Kan man som kristen be om om at Satan skal omvende seg?

[tom waits for alice]

 

[...] Jeg må ha frihet. Frihet fra din gud.

 

Dette er blasfemisk.

 

 

Hvis dette er blasfemi, så må retten til å være blasfemisk forsvares, ellers får vi et religiøst meningstyranni.

 

Og dessuten vil du automatisk ende opp med den herren du ikke velger, dvs gå til helvete. Vi har bare to sjefer å velge mellom.

 

 

Neida, vi har en hel masse av dem, både verdslige og åndelige. Det er absolutt ingen beviser for at dine to utvalgte er de eneste, så Abigor kan trygt ignorere dem begge.

 

Geir

Endret 5. juni 2014 av tom waits for alice

[Cair Paravel]

 

Din gud er for de svake, for massene av tanketomt kjøtt som bare flyter med uten vilje. Opprør er for de sterke, de som nekter å bøye seg, de som står oppreist.

 

Gud har omsorg for dei svake i samfunnet ja, for dei som lid av sjukdom, for dei heimlause, for ufødde embryo. Slik du framstiller det får eg inntrykk av at du synest dette er noko negativt?

Skal det sterke ha forrang over det svake? Ønskjer du at Gud berre skal bry seg om ressurssterke? Der Gud manar til nestekjærleik, handlar satanismen din om primitiv egoisme.

Stundom er audmjukskap til å bøye seg meir verd enn byrgskap til å stå oppreist.

Stundom gir lojalitet til kongen større forteneste enn å døy som ein rebell.

Endret 5. juni 2014 av Cair Paravel

[Budeia]

 

Hvis dette er blasfemi, så må retten til å være blasfemisk forsvares, ellers får vi et religiøst meningstyranni.

 

 

Så jeg kan skrive det samme om Allah, Buddha og hindugudene?

[tom waits for alice]

 

 

Hvis dette er blasfemi, så må retten til å være blasfemisk forsvares, ellers får vi et religiøst meningstyranni.

 

 

Så jeg kan skrive det samme om Allah, Buddha og hindugudene?

 

 

Selvsagt. For meg kan du skrive det samme om alle autoriteter, enten de er av denne verden eller ikke. Det skulle bare mangle.

 

Geir

[Budeia]

Allah er en tyrannisk psykopat, en gud for de svake og for de tanketomme massene.

[tom waits for alice]

Allah er en tyrannisk psykopat, en gud for de svake og for de tanketomme massene.

 

Så, gjorde det godt å få sagt det? Abigor er opplagt helt enig. Og ved å si det, aksepterte du at det er helt greit å si sånt om guder og andre autoriteter. Blasfemi er greit, fordi ingen har noen rett til å bli støtt på en guds vegne. Om han blir støtt, får han reagere selv. Såpass burde man klare når man er allmektig.

 

Strengt tatt er Allah jo for så vidt den samme guden som din, bare lettere omskrevet for andre behov...

 

Geir

[Cair Paravel]

Strengt tatt er Allah jo for så vidt den samme guden som din, bare lettere omskrevet for andre behov...

 

Religionsfridom og ytringsfridom er goder det er viktig å hegne om. Vi har alle fått ein fri vilje, og vi har alle rett til å nytte den til blasfemi. "Vi vil ei granske hjerter eller nyrer; – det er ei verv for støv, men for dets styrer." (Ibsen). Det er Guds oppgåve å døme levande og døde, til slutt vil alle få ein rettferdig dom.

