har ikke noe liv

[AnonymDiskusjon]

kort fortalt, jeg har ikke noe liv, ingen hobbyer, knapt venner, verken jobb-venner eller privat.

mesteparten av tiden går med alene hjemme, når jeg går ut er det for noe helt konkret, som at jeg skal handle osv. har ingenting mot å dra ut men ser ikke poenget når jeg ikke har noe å gjøre ute.

 

gnisten til å gjøre det bra på jobb er totalt borte også, tidligere var jeg alltid ett skritt forran, alltid litt bedre enn de andre. Nå er jeg det helt motsatte, selv om jeg kanskje er av den beste på teamet later jeg som om jeg ikke er det.

 

ferietid nærmer seg, jeg skal nok ingenting i ferien. drar jeg alene blir jeg bare liggende på hotellet å sløve, har ingen å dra med, så da er det like greit å bli hjemme å sløve.

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

[Windoge]

Ting kommer ikke av seg selv. Ta litt initiativ og gjør noe med det.

[Bruker-158599]

Høres ut som du er deprimert.

[AnnonymG]

Har du sett filmen "Yes man" med Jim Carrey? Den er faktisk ganske inspirerende spør du meg

[Gothminister]

Hva har du selv tenkt å gjøre med din situasjon? For det er kun deg selv som kan gjøre noe.

[Gjest Bruker-239845]

Har du sett filmen "Yes man" med Jim Carrey? Den er faktisk ganske inspirerende spør du meg

 

Morsomt. Jeg hadde tenkt å skrive nøyaktig det samme.

 

Trådstarter høres ut som Jim Carey.

 

Supermotiverende film som alle burde se. Ser den flere ganger per år.

[AnonymDiskusjon]

har sett filmen ja, faktisk hentet litt inspirasjon fra den tidligere. var en periode jeg sa ja til alt jeg kunne si ja til. endte med noen både gode og dårlige opplevelser. men opplevelser

 

nå er det ingenting, selv om jeg sier ja til alt nå også så er det ingen som spør om noe.

 

hva jeg skal gjøre selv?

aner ikke, få meg en hobby er kanskje løsningen men har faktisk ingenting som interesserer meg.

 

vet egentlig ikke hva jeg vil oppnå med å skrive her heller, antagelig kommer ingenting godt ut av det

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

[Gothminister]

 

 

hva jeg skal gjøre selv?

aner ikke, få meg en hobby er kanskje løsningen men har faktisk ingenting som interesserer meg.

 

vet egentlig ikke hva jeg vil oppnå med å skrive her heller, antagelig kommer ingenting godt ut av det

 

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

 

Hva med jobb, skole? Eller synes du det er greit og leve på andre?

[Shotflaks]

Ville ha tatt meg en tur til fastlegen din hvis e var deg, det kan være til mye hjelp Lykke til.

Her e det viktig å være 100% ærlig og si ting som det akkurat e.

Endret 22. juni 2014 av Shotflaks

[AnonymDiskusjon]

leve på andre?

jeg jobber og tjener nesten garantert mer enn deg om det er det du tenker på, men ser ikke hvorfor det er relevant.

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

[Gothminister]

 

leve på andre?

jeg jobber og tjener nesten garantert mer enn deg om det er det du tenker på, men ser ikke hvorfor det er relevant.

 

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

 

Nå aner jo ikke du hva jeg tjener da, så din kommentar blir uinteressant.

Det som med stor sannsynlighet skjer med mennesker som er i en situasjon som deg, er sykmelding. Derfor må du gjøre noe. Ikke bare klage over elendigheten. Kom deg ut blant mennesker, ta del i samfunnet på en eller annen måte. Venner får du ikke ved å bure deg inne. Det fører på sikt til bare mer elendighet.

[Nordmann3]

Jeg har der litt sånn jeg også. Jeg er mesteparten hjemme. Jeg synes det egentlig er nok sosialt å være med vennene på skolen.

[Horten Market]

Det er riktig at det bare er du selv som kan gjøre noe med situasjonen, men du trenger hjelp fra andre. Det har du også innsett i og med at du tar opp problemet her. Du skjønner sikkert også at rådet andre gir deg om å skaffe deg et liv, er riktig. Men det er jo en grunn til at du ikke gjør det, og det trenger du hjelp av en psykolog til å finne ut av.

[AnonymDiskusjon]

om jeg på ingen måte føler jeg tør å snakke om dette med f.eks legen da?

noe så enkelt som en medarbeidersamtale er noe jeg gruer meg i uker til, tør ikke tenke på hvordan det er å snakke med verken lege eller psykolog...

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

[Emancipate]

Men handler det om at du ikke gjør noe sammen med noen, eller at selv når du gjør noe sammen med noen, så virker det meningsløst?

[Myst]

Et sted må du vel begynne. Om det blir legen først, eller psykolog direkte. Er uansett viktig at du får ut dine tanker, enten muntlig eller skriftlig. Jeg vet jævlig godt selv at når man blir isolert en stund, fylles hodet av de mest rare ting og det går utover psyken. En mulighet er å bestille time hos legen og skrive ned alt som surrer i hodet. Det hjelper til å sette ting i perspektiv og da sammen med legen kan se på mulighetene som kan hjelpe deg ett steg videre.

