Trenger man å være sosial egentlig?

[AnonymDiskusjon]

Jeg datt ut av samfunnet for rundt et år siden pga. et lovbrudd jeg gjorde. Hadde mye skam og klarte ikke møte venner eller folk, jeg ble aldri helt bra. Den dag i dag har jeg fortsatt ikke sett noen av mine venner på 1 år. De har ikke sendt melding/ringt og jeg har ikke tatt kontakt heller. Slettet umiddelbart facebook og instagram pga. jeg ikke ville få ubehagelige spørsmål rundt hendelsen..

 

Jeg føler meg litt skuffet siden ingen av mine bekjente eller venner har forsøkt å ta kontakt med meg, men er ikke bitter fordeom. Men jeg har bestandig vært en outsider og har gått mye alene. Jeg trives egentlig alene, og har bestandig klart meg selv uten andres hjelp.

 

Jeg har tenkt tanken på at jeg en dag kan bli gal eller schizofren hvis dette fortsetter over tid.. Har allerede tatt meg selv i å snakke og diskutere med meg selv. Heh..

 

Hvor lenge tror dere det er sunt å gå alene? Har veldig lyst å flytte for å starte med blanke ark hvor folk ikke vet min fortid eller hva jeg har gjort..

Anonymous poster hash: 738bf...ee8

[Sampson]

Tror ikke det er noe sunt hvis du skal fungere i samfunnet, men folk klarer det jo, er masser av einstøinger som bor i gokk og klarer seg helt fint.

 

Men som sagt, skal du omgås folk uten sosiale antenner ville jeg ikke anbefalt det.

[rockPaperScissors()]

Du vil aldri kunne starte på 100% (!) blanke ark, for du blir stadig minnet på om fortiden din. Over tid bør du heller begynne å åpne deg og forsøke å snakke med dette med noen. Når man setter ord på fortiden så blir den lettere å leve med. Det kan ta veldig lang tid å bli fortrolig med det man synes er ett sårt tema, men til gjengjeld vil du etterhvert bli mindre bekymret dersom andre vet noe om din fortid. Det er menneskelig å ha noen riper i sin fasade, bare døde statuer kan være feilfrie.

[Stimann]

Det letteste bør jo egentlig være å legge alle kortene på bordet og være ærlig. Nå kan jo ulike hendelser være verre enn andre, det tar jeg hensyn til. Men for meg har det alltid vært enklest å snakke rett ut om hendelser jeg ikke har vært stolt av og lagt meg helt flat.

 

Det viktigste her er vel egentlig å finne de riktige personene som viser sympati. Klarer du å finne disse personene, så blir det lettere å snakke om det å legge det bak seg. Da er "100 % blanke ark" nærmere enn du tror.

[The Little Lucid Moments]

Tro meg, det hjelper ikke på skamfølelsene å isolere seg.

 

Hva andre _virkelig_ mener om deg (noe du ikke vet, etter hva jeg forstår), avhenger selvsagt helt av hva slags lovbrudd du gjorde. Noen lovbrudd er for mange helt "ok". Andre er det nulltoleranse for blant de fleste.

[Isbilen]

Det at ingen av dine gamle venner har tatt kontakt med deg betyr ikke nødvendigvis at du har havnet på nei-listen deres, det er nok heller det at de, som deg, synes dette er vanskelig. Men det er du som må ta det første skrittet tilbake.

[AvidGamer]

 

Slettet umiddelbart facebook og instagram pga. jeg ikke ville få ubehagelige spørsmål rundt hendelsen..

 

Jeg føler meg litt skuffet siden ingen av mine bekjente eller venner har forsøkt å ta kontakt med meg

 

 

 

Må innrømme at jeg fant dette tåpelig. Du slettet mulig et av de beste plassene for deg å gjennoppta kontakt via. Du kunne ha skrevet noe om hendelsen og hvordan du følte, forklart deg og håpet at de ville forstå osv.

 

Nå vet vi ikke hva du gjorde, men det å gjemme deg vekk fra hendelsen hjelper lite. Du burde ha vært sterk og svart på spørsmål rundt det. Det er en del av deg nå, og det er naturlig at venner/famlie vil spørre deg om det. Spørsmålene vil ta slutt, så kan du starte å bygge opp forholdet mellom venner/famlie igjen.

 

Med mindre vi snakker om voldtekt eller at du er pedo, og overgrep et barn, da synes jeg du kan bare grave deg ned i en håle og holde deg vekke fra alle.

Endret 21. juni 2014 av AvidGamer

[Vice]

Er jo ganske avhengig av hva slags lovbrudd det var ja.

[Sinnsyk asylaspirant]

Det at ingen av dine gamle venner har tatt kontakt med deg betyr ikke nødvendigvis at du har havnet på nei-listen deres, det er nok heller det at de, som deg, synes dette er vanskelig. Men det er du som må ta det første skrittet tilbake.

Dette anser jeg som et veldig bra råd. Jeg har selv et par kamerater som har disconnect'a seg ganske grundig fra samfunnet, kort fortalt. Jeg tenker aldri på å invitere disse på noe når jeg skal steder, fordi årevis med prøving og feiling har gjort meg trøtt, men hvis de faktisk tar initiativ til noe blir jeg jo fylt med optimisme og håp med en gang. Kanskje TS kan komme langt ved å "hive seg uti det" og kontakte de gamle vennene sine, et steg om gangen?

[Sexylubb1]

Jeg har lagt hele mitt gamle liv bak meg på et tidspunkt. Tydeligvis ikke av samme grunn som deg, men allikevel. Kutta kontakt med alle jeg kjente, nytt tlf-nummer, flytta til ny by osv.

 

Jeg hadde riktignok godt kjente i denne byen fra internett som jeg brukte for å ha en viss sosial omgangskrets. De var bare perifert en del av min gamle sosiale krets, og heldigvis passet vi uansett bedre som kompiser enn de jeg forlot mtp interesser, væremåte osv. Jeg er ikke kjempesosial, men om jeg ikke hadde hatt noen hadde jeg nok vært ganske langt nede psykisk. Om du skal flytte til et helt nytt sted tror jeg nok det er best for deg, både sosialt, psykisk og rent sikkerhetsmessig, å knytte til deg nye venner og kontakter eller oppgradere perifere slike du har fra før.

 

Jeg har også opplevd at et par av de gamle har prøvd å ta kontakt senere, men pga avstand så jeg ikke noe poeng i å gjenoppta det vennskapet. Det tok riktignok veldig lang tid før det skjedde, så som Sinnsyk asylaspirant sier så kan det være at de ikke ser ned på deg, men tror du ikke vil ha noe med dem og gjøre. Det er altså du som må ta det første skrittet

[Willa_C]

Jeg setter friheten veldig høyt og kan godt finne på å ta meg en tredagers(hvis jeg har fri fra jobb), hvor jeg bare er hjemme og gjør minst mulig. Det kan være veldig giftig, da tredagersen ofte kan dra ut til å vare en uke eller lenger. Heldigvis har jeg venner som er flinke til å dra meg med på ting, hadde jeg ikke hatt de ville jeg nok blitt litt av en enstøing etterhvert

Endret 23. juni 2014 av sykepleieren.