 

Til det andre, er Allah veldig ulik den judeokristne Jahve. Muhammed ønskte å tilfredsstille jødar, kristne og arabiske stammereligionar, ved å skape ein guddom som hadde visse fellestrekk med alle desse. Dette er grunnen til at vi finn visse ytre likskapar, som til dømes monoteismen og at dei same personane vert omtala i heilage skrifter (Abraham, Jesus etc). Det er likevel viktig å merke seg at islam handlar om fullstendig underkasting, der tilbedarane må følgje dei fem søylene og til slutt verte dømd etter summen av gjerningane sine (vektskål). Det eksisterer ingen sikker veg til paradis i islam utan å døy i heilag krig (jihad). Kristendom handlar på den andre sida om Guds kjærleik, at Gud sjølv vart menneske og døydde uskuldig for at vi skulle få evig liv ved å tru på han. Allah er med andre ord ikkje lik den judeokristne Gud, men meir å likne med gudar vi finn i andre religionar.

[tom waits for alice]

Religionsfridom og ytringsfridom er goder det er viktig å hegne om. Vi har alle fått ein fri vilje, og vi har alle rett til å nytte den til blasfemi. "Vi vil ei granske hjerter eller nyrer; – det er ei verv for støv, men for dets styrer." (Ibsen). Det er Guds oppgåve å døme levande og døde, til slutt vil alle få ein rettferdig dom.

 

Jeg er glad i Ibsen, men vil nok bemerke at fra mitt ståsted er dommen bare Guds oppgave dersom vi velger å gi den til ham. Det burde kanskje flere kristne gjøre, de som er så glade i å (for)dømme sine medmennesker for ditt og datt. (For å holde oss til Ibsens poeng.)

 

Til det andre, er Allah veldig ulik den judeokristne Jahve.

 

Det er - igjen fra mitt ståsted - fordi de som skrev bøkene om ham hadde forskjellig formål med beskrivelsen. Muhammed var en krigerhøvding, og trengte kampvillige og lydige undersåtter, og det preger boka. Du finner mer enn atydninger til samme formål i kapitler av det gamle testamentet, men når det nye testamentet ble forfattet hadde formålet endret seg, og taktikken med det.

 

Geir

Endret 6. juni 2014 av tom waits for alice

[Cair Paravel]

Jeg er glad i Ibsen, men vil nok bemerke at fra mitt ståsted er dommen bare Guds oppgave dersom vi velger å gi den til ham. Det burde kanskje flere kristne gjøre, de som er så glade i å (for)dømme sine medmennesker for ditt og datt. (For å holde oss til Ibsens poeng.)

 

Som kristne har vi fått Jesu liv som eit eksempel og føredøme på korleis vi sjølve skal leve. Jesus fordømde ingen. Han neglisjerte sosiale tabu ved å ete saman med tollarar og syndarar. Han gjekk horkvinna i forsvar og sa at den som var utan synd kunne kaste den første steinen. Han forkynte aldri at dei syndige handlingane skulle tolererast, men hadde likevel medynk med alle slags menneske i alle moglege livssituasjonar. Matt 9,12f: "Då Jesus høyrde det, sa han: «Det er ikkje dei friske som treng lækjar, men dei sjuke. ... Eg er ikkje komen for å kalla rettferdige, men syndarar.»"

 

På same viset som Jesus var, burde heller ikkje kristne av i dag vere fordømande. Problemet vi ofte ser er at menneske som lever i synd reknar det som fordøming at deira syndige livsstil vert kritisert. Mange ser ikkje skilnaden mellom synda som kan liknast med eit fengsel, og syndaren som kan liknast med ein fange. Det som ofte er meint som ei kjærleg åtvaring - at synd fører til helvete, kan såleis tolkast som den djupaste intoleranse. I vårt banale eksempel har Abigor ytringsfridom til å uttrykke sin blasfemi, men det er ikkje fordømande av Frankline å kritisere dette som synd. Ei kjærleg åtvaring om at slik åtferd fører til helvete utan tilgjeving er òg på sin plass. Denne balansegangen mellom kjærleik til syndaren og hat mot synda er ei sentral utfordring for kristne idag.

 

Du finner mer enn atydninger til samme formål i kapitler av det gamle testamentet, men når det nye testamentet ble forfattet hadde formålet endret seg, og taktikken med det.

