En tanke om lærerproblemet

[SlitsomType]

Dårlige lærere florerer det av. spesielt i ungdomsskole. Hva er grunnen?

 

Da jeg gikk grunnskolen samt videregående, var jeg så heldig å ha et knippe fantastiske lærere. Og jeg må understreke at samtlige av de jeg husker som skikkelige gode, var gamle; 50+

Selvfølgelig, disse lærerne har lang erfaring som lærere, men noen av dem var neimen ikke nødvendigvis flinke pedagogikere. Det disse lærerne hadde til felles, var at de var kunnskapsrike. Ikke bare hadde de stålkontroll på fagene sine, men de beveget seg ofte utenfor deres fagområde, og uttrykte enorm allmennkunnskap som ga meg tillit til dem. Akademiske og opplyste mennesker passer som lærere!

 

I dag ser man høgskolene blir oversvømt av studenter som gudene bare kunne gjettet hvorfor er der. Å øke snittet på norsk og matematikk for inntak, tror jeg ikke er løsningen. Før var det slik at læreren var en av de klokeste i bygda, nå trenger man bare en skarve firer i norsk for å bli det.

 

Dessverre tror jeg kunnskapstørsten til generasjonen som var studenter på 60- og 70-tallet har svunnet hen. Før ble man lærer fordi man var respektert for sin kunnskap, i dag blir man lærer fordi man ønsker mye ferie og å jobbe med ungdom. Ikke for å inspirerere elevene akademisk.

Endret 25. juni 2014 av SlitsomType

[1245112654122755325882462]

Dem har for dårlig lønn og for lite ferie, blir umotivert av slikt!

 

Fra spøk til noe så seriøst som kan sies om lærere

 

Problemet er nok fordelt litt utover hele fjølen, undervisningen er nok ganske ensformig og jeg vil tro at en lærer hadde hatt bedre utbytte både med tanke på å nå ut til flere av elevene samt å få utfordre seg selv med mer praktisk tilnærming fagene. Fremfor å sitte å måtte gnage mange av elevene opp og opp igjen om trigonometri kunne dem muligens ha tatt dem med ut, tegnet litt i sand, asfalt whatsoever og vist at det er slik det er i praksis, derfor blir det slik i teorien.

 

Det er lite her i verden som har blitt skapt av rein teori, viss man ser bort i fra religion.

[knopflerbruce]

Problemet er at skolen legger opp til at "alle skal med", uten reell tilpasset opplæring. Da ender man stort sett opp med å diktere hastighet etter den svakeste tredelen. De sterke elevene får ingen faglige utfordringer overhodet, mens de svake går lei av stoffet de sliter med. Ungdomsskolen er om noe ennå verre, der er den hverken fugl eller fisk - for teoretisk for de svake, og for langsom/lite kreativ for de sterke. Videregående er et hakk bedre, da de svakeste teoretikerne ikke tar de harde matematikkfagene, for eksempel - men selv der legges listen ekstremt lavt. Den som har tatt R2 er jo ingen matematiker, kun en maskin som kan stappe tall inn i formler. Det er skandaløst dårlig, rett og slett!

En kurant løsning ville vært å viske ut de gamle skillene mellom trinnene, og latt elevene ta ting i den hastigheten de selv ønsker. For å sitere et gammelt forballordtak: "er du god nok, er du gammel nok". Når systemet ikke lenger stikker kjepper i hjulene for de som kan forsere raskere enn det lærer/læreplan legger opp til vil det selvsagt bli et langt bedre læringsmiljø - noe som smitter over på lærerne.

I det store og hele tror jeg mye av "lærerproblemet" er et systemproblem. Skolens misjon må endres. Bytt ut "utjevning av sosiale forskjeller" med et langt mer matnyttig fokus: "optimal læring for den enkelte"! Dog, det eksisterende systemet sitter nok i ryggmargen på en større del av lærerstanden - det var hvertfall tilfellet i min tid i barneskolen. Et annet minus som gjelder kanskje spesielt for fysikk, kjemi og matematikk er at fagkunnskapene er labre. Naturfag er ikke naturfag, det er dominert av biologi (stikk i strid med læreplaner) - fordi det generelt er de svake realistene som tar turen til barneskolen. Her må det et kunnskapsløft til, og helst også en oppsplitting av grenene slik at ikke biologien spiser opp de to andre.

Forøvrig har OP helt rett: engasjement og fagkunnskap er langt mer matnyttig enn gode pedagogiske kunnskaper. Ingen er en god pedagog hvis man ikke kan faget ditt, det må ligge i bunn.

Håper ikke dette ble altfor OT, men følte veldig for å poste det likevel.

[Quote]

Interessant innlegg, trådstarter. Jeg kan si meg enig med deg i at generelt de beste lærerne jeg har hatt har vært av "den eldre garden". Det finnes naturligvis enkelte unntak. Hovedtrekkene ved disse lærerne har vært solid kunnskap, og evne til å engasjere. I nyere tid har det også blitt mer fokus på at de flinkeste elevene også skal tilrettelegges for. De skal ikke bli hengende etter. Det er en real utfordring for en lærer å tilrettelegge begge veier. Lærere må også være utrolig flinke til å ta tak i problem raskt. Det hjelper ikke å finne ut at en elev burde ha fått mer tilrettelagt opplæring når han er i 10. klasse og sitter der med en 2 i faget.

 

Som lærerstudent, så ønsker jeg å komme med en tanke om lærerproblemet. Det er en lang tekst, men jeg tror det kan virke interessant for å belyse problemet enda litt mer. Jeg setter det i spoiler.

 

 

Jeg studerer til å bli grunnskolelærer, med fordypning i samfunnsfag. Jeg ønsker å si noe om hva jeg mener er feil om dagens skole. Jeg er ferdig med mitt første år, og sitter igjen med en god del inntrykk av lærerutdanningen. Jeg kan først si noe om oppbygningen av det studiet jeg går på (1-7). Norsk er obligatorisk første året, sammen med pedagogikk og fordypningsfaget som er samfunnsfag. Det andre året er norsk byttet ut med obligatorisk matematikk. Utdanningen er fireårig med mindre man begynner på mastergrad etter 3. året. 3. og 4. året er lagt opp til å være mer valgfritt.

 

Jeg valgte å bli lærer fordi jeg interesserer meg for samfunnsfag og historie, og liker å lære i fra meg. Det er for min del en utrolig morsom følelse å se at en elev mestrer noe du har lært bort. Jeg kan ikke si det samme om alle i klassen min. Det er mange dyktige folk i klassen som kommer til å bli flinke lærere. Andre lurer jeg på hvorfor de er der. Man skulle tro at man hadde en viss interesse for samfunnsfag dersom man faktisk søkte seg inn på det. Neida. Hos mange er det store hull i det jeg vil kalle for allmennkunnskaper. Det er ikke meningen å sitte på en høy hest og skue ned på andre. Men det må sies: Det faglige nivået hos enkelte på lærerutdanningen er labert.

 

Oppbygningen av studiet er et annet problem. De som går for 5-10. klasse har hovedsaklig to fag som de skal fordype seg i. Dette er valgfritt. Vi på 1-7 har minimum 3 fag som må fordypes i som er obligatorisk (nr. 3 er valgfritt). Jeg har null interesse i å undervise i norsk. Jeg liker norsk som fag, men jeg føler meg ikke klar til å undervise i det. Faget er utrolig vagt og intetsigende. Jeg har nå nok studiepoeng i norsk til å undervise i det faget fra 1-7. klasse. Det som er litt rart, er at jeg fikk A på norsk for mellomtrinnet. Da jeg så karakteren, så begynte jeg bokstavelig talt å le. Jeg kunne bare ikke skjønne hvordan jeg klarte å få A. På forhånd hadde jeg forventet meg en C. Hva sier egentlig det om faget når man ikke kan forvente resultatet? Jeg har selv "lurt" på om jeg har vært et heldig offer for en registreringsfeil. Resten av klassen føler det samme. De føler at de egentlig ikke har lært noe matnyttig som kan hjelpe dem i yrket. Faget er kjedelig, men mange har møtt opp rett og slett fordi det har vært krav om 80% tilstedeværelse. Det skal sies at forprøvene har vært nyttige, siden vi har fått prøvd oss på elevtekstanalyse- og tilbakemeldinger.

 

Spørsmålet mitt blir: Hvorfor i all verden skal vi tvinge fag på lærere som de selv ikke finner interessant? Utdanner man folk til å bli lærere i fag som de synes er dørgende kjedelige?

