessant:-)

Noen råd om hva man skal gjøre for å komme ut av den bitre sinnstilstanden (hvis det finnes noen konkrete råd)?

Lenke til kommentar

 

En fin og lettlest artikkel og en av sinnets mindre verdsatte følelser.

 

Om når vi har laget oss en fortelling om vårt liv, der vi er sinte fordi ting ikke ble som vi hadde håpt på, men samtidig var i en posisjon der vi ikke kunne foreta oss noe.

 

Bitterhet er å lukke seg inne i et sorgfullt sinne, der en ønsker å straffe andre, men raskt ender opp med å straffe kun seg selv.

 

Les og bli kloke:

 

http://psykologisk.no/2014/06/bitterhet-en-kontrafaktisk-fortelling-om-eget-liv/

 

 

Takk, veldig interessant:-)

Noen råd om hva man skal gjøre for å komme ut av den bitre sinnstilstanden (hvis det finnes noen konkrete råd)?

 

 

Det er nok en viljessak, i alle fall langt på vei.

 

En må se hvor destruktiv bitterhet er, og bestemme seg for å lukke døren til det rommet. For å komme dit, må en jobbe med seg selv, sin egen selvforståelse (ut av offerrolle), Bli kjent med og venn med sin egen sårbarhet, justere håp og få mer realistiske forventninger til livet og til menneskene. En må lære seg mer egenomsorg, og større grad av ansvar for egne valg.

 

Det kan for noen være en lang vei å komme dit, og det krever at en svelger noen kameler underveis.

Men hvis en ikke vil legge bitterhet og opplevd urett bak seg, så går det ikke. I alle fall ikke helt. Men å være litt bitter, er bedre enn å være mye bitter.

 

Jeg tror det er innen disse områdene det må jobbes.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

 

En fin og lettlest artikkel og en av sinnets mindre verdsatte følelser.

 

Om når vi har laget oss en fortelling om vårt liv, der vi er sinte fordi ting ikke ble som vi hadde håpt på, men samtidig var i en posisjon der vi ikke kunne foreta oss noe.

 

Bitterhet er å lukke seg inne i et sorgfullt sinne, der en ønsker å straffe andre, men raskt ender opp med å straffe kun seg selv.

 

Les og bli kloke:

 

http://psykologisk.no/2014/06/bitterhet-en-kontrafaktisk-fortelling-om-eget-liv/

 

 

Takk, veldig interessant:-)

Noen råd om hva man skal gjøre for å komme ut av den bitre sinnstilstanden (hvis det finnes noen konkrete råd)?

 

 

Det er nok en viljessak, i alle fall langt på vei.

 

En må se hvor destruktiv bitterhet er, og bestemme seg for å lukke døren til det rommet. For å komme dit, må en jobbe med seg selv, sin egen selvforståelse (ut av offerrolle), Bli kjent med og venn med sin egen sårbarhet, justere håp og få mer realistiske forventninger til livet og til menneskene. En må lære seg mer egenomsorg, og større grad av ansvar for egne valg.

 

Det kan for noen være en lang vei å komme dit, og det krever at en svelger noen kameler underveis.

Men hvis en ikke vil legge bitterhet og opplevd urett bak seg, så går det ikke. I alle fall ikke helt. Men å være litt bitter, er bedre enn å være mye bitter.

 

Jeg tror det er innen disse områdene det må jobbes.

 

Tusen takk, skal lese gjennom svaret ditt flere ganger. Kloke ord :)

Lenke til kommentar

Det er nok en viljessak, i alle fall langt på vei.

Når jeg hører folk si dette koker det vanligvis ned til at de ikke vet nok om hva som egentlig skal til.

 

Slanking omtales også ofte som en viljesak (sitat helsepersonell: det krever jernvilje). Men jeg leste at forskere hadde undersøkt dette, og fant ingen forskjell i viljestyrken til de som klarte å gå ned vs. de som ikke klarte det.

Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

Nei, du har nok rett i det, Tåkelur. Dette er jo ikke noe jeg har hold særlig mye på med, så du kan nok trygt se vekk fra hva jeg skriver.