 

Utifrå Bibelen vil eg argumentere at eit slikt skilje mellom GT og NT er kunstig. Føremålet med heile Bibelen, både GT og NT, er å fortelje om Guds frelsesplan gjennom Jesus. Dette går som ein raud tråd gjennom alle Bibelens bøker. Frå direkte etter syndefallet i 1. Mos 3,21 når Gud slaktar eit uskyldig dyr for å lage skinnklede til Adam og Eva, og like til Jesu innbyding i Op 22 om å vaske våre klede slik at vi kan få ete av livsens tre i det nye Jerusalem.

 

Dersom du vel å operere med eit skarpt skilje mellom GT og NT er det viktig å huske på at Jesus sjølv gav GT full autoritet. Matt 5,17: "Tru ikkje at eg er komen for å oppheva lova eller profetane! Eg er ikkje komen for å oppheva, men for å oppfylla." Det er òg verd å observere at den kristne nådebodskapen er like synleg i GT: "Å, alle de tyrste, kom og få vatn! Og de som ikkje har pengar, kom! Kjøp korn og et! Ja, kom og kjøp utan pengar og utan betaling vin og mjølk!" (Jes 55,1) Dette er kristendom, at alt er gjort ferdig for oss slik at vi berre kan ta imot. Både GT og NT er her begge veldig ulike Koranen.

Endret 6. juni 2014 av Cair Paravel

[tom waits for alice]

På same viset som Jesus var, burde heller ikkje kristne av i dag vere fordømande. Problemet vi ofte ser er at menneske som lever i synd reknar det som fordøming at deira syndige livsstil vert kritisert.

 

Problemet er at det ofte er fordømmende. Det er ingen "kjærlig åtvaring" når en Nina Karin Monsen sier at voldtektsofre kan skylde seg selv hvis mannen ikke klarer å styre seg. Eller når hun med flere går til sak mot staten for å få opphevet den kjønnsnøytrale ektskapsloven. Det er ingen "kjærlig åtvaring" når amerikanske kristne kommer med mordtrusler mot abortleger.

 

Jeg skal ikke starte en sitatkrig fra gamle testamentet. Og ja, jeg vet godt at Jesus understreket at loven fremdeles gjaldt. Det er jo en av kristendommens dillemaer det. Allikevel kan gode kristne kvinner godt ha menstruasjon uten å bli gjemt bort i 7 dager. De kan være sammen med oss uten å ofre duer eller skilpadder. Så noen av GTs regler har de kristne etterhvert åpenbart parkert.

 

Geir

[Cair Paravel]

Problemet er at det ofte er fordømmende.

 

Mange ting har vore gjort av vedkjennande kristne opp gjennom tidene, som ikkje har vore i samsvar med Guds vilje i Bibelen og Jesu eksempel. Eg kan sjølvsagt ikkje forsvare desse. Valdtekt er like mykje synd uavhengig av korleis offeret framtrer. Sjølvsagt kan offeret sikre seg gjennom ulike tryggingstiltak, til dømes å kle seg meir sømeleg, men dette er irrelevant i høve til sjølve skuldspørsmålet. Lovene om abort og kjønnsnøytral ekteskapslov er begge i strid med Bibelen, og eg synest det er flott at kristne gjer motstand mot desse i verdige og saklege former. Mordtruslar høyrer sjølvsagt ikkje heime her, og er i seg sjølv synd mot det femte bodordet. Ei kjærleg åtvaring vil heller lyde noko slik: "Abort og homofili er synd. Menneske som lever i synd risikerer å gå fortapt. Vend om".