 

Nå kan vi gå over til faget pedagogikk. Jeg har en bror som nylig har blitt yrkesfaglærer. Han skal ta praktisk-pedagogisk utdanning nå til året. Kollegene hans sier til han at han må forsøke å hente det viktigste fra pedagogikken, men fremdeles være seg selv. Det er ikke mulig å bli en flink lærer ved å studere faget pedagogikk i seg selv. Man må hente det viktigste der i fra. Ellers handler selve lærerrollen om sunn fornuft hvor man viser en blanding mellom omsorg og kontroll - den autoritative læreren, som det heter på fint.

Min hovedlærer i pedagogikk har en mastergrad i pedagogikk, og en i psykologi. Dere kan mistenke at dette må være god knall. Tro det eller ei, men den verste læreren jeg har hatt er henne. Hvordan kan en med mastergrad i et faget, være helt udugelig i den praktiske utførelsen av yrket? Problemet er at faget er pugge- og teoribasert. Det er intetsigende, og hjelper deg lite i praksis med mindre du henter ut det viktigste og som du faktisk føler er lurt å ta med seg videre. Min lærer i pedagogikk har drept faget for meg. Forelesningene gikk i at hun las ordrett fra en Powerpoint-fremvisning, med 3-4 avbrudd i løpet av forelesningen hvor vi skulle diskutere det hun hadde lest i grupper på 3. Jeg drev 100% selvstudium, og kom godt i fra det. Jeg kunne ha unngått å møte opp hele året. Det gjelder resten av klassen også. Selvstudium all over the place. Andre gjesteforelesere har derimot vært utrolig flinke, og skapt nysgjerrighet for faget.

 

Hvorfor skal vi ha en lærer som er udugelig i den praktiske utførelsen av sitt eget fag? Hvem er det egentlig vi ønsker skal være læreren til lærerne? Jeg må nevne at lærerne i norsk og samfunnsfag/historie og geografi har generelt sett vært veldig flinke.

 

I løpet av mitt første år har jeg vært i praksis i totalt 6 uker. Da var jeg i en 4. klasse. Det jeg syntes var merkelig, var at jeg også fikk ansvar for å lede timer i alle fag. Det som var verst for min del var kunst og håndverk samt musikk. Førstnevnte kan jeg jo naturligvis litt om. Men i denne perioden måtte jeg også lære meg å strikke igjen for å kunne hjelpe elevene. Andre medelever på andre skoler og i andre klasser fikk ansvar for mat og helse. Det forventes at vi skal kunne undervise i fag som vi har null peiling på. På de første trinnene, så sies det at det er uheldig med at barn skal ha mange voksne å forholde seg til. Men ja, det får meg til å tenke. Skal lærere undervise i fag de ikke har kunnskap om?

 

Det som har vært mest positivt med praksisperioden, er at det har vært det mest lærerike i løpet av året. Jeg hadde veldig gode praksislærere som var veldig flinke til å gi tilbakemelding på hvordan jeg kunne forbedre meg som lærer. Det er et øvings- og mestringsyrke. Det ser enkelt ut, men det er ikke så lett å holde kontroll på 20 4. klassinger. Praksislærerne var veldig flinke lærere. De sa til oss studenter at vi burde forsøke å unngå å imitere dem, fordi man må være seg selv. Noe annet fungerer ikke i lengden. Enten har man det i seg, eller så har man det ikke. Det finnes utrolig mange dyktige lærere der ute, men det finnes også dårlige. Derimot så er det vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hva en lærer egentlig gjør.

 

 

Et stort problem er at læreryrket har mistet mye av respekten som det en gang har hatt. Jeg tror årsakene til dette er blandet. Det er vanskelig å peke fingeren på ett problem, og si at dette er årsaken til noe mye større. I disse tider med en lærerstreik fremfor oss, så blottlegger det mye av arrogansen fra "lærerhaterne" - som alle og enhver har sin mening om den perfekte skolen. For å ta arbeidstidsavtalen, så stiller jeg meg sterkt uenig til den. Jeg skjønner ikke hva godt det skal gjøre å ta fra lærerne friheten til å gjøre arbeidet hvor de vil, og ta ut dette ekstraarbeidet i avspasering. Hva skal en lærer gjøre på når elevene er borte? Tiden lærerne da vil bruke i sommerferien til elevene, er bedre nyttet når elevene faktisk er på skolen.

 

Det som er aller viktigst, er å gjøre yrket attraktivt for de jeg vil kalle for femmer- og sekserelevene. Slik er det i Finland. Det gjør man ikke ved å dra tilbake alt det positive med yrket, og kaste slengbemerkninger etter lærere i kommentarfelt for å gjøre yrket enda mer upopulært. For at yrket skal bli attraktivt, så må lønningene opp. Det er særs viktig at den faglige bakgrunnen til en lærer er god. Det får man ved å få inn studenter som er målrettede og faglig dyktige. Jeg sier ikke at lærerne i dag ikke er flinke i yrket sitt, for all del, men det kan virke å gå den veien. Det hjelper heller lite å gjøre lærerutdanningen om til en femårig mastergrad hvis ikke det faglige innholdet i denne utdanningen er god nok. Etter min mening, så er det allerede store mangler per i dag. Med dyktige elever som søker seg inn på studiet, så er det ikke behov å sette karakterkrav for å komme inn. Da vil det ordne seg i søkeprosessen, med tilhørende selektering. Det hjelper heller lite å sette opp karakterkrav uten å satse på at yrkets status øker. Da risikerer man tomme klasser. En ok lærer er bedre enn ingen lærer.

 

Skolen og samfunnet må fokusere på at kunnskap er viktig. Det er ikke "kult" å være den flinkeste i klassen når man går på barne- og ungdomsskolen. De tøffeste har ikke plass til flere merknader i meldingsboka. Er dette lærerens feil? Nei. Det er hvordan samfunnet vårt er blitt. Rosabloggerne konkurrerer mot hverandre om å være mest rosa på utsiden, og blond på innsiden. På TV-programmer for barn så blir ofte de smarte og flinke sett på som nerder. "Nei, sånn vil jeg ikke bli!". Jeg personlig føler at jeg har vært heldig. Rundt middagsbordet i familien min var og er det ikke uvanlig med samtaler rundt samfunn, historie, politikk og vitenskaplige emner. Jeg foretrekker diskusjon rundt vitenskap kontra hvilken veske Tone Damli Aaberge har kjøpt seg.

 

Føler at jeg har skrevet litt for mye nå, og det er sikkert på tide å avrunde innlegget nå. Det var ihvertfall min utblåsning om lærerproblemet.

 

[Skurupu]

Sleng litt penger i potten. En stilling som er så viktig for samfunnet burde tjene minst en halv million i året. Sett samtidig opp kravet til utdannelse blant lærere.

Endret 27. juni 2014 av Skurupu

[Quote]

Med bedre lønn vil det være mer attraktivt for de såkalte femmer- og sekserelevene. Da spørs det om en egentlig trenger høyere krav hvis studiene blir fylt med flinke elever. Juss har ingen krav, men et høyt poengsnitt for å komme inn.

[Prostituert]

Albert Einstein “Never memorize something that you can look up.”

 

Feilen med dagens utdanning system er hvor gode og dårlige dine karakterer er. Vi har et skolesystem basert på karakter og gode karakterer betyr suksess ifølge våre politikere.

 

Vel da synes det er helt greit at vi lar en pervo utdanne seg til lege så denne personen kan voldta sine pasienter.

 

Jeg synes det er helt greit at elever med middelnådige karakterer utdanner seg til lærer så våre barn lære ingenting.

 

Helt greit å la en person uten etisk moral om rett og galt utdanne seg til advokat. Det eneste som betyr noe er penger uansett.

 

I et system basert på karakter system så spiller det ingen rolle om personen er en psykotisk gærning.

 

Penger styrer verden og skal du ha god lønn så må du ha gode karakterer. Det spiller ingen rolle om du er en voldtektsmann, pervo, pyroman, mobber, og en uempatisk person.

 

Men tilbake til fakta. Ungdommer trenger ikke lærene lenger. Vi har internett.

 

Hva pokker er vitsen med å tvinge ungdom til å pugge fakta for å så gjengi de faktaene på prøvene sine? Hva er vitsen?? Å gjengi fakta gjør deg til en smart person???

For ifølge politikere. Gjengi fakta. Får du korrekt fakta på alle svar får du en karakter 6. Ikke rart elevene blir lei av skolen når de må hele tiden pugge til prøve for å gjengi fakta.

 

Det er ikke noe vanskelig å finne kunnskap i dagens teknologiske verden.

