Hvordan bli mindre usikker sosialt

[AnonymDiskusjon]

Å ja. Ikke direkte plagsomt da. Har litt vanskelig for å tro det da. At et menneske føler seg som en plante, må jo være vondt på en måte..for du vet jo at du ikke er en plante..

Bruker du medisiner som forflater følelseslivet kanskje...

Men hvis jeg ikke hadde hatt en (deltids-)jobb, hadde jeg fått problemer...da hadde døgnet hatt for mange timer, da hadde jeg blitt gal, tror jeg.

 

Hadde jo vært fint å "vært noe". Det er det selvsagt vondt å tenke på. Men jeg er ikke "i smerter". Takket være medisiner.

 

Ja døgnet har altfor mange timer. Skulle gjerne "gjort noe".

 

Er bare så sløv... føler at jeg forfaller.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[heblilla]

 

Å ja. Ikke direkte plagsomt da. Har litt vanskelig for å tro det da. At et menneske føler seg som en plante, må jo være vondt på en måte..for du vet jo at du ikke er en plante..

Bruker du medisiner som forflater følelseslivet kanskje...

Men hvis jeg ikke hadde hatt en (deltids-)jobb, hadde jeg fått problemer...da hadde døgnet hatt for mange timer, da hadde jeg blitt gal, tror jeg.

 

Hadde jo vært fint å "vært noe". Det er det selvsagt vondt å tenke på. Men jeg er ikke "i smerter". Takket være medisiner.

 

Ja døgnet har altfor mange timer. Skulle gjerne "gjort noe".

 

Er bare så sløv... føler at jeg forfaller.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

Du "er noe", selv om du er syk. Du må bare ikke gi opp kampen. Den har jo nettopp begynt. Livet har nettopp begynt. "somewhere over the rainbow, there's a place....(for you)

[AnonymDiskusjon]

Du "er noe", selv om du er syk. Du må bare ikke gi opp kampen. Den har jo nettopp begynt. Livet har nettopp begynt. "somewhere over the rainbow, there's a place....(for you)

 

Er ikke enig i dette... men sånn er det. Ikke noe å lage noe fuzz for.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[heblilla]

 

Du "er noe", selv om du er syk. Du må bare ikke gi opp kampen. Den har jo nettopp begynt. Livet har nettopp begynt. "somewhere over the rainbow, there's a place....(for you)

 

Er ikke enig i dette... men sånn er det. Ikke noe å lage noe fuzz for.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

Nei absolutt ikke. Men ikke mur deg inne med tankene..Finn på noe aktivt. Ikke bli "pensjonist"

[Horten Market]

Selvfølgelig er du ikke enig i at du "er noe". Jo, du kan forstå rasjonelt at du er like verdifull som andre, men den emosjonelle opplevelsen av deg selv er at du ikke er det. Det du føler om deg selv, det er ikke bare følelser, men din identitet. Mentalt sunne og friske mennesker har en grunnleggende oppfatning av at de er verdifulle. De kan likevel føle seg verdiløse av og til, men faller alltid tilbake til grunnoppfatningen. Din grunnoppfatning er at du er verdiløs (eller, som du sier, uønsket). Det er dette du faller tilbake til. Dette er ikke tanker som kan avledes, eller bøtes på ved endringer i livet ditt. Fordi det er deg. Du kan ikke løpe bort fra deg selv. Du er fanget i en identitet som holder deg nede.

 

Hvis dette stemmer, så er det ikke rart DPS har gitt deg opp. Det jeg beskriver (sammenholdt med din egen) kan være forenelig med en unnvikende personlighetsforstyrrelse, som ikke kan korrigeres ved enkle grep. Du har hatt dette hele livet, det indikerer at det har vært en uheldig faktor i omsorgsmiljøet ditt. Vi snakker her om tilknytningsproblematikk (og her). Jeg tror ikke du kommer noen vei uten å bruke tid, sammen med en veileder, på å finne ut hva som var utilstrekkelig i din oppvekst, og skjønne hvordan dette har gitt deg en indre opplevelse av at det er noe galt med deg, når det faktisk var de andre som feilte noe (ikke hadde evne eller vilje til å gi deg tilstrekkelig emosjonell omsorg).

 

Det gjelder å finne en psykolog som forstår problematikken, og som du har god kjemi med. Hvis du svarer bekreftende på det jeg har skrevet, omtrentlig, så kan jeg eller andre prøve å hjelpe deg med å finne en kapabel psykolog.