 

Grunnen til at vi ser vekk frå enkelte av reglane i GT, vil eg forklare på følgjande vis. Alt som står i Bibelen har ikkje same addresat. Føresegner er skrive til einskildpersonar, til spesifikke grupper, til Guds folk jødane og/eller den kristne kyrkjelyden. Til dømes les vi i 4. Mos 6 om nasirearane som innvigde seg spesielt til Gud ved å avleggje løfte om fråhald frå vin, fråhald frå hårklipping og fråhald frå nærkontakt med lik. Dette betydde imidlertid ikkje at det var synd for menneske som ikkje hadde avlagt dette løftet, å utføre desse handlingane. Jesus sjølv drakk vin og var i nærkontakt med fleire lik, men var likevel utan synd. På same vis er dei døma du nemner frå GT spesifikt pålagt jødefolket, som vart utvald av Gud til å leve adskilt frå nabofolka. Israel var på dette tidspunkt eit teokrati, og fekk konkrete lover frå Gud om korleis samfunnet deira skulle byggjast opp. Det er her viktig å skilje mellom Guds konkrete lover for dåtidas samfunn på den eine sida, og på den andre sida kva Gud universelt omtalar som rett og gale (til dømes i dei ti bodorda). Teokratiet i det gamle Israel er for lengst avskaffa, men Guds vilje og Guds forhold til synd er framleis det same i dag over 3000 år etter.

[Sabell]

Selvom man er kristen betyr det ikke at man er feilfri. Men man tror på Gud. Og mens Gud får virke i menneskene mottar vi helbredelse om vi klarer å ta imot. Og det er viktig å vite at man gjør feil. Men at man kan bli hel og ekte som menneske gjennom den hellige ånd...Men at det er Gud som gjør jobben. Om så menneskene gjør galt gir det oss lys til å se det også. Som dermed vil tilsi at Gud viser oss lyset. Og at derfra igjen kan man komme til en bedre løsning. Men jeg tror at hvis man først ikke søker helbredelse så vil noe alltid bli værende i oss og gjøre til at vi gjør mange feil også. Fordi det styrer vårt jeg som kan være vårt usanne. Men ved tro kan vi først søke Guds rike og hans rettferdighet også vil resten komme av seg selv.

 

Men i den kristne tro så er jorden og himmelen adskilt. Satan og Gud. Slik at troen også faller deretter og på den måten kan styre vårt liv som også kan basere seg på ting som ikke er sant. Men også fordi vi ikke er helbredet. Tror jeg.

 

Jeg tror feks at man kan bli syndfri i dette livet som jesus. Mens mange kristne tror ikke det. Fordi vi fortsatt har det jordlige med oss. Men siden jesus døde på korset kan han sette oss fri. Og om vi blir fri, så må det jo også bety at vi kan bli syndfrie..

 

Når vi leser bibelen så lærer vi også gjennom ånden hva vi tror er rett og galt b.l.a fordi mange leser den i lys av Kristus. Og med det kan mange bygge videre på hva man har lært igjennom Gud, ånden,menneskene o.s.v Og sånn er det med mange bøker, fordi ord har kraft i seg. Og det har tro også. Og med Jesus og Gud. så er det sånn at de kan sette oss fri og gi alt hva vi hva har behov for og tror man sterkt nok på det så vil det også gi virkning til at livene våre endres. Det er feks folk som blir helbredet, men er så vant med det de hadde fra før av og er redde for hva de får til at de heller føler seg tryggere der de er enn å ville motta noen helbredelse at de går tilbake ti sitt gamle jeg i stedet for å bli fri. Og med det heller deres egen tro blir deres sjef over deres liv i stedet for Gud, som kan ta bort hele oss og gjøre oss etter hans vilje...Men da sier Jesus vær ikke redde...Og jeg går den veien nå Fordi jeg vil bli som Gud vil, men jeg har uansett ikke noe å tape på det Fordi jeg vil bare være som Gud vil uansett...Og med det kan jeg ha vendt om satan i meg selv...eller Gud prøver å helbrede satan alltid, fordi satan er nemlig uønskelig hos meg, og det vet Gud også :)Men jeg tror satan kun trenger kjærlighet og forståelse som fører til helbredelse..Men først oss selv og så andre