Merkelig at de ikke fant noen forskjell i viljestyrken til de som hadde gått ned og som ikke hadde gått ned. Hvordan måler man sånt? Viljestyrke kan ikke måles, er min påstand.

 

Jo, jeg tror du har mye rett i at man må ville det faktisk. Akkurat som man må ville stå opp om morgenen, man må ville ta en dusj, ville vaske opp osv...

Lenke til kommentar

Jo jeg tror nok det går an å lage mål på viljestyrke og besluttsomhet , men hva en eller annen mener å ha lest om hva som skal ha hendt med noen som skulle gå ned i vekt, har jo nada relevans for bitterhet.

 

Hvis funnene stemmer, noe jeg sterkt betviler, så er overføringsverdien ikke tilstede. Du kan ikke generalisere slik som Tåkelur her gjør, det er å fjuske.

 

Det er ikke mulig å sammenlike vektreduksjon og bitterhet på denne måten, det er å blande sammen ulike fenomen og kategorier som ikke hører sammen, og det blir som å si at fordi mor Nille ikke kan fly og en sten ikke kan fly så er mor Nille en sten.

 

Ut over det vil jeg si at som en regel må det en beslutning til for å klare å foreta en adferdsendring. Det er så klart ikke tilstrekkelig å bare bestemme seg, men uten en avgjørelse kommer man ingen vei, det er en forutsetning for endring av adferd. Jeg ville like å bli forklart hvordan det ellers skulle gå til.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jo jeg tror nok det går an å lage mål på viljestyrke og besluttsomhet , men hva en eller annen mener å ha lest om hva som skal ha hendt med noen som skulle gå ned i vekt, har jo nada relevans for bitterhet.

 

Hvis funnene stemmer, noe jeg sterkt betviler, så er overføringsverdien ikke tilstede. Du kan ikke generalisere slik som Tåkelur her gjør, det er å fjuske.

 

Det er ikke mulig å sammenlike vektreduksjon og bitterhet på denne måten, det er å blande sammen ulike fenomen og kategorier som ikke hører sammen, og det blir som å si at fordi mor Nille ikke kan fly og en sten ikke kan fly så er mor Nille en sten.

 

Ut over det vil jeg si at som en regel må det en beslutning til for å klare å foreta en adferdsendring. Det er så klart ikke tilstrekkelig å bare bestemme seg, men uten en avgjørelse kommer man ingen vei, det er en forutsetning for endring av adferd. Jeg ville like å bli forklart hvordan det ellers skulle gå til.

Ja, en beslutning må jo være første trekk. Og med det skulle ganske mye være gjort. Da tenker jeg på filmen "the yes man", (som noen har nevnt her et sted), idet han (jim C.) bestemmer seg for å være et ja-menneske, skjer mange positive ting. (har bare sett en bit av filmen, men fikk lyst til å se hele etter omtalen her inne)

Det var lærerikt å lese om bitterhet og dine egne betraktninger om emnet :)

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det hører også med at bitterhet regnes som vanskelig å behandle i terapi, og at mange terapeuter vil avslått å ta pasienter i behandling dersom bitterhet er er et hovedproblem. Å være bitter er på mange måter å ha bestemt seg for å ruge på den opplevde uretten.

 

Det er å ha låst raseriet og avmakten inne, og kastet nøkkelen. Det er den avmektiges posisjon, men som sagt tidligere så er den først og fremst, og mange ganger kun, seg selv en straffer. De rundt den bitre vil jo ofte trekke seg unna, og skjerme seg for dette inngrodde sinnet. Slik blir den bitre gående og bære dette alene, og får ikke opplevd å straffe andre - som jo er det tiltenkte hensikten. Det blir lett en selvoppfyllende profeti og en selvforsterkende prosess.

 

Det er hos noen også innslag av sado-masochisme i bitterhet, for det kan være betydelig fryd i å straffe og ødelegge for andre - skadefryd - selv om det mest er seg selv en rammer.