 

Har du lyst til å lære om Rom??? Use internet.

http://www.youtube.com/watch?v=T0JJoEes4i4

 

Har du lyst til å lære om antikkens grekere. Bruk nettet. Har du lyst til å lære om guder. Bruk nettet.

 

Dagens internett har revolusjonert måten ungdommer inntar kunnskap på.

 

Da jeg gikk på skolen hadde vi ikke internett. Da måtte jeg gå inn i skolebiblioteket og lese bøker for å finne kunnskap. Jeg måtte spørre lærene om kunnskap.

 

Dagens ungdommer synes det er meningsløst å gjengi fakta. Ikke noe rart fordi de kan lett finne fakta på nett uten å trenge å pugge det.

 

Albert Einstein “Never memorize something that you can look up.”

Endret 27. juni 2014 av Prostituert

[Quote]

Jeg tror du misforstår karakterbegrepet ditt. Skal du ha en jobb som krever kunnskap, så krever det god kunnskap. Gode karakterer sier noe om kunnskapsnivået ditt og evnen til å ta til deg ny informasjon. Det er ikke lengre noen "puggeskole" av unyttig informasjon lenger. Noe må selvsagt pugges, men informasjonen har blitt mer og mer fokusert på hva som er nyttig og nødvendig å kunne.

[Prostituert]

Jeg tror du misforstår karakterbegrepet ditt. Skal du ha en jobb som krever kunnskap, så krever det god kunnskap. Gode karakterer sier noe om kunnskapsnivået ditt og evnen til å ta til deg ny informasjon. Det er ikke lengre noen "puggeskole" av unyttig informasjon lenger. Noe må selvsagt pugges, men informasjonen har blitt mer og mer fokusert på hva som er nyttig og nødvendig å kunne.

 

Jeg tror du misforstår. Ungen min går i ungdomskolen og måtte pugge om Henrik Wergeland. Jeg synes ikke akkurat det er viktig å kunne noe om Wergeland. Det har ingenting med arbeidslivet å gjøre.

 

Heller synes jeg det er ikke viktig for ungdomme å måtte pugge om antikkens grekerne heller. Det eneste de gjør er å gjenta fakta på disse prøvene. Dette er ikke hva jeg kaller intelligens og viktig kunnskap.

 

Hvorfor tror du elever på videregående er drittlei skolen??? Det har faktisk noe med puggingen på ungdomskolen å gjøre. Å lære unødvendig dritt som ikke er nødvendig for arbeidslivet i det hele tatt.

 

De gjengir bare fakta på disse prøvene. Hva er vitsen???? Å gjengi fakta gjør ikke deg til vis og smart person.

 

Gode karakterer på ungdomskolen og videregående beviser at du er veldig flink til å pugge og gjengi fakta. Mine barn går på ungdomskolen og videregående. Jeg har sett på disse prøvene deres. Det eneste de gjør er å gjengi fakta.

Endret 27. juni 2014 av Prostituert

[тurbonєℓℓo]

Sleng litt penger i potten. En stilling som er så viktig for samfunnet burde tjene minst en halv million i året. Sett samtidig opp kravet til utdannelse blant lærere.

Ja, kast penger etter dem, da blir de nok dyktigere...

[knopflerbruce]

Jeg tror du misforstår karakterbegrepet ditt. Skal du ha en jobb som krever kunnskap, så krever det god kunnskap. Gode karakterer sier noe om kunnskapsnivået ditt og evnen til å ta til deg ny informasjon. Det er ikke lengre noen "puggeskole" av unyttig informasjon lenger. Noe må selvsagt pugges, men informasjonen har blitt mer og mer fokusert på hva som er nyttig og nødvendig å kunne.

 

Pugg alene er ikke verdt stort (annet enn i QuizDan eller TP). Kunnskap er et langt bredere begrep enn ren fakta, det handler vel så mye evnen til å vurdere og anvende det man har lært. Hva skal man med "kunnskap" dersom den ikke kan brukes? Karakterene på lavere nivåer sier noe om evnen til å pugge, men skal man ha toppkarakterer må det legges noe av høyere kvalitet inn i besvarelsen.

[Quote]

Ja, kast penger etter dem, da blir de nok dyktigere...

 

Hvorfor skulle ikke en lønnsøkning få flere flinkere elever til å søke på lærerutdanning? Ikke glem at det er ventet stor mangel på lærere i fremtiden. Er ikke en investering i flinke lærere også en god investering for fremtiden?

 

Pugg alene er ikke verdt stort (annet enn i QuizDan eller TP). Kunnskap er et langt bredere begrep enn ren fakta, det handler vel så mye evnen til å vurdere og anvende det man har lært. Hva skal man med "kunnskap" dersom den ikke kan brukes? Karakterene på lavere nivåer sier noe om evnen til å pugge, men skal man ha toppkarakterer må det legges noe av høyere kvalitet inn i besvarelsen.

 

Ren puggefakta er ikke verdt mye, nei. Det er derfor skolen har gått bort i fra å være den klassiske "puggeskolen" som tidligere.

 

Ikke glem at skolen også skal være allmenndannende. Det er samtidig veldig vanskelig å si hva som er "nyttig" kunnskap. En historikers definisjon på nyttig kunnskap vil være annerledes enn med en jurist.

Endret 27. juni 2014 av Quote

[Imlekk]

Noen kommentarer...

 

De smarte skoletaperne har noen nevnt. De som er faglig sterke, men ikke får utfordringer. De finnes, og det er utrolig frustrerende å være en lærer når man ikke får brukt så mye tid på dem som man ønsker (man må gjerne bruke tid på de elevene som brenner ned skolen hvis du ikke bruker tid på dem). Men det må sies at i løpet av de siste årene har det blitt vanlig med noe som kalles "forsert løp". Dvs. at man tar for eksempel matematikk på vgs mens man fortsatt går på ungdomsskolen. Dette hjelper. Er det perfekt? Kanskje ikke, men det er forbedring.

 

Angående kunnskap, så finnes det mange typer kunnskap. Det som læreplanen strekker seg etter er for eksempel det som kalles syntese - at man bruker kunnskap for å skape nye koblinger, ny kunnskap. Men før man kan gjøre dette så trenger man å ha en del kunnskap. Skolen handler om å lære seg å tilegne seg kunnskap, ikke nødvendigvis selve kunnskapen man tilegner seg. Dette kan for eksempel gjøres ved at en lærer får elevene til å bruke forskjellige læringsstrategier og læringsaktiviteter.

 

En prøve er når man vurderer hvor mye elevene har tilegnet seg, og hvorvidt eleven er i stand til å anvende kunnskapen på forskjellige måter. Ideelt sett så skal ikke en prøve kun be om faktakunnskap, da dette er - som man påpeker - relativt trivielt og ikke spesielt nyttig. Men det er også vanskeligere å lage vurderingssituasjoner hvor man får testet dypere forståelse hos elevene. Men ideelt sett så skal det gjøres.

 

På eksamen så får man klare retningslinjer for retting, og elevene må kunne vise forståelse av faget, ikke bare kunne gjengi fakta. Gjengir man bare fakta får man et dårlig resultat. Kanskje dette ikke gjøres nok i alle skoler, og forklarer hvorfor eksamensresultatene er dårlige for tiden.

 

Tilpasset opplæring er et grusomt begrep. Det tilsier at alle elever skal ha undervisningen tilpasset sitt nivå. Du har en 9. klasse i matematikk, 60 minutter, 30 elever (2 min per elev) hvor den sterkeste tar videregående, mens den svakeste kanskje kan greie halve gangetabellen på en god dag. Halvparten av elevene har mest lyst til å sitte på mobilen å spille, og alle har hormoner til langt ut av ørene. To av elevene kranglet i friminuttet, og begynner stadig å knuffe på hverandre, mens to andre elever er storforelsket og flørter (høylydt) med hverandre i et hjørne. En tredjedel av elevene har ikke gjort leksa til timen, og rundt halvparten trenger en repetisjon av det dere gjorde forrige time - den andre halvparten vil syns at det er grusomt kjedelig. To-tre elever har som vanlig ikke penn, mens fem-seks elever har ikke kalkulator/passer/linjal/skrivebok.

 

Det ovenfor er ikke et spesielt uvanlig utgangspunkt for en time. Tro meg, det er mange klasser hvor det er betydelig mer å tenke på. Til dere som mener det er bare å gjøre slik at hver elev lærer på sitt nivå, i sitt tempo... Er du sikker på at det er så enkelt?