 

Dette blir litt urelevant for tråden, men er selv i ikke så alfor ulik situasjon. Les gjerne om det under.

 

Har ikke hatt det lett siden jeg kuttet kontakten med eneste vennen for 6 måneder siden. Uten henne ble helgene helt åpent og istedenfor å sosialisere, gjorde jeg akkurat som du og drev med helt konkrete ting for meg selv. Etterhvert ble det kjedelig selvsagt, med kun sosialisering gjennom jobb og familie. Satte meg noen konkrete mål som jeg begynte å jobbe på. Begynte å trene regelmessig og spise mere sunt. Det varte helt til påskeferien. Etter det mistet jeg rytmen og stresset på jobben økte. Samtidig hadde jeg begynt på motorsykkellappen, som igjen tok sin tid og energi. Skulle vise seg å være stor feil å sjonglere mellom jobb og kjøretimer når det allerede var stort press på jobben fra før. Brukte opp hele kapasiteten i arbeidsuka og helgene gikk til å sløve. Har vært noen lørdager der de var brukt til internett, film og serier på sofaen dagen lang, og søndagen fikk jeg ikke gjort en dritt fordi alt var stengt og ikke hadde gjort noe fornuftig dagen før. Ting toppet seg når både jobb og kjøretimer ikke begynte å gå bra. Begynte å ta igjen litt på jobben ved å jobbe i helgene også, men var forferdelig å ha alvorsord med kjørelæreren som mente jeg burde revurdere hele greia og slettt ikke var klar til praktiske prøven. Dagen etter det meldte jeg om pause fra alt det og heller fokuserte på jobben. Jeg klarte aldri å fortelle det til familien, så de tror alt gikk bra og jeg bare strøk på prøven.. Jeg hater å lyve og holde ting skjult for dem, men dette blir bare enda en ting på lista som jeg skal ha med i graven.

 

Uansett, er egentlig masse annet som også har skjedd og jeg har forandret meg ganske mye de siste 6 månedene. Jeg skulle gjerne også tatt en prat med psykologen min, men virker som han er på ferie da jeg har prøvd å ta kontakt med ham og ikke hørt noe mer. Om 2 uker er det ferie for meg og skal heldigvis langt bort helt alene. Kanskje det vil hjelpe å komme seg vekk fra alt dette for par uker og få tenkt gjennom litt av hvert.

 

[AnonymDiskusjon]

begge deler egentlig.

og alt annet også egentlig, meningsløst å leve

Anonymous poster hash: 695e5...1ac

[Horten Market]

Får jeg foreslå en mulighet: Du jobber, og har kanskje noen kroner på bruke på privat psykolog? Da kan du gå utenom fastlegen, men må dekke kostnadene selv. Det kan lønne seg for deg uansett, fordi du unngår lang ventetid, som du egentlig ikke har tid til. Så slipper du å brette ut om ting til fastlegen, som ikke kan hjelpe stort annet enn å legge deg i den lange ventelistekøen, dersom han i det hele tatt forstår alvoret i problemet ditt.

 

Du skriver et brev til den psykologen du velger. Der forklarer du problemet slik du opplever det, kom gjerne inn på hva du mener kan være bakgrunnen for problemet. Så forteller du at problemets art er slik at det ikke er aktuelt å møte ansikt til ansikt, og ber psykologen komme med forslag til hvordan dette kan løses.

 

Det er viktig å velge riktig psykolog. Her kan kanskje forumets deltakere bidra med hvilke behandlingsformer som kan være aktuelle, og hvem som har kompetanse på disse.

[Tkse]

 

Har du sett filmen "Yes man" med Jim Carrey? Den er faktisk ganske inspirerende spør du meg

 

Morsomt. Jeg hadde tenkt å skrive nøyaktig det samme.

 

Trådstarter høres ut som Jim Carey.

 

Supermotiverende film som alle burde se. Ser den flere ganger per år.

 

 

Da har man ikke noe liv

[AnonymDiskusjon]

Får jeg foreslå en mulighet: Du jobber, og har kanskje noen kroner på bruke på privat psykolog? Da kan du gå utenom fastlegen, men må dekke kostnadene selv. Det kan lønne seg for deg uansett, fordi du unngår lang ventetid, som du egentlig ikke har tid til. Så slipper du å brette ut om ting til fastlegen, som ikke kan hjelpe stort annet enn å legge deg i den lange ventelistekøen, dersom han i det hele tatt forstår alvoret i problemet ditt.

 

Du skriver et brev til den psykologen du velger. Der forklarer du problemet slik du opplever det, kom gjerne inn på hva du mener kan være bakgrunnen for problemet. Så forteller du at problemets art er slik at det ikke er aktuelt å møte ansikt til ansikt, og ber psykologen komme med forslag til hvordan dette kan løses.

 

Det er viktig å velge riktig psykolog. Her kan kanskje forumets deltakere bidra med hvilke behandlingsformer som kan være aktuelle, og hvem som har kompetanse på disse.

om det er via legen eller direkte med psykologen er strengt tatt det samme, begge deler er like ille.

brev-veksle med psykologen?

hørtes rart ut med brev egentlig, men sliter med å sette ord på det, for det er egentlig ikke noe konkret. vet ikke om brev er noen god løsning.

 

Anonymous poster hash: 695e5...1ac