 

Sado-masochisme er også en utfordring i terapi, i alle fall når det er på dette planet. Terapeuten vil igjen møte motstand mot endring; pasienten vil ikke gi slipp på sin glede over å ha de ille, over å spille offer, over makten det gir når andre får dårlig samvittighet, kjenner seg dumme, men kan ha betydelig nytelse av å se terapeuten slite og streve med å hjelpe. Det er som kjent ikke lett å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

 

Noen (objektrelasjonsteoretikere) hevder at det ikke bare er maktkamp og motstand som utspiller seg i slike destruktive behandlinger, men også ubevisst og viktig kommunikasjon.
Det er som om pasienten vil sette terapeuten i en tilstand hun selv har vært i litt for ofte; 'Nå kan du kjenne hvordan det er å være meg', er budskapet som formidles.

Men siden dette ikke kan sies med ord, gjøres det ved å påføre terapeuten disse følelsene som pasienten selv ikke makter med. Det er avgjørende som terapeut å skjønne disse prosessene, slik at en ikke lar seg rive med og tar igjen, men bruker det som kunnskap om pasientens underbevissthet og tidlige erfaringer med andre mennesker, som oftest sine foreldre.

Det er moderne psykoanalytisk tenkning jeg refererer til her. Eller helt moderne er det gjerne ikke, dette er tanker som kom fra ca 1950 og ut over. 65 år gamle tanker er vel ikke akkurat siste nytt.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Det hører også med at bitterhet regnes som vanskelig å behandle i terapi, og at mange terapeuter vil avslått å ta pasienter i behandling dersom bitterhet er er et hovedproblem. Å være bitter er på mange måter å ha bestemt seg for å ruge på den opplevde uretten.

 

Det er å ha låst raseriet og avmakten inne, og kastet nøkkelen. Det er den avmektiges posisjon, men som sagt tidligere så er den først og fremst, og mange ganger kun, seg selv en straffer. De rundt den bitre vil jo ofte trekke seg unna, og skjerme seg for dette inngrodde sinnet. Slik blir den bitre gående og bære dette alene, og får ikke opplevd å straffe andre - som jo er det tiltenkte hensikten. Det blir lett en selvoppfyllende profeti og en selvforsterkende prosess.

 

Det er hos noen også innslag av sado-masochisme i bitterhet, for det kan være betydelig fryd i å straffe og ødelegge for andre - skadefryd - selv om det mest er seg selv en rammer.

 

Sado-masochisme er også en utfordring i terapi, i alle fall når det er på dette planet. Terapeuten vil igjen møte motstand mot endring; pasienten vil ikke gi slipp på sin glede over å ha de ille, over å spille offer, over makten det gir når andre får dårlig samvittighet, kjenner seg dumme, men kan ha betydelig nytelse av å se terapeuten slite og streve med å hjelpe. Det er som kjent ikke lett å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

 

Noen (objektrelasjonsteoretikere) hevder at det ikke bare er maktkamp og motstand som utspiller seg i slike destruktive behandlinger, men også ubevisst og viktig kommunikasjon.

Det er som om pasienten vil sette terapeuten i en tilstand hun selv har vært i litt for ofte; 'Nå kan du kjenne hvordan det er å være meg', er budskapet som formidles.

Men siden dette ikke kan sies med ord, gjøres det ved å påføre terapeuten disse følelsene som pasienten selv ikke makter med. Det er avgjørende som terapeut å skjønne disse prosessene, slik at en ikke lar seg rive med og tar igjen, men bruker det som kunnskap om pasientens underbevissthet og tidlige erfaringer med andre mennesker, som oftest sine foreldre.

Det er moderne psykoanalytisk tenkning jeg refererer til her. Eller helt moderne er det gjerne ikke, dette er tanker som kom fra ca 1950 og ut over. 65 år gamle tanker er vel ikke akkurat siste nytt.

Bra!!! Får lese den i morra :) For trøtt nå

Endret av hebbelilla
Lenke til kommentar

Det hører også med at bitterhet regnes som vanskelig å behandle i terapi, og at mange terapeuter vil avslått å ta pasienter i behandling dersom bitterhet er er et hovedproblem. Å være bitter er på mange måter å ha bestemt seg for å ruge på den opplevde uretten.