 

Interessant innlegg, trådstarter. Jeg kan si meg enig med deg i at generelt de beste lærerne jeg har hatt har vært av "den eldre garden". Det finnes naturligvis enkelte unntak. Hovedtrekkene ved disse lærerne har vært solid kunnskap, og evne til å engasjere. I nyere tid har det også blitt mer fokus på at de flinkeste elevene også skal tilrettelegges for. De skal ikke bli hengende etter. Det er en real utfordring for en lærer å tilrettelegge begge veier. Lærere må også være utrolig flinke til å ta tak i problem raskt. Det hjelper ikke å finne ut at en elev burde ha fått mer tilrettelagt opplæring når han er i 10. klasse og sitter der med en 2 i faget.

 

Som lærerstudent, så ønsker jeg å komme med en tanke om lærerproblemet. Det er en lang tekst, men jeg tror det kan virke interessant for å belyse problemet enda litt mer. Jeg setter det i spoiler.

 

 

Jeg studerer til å bli grunnskolelærer, med fordypning i samfunnsfag. Jeg ønsker å si noe om hva jeg mener er feil om dagens skole. Jeg er ferdig med mitt første år, og sitter igjen med en god del inntrykk av lærerutdanningen. Jeg kan først si noe om oppbygningen av det studiet jeg går på (1-7). Norsk er obligatorisk første året, sammen med pedagogikk og fordypningsfaget som er samfunnsfag. Det andre året er norsk byttet ut med obligatorisk matematikk. Utdanningen er fireårig med mindre man begynner på mastergrad etter 3. året. 3. og 4. året er lagt opp til å være mer valgfritt.

 

Jeg valgte å bli lærer fordi jeg interesserer meg for samfunnsfag og historie, og liker å lære i fra meg. Det er for min del en utrolig morsom følelse å se at en elev mestrer noe du har lært bort. Jeg kan ikke si det samme om alle i klassen min. Det er mange dyktige folk i klassen som kommer til å bli flinke lærere. Andre lurer jeg på hvorfor de er der. Man skulle tro at man hadde en viss interesse for samfunnsfag dersom man faktisk søkte seg inn på det. Neida. Hos mange er det store hull i det jeg vil kalle for allmennkunnskaper. Det er ikke meningen å sitte på en høy hest og skue ned på andre. Men det må sies: Det faglige nivået hos enkelte på lærerutdanningen er labert.

 

Oppbygningen av studiet er et annet problem. De som går for 5-10. klasse har hovedsaklig to fag som de skal fordype seg i. Dette er valgfritt. Vi på 1-7 har minimum 3 fag som må fordypes i som er obligatorisk (nr. 3 er valgfritt). Jeg har null interesse i å undervise i norsk. Jeg liker norsk som fag, men jeg føler meg ikke klar til å undervise i det. Faget er utrolig vagt og intetsigende. Jeg har nå nok studiepoeng i norsk til å undervise i det faget fra 1-7. klasse. Det som er litt rart, er at jeg fikk A på norsk for mellomtrinnet. Da jeg så karakteren, så begynte jeg bokstavelig talt å le. Jeg kunne bare ikke skjønne hvordan jeg klarte å få A. På forhånd hadde jeg forventet meg en C. Hva sier egentlig det om faget når man ikke kan forvente resultatet? Jeg har selv "lurt" på om jeg har vært et heldig offer for en registreringsfeil. Resten av klassen føler det samme. De føler at de egentlig ikke har lært noe matnyttig som kan hjelpe dem i yrket. Faget er kjedelig, men mange har møtt opp rett og slett fordi det har vært krav om 80% tilstedeværelse. Det skal sies at forprøvene har vært nyttige, siden vi har fått prøvd oss på elevtekstanalyse- og tilbakemeldinger.

 

Spørsmålet mitt blir: Hvorfor i all verden skal vi tvinge fag på lærere som de selv ikke finner interessant? Utdanner man folk til å bli lærere i fag som de synes er dørgende kjedelige?

 

Nå kan vi gå over til faget pedagogikk. Jeg har en bror som nylig har blitt yrkesfaglærer. Han skal ta praktisk-pedagogisk utdanning nå til året. Kollegene hans sier til han at han må forsøke å hente det viktigste fra pedagogikken, men fremdeles være seg selv. Det er ikke mulig å bli en flink lærer ved å studere faget pedagogikk i seg selv. Man må hente det viktigste der i fra. Ellers handler selve lærerrollen om sunn fornuft hvor man viser en blanding mellom omsorg og kontroll - den autoritative læreren, som det heter på fint.

Min hovedlærer i pedagogikk har en mastergrad i pedagogikk, og en i psykologi. Dere kan mistenke at dette må være god knall. Tro det eller ei, men den verste læreren jeg har hatt er henne. Hvordan kan en med mastergrad i et faget, være helt udugelig i den praktiske utførelsen av yrket? Problemet er at faget er pugge- og teoribasert. Det er intetsigende, og hjelper deg lite i praksis med mindre du henter ut det viktigste og som du faktisk føler er lurt å ta med seg videre. Min lærer i pedagogikk har drept faget for meg. Forelesningene gikk i at hun las ordrett fra en Powerpoint-fremvisning, med 3-4 avbrudd i løpet av forelesningen hvor vi skulle diskutere det hun hadde lest i grupper på 3. Jeg drev 100% selvstudium, og kom godt i fra det. Jeg kunne ha unngått å møte opp hele året. Det gjelder resten av klassen også. Selvstudium all over the place. Andre gjesteforelesere har derimot vært utrolig flinke, og skapt nysgjerrighet for faget.

 

Hvorfor skal vi ha en lærer som er udugelig i den praktiske utførelsen av sitt eget fag? Hvem er det egentlig vi ønsker skal være læreren til lærerne? Jeg må nevne at lærerne i norsk og samfunnsfag/historie og geografi har generelt sett vært veldig flinke.

 

I løpet av mitt første år har jeg vært i praksis i totalt 6 uker. Da var jeg i en 4. klasse. Det jeg syntes var merkelig, var at jeg også fikk ansvar for å lede timer i alle fag. Det som var verst for min del var kunst og håndverk samt musikk. Førstnevnte kan jeg jo naturligvis litt om. Men i denne perioden måtte jeg også lære meg å strikke igjen for å kunne hjelpe elevene. Andre medelever på andre skoler og i andre klasser fikk ansvar for mat og helse. Det forventes at vi skal kunne undervise i fag som vi har null peiling på. På de første trinnene, så sies det at det er uheldig med at barn skal ha mange voksne å forholde seg til. Men ja, det får meg til å tenke. Skal lærere undervise i fag de ikke har kunnskap om?

 

Det som har vært mest positivt med praksisperioden, er at det har vært det mest lærerike i løpet av året. Jeg hadde veldig gode praksislærere som var veldig flinke til å gi tilbakemelding på hvordan jeg kunne forbedre meg som lærer. Det er et øvings- og mestringsyrke. Det ser enkelt ut, men det er ikke så lett å holde kontroll på 20 4. klassinger. Praksislærerne var veldig flinke lærere. De sa til oss studenter at vi burde forsøke å unngå å imitere dem, fordi man må være seg selv. Noe annet fungerer ikke i lengden. Enten har man det i seg, eller så har man det ikke. Det finnes utrolig mange dyktige lærere der ute, men det finnes også dårlige. Derimot så er det vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hva en lærer egentlig gjør.

 

 

Et stort problem er at læreryrket har mistet mye av respekten som det en gang har hatt. Jeg tror årsakene til dette er blandet. Det er vanskelig å peke fingeren på ett problem, og si at dette er årsaken til noe mye større. I disse tider med en lærerstreik fremfor oss, så blottlegger det mye av arrogansen fra "lærerhaterne" - som alle og enhver har sin mening om den perfekte skolen. For å ta arbeidstidsavtalen, så stiller jeg meg sterkt uenig til den. Jeg skjønner ikke hva godt det skal gjøre å ta fra lærerne friheten til å gjøre arbeidet hvor de vil, og ta ut dette ekstraarbeidet i avspasering. Hva skal en lærer gjøre på når elevene er borte? Tiden lærerne da vil bruke i sommerferien til elevene, er bedre nyttet når elevene faktisk er på skolen.