 

Og jeg tror dermed også at om vi har noe som plager oss eller det blir litt vanskelig å forklare, men er ikke livet vårt godt der vi er til stede i oss selv, så er satan fortsatt en del av vårt indre liv. men når plagene er vekk. Vil vi ha enda mer av guds kraft i oss til å helbrede andre også. Fordi da er vi selv fri som Jesus i ett med Gud

 

Og som jeg leste litt av Karin Monsen nå så hadde hun problemer med sitt forhold til sin mor med kjefting og opplever fortsatt en del kjefting som sikkert gjør skade på hennes åndelige liv om hun er kristen. Så det er nok kanskje noe hun gjør feil også. Hvis hun plages.Og derfor trenger helbredelse. For da tror jeg Gud vil virke sterkere i henne og at hun er åpen for de feil hun gjør til at hun endrer også.

Endret 7. juni 2014 av Sabell

[Fustasjeopphengsforkobling]

Det må balanseres mellom å være tolerant og fordømmende. Å fordømme mennesker selv hører ikke hjemme i et kristent budskap. Å fordømme handlinger derimot, kan til og med rettferdiggjøres med kjærlighet som intensjon. Man kan ikke dømme hvorvidt andre er utelukket fra å leve evigheten med Gud, men man kan peke på at syndene vi begår, både eksisterer, og trekker oss vekk fra vårt naturlige mål og Gud selv.

Dersom kirken ikke skulle kunne forkynne synd, er det da noen kirke igjen? Uten synden hadde det jo ikke vært noe behov for Jesu soning på korset. Budskapet i kristendommen er at vi er alle syndere - ikke bare noen utvalgte. Dermed diskrimineres heller ingen. Det handler mer om hva som er sant. Alle kjenner "syndens lyster i hjertet", men kan kjempe mot den, og kan til og med motta hjelp.

Det kan dog kanskje være unødvendig å påpeke slikt ved enhver anledning. Jesus sier f.eks. "ta bjelken ut av ditt eget øye før du peker på flisen i din brors øye". Men Jesus tolererte ikke alt han heller. Han ble f.eks. sinna når han kom til tempelplassen og så at den var gjort om til en røverhule, en markedsplass hvor svindlere lurte til seg penger på urett vis. Han påpekte hvor lite tro vi egentlig hadde. Til og med de som gikk midt iblandt ham og så hva han gjorde. Han talte de øverste prestene (fariseerne) midt imot, og løftet vår tidligere forståelse (GT) av Guds kjærlighet til et nytt trinn.

Kjærligheten er størst, men dette er Guds kjærlighet (agape). Den er ikke nødvendigvis ekvivalent med hverken romantisk eller vennskapelig kjærlighet. Det er heller ikke kjærlighet å tolerere alt. Vi forteller våre barn utav kjærlighet hva de gjør galt og hvorfor, og forsøker å oppdra og lære dem til å bl.a. bli moralsk reflekterte, ansvarsbevisste og omgjengelige.

Å kun påpeke fordømmelse uten en bredere refleksjon er for korttenkt. Å kun si "Ikke døm!" er faktisk i seg selv å dømme.

[Abigor]

Jeg har aldri kjent eller begått noen synd.

 

Å si at "alle kjenner synden i hjertet" er derfor ikke annet enn ignoranse og/eller løgn, noe som er vel kjent fra det holdet.

[29989]

 

På same viset som Jesus var, burde heller ikkje kristne av i dag vere fordømande. Problemet vi ofte ser er at menneske som lever i synd reknar det som fordøming at deira syndige livsstil vert kritisert.

 

Problemet er at det ofte er fordømmende. Det er ingen "kjærlig åtvaring" når en Nina Karin Monsen sier at voldtektsofre kan skylde seg selv hvis mannen ikke klarer å styre seg. Eller når hun med flere går til sak mot staten for å få opphevet den kjønnsnøytrale ektskapsloven. Det er ingen "kjærlig åtvaring" når amerikanske kristne kommer med mordtrusler mot abortleger.

