Psykolog og taushetsplikt ?

[WeirdFace]

Hypotetisk situasjon: dersom en person blir mistenkt for å ha drevet med ett eller annet kriminelt, og blir arrestert av politiet. I løpet av etterforskningen finner politiet ut at denne personen har gått til en psykolog ganske ofte (og over en lengre periode) helt frem til han ble arrestert. Hvis politiet påstår at den mistenkte kan ha røpet noe om sine eventuelle kriminelle aktiviteter til psykologen. Kan dem kreve at denne psykologen forteller alt som har kommet frem under samtalene med den kriminelle?

 

Alle psykologer har vel taushetsplikt, så dem kan ikke automatisk røpe ting som en klient har fortalt til dem i fortrolighet. Finnes det noen måter som politiet kan omgå dette på, slik at psykologen kan bli fritatt fra taushetsplikten sin ?

[The Little Lucid Moments]

Taushetsplikten kan bare fravikes hvis det er fare for fremtidige lovbrudd... etter loven.

[Leo_]

Taushetsplikten kan bare fravikes hvis det er fare for fremtidige lovbrudd... etter loven.

Rare fortolkninger rundt det der

 

http://www.nordlys.no/nyheter/article6971870.ece

Endret 7. juni 2014 av Leo_

[krikkert]

Ingen har forklaringsplikt overfor politiet, se straffeprosessloven § 230. Psykologer er underlagt såkalt streng taushetsplikt etter bevisreglene i straffeprosessloven § 119, det vil si at en psykolog ikke kan pålegges å vitne i retten om noe han er betrodd i kraft av hans stilling. .

 

Psykologen har imidlertid opplysningsplikt for å avverge alvorlig skade på person og eiendom, jfr. helsepersonelloven § 31.

 

En psykolog har også opplysningsrett hvis kriteriene i helsepersonelloven § 23 er oppfylt:

 

 

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

 

1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,
2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,
3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre,
5. at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet eller politiet eller
6. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

 

Det er særlig alternativ 2 og 4 som er aktuelle, mest alternativ 4 for opplysninger om lovbrudd. Hva som er tilstrekkelig tungtveiende interesse har Helsedirektoratet skrevet en lengre tekst om i sitt rundskriv IS-2012-8:

 

 

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Unntaket er en videreføring av tidligere rett og angir den interesseavveining som skal foretas før videreformidling av opplysninger kan skje. Hensynene og interessene som taler for å sette taushetsplikten til side, må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare taushet. Begrunnelsen for å videreformidle informasjon vil være at det skal motvirke risiko for skader av et visst omfang. Bestemmelsens unntak omfatter i hovedsak truende farer eller situasjoner der det er fare for en skadevoldende handling, og vil i utgangspunktet gjelde fare for menneskeliv og helse. Vurderingstemaet ”tungtveiende private eller offentlige interesser” vil imidlertid også kunne omfatte interesser utover menneskeliv og helse.

I alminnelighet vil de vurderinger helsepersonell må foreta langt på vei være sammen-fallende med de vurderinger som foretas i nødretts- og nødvergesituasjoner.

Dersom helsepersonell har grunn til å tro at pasienten har utført eller er i ferd med å utføre kriminelle handlinger og på denne bakgrunn vurderes å være til fare for sine omgivelser, vil det være aktuelt å vurdere unntak etter bestemmelsen. Det kreves ikke at helsepersonellet skal ha sikker kunnskap, men det må foreligge mer enn en anelse. Det kan for eksempel dreie seg om situasjoner hvor en psykiatrisk pasient er i besittelse av våpen eller hvor en pasient er i ferd med å kjøre i ruspåvirket tilstand. Hvor stor risikoen er for at en skade-voldende handling vil inntre, må vurderes opp mot hensynene som taushetsplikten er ment å ivareta. Det må baseres på en konkret vurdering av påregneligheten for at handlingen skal skje, og alvorligheten av faren og det potensielle skadeomfang. Ikke ethvert brudd på straffelovgivningen og vegtrafikkloven er tilstrekkelig for å tilsidesette taushetsplikten. Hensynene bak taushetsplikten tilsier at helsepersonell har taushetsplikt til tross for fare for at pasienten vil kjøre ulovlig. I situasjoner hvor pasienten er synlig beruset og sannsynligheten for at kjøringen vil medføre stor risiko for skade, vil dette stille seg annerledes.