 

Det som er aller viktigst, er å gjøre yrket attraktivt for de jeg vil kalle for femmer- og sekserelevene. Slik er det i Finland. Det gjør man ikke ved å dra tilbake alt det positive med yrket, og kaste slengbemerkninger etter lærere i kommentarfelt for å gjøre yrket enda mer upopulært. For at yrket skal bli attraktivt, så må lønningene opp. Det er særs viktig at den faglige bakgrunnen til en lærer er god. Det får man ved å få inn studenter som er målrettede og faglig dyktige. Jeg sier ikke at lærerne i dag ikke er flinke i yrket sitt, for all del, men det kan virke å gå den veien. Det hjelper heller lite å gjøre lærerutdanningen om til en femårig mastergrad hvis ikke det faglige innholdet i denne utdanningen er god nok. Etter min mening, så er det allerede store mangler per i dag. Med dyktige elever som søker seg inn på studiet, så er det ikke behov å sette karakterkrav for å komme inn. Da vil det ordne seg i søkeprosessen, med tilhørende selektering. Det hjelper heller lite å sette opp karakterkrav uten å satse på at yrkets status øker. Da risikerer man tomme klasser. En ok lærer er bedre enn ingen lærer.

 

Skolen og samfunnet må fokusere på at kunnskap er viktig. Det er ikke "kult" å være den flinkeste i klassen når man går på barne- og ungdomsskolen. De tøffeste har ikke plass til flere merknader i meldingsboka. Er dette lærerens feil? Nei. Det er hvordan samfunnet vårt er blitt. Rosabloggerne konkurrerer mot hverandre om å være mest rosa på utsiden, og blond på innsiden. På TV-programmer for barn så blir ofte de smarte og flinke sett på som nerder. "Nei, sånn vil jeg ikke bli!". Jeg personlig føler at jeg har vært heldig. Rundt middagsbordet i familien min var og er det ikke uvanlig med samtaler rundt samfunn, historie, politikk og vitenskaplige emner. Jeg foretrekker diskusjon rundt vitenskap kontra hvilken veske Tone Damli Aaberge har kjøpt seg.

 

Føler at jeg har skrevet litt for mye nå, og det er sikkert på tide å avrunde innlegget nå. Det var ihvertfall min utblåsning om lærerproblemet.

Interessant innlegg. Min kommentar til det blir nok litt rotete, men du får være tålmodig med meg. Min bakgrunn er at jeg har PPU på toppen av en master i realfag, og har jobbet ett år i ungdomsskolen (praksis++). Jeg skal ikke påstå at jeg selv har vært noen spesielt god lærer (bedre for noen elever enn andre), og noe bedre blir jeg neppe, da jeg ikke har motivasjonen til å fortsette i skolen. Min respekt for lærerne som jeg har jobbet med er enorm - deres kompetanse, pågangsmot og tålmodighet gir meg noe å strekke meg mot.

 

Jeg er helt enig med deg i at ved å gjøre yrket mer attraktivt så vil man tiltrekke seg mer faglig sterke elever.

 

Min - riktignok noe begrensede - erfaring tilsier derimot at jo, det kan faktisk være kult å prestere bra på skolen. Faglig sterke elever får en viss mengde respekt fra det, og elevene ønsker generelt sett å prestere på skolen. Men det er dessverre mange som ikke greier det. Da kommer utagerende oppførsel, som både skader eleven selv om dens medelever.

 

Samtidig kommer så veldig tydelig frem hvilke elever som har mer faglig relaterte samtaler rundt middagsbordet. Dette er nesten alltid de sterke elevene, uten merkbare adferdsproblemer og med store ambisjoner. Disse elevene fikk en god mengde respekt ved skolen der jeg jobbet, mye mer enn det jeg kan huske skoleflinke elever fikk når jeg selv gikk på ungdomsskolen for 11-12 år siden.

 

---

 

Når det gjelder din utlegging om lærerutdanningen så har jeg ikke forutsetninger for å kommentere om hvordan det er på høgskolen, men det passer bra med det jeg selv har hørt fra kollegaer. Men PPU-utdanningen kan jeg si noe om!

 

...og den er ganske begredelig. Selve PED-delen er jevnt over stusslig, med mye som jeg anså der og da som svada. Foreleserne har sine interesser, og henger seg fort opp i dem. Fagdidaktikkdelene var derimot mye bedre, men igjen veldig avhengig av hvem som foreleste eller instruerte. Mer praktiske råd hadde vært fantastisk. Selv fikk jeg en B på den teoretiske biten, og det jeg gjorde av lesing var å lese gjennom oppsummeringer og å bruke pensumlitteraturen som oppslagsverk i forbindelse med oppgaveskriving.

 

Mer praksis tror jeg er uvurderlig. Jeg fikk så mye ut av det å faktisk undervise i et klasserom med en veileder til å hjelpe meg med å bearbeide arbeidet. Hyppige innskudd med praksis.

 

Men hva med teorien? Jo, den er kjempefin den. Nyttig, og god kunnskap satt i et system... forutsatt at man har nok erfaring til å faktisk kunne skjønne hva teorien snakker om i en praktisk situasjon. Jeg har hatt kollegaer som elsker teorien, fordi den gir mening for dem.

 

Gode karakterer på ungdomskolen og videregående beviser at du er veldig flink til å pugge og gjengi fakta. Mine barn går på ungdomskolen og videregående. Jeg har sett på disse prøvene deres. Det eneste de gjør er å gjengi fakta.

Du vet helt klart best hva dine barn gjør på skolen. Men det er ikke nødvendigvis det som er målet. Ser man for eksempel på kompetansemålene i samfunnsfag for ungdomstrinnet så er det en stor mengde forståelse der. Ideelt sett så er det forståelsen som skal testes.

 

Dersom du ønsker å gjøre det så kan du selvfølgelig spørre lærerne til elevene dine hvordan deres prøver forholder seg til kompetansemålene i faget. Kompetansemålene finner man på Udir sine sider.

[knopflerbruce]

Noen kommentarer...

 

De smarte skoletaperne har noen nevnt. De som er faglig sterke, men ikke får utfordringer. De finnes, og det er utrolig frustrerende å være en lærer når man ikke får brukt så mye tid på dem som man ønsker (man må gjerne bruke tid på de elevene som brenner ned skolen hvis du ikke bruker tid på dem). Men det må sies at i løpet av de siste årene har det blitt vanlig med noe som kalles "forsert løp". Dvs. at man tar for eksempel matematikk på vgs mens man fortsatt går på ungdomsskolen. Dette hjelper. Er det perfekt? Kanskje ikke, men det er forbedring.

 

Angående kunnskap, så finnes det mange typer kunnskap. Det som læreplanen strekker seg etter er for eksempel det som kalles syntese - at man bruker kunnskap for å skape nye koblinger, ny kunnskap. Men før man kan gjøre dette så trenger man å ha en del kunnskap. Skolen handler om å lære seg å tilegne seg kunnskap, ikke nødvendigvis selve kunnskapen man tilegner seg. Dette kan for eksempel gjøres ved at en lærer får elevene til å bruke forskjellige læringsstrategier og læringsaktiviteter.

 

En prøve er når man vurderer hvor mye elevene har tilegnet seg, og hvorvidt eleven er i stand til å anvende kunnskapen på forskjellige måter. Ideelt sett så skal ikke en prøve kun be om faktakunnskap, da dette er - som man påpeker - relativt trivielt og ikke spesielt nyttig. Men det er også vanskeligere å lage vurderingssituasjoner hvor man får testet dypere forståelse hos elevene. Men ideelt sett så skal det gjøres.

 

På eksamen så får man klare retningslinjer for retting, og elevene må kunne vise forståelse av faget, ikke bare kunne gjengi fakta. Gjengir man bare fakta får man et dårlig resultat. Kanskje dette ikke gjøres nok i alle skoler, og forklarer hvorfor eksamensresultatene er dårlige for tiden.

 

Tilpasset opplæring er et grusomt begrep. Det tilsier at alle elever skal ha undervisningen tilpasset sitt nivå. Du har en 9. klasse i matematikk, 60 minutter, 30 elever (2 min per elev) hvor den sterkeste tar videregående, mens den svakeste kanskje kan greie halve gangetabellen på en god dag. Halvparten av elevene har mest lyst til å sitte på mobilen å spille, og alle har hormoner til langt ut av ørene. To av elevene kranglet i friminuttet, og begynner stadig å knuffe på hverandre, mens to andre elever er storforelsket og flørter (høylydt) med hverandre i et hjørne. En tredjedel av elevene har ikke gjort leksa til timen, og rundt halvparten trenger en repetisjon av det dere gjorde forrige time - den andre halvparten vil syns at det er grusomt kjedelig. To-tre elever har som vanlig ikke penn, mens fem-seks elever har ikke kalkulator/passer/linjal/skrivebok.

