Har ikke lyst å leve.

[AnonymDiskusjon]

Litt drastisk trådtittel men men..

 

Jeg er 23 år har hatt foreldre og en søster som har vært gode mot meg gjennom hele oppveksten men har helt siden barneskolen vært outsideren som aldri sa noe. Jeg ble overvektig allerede i barneskolen og ble ertet mye for størrelsen min noe som forårsaket veldig dårlig selvtillitt. Den dårlige selvtillitten fulgte meg gjennom ungdomsskolen og helt til videregående. Jeg gikk 2 år på videregående uten at mine klassekamerater kjente meg. Jeg fortalte aldri noe om meg, jeg pratet aldri med dem med mindre de spurte om noe konkret. Jeg kom aldri inn i gjengen og gikk ofte på toalettet i friminuttene for å gråte. Det var så ensomt og så vanskelig å bryte isen.. Det var flaut å sitte seg i kantina alene eller å tvinge seg inn i samtaler med folk i klassen når det var gått så lang tid uten at jeg hadde sagt noe.

 

De siste årene har jeg hatt en jobb som ikke krever utdannelse. Har vært depressiv mens jeg var i full jobb. Jeg fikk sparken i fjor sommer og har levd på nav sine penger siden da. Gjennom alle årene så har jeg følt meg veldig ensom.. Jeg gikk på fest annenhver helg for å drikke meg full.. For da kunne jeg være sosial. Når festen var over og mandagen kom, var det helt stilt. Ingen ringte meg, ingen sendte meg melding. Ingen pratet til meg på facebook. Jeg kunne vært død i 2 måneder uten at noen ville merket det utenom mine foreldre. Mine venner var kun bekjente som bare ville drikke med meg fordi jeg gjorde og sa mye artig og rart i fylla. I ukedagene var det aldri noen som tok kontakt. Når jeg selv prøvde å ta kontakt var de enten opptatt eller hadde ikke tid.

 

Føler jeg aldri har hatt en bestevenn som brydde seg om meg. Nå skjønner jeg hvorfor jeg dro på fest hele tiden før. Jeg var redd. Jeg var redd for å bli glemt og at ingen skulle huske meg.

 

Det siste året har jeg gitt opp. Jeg strevde hardt for å danne nye relasjoner og vennskap men jeg greide aldri å få meg en skikkelig venn. Jeg har rett og slett mistet livsgnisten. Hvilket liv er det å leve uten venner? Uten noen som kan gi deg glede i hverdagen?

Jeg har tenkt på selvmord flere ganger, spesielt på videregående. Da hadde jeg det ganske jævlig der jeg satt på hybelen min om ettermiddagene og gråt. Selv om tankene har vært der har jeg aldri vært tøff nok til å prøve. Jeg er for feig.

 

Jeg vil leve, men jeg føler livet er så meningsløst. Hvorfor skal jeg jobbe? For å tjene penger? Penger til hva? Et hus og bil? Hva skal jeg med et hus og en bil når jeg ikke har noen å vise det frem til eller å dele det med?

 

Akkurat nå har jeg mest lyst til å bare fortsette slik jeg har gjort det siste året. Spille tv-spill og se på film/serier. Da får jeg glede samtidig som jeg får tankene bort fra virkeligheten. Virkeligheten om at jeg kastet vekk utdanningen min med for mye fravær, dårlige karakterer, fikk sparken og aldri fikk venner. Jeg har ikke pratet med andre mennesker enn mine foreldre og min bror på 1 år. Bruker å si hei og hade til de butikkansatte når jeg er å handler men det er alt.

 

Jeg tenker ofte på sangen til Jaa9&OnkelP - Glir Forbi.

Den minner meg om mitt liv og hvordan jeg bare satt på sidelinjen og så mine barndomskamerater få seg hus, kjerring, unge og en godt betalt jobb.

Jeg vil ikke kalle meg giddaløs selv om det kan virke sånn. Jeg ser bare ikke noe poeng i å prøve lenger. Jeg har brukt 23 år og feilet på alle plan. Sosialt sett kan jeg være 17-18 år i hodet.. Hvem vet. Når et menneske ikke får kommunisere eller ta til seg inntrykk på så lang tid tar man vel skade av det.. For alt jeg vet er jeg sosialt tilbakestående! Heh..

 

 

Hva bør man gjøre i en slik situasjon? Bør jeg ta en jobb og fortsatt være deprimert kun for å blidgjøre folk som hater trygdesnyltere? Bør jeg bare ta livet av meg slik at jeg slipper å koste staten penger?

 

Hvor er jeg om 10 år? Antageligvis enten på en psykiatrisk instutisjon, i en grav eller foran datamaskinen min og ser på den 20. sesongen av Big Bang Theory.

 

Er livet virkelig verdt å leve?

Anonymous poster hash: d638c...706

[Imlekk]

Jeg kan virkelig ikke relatere meg til situasjonen din, så jeg skal ikke late som engang.

 

Men allikevel håper jeg ikke du begår selvmord. Det løser ingenting, og er ikke til hjelp for noen. Selv om livet ser mørkt ut nå betyr ikke det at det aldri vil bli lysere.

 

Jeg anbefaler deg å kontakte noen som har peiling på folk som går gjennom tunge perioder. Noen alternativ:

• Mental Helses døgnåpne og gratis hjelpetelefon: 116 123
• Kirkens SOS døgnåpne telefon: 815 33 300
• På Røde Kors nettsider kan du også chatte, diskutere og sende mail hvis du har spørsmål eller trenger noen å snakke med.
• Fastlegen din bør du også kontakte, og han/hun vil så også kunne henvise deg til psykolog.

Det er veldig tøft av deg å fortelle om dette her på forumet. Men vi er - så vidt meg bekjent - ikke profesjonelle. Jeg hadde satt stor pris på det om du hadde kontaktet noe av de alternativene jeg nevner ovenfor her, eller tilsvarende. Vær så snill.

[Quote]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Tråden blir derfor stengt og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

Krisetelefonen til Kirkens SOS i Norge: 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til fredag 18:30-22:30)

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til diskusjon.no, over personlig melding.