Helsepersonell bør så langt det er mulig informere pasienten om at opplysningsretten vil bli benyttet, for eksempel dersom helsepersonellet observerer at pasienten setter seg bak rattet for å kjøre til tross for ruspåvirkning.

Bestemmelsen i § 23 nr. 4 vil også kunne komme til anvendelse i situasjoner hvor helse-personellet selv har behov for den beskyttelse som ligger i at andre er orientert om pasientens tilstand og oppholdssted, for eksempel ved et hjemmebesøk hos en truende person. Tilsvarende vil unntaket også kunne komme til anvendelse dersom helsepersonell, i kraft av å yte helsehjelp til annet helsepersonell blir kjent med forhold hos helsepersonellet som representerer en fare for pasienters sikkerhet

Ved spørsmål om helsepersonells opplysningsplikt ved mishandling av partner har Justis-departementets lovavdeling lagt til grunn at taushetsplikten først kan vike i helt spesielt alvorlige tilfeller og at det vil ha betydning om det er fare for fortsatt mishandling. Vurderingen ble gjort i forhold til tidligere legelov § 31. Lovavdelingen uttalte at lege bør være ytterst varsom med å informere uten nærmere kjennskap til den aktuelle sak. Blant annet kan det være vanskelig for helsepersonell å vurdere om en mishandlingssituasjon er et enkeltstående tilfelle eller er en del av systematisk voldsbruk. Det vil være naturlig å legge de samme vurderinger til grunn for adgangen til å informere politiet etter någjeldende § 23 nr. 4.

I en annen konkret sak ble det reist spørsmål om lege og ambulansesjåførs rett til å forklare seg om hvem som satt bak rattet etter en utforkjøring med bil hvor begge som var med i bilen var alkoholpåvirket. Justisdepartementets lovavdeling51 la til grunn at det ikke forelå ”særlige grunner”, jf. tidligere legelov § 31, som gjorde det rettmessig å videreformidle opplysningene.

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell en plikt til å varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Bestemmelsen går lenger enn den generelle avvergingsplikten etter straffeloven § 139 som gjelder enhver borger, fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 139. Både helsepersonelloven § 31 og straffeloven § 139 innebærer en presisering av nødrett og i likhet med § 23 nr. 4 vil det være nødrettsbetraktninger som i hovedsak ligger til grunn for vurderingen av om opplysninger skal videreformidles, eller ikke. Plikten til å varsle etter § 31 vil inntre i situasjoner der dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på liv og helse, eller for å hindre store materielle skader. I stor grad vil det dreie seg om samme type skadevoldende situasjoner som beskrevet i forhold til § 23 nr. 4. Retten etter § 23 nr. 4 vil imidlertid inntre noe før plikten til å gi opplysninger foreligger. Det vil stilles større krav til påregnelighet for at den skadevoldende hendelsen er i ferd med å skje, før plikten etter § 31 inntrer, selv om det ikke heller etter denne bestemmelsen kan kreves visshet eller sikker kunnskap om at situasjonen kommer til å medføre alvorlig skade på liv og helse, eller store materielle skader.

Dersom det foreligger en plikt til å utlevere opplysninger til politiet, er ikke dét til hinder for at helsepersonellet i tillegg har opplysningsrett og kan melde i fra til andre i medhold av § 23 nr. 4. Det kan tenkes tilfeller hvor situasjonens hastegrad tilsier at andre står nærmere til å avverge en alvorlig situasjon og derfor bør få informasjon før eller samtidig med politi og brannvesen. Det kan for eksempel dreie seg om informasjon til pårørende, skole, barne-hage, den kommunale omsorgstjenesten, tilsynsmyndigheter eller personer i sivil beredskap. Et eksempel kan være en pasient som truer med å dra til barnehagen for å drepe barna sine og situasjonen tilsier at det er grunn til å ta truslene alvorlig. Også i situasjoner som ikke vil innebære en plikt til å varsle politiet, vil det kunne være mulig å ha opplysningsrett til andre, dersom vilkårene for dette er tilstede.

Det understrekes at hvorvidt en situasjon tilsier at taushetsplikten kan settes til side etter § 23 nr. 4 må baseres på en konkret vurdering av den aktuelle situasjon.

Det er bare anledning til å utlevere de opplysninger som er nødvendige for å avverge en skade. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å videreformidle informasjon som er nødvendig for politiets etterforskning av straffbare forhold.