 

Det ovenfor er ikke et spesielt uvanlig utgangspunkt for en time. Tro meg, det er mange klasser hvor det er betydelig mer å tenke på. Til dere som mener det er bare å gjøre slik at hver elev lærer på sitt nivå, i sitt tempo... Er du sikker på at det er så enkelt?

 

Interessant innlegg, trådstarter. Jeg kan si meg enig med deg i at generelt de beste lærerne jeg har hatt har vært av "den eldre garden". Det finnes naturligvis enkelte unntak. Hovedtrekkene ved disse lærerne har vært solid kunnskap, og evne til å engasjere. I nyere tid har det også blitt mer fokus på at de flinkeste elevene også skal tilrettelegges for. De skal ikke bli hengende etter. Det er en real utfordring for en lærer å tilrettelegge begge veier. Lærere må også være utrolig flinke til å ta tak i problem raskt. Det hjelper ikke å finne ut at en elev burde ha fått mer tilrettelagt opplæring når han er i 10. klasse og sitter der med en 2 i faget.

 

Som lærerstudent, så ønsker jeg å komme med en tanke om lærerproblemet. Det er en lang tekst, men jeg tror det kan virke interessant for å belyse problemet enda litt mer. Jeg setter det i spoiler.

 

 

Jeg studerer til å bli grunnskolelærer, med fordypning i samfunnsfag. Jeg ønsker å si noe om hva jeg mener er feil om dagens skole. Jeg er ferdig med mitt første år, og sitter igjen med en god del inntrykk av lærerutdanningen. Jeg kan først si noe om oppbygningen av det studiet jeg går på (1-7). Norsk er obligatorisk første året, sammen med pedagogikk og fordypningsfaget som er samfunnsfag. Det andre året er norsk byttet ut med obligatorisk matematikk. Utdanningen er fireårig med mindre man begynner på mastergrad etter 3. året. 3. og 4. året er lagt opp til å være mer valgfritt.

 

Jeg valgte å bli lærer fordi jeg interesserer meg for samfunnsfag og historie, og liker å lære i fra meg. Det er for min del en utrolig morsom følelse å se at en elev mestrer noe du har lært bort. Jeg kan ikke si det samme om alle i klassen min. Det er mange dyktige folk i klassen som kommer til å bli flinke lærere. Andre lurer jeg på hvorfor de er der. Man skulle tro at man hadde en viss interesse for samfunnsfag dersom man faktisk søkte seg inn på det. Neida. Hos mange er det store hull i det jeg vil kalle for allmennkunnskaper. Det er ikke meningen å sitte på en høy hest og skue ned på andre. Men det må sies: Det faglige nivået hos enkelte på lærerutdanningen er labert.

 

Oppbygningen av studiet er et annet problem. De som går for 5-10. klasse har hovedsaklig to fag som de skal fordype seg i. Dette er valgfritt. Vi på 1-7 har minimum 3 fag som må fordypes i som er obligatorisk (nr. 3 er valgfritt). Jeg har null interesse i å undervise i norsk. Jeg liker norsk som fag, men jeg føler meg ikke klar til å undervise i det. Faget er utrolig vagt og intetsigende. Jeg har nå nok studiepoeng i norsk til å undervise i det faget fra 1-7. klasse. Det som er litt rart, er at jeg fikk A på norsk for mellomtrinnet. Da jeg så karakteren, så begynte jeg bokstavelig talt å le. Jeg kunne bare ikke skjønne hvordan jeg klarte å få A. På forhånd hadde jeg forventet meg en C. Hva sier egentlig det om faget når man ikke kan forvente resultatet? Jeg har selv "lurt" på om jeg har vært et heldig offer for en registreringsfeil. Resten av klassen føler det samme. De føler at de egentlig ikke har lært noe matnyttig som kan hjelpe dem i yrket. Faget er kjedelig, men mange har møtt opp rett og slett fordi det har vært krav om 80% tilstedeværelse. Det skal sies at forprøvene har vært nyttige, siden vi har fått prøvd oss på elevtekstanalyse- og tilbakemeldinger.

 

Spørsmålet mitt blir: Hvorfor i all verden skal vi tvinge fag på lærere som de selv ikke finner interessant? Utdanner man folk til å bli lærere i fag som de synes er dørgende kjedelige?

 

Nå kan vi gå over til faget pedagogikk. Jeg har en bror som nylig har blitt yrkesfaglærer. Han skal ta praktisk-pedagogisk utdanning nå til året. Kollegene hans sier til han at han må forsøke å hente det viktigste fra pedagogikken, men fremdeles være seg selv. Det er ikke mulig å bli en flink lærer ved å studere faget pedagogikk i seg selv. Man må hente det viktigste der i fra. Ellers handler selve lærerrollen om sunn fornuft hvor man viser en blanding mellom omsorg og kontroll - den autoritative læreren, som det heter på fint.

Min hovedlærer i pedagogikk har en mastergrad i pedagogikk, og en i psykologi. Dere kan mistenke at dette må være god knall. Tro det eller ei, men den verste læreren jeg har hatt er henne. Hvordan kan en med mastergrad i et faget, være helt udugelig i den praktiske utførelsen av yrket? Problemet er at faget er pugge- og teoribasert. Det er intetsigende, og hjelper deg lite i praksis med mindre du henter ut det viktigste og som du faktisk føler er lurt å ta med seg videre. Min lærer i pedagogikk har drept faget for meg. Forelesningene gikk i at hun las ordrett fra en Powerpoint-fremvisning, med 3-4 avbrudd i løpet av forelesningen hvor vi skulle diskutere det hun hadde lest i grupper på 3. Jeg drev 100% selvstudium, og kom godt i fra det. Jeg kunne ha unngått å møte opp hele året. Det gjelder resten av klassen også. Selvstudium all over the place. Andre gjesteforelesere har derimot vært utrolig flinke, og skapt nysgjerrighet for faget.

 

Hvorfor skal vi ha en lærer som er udugelig i den praktiske utførelsen av sitt eget fag? Hvem er det egentlig vi ønsker skal være læreren til lærerne? Jeg må nevne at lærerne i norsk og samfunnsfag/historie og geografi har generelt sett vært veldig flinke.

 

I løpet av mitt første år har jeg vært i praksis i totalt 6 uker. Da var jeg i en 4. klasse. Det jeg syntes var merkelig, var at jeg også fikk ansvar for å lede timer i alle fag. Det som var verst for min del var kunst og håndverk samt musikk. Førstnevnte kan jeg jo naturligvis litt om. Men i denne perioden måtte jeg også lære meg å strikke igjen for å kunne hjelpe elevene. Andre medelever på andre skoler og i andre klasser fikk ansvar for mat og helse. Det forventes at vi skal kunne undervise i fag som vi har null peiling på. På de første trinnene, så sies det at det er uheldig med at barn skal ha mange voksne å forholde seg til. Men ja, det får meg til å tenke. Skal lærere undervise i fag de ikke har kunnskap om?

 

Det som har vært mest positivt med praksisperioden, er at det har vært det mest lærerike i løpet av året. Jeg hadde veldig gode praksislærere som var veldig flinke til å gi tilbakemelding på hvordan jeg kunne forbedre meg som lærer. Det er et øvings- og mestringsyrke. Det ser enkelt ut, men det er ikke så lett å holde kontroll på 20 4. klassinger. Praksislærerne var veldig flinke lærere. De sa til oss studenter at vi burde forsøke å unngå å imitere dem, fordi man må være seg selv. Noe annet fungerer ikke i lengden. Enten har man det i seg, eller så har man det ikke. Det finnes utrolig mange dyktige lærere der ute, men det finnes også dårlige. Derimot så er det vanskelig for utenforstående å sette seg inn i hva en lærer egentlig gjør.

 

 

Et stort problem er at læreryrket har mistet mye av respekten som det en gang har hatt. Jeg tror årsakene til dette er blandet. Det er vanskelig å peke fingeren på ett problem, og si at dette er årsaken til noe mye større. I disse tider med en lærerstreik fremfor oss, så blottlegger det mye av arrogansen fra "lærerhaterne" - som alle og enhver har sin mening om den perfekte skolen. For å ta arbeidstidsavtalen, så stiller jeg meg sterkt uenig til den. Jeg skjønner ikke hva godt det skal gjøre å ta fra lærerne friheten til å gjøre arbeidet hvor de vil, og ta ut dette ekstraarbeidet i avspasering. Hva skal en lærer gjøre på når elevene er borte? Tiden lærerne da vil bruke i sommerferien til elevene, er bedre nyttet når elevene faktisk er på skolen.