 

Jeg skal ikke starte en sitatkrig fra gamle testamentet. Og ja, jeg vet godt at Jesus understreket at loven fremdeles gjaldt. Det er jo en av kristendommens dillemaer det. Allikevel kan gode kristne kvinner godt ha menstruasjon uten å bli gjemt bort i 7 dager. De kan være sammen med oss uten å ofre duer eller skilpadder. Så noen av GTs regler har de kristne etterhvert åpenbart parkert.

 

Geir

 

Jeg hadde egentlig tenkt å la være å delta mer i disse diskusjonene, men siden denne misforståelsen igjen dukker opp: Loven er i den nye pakt avskaffet som frelsesvei (ifølge en med teologisk embetseksamen jeg stoler på (inntil da så jeg dette mer stykkevis. Spørsmålet mitt var fra daværende søndags tekst: "Kristus opphevet loven med dens bud og forskrifter" (Ef) , men, som jeg sa: "i Bergprekenen sier Jesus det motsatte". (I 78-oversettelsen brukes "avskaffet", som, siden folk flest uansett ikke kan sammenligne ut fra grunnteksten, er praktisk, siden vi da ikke får en selvmotsigelse allerede på ordnivå. (*)) Han mente at budene og forskriftene i GT likevel fortsatt gjelder som gode leveregler (fritt gjengitt, det siste er mine ord (I)). Skal jeg kombinere dette med Paulus' ord i Galaterbrevet (se min tråd om dette), samt det gode ordtak om "ingen regel uten unntak", og de lettere budene som man hadde i urkirkens tid (se Apostlenes gjerninger), er konklusjonen at Bibelens autoritet er høyest, selv om jeg forstår stykkevis. Hukommelsen svikter lett (I), så denne typen autoritetstro bør brukes med varsomhet)).

 

(*) En annen motsigelse er at Kristus sier at vi kun har én lærer, ham (II)). I Jakobs brev og i resten av NT står det implisitt at det er ok at andre lærere finnes. Vi må altså forstå skriften idiomatisk og ikke bare ord-for-ord (men, hvis man er oppmerksom på nettopp dette, anser jeg våre ord-for-ord-oversettelse som mest pålitelige): Det er klart at noen mennesker må gi oss melk og fast føde i enkelte faser. Men til syvende og sist gjelder altså (II).

Endret 17. juni 2014 av 29989

[Abigor]

Allah er en tyrannisk psykopat, en gud for de svake og for de tanketomme massene.

Første gang vi er enig i noe som helst.

[Budeia]

 

Første gang vi er enig i noe som helst.

 

Eh ja. Men hadde egentlig forventet at det innlegget skulle bli slettet med en gang, på grunn av redsel for muslimene. Men så skjedde ikke... Det er vel ikke helt OK å være blasfemisk, ut fra mitt verdisyn. På den annen side, fungerer det ikke å late som man respekterer en religion, samtidig som man prøver å få tilhengerne over til sin religion.

[LiamH]

Eh ja. Men hadde egentlig forventet at det innlegget skulle bli slettet med en gang, på grunn av redsel for muslimene. Men så skjedde ikke...

 

Nei, fordi modereringen her inne er ikke styrt av redsel.