 

Det er å ha låst raseriet og avmakten inne, og kastet nøkkelen. Det er den avmektiges posisjon, men som sagt tidligere så er den først og fremst, og mange ganger kun, seg selv en straffer. De rundt den bitre vil jo ofte trekke seg unna, og skjerme seg for dette inngrodde sinnet. Slik blir den bitre gående og bære dette alene, og får ikke opplevd å straffe andre - som jo er det tiltenkte hensikten. Det blir lett en selvoppfyllende profeti og en selvforsterkende prosess.

 

Det er hos noen også innslag av sado-masochisme i bitterhet, for det kan være betydelig fryd i å straffe og ødelegge for andre - skadefryd - selv om det mest er seg selv en rammer.

 

Sado-masochisme er også en utfordring i terapi, i alle fall når det er på dette planet. Terapeuten vil igjen møte motstand mot endring; pasienten vil ikke gi slipp på sin glede over å ha de ille, over å spille offer, over makten det gir når andre får dårlig samvittighet, kjenner seg dumme, men kan ha betydelig nytelse av å se terapeuten slite og streve med å hjelpe. Det er som kjent ikke lett å hjelpe noen som ikke vil hjelpes.

 

Noen (objektrelasjonsteoretikere) hevder at det ikke bare er maktkamp og motstand som utspiller seg i slike destruktive behandlinger, men også ubevisst og viktig kommunikasjon.

Det er som om pasienten vil sette terapeuten i en tilstand hun selv har vært i litt for ofte; 'Nå kan du kjenne hvordan det er å være meg', er budskapet som formidles.

Men siden dette ikke kan sies med ord, gjøres det ved å påføre terapeuten disse følelsene som pasienten selv ikke makter med. Det er avgjørende som terapeut å skjønne disse prosessene, slik at en ikke lar seg rive med og tar igjen, men bruker det som kunnskap om pasientens underbevissthet og tidlige erfaringer med andre mennesker, som oftest sine foreldre.

Det er moderne psykoanalytisk tenkning jeg refererer til her. Eller helt moderne er det gjerne ikke, dette er tanker som kom fra ca 1950 og ut over. 65 år gamle tanker er vel ikke akkurat siste nytt.

Huff, ja, av og til må det være forferdelig vanskelig å være terapeut.. Skjønner godt at noen vegrer seg for å ta inn pasienter med denne typen problematikk. Har vært så vidt borti noen som sier de lider av "dystymi", men holdningen deres virker veldig preget av bitterhet, og ingenting man sier ser ut til å ha noen oppmuntrende effekt, alt blir vridd til noe negativt....Og da begynner jeg å lure på om ikke det er rett og slett det at de har bestemt seg for lenge siden at de er et offer og at det vil de alltid forbli, fordi det gir dem fordelen av å "alltid ha rett". Men de eneste som taper på dette er jo dem selv ja..Ingen liker noen som alltid MÅ ha rett..

 

PS Du har tydeligvis god peiling :)

Endret av hebbelilla
Lenke til kommentar

Dystymi er diagnose på kronisk (lettere) depresjon, folk som jevnt over er nedfor kan få denne diagnosen, i motsetning til dem som har perioder av begrenset varighet der de er deprimerte.

 

Det er ingen ting i veien for at man kan ha begge diagnosene samtidig; at livet er kjipt på det jevne, men så er det perioder der en er ekstra fortvilt og lei seg - men at disse tunge periodene kommer og går. Det blir et liv i grått-grått, med en del svart inni mellom. Selvsagt er det lysere perioder også, men hele sinnet er stemt i moll, og livet møtes med melankoli. Det er veldig vanlig, og heller regelen enn unntaket imo.

 

Under dette kan det ligge mye ubearbeidet sorg. For til syvene og sist er depresjon er sorgtilstand som har blitt for sterk, både i varighet og styrke. Ofte en ordløs sorg der en ikke lengre husker hva var tapt eller en aldri fikk. Her er det rikelig grunnlag for bitterhet, som du forstår.