[AnonymDiskusjon]

Har nok ikke unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg har vært pasient i 11 år. Det har aldri vært snakk om den diagnosen. Må jo huske at det kan være mye som ikke kommer frem i det jeg skriver her. Dårlig selvbilde kan vel også være relatert til mange andre ting? Blir litt dumt å via forum overprøve det profesjonelle har observert gjennom 11 år...

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[heblilla]

 

Har nok ikke unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg har vært pasient i 11 år. Det har aldri vært snakk om den diagnosen. Må jo huske at det kan være mye som ikke kommer frem i det jeg skriver her. Dårlig selvbilde kan vel også være relatert til mange andre ting? Blir litt dumt å via forum overprøve det profesjonelle har observert gjennom 11 år...

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

11 år, det var lenge, da tenker jeg du er lei ja...det må bli monotont i lengden....og dps har gitt deg opp...men du må ikke gi deg opp, du må kjempe til siste slutt, ok?

[Horten Market]

Blir litt dumt å via forum overprøve det profesjonelle har observert gjennom 11 år...

 

Unnvikende PF er bare en mer ekstrem form for sosial angst.

 

Jeg har lite respekt for "profesjonelle" som har brukt 11 år uten å komme noen vei. Virkelig profesjonelle som kan sine saker sier det slik: Har du gitt behandleren en ordentlig sjanse og likevel ikke merket en viss bedring etter 6–8 behandlingstimer, er det noe som ikke er helt riktig.

 

Det er vel også en grunn til at du søker deg bort fra disse "profesjonelle", og spør i ren desperasjon på dette forumet. Du skjønner kanskje at du må ta saken i egne hender for å komme deg videre. Finn en profesjonell psykolog som kan dette. På to-tre måneder vil du merke forbedring og få håpet og livsgnisten tilbake. Men du må være villig til å stille spørsmål ved diagnosen(e) du har hatt de siste 11 år.

 

 

Må jo huske at det kan være mye som ikke kommer frem i det jeg skriver her.

Vi kan nok ikke legge noe annet til grunn enn det du skriver her. Har du utelatt noe relevant?

Endret 1. juni 2014 av Horten Market

[AnonymDiskusjon]

Unnvikende PF er bare en mer ekstrem form for sosial angst.

 

Diagnoser er bare tull. Det går ikke an å kategorisere mennesker. Det er også uvesentlig hvilken "kategori" jeg skulle tilhøre, akkurat som hvilket stjernetegn jeg tilhører er helt uvesentlig. Tåpelige abstraksjoner som ikke har noe med virkeligheten å gjøre.

 

_Jeg_ passer i alle fall ikke inn i noen kategori.

 

Jeg har lite respekt for "profesjonelle" som har brukt 11 år uten å komme noen vei. Virkelig profesjonelle som kan sine saker sier det slik: Har du gitt behandleren en ordentlig sjanse og likevel ikke merket en viss bedring etter 6–8 behandlingstimer, er det noe som ikke er helt riktig.

 

Det er vel også en grunn til at du søker deg bort fra disse "profesjonelle", og spør i ren desperasjon på dette forumet. Du skjønner kanskje at du må ta saken i egne hender for å komme deg videre. Finn en profesjonell psykolog som kan dette. På to-tre måneder vil du merke forbedring og få håpet og livsgnisten tilbake. Men du må være villig til å stille spørsmål ved diagnosen(e) du har hatt de siste 11 år.

 

Kan hende de er inkompetente ja, men skylden er uansett min. Det er jeg som ikke tar tak i livet mitt. Kanskje jeg liker å være sjuk.

 

Vi kan nok ikke legge noe annet til grunn enn det du skriver her. Har du utelatt noe relevant?

 

Ja. Før jeg begynte på medisiner var jeg paranoid. Sånn at jeg hadde fantasier om at jeg hadde blitt dopet ned og lobotomert. Livsgnisten kan fint komme tilbake av seg selv den, og kommer den tilbake uten at jeg bruker medisiner blir jeg overaktiv; sist gang jobbet jeg hele dagen og raste ned i vekt, og lagde store planer om vanskelige, lange studier. Men så blir jeg etterhvert helt passiv og tenker at jeg blir overvåket og skal straffes.

 

Men de jævla medisinene som liksom "redder" meg, de gjør meg nedsløvet som en amøbe.

 

Det er nok mange flere ting enn dette jeg ikke har dratt frem.