 

Det som er aller viktigst, er å gjøre yrket attraktivt for de jeg vil kalle for femmer- og sekserelevene. Slik er det i Finland. Det gjør man ikke ved å dra tilbake alt det positive med yrket, og kaste slengbemerkninger etter lærere i kommentarfelt for å gjøre yrket enda mer upopulært. For at yrket skal bli attraktivt, så må lønningene opp. Det er særs viktig at den faglige bakgrunnen til en lærer er god. Det får man ved å få inn studenter som er målrettede og faglig dyktige. Jeg sier ikke at lærerne i dag ikke er flinke i yrket sitt, for all del, men det kan virke å gå den veien. Det hjelper heller lite å gjøre lærerutdanningen om til en femårig mastergrad hvis ikke det faglige innholdet i denne utdanningen er god nok. Etter min mening, så er det allerede store mangler per i dag. Med dyktige elever som søker seg inn på studiet, så er det ikke behov å sette karakterkrav for å komme inn. Da vil det ordne seg i søkeprosessen, med tilhørende selektering. Det hjelper heller lite å sette opp karakterkrav uten å satse på at yrkets status øker. Da risikerer man tomme klasser. En ok lærer er bedre enn ingen lærer.

 

Skolen og samfunnet må fokusere på at kunnskap er viktig. Det er ikke "kult" å være den flinkeste i klassen når man går på barne- og ungdomsskolen. De tøffeste har ikke plass til flere merknader i meldingsboka. Er dette lærerens feil? Nei. Det er hvordan samfunnet vårt er blitt. Rosabloggerne konkurrerer mot hverandre om å være mest rosa på utsiden, og blond på innsiden. På TV-programmer for barn så blir ofte de smarte og flinke sett på som nerder. "Nei, sånn vil jeg ikke bli!". Jeg personlig føler at jeg har vært heldig. Rundt middagsbordet i familien min var og er det ikke uvanlig med samtaler rundt samfunn, historie, politikk og vitenskaplige emner. Jeg foretrekker diskusjon rundt vitenskap kontra hvilken veske Tone Damli Aaberge har kjøpt seg.

 

Føler at jeg har skrevet litt for mye nå, og det er sikkert på tide å avrunde innlegget nå. Det var ihvertfall min utblåsning om lærerproblemet.

Interessant innlegg. Min kommentar til det blir nok litt rotete, men du får være tålmodig med meg. Min bakgrunn er at jeg har PPU på toppen av en master i realfag, og har jobbet ett år i ungdomsskolen (praksis++). Jeg skal ikke påstå at jeg selv har vært noen spesielt god lærer (bedre for noen elever enn andre), og noe bedre blir jeg neppe, da jeg ikke har motivasjonen til å fortsette i skolen. Min respekt for lærerne som jeg har jobbet med er enorm - deres kompetanse, pågangsmot og tålmodighet gir meg noe å strekke meg mot.

 

Jeg er helt enig med deg i at ved å gjøre yrket mer attraktivt så vil man tiltrekke seg mer faglig sterke elever.

 

Min - riktignok noe begrensede - erfaring tilsier derimot at jo, det kan faktisk være kult å prestere bra på skolen. Faglig sterke elever får en viss mengde respekt fra det, og elevene ønsker generelt sett å prestere på skolen. Men det er dessverre mange som ikke greier det. Da kommer utagerende oppførsel, som både skader eleven selv om dens medelever.

 

Samtidig kommer så veldig tydelig frem hvilke elever som har mer faglig relaterte samtaler rundt middagsbordet. Dette er nesten alltid de sterke elevene, uten merkbare adferdsproblemer og med store ambisjoner. Disse elevene fikk en god mengde respekt ved skolen der jeg jobbet, mye mer enn det jeg kan huske skoleflinke elever fikk når jeg selv gikk på ungdomsskolen for 11-12 år siden.

 

---

 

Når det gjelder din utlegging om lærerutdanningen så har jeg ikke forutsetninger for å kommentere om hvordan det er på høgskolen, men det passer bra med det jeg selv har hørt fra kollegaer. Men PPU-utdanningen kan jeg si noe om!

 

...og den er ganske begredelig. Selve PED-delen er jevnt over stusslig, med mye som jeg anså der og da som svada. Foreleserne har sine interesser, og henger seg fort opp i dem. Fagdidaktikkdelene var derimot mye bedre, men igjen veldig avhengig av hvem som foreleste eller instruerte. Mer praktiske råd hadde vært fantastisk. Selv fikk jeg en B på den teoretiske biten, og det jeg gjorde av lesing var å lese gjennom oppsummeringer og å bruke pensumlitteraturen som oppslagsverk i forbindelse med oppgaveskriving.

 

Mer praksis tror jeg er uvurderlig. Jeg fikk så mye ut av det å faktisk undervise i et klasserom med en veileder til å hjelpe meg med å bearbeide arbeidet. Hyppige innskudd med praksis.

 

Men hva med teorien? Jo, den er kjempefin den. Nyttig, og god kunnskap satt i et system... forutsatt at man har nok erfaring til å faktisk kunne skjønne hva teorien snakker om i en praktisk situasjon. Jeg har hatt kollegaer som elsker teorien, fordi den gir mening for dem.

 

Gode karakterer på ungdomskolen og videregående beviser at du er veldig flink til å pugge og gjengi fakta. Mine barn går på ungdomskolen og videregående. Jeg har sett på disse prøvene deres. Det eneste de gjør er å gjengi fakta.

Du vet helt klart best hva dine barn gjør på skolen. Men det er ikke nødvendigvis det som er målet. Ser man for eksempel på kompetansemålene i samfunnsfag for ungdomstrinnet så er det en stor mengde forståelse der. Ideelt sett så er det forståelsen som skal testes.

 

Dersom du ønsker å gjøre det så kan du selvfølgelig spørre lærerne til elevene dine hvordan deres prøver forholder seg til kompetansemålene i faget. Kompetansemålene finner man på Udir sine sider.

 

 

A fun read Hadde vært morsomt om noen hadde gjort det stikk motsatte av det du skisserer i starten - nemlig å bruke masse tid på de sterke. Kunne vært interessant å se hvilke håndfaste argumenter man får i fleisen dersom det ikke faller i smak hos de med høyere rank enn en stakkars lærer (skjønt, de er flinke til å si "styret har bestem" o.l. uten begrunnelse - det har JEG erfart i min lille tid i skoleverket).

 

Tilpasset opplæring er et meget godt prinsipp, men det legges opp på en måte som overhodet ikke kan fungere optimalt. Dessverre. Så har også noen fått det for seg at nivådifferensiering har vært utprøvd allerede, og at det dermed ikke er en vei å gå (som om det finnes kun en måte å implementere dette på...).

 

PPU er vi relativt enige om. Satt på spissen vil jeg si det vitner mer om kvalitet på kandidaten hvis denne stryker enn hvis det blir bestått Stort sett bare teoretisk svada som aldri er relevant i en undervisningssituasjon, selv om fagdidaktikken er et par hakk bedre enn den rene ped'en.

[Imlekk]

A fun read Hadde vært morsomt om noen hadde gjort det stikk motsatte av det du skisserer i starten - nemlig å bruke masse tid på de sterke. Kunne vært interessant å se hvilke håndfaste argumenter man får i fleisen dersom det ikke faller i smak hos de med høyere rank enn en stakkars lærer (skjønt, de er flinke til å si "styret har bestem" o.l. uten begrunnelse - det har JEG erfart i min lille tid i skoleverket).

 

Tilpasset opplæring er et meget godt prinsipp, men det legges opp på en måte som overhodet ikke kan fungere optimalt. Dessverre. Så har også noen fått det for seg at nivådifferensiering har vært utprøvd allerede, og at det dermed ikke er en vei å gå (som om det finnes kun en måte å implementere dette på...).

Jeg formulerte meg litt vagt, og ment at man ofte blir tvunget av klassemiljøet til å bruke mest tid på de svake. De sterke er (igjen, i min noe begrensede erfaring) ofte de selvdrevne elevene, og trenger ikke så mye styring. En del svake elever har også en del utagerende oppførselmønster som krever oppfølging.

 

Men artig nok så er tolkningen din også noe jeg helt klart kan stille meg bak. For eksempel gjennom IOP* så kommer det konkrete retningslinjer for oppfølging av svake elever. Store ressurser brukes på disse elevene i form av planlegging og ikke minst assistenter som følger opp elevene (100 % stilling, i enkelte tilfeller). Intet slikt for sterke elever. Ah, hva en faglig kompetent assistent kunne lært bort til 3-4 sterke matematikkelever - de som man knapt trenger å forklare ting til en gang før de kan prinsipper, skjønner bakgrunnen og kan anvende det i uvante situasjoner.