 

Den som bærer på en opplevelse av at verden, eller menneskene, ikke har levert varene, ikke har gitt det den skulle, ikke har holdt det en ble forespeilet, at en har en regning overfor livet som ikke har blitt betalt og som lengst har forfalt, men skyldnerne har flyttet til ukjent adresse - den vil være et lett offer for å bli bitter. Og det kan noen ganger være så ymse hva som utløser bitterheten, eller hvem den henges på - for følelsen har vært der lenge og har i grunnen bare ventet på å finne en urett den kan kobles på.

 

Jeg tror samfunnsutviklingen, mot et rettighetssamfunn mer preget av hva innbyggerne har rett på i forhold til myndighetene, legger mer til rette for denne type trekk enn andre tiders samfunn der den enkeltes behov ble lagt mer til grunn.

 

At oppmuntring ikke alltid virker, eller til og med har anti-terapeutisk (så kalt iatrogen) effekt, er forklart i artikkelen jeg la ut i en annen tråd de siste dagene.

 

Vi skal alltid holde litt igjen på å trøste og oppmuntre, for den som er lei seg vil så lett føle seg ikke sett og ikke forstått; det blir en avvisning av opplevelsen til den som har det vanskelig.

Dette gjelder alle som sliter, men spesielt der det i utgangspunktet ikke er så god selvfølelse. Vi kan uforvarende komme til å gi salt i såret, når den som er lei seg aller mest trenger at noen andre orker å høre på og dele det som er vanskelig og vise forståelse for at det ikke er så lett å ha det slik - uten å bli for snar med å glatte over eller ta vekk det som er vondt.

Lenke til kommentar

Nei, du har nok rett i det, Tåkelur. Dette er jo ikke noe jeg har hold særlig mye på med, så du kan nok trygt se vekk fra hva jeg skriver.

Det er sikkert bra det du skriver under. Men når man trekker inn viljestyrken pleier det å være for å dekke en manglende brikke i puslespillet. Du har sikkert lagt resten av puslespillet rett.

 

Ut over det vil jeg si at som en regel må det en beslutning til for å klare å foreta en adferdsendring. Det er så klart ikke tilstrekkelig å bare bestemme seg, men uten en avgjørelse kommer man ingen vei, det er en forutsetning for endring av adferd. Jeg ville like å bli forklart hvordan det ellers skulle gå til.

Det jeg var uenig i er at man kommer "langt på vei" som du skriver med bare vilje. I såfall blir det subkliniske tilfeller. Hadde de kommet så langt på vei hadde de ikke vært i helsevesenet. Det er en selvmotsigelse.

 

Noen (objektrelasjonsteoretikere) hevder at det ikke bare er maktkamp og motstand som utspiller seg i slike destruktive behandlinger, men også ubevisst og viktig kommunikasjon.

Det er som om pasienten vil sette terapeuten i en tilstand hun selv har vært i litt for ofte; 'Nå kan du kjenne hvordan det er å være meg', er budskapet som formidles.

Men siden dette ikke kan sies med ord, gjøres det ved å påføre terapeuten disse følelsene som pasienten selv ikke makter med. Det er avgjørende som terapeut å skjønne disse prosessene, slik at en ikke lar seg rive med og tar igjen, men bruker det som kunnskap om pasientens underbevissthet og tidlige erfaringer med andre mennesker, som oftest sine foreldre.

Det er moderne psykoanalytisk tenkning jeg refererer til her. Eller helt moderne er det gjerne ikke, dette er tanker som kom fra ca 1950 og ut over. 65 år gamle tanker er vel ikke akkurat siste nytt.

Dette er jeg virkelig enig i. Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

Dystymi er diagnose på kronisk (lettere) depresjon, folk som jevnt over er nedfor kan få denne diagnosen, i motsetning til dem som har perioder av begrenset varighet der de er deprimerte.