 

Beklager om jeg høres krass ut nå, altså. Men jeg er egentlig veldig frustrert som du sier, men jeg har bare 0 tro på nye diagnoser og mer "terapi". Syns uansett det er ganske tåpelig konsept det der med samtaleterapi. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skulle virke å gruble over dritten sin på en slik intensiv måte. Hold kjæft, spis is. Det har jeg troen på.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[Horten Market]

Da har du fått litt hjelp likevel da i løpet av disse 11 årene. Du får medisiner mot paranoiditeten, og det hjelper. Nå vil du ta tak i din sosiale usikkerhet. Men du har ikke tro på diagnoser og terapi. "Hold kjæft, spis is", det har du tro på. Har det hjulpet så langt? Nei, men terapien har jo heller ikke virket.

Det finnes mye annet enn samtaleterapi. Er du villig til å prøve andre former for terapi? I din situasjon kan jeg bare anbefale at du går gjennom aktuelle terapier, og forhåpentligvis finner du en som appellerer til deg. Så finner du en psykolog som praktiserer denne.

Metakognitiv terapi

Aksept og forpliktelsesterapi
Mentaliseringsbasert terapi

 

Se også andre nederst på sidene linkene viser til.

[dag1234]

 

I de senere årene har jeg kommet til å tenke om sosial angst, mer som en skamlidelse enn en angstlidelse - selv om slike inndelinger ofte blir for mekaniske overforenklinger.

 

Ja jeg føler det mye mer dreier seg om veldig skam enn å være fobisk eller engstelig... når jeg trekker meg unna så er det ikke kroppslige plager som blir for ille som er årsaken. Det er at jeg begynner å tro at jeg er uønsket. Det er ikke tanker jeg kan "skyve vekk", for jeg føler jo at det er sant, at jeg er uønsket... andre ganger trekker jeg meg unna slik at jeg slipper å få spørsmål om meg selv. Føler at jeg må "skjule" ting. Som, ja, går på "ære". Jeg føler det går på ære, altså at jeg skammer meg for det.

 

Tror ikke jeg har sosial angst som "sykdom", bare som "symptom"...

 

Men skal jeg gå mer i terapi må jeg finne et annet sted enn DPS... de har gitt meg opp...

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

 

Det er ikke uvanlig at en prøver flere behandlere før man finner en der det klaffer med både kjemi og måten terapeuten jobber på.

 

Du kan skifte behandler, det kommer under 'fritt valg av sykehus-ordningen'.

Sikkert lurt å starte med å diskutere med den terapeuten du alt har hvem som kan passe bedre for deg med dine sterke og svake sider.

[AnonymDiskusjon]

Nei takk.

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[Christine Victoria]

 

Hei.

 

Hvordan blir man mindre usikker sosialt?

 

Jeg lever per dags dato et veldig ensomt liv. Når jeg er sammen med andre føler jeg fort at de er "imot" meg, på et vis. Så jeg trekker meg bare unna. Til min trygge ensomhet...

 

Når noen ler så føler jeg at det er meg de ler av. Og hvis noen er sinte så er det også meg de er sinte på, da mener de jeg har gjort noe galt eller at jeg er et avskum eller noe slikt.

 

Jeg har det med å tolke alt rundt meg. Jeg tolker det til å dreie seg om meg. Jeg er klar over at jeg har et problem her, fordi jeg har gått i samtaleterapi og lært om dette, og fordi jeg bruker medisiner mot dette.

 

Men jeg tolker likevel. Jeg klarer ikke stoppe tankekjøret (eller hva man skal kalle det). Jeg blir usikker på grunn av dette. Jeg har ikke direkte angst i form av at jeg blir kvalm, svimmel eller svett, slike ting, men jeg blir redd, vil bare vekk, må beskytte meg selv... det er ren automatikk det går på her, det er sånn jeg har vært hele livet, tror jeg.

 

Jeg vil gjerne bli bedre på dette området.

 

Det ser ikke ut til at terapien virker. Så jeg lurer på om andre vet om andre ting jeg kan forsøke.

 

Annet enn å bare prøve å utfordre meg sosialt, oppsøke mennesker i stedet for aleneheten...

 

Det er bare så tragisk det her altså. Jeg føler at det er tragisk. Jeg har sosiale behov - jeg er ikke en sånn som trekker seg pga. manglende behov (ikke at det er noe galt med det).