[Cair Paravel]

Jeg hadde egentlig tenkt å la være å delta mer i disse diskusjonene, men siden denne misforståelsen igjen dukker opp: Loven er i den nye pakt avskaffet som frelsesvei (ifølge en med teologisk embetseksamen jeg stoler på (inntil da så jeg dette mer stykkevis. Spørsmålet mitt var fra daværende søndags tekst: "Kristus opphevet loven med dens bud og forskrifter" (Ef) , men, som jeg sa: "i Bergprekenen sier Jesus det motsatte". (I 78-oversettelsen brukes "avskaffet", som, siden folk flest uansett ikke kan sammenligne ut fra grunnteksten, er praktisk, siden vi da ikke får en selvmotsigelse allerede på ordnivå. (*)) Han mente at budene og forskriftene i GT likevel fortsatt gjelder som gode leveregler (fritt gjengitt, det siste er mine ord (I)). Skal jeg kombinere dette med Paulus' ord i Galaterbrevet (se min tråd om dette), samt det gode ordtak om "ingen regel uten unntak", og de lettere budene som man hadde i urkirkens tid (se Apostlenes gjerninger), er konklusjonen at Bibelens autoritet er høyest, selv om jeg forstår stykkevis. Hukommelsen svikter lett (I), så denne typen autoritetstro bør brukes med varsomhet))

 

For alle praktiske føremål er det inga frelse i lova, ettersom ikkje noko menneske utanom Kristus er rettferdig (Rom 3) og vi alle av naturen var under Guds vreide (Ef 2,3). Heller ikkje i den gamle pakt vart menneske frelst ved lovgjerningar og ofringar, men desse ofringane var eit førebilete på det endelege sonoffer på Golgata (Hebr 9).

 

Når du seier lova er avskaffa som frelsesveg, er likevel ikkje dette fullstendig korrekt. Gud er like heilag i den gamle og nye pakt og framfor den Store Kvite Truna skal vi alle dømast etter gjerningar. Op 20,11-13: "Eg såg ein stor, kvit kongsstol og han som sat på stolen. Jorda og himmelen kvarv for hans åsyn, og dei fanst ikkje meir. Og eg såg dei døde, store og små: Dei stod framfor kongsstolen, og bøker vart opna. Så vart ei anna bok opna, livsens bok. Og dei døde vart dømde etter det som stod skrive i bøkene, etter gjerningane sine. Havet gav frå seg dei døde som var i det, og døden og dødsriket gav frå seg dei døde som var der; og dei vart dømde, kvar etter sine gjerningar." Jfr Rom 2,6: "Han skal løna kvar og ein etter det han har gjort".

 

Vi er imidlertid krossfest med Kristus (Gal 2,19). Vi er døypt til døden hans (Rom 6,3) og oppreist frå dei døde ved Faderens veldige kraft (Rom 6,4). I dette lys er det også vi må lese skriftordet frå Ef 2,15. v13; "Men no i Kristus Jesus, er de som før var langt borte, komne nær ved Kristi blod". Når vi er i Kristus, har vi del i hans fullkomne liv og dermed i Guds auger oppfylt lova. I Jesu øvsteprestlege bøn seier Jesus: "Og eg helgar meg for dei, så dei òg skal vera helga i sanninga" (Joh 17,19). Kristus oppfylte ikkje lova for sin eigen del, men for at vi skulle bli rettferdige og heilage i han. Rosenius: "Jeg har fullkomment oppfylt loven, jeg er fullstendig skyldfri. Riktignok ikke i meg selv, i min egen person. Men gjennom min garantist, mellommann, stedfortreder Kristus."

 

Min konklusjon er difor at lova framleis er like mykje gjeldande. Den har inga makt over oss i den nye pakt så lenge vi er i Kristus, men den er i like stor grad eit uttrykk for Guds vilje og krav til å vere heilag. Du seier at lova framleis gjeld som gode levereglar, og dette er riktig. Luther snakka her om 3 bruksfunksjonar lova har: 1) Samfunnet må byggjast på lova. 2) Lova er vår tuktemeister til Kristus (Gal 3,24). 3) Lova er til hjelp for den frelste til å vite kva som er Guds vilje, og leve etter den. Særleg bruksområde 2 er her viktig, ettersom lova openberrar vår vonlause syndestatus, og vidare peikar på Kristi nåde som einaste veg til frelse.

[Sabell]

Allah betyr GUD men på et annet språk

Endret 20. juni 2014 av Sabell