 

Det er ingen ting i veien for at man kan ha begge diagnosene samtidig; at livet er kjipt på det jevne, men så er det perioder der en er ekstra fortvilt og lei seg - men at disse tunge periodene kommer og går. Det blir et liv i grått-grått, med en del svart inni mellom. Selvsagt er det lysere perioder også, men hele sinnet er stemt i moll, og livet møtes med melankoli. Det er veldig vanlig, og heller regelen enn unntaket imo.

 

Under dette kan det ligge mye ubearbeidet sorg. For til syvene og sist er depresjon er sorgtilstand som har blitt for sterk, både i varighet og styrke. Ofte en ordløs sorg der en ikke lengre husker hva var tapt eller en aldri fikk. Her er det rikelig grunnlag for bitterhet, som du forstår.

 

Den som bærer på en opplevelse av at verden, eller menneskene, ikke har levert varene, ikke har gitt det den skulle, ikke har holdt det en ble forespeilet, at en har en regning overfor livet som ikke har blitt betalt og som lengst har forfalt, men skyldnerne har flyttet til ukjent adresse - den vil være et lett offer for å bli bitter. Og det kan noen ganger være så ymse hva som utløser bitterheten, eller hvem den henges på - for følelsen har vært der lenge og har i grunnen bare ventet på å finne en urett den kan kobles på.

 

Jeg tror samfunnsutviklingen, mot et rettighetssamfunn mer preget av hva innbyggerne har rett på i forhold til myndighetene, legger mer til rette for denne type trekk enn andre tiders samfunn der den enkeltes behov ble lagt mer til grunn.

 

At oppmuntring ikke alltid virker, eller til og med har anti-terapeutisk (så kalt iatrogen) effekt, er forklart i artikkelen jeg la ut i en annen tråd de siste dagene.

 

Vi skal alltid holde litt igjen på å trøste og oppmuntre, for den som er lei seg vil så lett føle seg ikke sett og ikke forstått; det blir en avvisning av opplevelsen til den som har det vanskelig.

Dette gjelder alle som sliter, men spesielt der det i utgangspunktet ikke er så god selvfølelse. Vi kan uforvarende komme til å gi salt i såret, når den som er lei seg aller mest trenger at noen andre orker å høre på og dele det som er vanskelig og vise forståelse for at det ikke er så lett å ha det slik - uten å bli for snar med å glatte over eller ta vekk det som er vondt.

Det var dumt av meg å komme med "dystymi"-diagnosen i forbindelse med bitterhet. En tankeløs sammenblanding egentlig...

Ja, skjønner godt viktigheten av å ikke bli oppmuntrende, men heller lytte...

Har sjøl opplevd frustrasjonen ved å bli avfeid med "tenk på de som har det verre enn deg"...Da føler man seg egentlig bare avvist (i sin ubearbeidede sorg), og det gjør bare vondt verre. Viktig poeng du har der!!!

Takk for veldig nyttig og innsiktsfull deling.

Jeg er bare en amatør, men litt nysgjerrig på psykologi, egen og andres...men ikke alltid så tålmodig som man bør være, eller så ydmyk kanskje, i forhold til andres lidelse, som jeg burde være..

Lenke til kommentar

@Hebbelilla, Synes ikke det er irrelevant å trekke inn dystymi her. Det kan ligge mye bitterhet under tristhet, selv om det nok er mest sorg.

 

Og til det å ikke være ydmyk eller tålmodig nok ifht andres lidelse:

 

Det er det et poeng å ikke være perfekt terapeut, men 'god nok'.

 

Vil bare tilføye: det dummeste, mest opprørende og tristeste jeg hører noen si til en som er lei seg, er: 'Tenk positivt.' Det ligger en sårende avvisning i en slik kommentar.

Slike kommentarer kan en tillate seg når en er over vanskene og er på beina igjen.

Men ikke når en har det som verst. Da trenger de fleste av oss en skulder å lene seg mot og en utstrakt hånd, og et menneske som orker å dele det som er vanskelig uten å skulle fikse eller rette på, men som bare er tilstede. Det kalles på fagspråket 'validering' eller 'gyldiggjøring' av opplevelsen.