 

Angående tilpasset opplæring så får jeg inntrykk av at det gjøres i stadig større grad. Man kan ikke låse elevene i permanente grupper basert på faglig nivå, men det kan allikevel være veldig langvarige (og i praksis permanente) inndelinger. Kjenner til flere skoler hvor dette gjøres, helt innenfor reglene.

 

 

*IOP står for Individuell OpplæringsPlan. Det er en oversikt over hva slags lærings- og adferdsproblemer enkelte veldig svake elever har, og hva slags tilpasset opplæring de har krav på. Det er et grusomt papirarbeid, men til tider nyttig.

Endret 27. juni 2014 av Imlekk

[Teitgutt]

Må co-signe Quote sitt første innlegg her(Vi gikk i klasse dette året, men eg skiftar beite over sommaren). Eit problem eg ikkje såg nevnt, er den ekstreme vektlegginga på pedagogikk og didaktikk som teori og ikkje noko ein brukar i praksis. Slik studiet fungerer, er det viktigare å kunne alle sider ved ein teori, heller enn å kunne bruke perspektiva den tilbyr i praksis. Det vert implisert at den praktiske sida og korleis ein skal nytte verktøya, er det ein skal lære i praksisperioden. På papiret er det ein grei ide, men når ein kjem ut i skulen er det forventa at ein allereie kan å bruke teorien i læringssituasjonen. Då kan ein enten lære seg dette i ei helvetes fart, sånn at ein blir liggande ajour med krava som stillast for å få godkjent praksisperioden(og studieåret), eller ein kan bli umotivert og ikkje hente seg inn. Dette i kombinasjon med det såkalla "praksissjokket" mange opplever når dei kjem frå ein rein teoretisk vektlagt situasjon og ut i praksisperioden, er etter mitt syn ein alvorleg stor del av kvifor noko slikt som kvar tredje lærarstudent droppar ut.

Eg trur det er mange gode og ressurssterke ex-lærarstudentar der ute som har droppa ut som følge av dette. Å utvide studiet med eit ekstra år med meir av det same eller å heve lønna vil ikkje få bukt med denne betydelege sida av eit nokså stort problem. Sjølv med heva lønn, ville det å tilføye eit ekstra år på eit allereie veldig flawed studium gjere meg endå meir umotivert enn eg var sjølv. Hadde undervisninga vore anleis, kunne situasjonen ha vore ein heilt annan.

 

Var eg ein av dei som ikkje burde ha vore der, Quote? :'(

[тurbonєℓℓo]

 

Ja, kast penger etter dem, da blir de nok dyktigere...

Hvorfor skulle ikke en lønnsøkning få flere flinkere elever til å søke på lærerutdanning? Ikke glem at det er ventet stor mangel på lærere i fremtiden. Er ikke en investering i flinke lærere også en god investering for fremtiden?

 

Det er ingen mekanismer som sørger for å fjerne udyktige arbeidere, dvs. dårlige lærere.

Det er ingen konkurranse mellom skolene, og da vil man få dårlig kvalitet uansett hvor mye penger som kastes etter dem. Ja, læreryrket blir mer attraktivt kanskje, men dårlige lærere vil tjene like godt som gode. Man trenger altså ikke gjøre en god innsats som lærer for å tjene like godt som lærere som gjør en god innsats og som har bredere kompetanse osv.

[Quote]

Jeg snakker jo om å øke konkurransen for å bli lærer. Øke. Konkurranse. Det liker du vel? Det er ingen mekanismer som sikrer at lærerstudiene fylles med faglig sterke elever. Det er ingen mekanismer som sørger for at vi kommer til å unngå lærermangelen som er forventet å komme.

 

Så legg bort misnøyen med din med lærere, og tenk fremover.

[Dellers]

Økt konkurranse er ikke ensbetydende med bedre kvalitet. Jeg opplever ofte (ikke alltid) at svært konkurransepregede mennesker er vel overfladiske og kun tenker penger. Penger som en stor motivasjonsfaktor i seg selv er oppskrytt, da det slik jeg ser det tiltrekker mange med negative egenskaper. At det finnes mange lærere der ute som kunne fortjene en lønnsøkning er det på sin side liten tvil om.

 

Forøvrig har jeg aldri opplevd lærere med kunnskaper som ikke strekker til, men derimot en god del som har mangla egenskaper som empati, engasjement og pedagogiske evner. Ofte synes pedagogiske evner og en utprega akademisk tankegang å være tilnærma omvendt proporsjonale. Jeg mener i motsetning til trådstarter at typisk akademiske mennesker ikke passer som lærere. Det finnes mange som er kunnskapsrike uten å nødvendigvis være over middels akademisk anlagt.

Endret 28. juni 2014 av Dellers

[тurbonєℓℓo]

Jeg snakker jo om å øke konkurransen for å bli lærer. Øke. Konkurranse. Det liker du vel?

Hvis det blir en konkurranse. Men du snakker jo ikke om det. Du snakker å kreve mer penger fra skattebetalerne for å gi alle lærere høyere lønn uavhengig av hvordan de utfører jobben sin.

 

Det er ingen mekanismer som sikrer at lærerstudiene fylles med faglig sterke elever.

Nei. Ikke i dag.

Sterke elever tar andre bedre betalte jobber der det er mulig å gå opp i gradene, alt ettersom hvor flink man er.

 

Det er ingen mekanismer som sørger for at vi kommer til å unngå lærermangelen som er forventet å komme.

Det er vanskelig å uttale seg sikkert om, men læreryrket ville, utvilsomt, blitt mye mer attraktivt med et hel-privatisert skolesystem.

 

Så legg bort misnøyen med din med lærere, og tenk fremover.

Jeg tenker fremover. Det sølet vi har i dag er dårlig.

Læreplaner designet av politikerne osv, med venstrevridd propaganda i skolebøkene.

Historie, samfunnsfag og liknende. Det er ikke bare noe jeg sier, men svært høyt utdannede professorer med flere, og det har vært oppe i nyhetene flere ganger.

 

Økt konkurranse er ikke ensbetydende med bedre kvalitet, tvert imot.

Det er ingen ting som fører til bedre kvalitet enn at folk hele tiden må konkurrere om å levere det beste tilbudet.

 

Jeg opplever ofte (ikke alltid) at svært konkurransepregede mennesker er vel overfladiske og kun tenker penger.

De kan gjerne tenke bare penger, men for å få penger i et konkurranseutsatt skolevesen, så må de være hyggelige, og omgjengelige personer som elevene liker, og som er gode til å lære bort til elevene. Det er de som gir skolene et godt/dårlig ansikt utad. Har de mange negative egenskaper vil dette gå ut over skolen deres, og følgelig er ikke det noe fordelaktig for skolen, og skolen vil da forhåpentligvis bytte ut disse du snakker om, med folk med et mer brennende engasjement for fagene sine, osv.

 

 

Poenget er at skolene, om det er konkurranse, må jobbe hardt for å levere det best mulige produktet. Dette innebærer at de må ha strenge regler mot mobbing, at de har gode lærere, både pedagogisk og kunnskapsmessig, osv. Alt dette for å få et godt omdømme/rykte slik at folk skal velge dem fremfor en konkurrent. Sier seg selv at alt dette faller bort i et statsfinansiert system der alle lærere får det samme uansett hva slags jobb de måtte utføre.

 

Penger som en stor motivasjonsfaktor i seg selv er oppskrytt, da det slik jeg ser det tiltrekker mange med negative egenskaper. At det finnes mange lærere der ute som kunne fortjene en lønnsøkning er det på sin side liten tvil om.

Du argumenterer altså i mot de andre sosialdemokratene her inne som vil øke lønna til lærerne? Poenget er at lærere skal ha lønn som alle andre, ja, da snakker vi om penger. Dette skal de ha uansett om de jobber for private skoler eller det offentlige. Spørsmålet mitt er hvorfor det er så viktig å hindre konkurranse i skolen.

 

 

Forøvrig har jeg aldri opplevd lærere med kunnskaper som ikke strekker til, men derimot en god del som har mangla egenskaper som empati, engasjement og pedagogiske evner. Ofte synes pedagogiske evner og en utprega akademisk tankegang å være tilnærma omvendt proporsjonale.

Jeg er enig. Har samme opplevelsen. De kan mye, men er forferdelige til å lære det bort. De så og si de aller fleste. Og det virker som om de bare gjør det fordi de må, ikke fordi de har lyst, og fordi de har et brennende engasjement for å lære bort noe... Endret 28. juni 2014 av turbonello