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

jeg har lite peil på terapi osv. men jeg har ei veninne som sliter med mye av det samme. for henne hjelper selvhjelp bøker. det finnes mange av disse på biblioteket, og de forklarer ofte hvorfor man føler seg slik og hvordan man kan endre tankemønster. du blir jo selvfølgelig ikke frisk av å lese en bok, men om du er redd for å snakke med usikkerheten din til noen, kan det å lese seg fram til hjelp være en start. ofte føler man seg ihvertfall ikke alene om problemet.

[AnonymDiskusjon]

jeg har lite peil på terapi osv. men jeg har ei veninne som sliter med mye av det samme. for henne hjelper selvhjelp bøker. det finnes mange av disse på biblioteket, og de forklarer ofte hvorfor man føler seg slik og hvordan man kan endre tankemønster. du blir jo selvfølgelig ikke frisk av å lese en bok, men om du er redd for å snakke med usikkerheten din til noen, kan det å lese seg fram til hjelp være en start. ofte føler man seg ihvertfall ikke alene om problemet.

 

Vet du om noen gode bøker, da? Er ikke det at jeg er redd for å prate om det med noen, men jeg orker bare ikke en annen terapeut... da må jeg sannsynligvis kjøre i flere timer. Og jeg har ikke troen på terapi i seg selv, selv om det kan være fint å snakke med noen. Tror jeg bare søker på noen i kommunepsykiatrien, en psykiatrisk sykepleier eller noe slikt. Støtteterapi eller hva de kaller det.

 

Til dere andre: Beklager at jeg var uhøfflig, utakknemlig og sur. Er bare... blir oppgitt over situasjonen.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[vidor]

http://www.angst.im

[Christine Victoria]

 

jeg har lite peil på terapi osv. men jeg har ei veninne som sliter med mye av det samme. for henne hjelper selvhjelp bøker. det finnes mange av disse på biblioteket, og de forklarer ofte hvorfor man føler seg slik og hvordan man kan endre tankemønster. du blir jo selvfølgelig ikke frisk av å lese en bok, men om du er redd for å snakke med usikkerheten din til noen, kan det å lese seg fram til hjelp være en start. ofte føler man seg ihvertfall ikke alene om problemet.

 

Vet du om noen gode bøker, da? Er ikke det at jeg er redd for å prate om det med noen, men jeg orker bare ikke en annen terapeut... da må jeg sannsynligvis kjøre i flere timer. Og jeg har ikke troen på terapi i seg selv, selv om det kan være fint å snakke med noen. Tror jeg bare søker på noen i kommunepsykiatrien, en psykiatrisk sykepleier eller noe slikt. Støtteterapi eller hva de kaller det.

 

Til dere andre: Beklager at jeg var uhøfflig, utakknemlig og sur. Er bare... blir oppgitt over situasjonen.

 

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

 

jeg skjønner.. Boken hun hadde het ''tenk deg glad'' også en del oppgaver der. så igjennom den. virket veldig proffesjonelt skrevet, han vet hva han snakker om og setter godt ord på følelser og tanker

[Christine Victoria]

foresten så heter forfatteren David D. Burns, M.D. det er som han skriver rett til deg, sa veninna mi ihvertfall;)

[vidor]

Tenk deg glad og tenk deg trygg er begge skrevet av David Burns. Sistnevnte bok har mer fokus på angst.

[AnonymDiskusjon]

Takk for tips.

 

Men vet ikke helt om jeg har så mye angst...

 

Egentlig så vet jeg ikke hvem jeg er. Jeg føler jeg ikke vet hvem jeg er. Det finnes ingen bøker på dette da?

Anonymous poster hash: a6b9d...aa8

[Christine Victoria]

Ingen kan gi deg svar på hvem du er. Og du kan ikke '' finne'' deg selv heller. Det handler vel om å skape seg selv, og ved erfaringer og valg du gjør, så kjenner du deg bedre kanskje ved voksenalder. Husk at man forandrer seg hele tiden, både i tankemåten og utseende, så man får vel gjøre det beste ut av det.

 

jeg husker ihvertfall at jeg som ung tenåring var veldig usikker og sjenert, og skammet meg. men nå som 19 åring tar jeg meg selv ikke så høytidelig, aksepterer at jeg har noen dårlige dager og at jeg ikke er alene om å ha negative følelser eller gråte, ikke så redd for å feile eller dumme meg ut, og verdsetter det jeg har istedet for å ønske at alt var annderledes.

 

følte bare for å få sagt det