Lenke til kommentar

Vil bare tilføye: det dummeste, mest opprørende og tristeste jeg hører noen si til en som er lei seg, er: 'Tenk positivt.' Det ligger en sårende avvisning i en slik kommentar.

Slike kommentarer kan en tillate seg når en er over vanskene og er på beina igjen.

Men ikke når en har det som verst. Da trenger de fleste av oss en skulder å lene seg mot og en utstrakt hånd, og et menneske som orker å dele det som er vanskelig uten å skulle fikse eller rette på, men som bare er tilstede. Det kalles på fagspråket 'validering' eller 'gyldiggjøring' av opplevelsen.

Det er synd at ikke alle har den samme forståelsen for validering som deg.

 

Det er sjokkerende hvordan helsepersonell kan komme med "andre har det værre enn deg/de sultne barna i afrika", selv når de tidligere har fått krystallklar beskjed om at dette ikke hjelper.

 

Det hjelper å lære hva invalidering er, for når man skjønner hva som skjer kan man lettere la være å bli påvirket av det, og fokusere på at personen ønsker å hjelpe (selv om han ikke gjør det).

Endret av Tåkelur
Lenke til kommentar

Jo, jeg tror du har mye rett i at man må ville det faktisk. Akkurat som man må ville stå opp om morgenen, man må ville ta en dusj, ville vaske opp osv...

Jeg står opp automatisk, tar en dusj automatisk. Jeg ønsker faktisk å dusje skjeldnere pga tørr hud, men jeg bare går og dusjer og kan ikke stoppe meg...
Lenke til kommentar

@Hebbelilla, Synes ikke det er irrelevant å trekke inn dystymi her. Det kan ligge mye bitterhet under tristhet, selv om det nok er mest sorg.

 

Og til det å ikke være ydmyk eller tålmodig nok ifht andres lidelse:

 

Det er det et poeng å ikke være perfekt terapeut, men 'god nok'.

 

Vil bare tilføye: det dummeste, mest opprørende og tristeste jeg hører noen si til en som er lei seg, er: 'Tenk positivt.' Det ligger en sårende avvisning i en slik kommentar.

Slike kommentarer kan en tillate seg når en er over vanskene og er på beina igjen.

Men ikke når en har det som verst. Da trenger de fleste av oss en skulder å lene seg mot og en utstrakt hånd, og et menneske som orker å dele det som er vanskelig uten å skulle fikse eller rette på, men som bare er tilstede. Det kalles på fagspråket 'validering' eller 'gyldiggjøring' av opplevelsen.

"Validering", ok, da har jeg mye nytt i dag også...Interessant å høre om hva de lærer, de som skal hjelpe.

Den som sa "tenk på de som h...verre..", var min mor..standard replikk i oppveksten, hver gang jeg var i et "vrient" humør (for å kalle det det) Selv i dag, er det fortielse av negative følelser, og alt man kan snakke om, er det som er "ufarlig". Men men. Tror det er sånn for mange. Jo eldre foreldrene blir, jo mere hensyn må man jo ta. Ingen vil måtte gå i begravelsen til en forelder med dårlig samvittighet...

 

Ja, mye bitterhet bak sorg, men som du sa, bedre med litt bitterhet, enn mye. Målet får være å minimere mengden bitterhet, innenfor rimelighetens rammer... :)

Lenke til kommentar

 

Jo, jeg tror du har mye rett i at man må ville det faktisk. Akkurat som man må ville stå opp om morgenen, man må ville ta en dusj, ville vaske opp osv...

Jeg står opp automatisk, tar en dusj automatisk. Jeg ønsker faktisk å dusje skjeldnere pga tørr hud, men jeg bare går og dusjer og kan ikke stoppe meg...

 

Det problemet har i hvert fall ikke jeg. Jeg må omtrent tvinge meg sjøl inn i dusjen. Ofte syns jeg det koster mindre å ta en kattevask...

Men vi er alle forskjellige, du går på autopilot i større grad da vel....

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...