Jeg sliter med asosialitet

[AnonymDiskusjon]

Hvordan jeg har det hverdagslig. Sliter jeg med noe psykisk? Jeg hater å være blant folk mer enn nødvendig. Jeg koser meg i eget selvskap, jeg har det supert alene

(bortsett fra da jeg føler for å være sosial, noe som er sjeldent). Jeg kan være sammen med kjæresten min, det er ikke noe problem. Men noe mer enn det er for meg

slitsomt i lengden.

Jeg har ingen problemer med og utrykke mine "problemer" sosialt, ei heller prate med folk. Får jeg alternativet og kunne dukke unna en samtale så tar jeg den, enda jeg

kan bli sett mens jeg "dukker".

Før så kunne jeg gå på fester, ha det gøy blant folk og bare leve livet som folk normalt sett gjør. Etter det så fikk jeg en knekk og endte med og bli anmeldt for det.

Kan det være årsaken til at jeg har trukket meg tilbake så ekstremt masse? Jeg sliter jo tilogmed og være med slektninger og være i et større selskap av mennesker.

På jobb går det greit, men da har jeg noe og prate om. Komfortsonen min er så ekstremt liten bortsett ifra der jeg faktisk kan kose meg med det jeg driver med eller

har som interesse.

Jeg føler meg så sliten fordi jeg er så observant på dette og har veldig lyst til å søke hjelp på det. Jeg har tatt større pauser fra datamaskina i det siste for og teste

om det er den som sørger for at jeg er sånn. Jeg har også invistert i en mer sosial hobby som får meg ut blant folk.

Mitt største problem er kjæresten min.

Vi hadde en diskusjon der jeg skulle være med på et bursdagsselskap der min kjæreste skulle dra til tanteungen sin, hun skulle også være hos sin søster et par dager etter

dette. For meg så føles det så slitsomt (psykisk), å dette merket selvfølgelig hu på måten jeg oppførte meg på.

Jeg aner ikke hvorfor for jeg vil egentlig dra, men er psyken min som holder meg igjen. Vi har nå krangla pga dette og

hu vil heller ikke ha meg med. Hun har også meldt seg ut av slektstreffen med min familie, som er senere i sommer. Noe som jeg hvertfall ikke har lyst til å være med på

uten henne.

Jeg var på jobbintervju her for noen uker siden. Det var helt for jævelig. Jeg følte meg rett og slett kvalm etterpå. Tanken på å muligens få denne jobben er slitsom, må

flytte og finne en ny leilighet på en totalt ukjent plass er for meg skremmende. Jeg føler at jeg ikke tilhører noen plass. Som at huset du bor i ikke er en trygg plass.

At du ikke har noen som kan hjelpe deg hvis ting går rett i dass. Den følelsen av at du rett og slett er alene. Jeg skal klare det, å det er mitt største mål enn så lenge.

Uten dama hadde det vært enda tøffere, så godt at hu støtter på.

En ting er sikkert og det er at jeg skal flytte fra her jeg bor nå. (ingen jobbmuligheter og jeg sitter på en 10% stilling=vits)

Kommunen jeg bor i eier ikke jobber og samfunnet er så lite at du må kjenne vedkommende for å få en jobb. Jeg har søkt overalt uten et eneste pip.

Jeg prøver selv å utrykke meg "analyserende", hvis dere forstår. Jeg er veldig dårlig på og få ting rent og pent. Så beklager rotet mitt med ord i hytt og pine.

Anonymous poster hash: 7aeb6...893

[Lady_A]

Dette høres ut som angst.

Er tildels "normalt" det du går igjennom også, jeg har merket på meg selv at (med årene), så er jeg mindre og mindre interessert i å "sløse" tid på "bekjente".
Jeg finner det ufattelig kjedelig å "bable" bare for å "bable", og det spesielt med jenter i min egen aldersgruppe.

Merker at jeg kobler ut, kjeder meg, og veldig fort oppfattes som "innelukket", og kanskje også kan se irritert/sinna ut.
Det er jo morsomt i seg selv, jeg er faktisk veldig utadvendt. Jeg orker bare ikke babbel. Meningsløst babbel.


Når det kommer til bedre venner/folk jeg har kjent lenge/har noe til felles med/kolleger osv så er det jo selvsagt en helt annen sak. De kjenner/forstår meg, og jeg kjenner og forstår dem

Du prater derimot om denne knekken ? Vil du gå nærmere inn på det ? Høres nok ut som at det kan ha en stor betydning på hvorfor ting har blitt som de er blitt også..

Men som sagt, dette høres virkelig ut som angst. Ingenting du ikke kan gjøre noe med Det ordner seg nok skal du se