Far for første gang (som jeg vet om)

[AnonymDiskusjon]

Tja, dama har fått det bekreftet fra lege, hun ble gravid selv om hun brukte p-piller.

Jeg har aldri elsket noen, jeg er redd for at jeg ikke blir å elske mitt barn.

Hvis noen vekker meg så begynnert jeg å slå, så jeg må bli vekket med en kost, tenk hvis kidden kommer inn i rommet? (kan jo bare låse døra).


Hva forventes av en far? Ja, jeg går i behandling for å få kontakt med følelsene mine. Slik at bare ikke irritasjon og sinne skinner.


Økonomisk stabilitet og hus og slike ting er i orden.

TL;DR: Hvordan være en god far? UNDER Samsvangerskap og etter ungen er født.

Jeg må legge til at jeg har overbevist hun om å flytte inn i mitt store hus, og avslutte leien på leiligheten hennes.

Jeg er verken sur eller irritert over at jeg får unge. Jeg er forøvrig 23


Anonymous poster hash: 8e31c...b6d

Edit: slo sammen dobbeltpost

Endret 13. juni 2014 av Tvillingsjel

[toth]

 

Jeg har aldri elsket noen, jeg er redd for at jeg ikke blir å elske mitt barn.

 

Hvis noen vekker meg så begynnert jeg å slå, så jeg må bli vekket med en kost, tenk hvis kidden kommer inn i rommet? (kan jo bare låse døra).

 

Anonymous poster hash: 8e31c...b6d

 

Jeg kan ikke love noe, men akkurat dette TROR jeg ikke du trenger å bekymre deg for. Mødre har morsinstinkt, men fedre har også instinkter - jeg tror ikke du uforvarende kommer til å slå barnet, og jeg tror du helt naturlig vil elske det uten forbehold, når det bare kommer.

Mange fedre er bortimot likegyldige/klarer ikke relatere på forhånd og under svangerskapet, men spør de fleste om ikke det skjedde noe første gang de holdt den nye i egne armer.

[Tvillingsjel]

Som kommende mor så får man mye tidligere et personlig forhold til det nye livet. Babyen er inni en og man opplever tidlig forandringer som en følge av svangerskapet. Jeg har blitt glad i mine barn fra positiv test. Man vil jo også oppleve spark og bevegelser etc. Som kommende far har jeg inntrykk av at det blir litt mer fjernt å forholde seg til, litt mer uvirkelig. Selv for meg har det vært litt uvirkelig frem til fødsel, særlig på første... Var rart at det var en baby der inne.

 

MEN: det finnes farsinstinkter også og bare vent til du ser babyen bevege seg på ultralyd og spesielt til første gangen du holder den.

[Schreiber]

For å ta det sånn: Selvsagt er jeg hjelpsom og alt det der, men jeg klarer sjelden bry meg om folk på et mer personlig nivå. Selv den nærmeste familien min er bare venner, og om jeg aldri møter noen av dem igjen gjør det meg fint lite. Men når det er sagt har jeg vært barnepasser fra tid til annen, spesielt for små unger fra seks år og nedover, og i de tilfellene er jeg alltid drittnervøs for at de skal skade seg på en eller annen måte. Jeg kan faktisk være overbeskyttende til tider. Kanskje fordi det ikke er mine unger, og kanskje fordi jeg faktisk bryr meg. Men noe er det. Straks jeg har ansvaret for unger går jeg over i "far-modus", for å si det sånn. Det varer til ansvaret er dyttet over til noen andre.

 

Så hva ville skjedd om jeg fikk mine egne barn? Hater å innrømme det, men jeg hadde nok gått over i far-modus ganske kjapt og blitt værende der. Det er rart, det der. Hjernen og instinkt har en egen måte å oppføre seg på til tider.