Galaterbrevet i sin helhet

[29989]

Les Galaterbrevet (her avskrevet (med forbehold om skrivefeil) fra den konkordante (ord-for-ord) Norsk Bibel 1988) (anbefaler å lese hele, og heller inntil videre «ignorere» det som gir avsmak), som jeg iblant skulle ønske stod først i Bibelen.

 

 

Paulus, apostel, ikke av mennesker eller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som reiste ham opp fra de døde, og alle brødrene som er sammen med meg, til menigheten i Galatia: Nåde være med dere og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje. Ham være ære i all evighet. Amen.

 

Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet - det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet!

 

 

Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring. Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hardt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod. Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager. Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. Det jeg her skriver til dere – se, det vet Gud at jeg ikke lyver! Deretter drog jeg til bygdene i Syria og Kilikia. Personlig var jeg ukjent for de kristne menighetene i Judea. De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han før prøvde å utrydde. Og de priste Gud for meg.

Fjorten år senere drog jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas. Jeg tok også Titus med. Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene – om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves. Men ikke engang Titus, som var med meg, han som var greker, ikke engang han ble tvunget til å la seg omskjære, for de falske brødres skyld som hadde sneket seg inn. De var kommet for å lure på vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller.

 

Men ikke et øyeblikk vek vi eller gav etter for dem, for at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. Men de som gjaldt for å være noe – hvor store de var, er meg det samme, Gud gjør ikke forskjell på folk – de som gjaldt mest, påla meg ikke noe i tillegg. Tvert imot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. For han som gav Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han gav også meg kraft til det blant hedningene. Da de som gjaldt for å være støttene – Jakob og Kefas [Peter] og Johannes – ble kjent med den nåde som var meg gitt, gav de meg og Barnabas samfunnshånd, for at vi skulle gå til hedningene, men de til de omskårne. Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre.

 

Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg ham imot like opp i ansiktet, fordi han opptrådte klanderverdig. Før det kom noen fra Jakob, åt han sammen med hedningene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og holdt seg unna, fordi han var redd for dem som var av omskjærelsen. Og sammen med ham hyklet også de andre jødene, slik at til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres. Men da jeg så at de ikke gikk rett fram etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: Når du som er jøde, lever etter hedensk skikk og ikke som jøde, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?

Vi er av fødsel jøder, og ikke syndere av hedensk ætt. Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger. Men dersom nå også vi, da vi søkte å bli rettferdiggjort i Kristus, selv ble funnet å være syndere, er dermed Kristus blitt en tjener for synden? Langt derifra! For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, da viser jeg meg selv som en lovbryter. For jeg er ved loven død for loven for å leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.

 

Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?

 

Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. [merk] Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse [unntatt: å forkynne (min tolkning)], for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve. Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.

 

Brødre, jeg taler på menneskelig vis: Selv en menneskelig pakt vil ingen sette ut av kraft eller legge noe til etter at den er stadfestet. Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus. Jeg mener da dette: En pakt som Gud tidligere har stadfestet, blir ikke gjort ugyldig av loven som ble gitt fire hundre og tretti år senere, slik at den skulle sette løftet ut av kraft.

 

For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud gav den i sin nåde til Abraham ved løfte. Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt – og den ble gitt ved engler, ved en mellommanns hånd. Men en mellommann er ikke for én, men Gud er én. Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven. Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.

 

Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt, vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

 

Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen. Han står under formyndere og forvaltere til den tid som hans far før har fastsatt. Slik var det også med oss da vi var umyndige, vi var trellbundet under verdens barnelærdom. Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.

 

 

Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud. Den gang da dere ikke kjente Gud, trellet dere under de guder som i virkeligheten ikke er guder. Men nå, når dere kjenner Gud, ja, det som mer er: er kjent av Gud, - hvordan kan dere da igjen vende tilbake til den svake og fattige barnelærdom? Vil dere på nytt være treller under den? Dere tar vare på dager og måneder og høytider og år. Jeg er bekymret for dere og er redd at jeg kanskje har strevd med dere til ingen nytte.

 

Bli som jeg, for også jeg ble som dere. Brødre, det ber jeg dere om! Dere har ingen urett gjort meg. Dere vet jo at det var på grunn av skrøpelighet i mitt kjød jeg første gang kom til å forkynne evangeliet for dere. Og enda mitt kjød [forklaring: min legemlige tilstand] kunne friste til det, foraktet og avskydde dere meg ikke. Dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem.

 

Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten? Noen legger seg etter dere med en iver som ikke er av det gode. Men det de ønsker, er å skille dere fra oss, for at dere skal være ivrige for dem. Men det er godt å vise iver i det gode alltid, og ikke bare når jeg er til stede hos dere. Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere! Jeg skulle ønske at jeg var hos dere nå og kunne endre min røst! For jeg er rådvill med dere.

 

Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven? Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinne. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnes sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.

 

For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den enslige kvinne har mange flere barn enn hun som har mannen. Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også. Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn! [Derfor må muslimene omvendes.] Altså, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie kvinnes.

 

 

Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til gagn for dere. Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. [selv tror jeg dette gjelder kun om man husker skriftstedet.] Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. Dere løp godt! Hvem hindret dere fra å være lydige mot sannheten? Denne overtalelsen kom ikke fra ham som kalte dere. En liten surdeig syrer hele deigen. Men jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er. Men jeg, brødre – hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet. Måtte de bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!

 

 

For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven er oppfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din neste som deg selv! [Merk.] Men om dere biter og eter hverandre, da se til at dere ikke blir fortært av hverandre!

 

Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven. Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden! La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

 

 

Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med saktmodighets ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. For dersom noen synes at han er noe, men ingenting er, da bedrar han seg selv [«janteloven»]. La enhver prøve sin egen gjerning! Han skal ha sin ros bare for det han selv er, ikke for det andre er! For hver skal bære sin egen bør. Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham. Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.

 

 

Se hvor store bokstaver jeg bruker, når jeg skriver til dere med egen hånd: Disse som søker å ta seg godt ut i kjødet, de er det som vil tvinge dere til å la dere omskjære, bare for at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors. For de som lar seg omskjære, holder heller ikke selv loven. Men de vil at dere skal la dere omskjære, for at de skal kunne rose seg av deres kjød [forklaring: omskjærelsen]. Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel! La så ingen heretter volde meg besvær! For jeg bærer Jesu merketegn på mitt legeme. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.

 

 

 

 

Selv hadde jeg en alvorlig opplevelse da jeg ytret ord (jeg vil ikke gjengi dem, av fare for at det med andre skal kunne skje den samme virkning som Paulus skriver om: «ved loven lærte jeg synden å kjenne», mao. setter ord på noe som er galt) som kan rammes av Matt 12:31-32 (anbefaler ikke å slå opp dette). Da ble jeg som forstenet, men jeg kom tilbake, selv om følelsen av forstenethet kjennes ved jevne mellomrom. Da er jeg ikke på rett vei.

 

Selv nå er jeg i den situasjon som Paulus skriver om i Filipperbrevet, at han ikke våger å tro at han har grepet det. Han sier jo at han heller så seg selv i dødsriket og sitt folk frelst enn seg selv frelst og sitt folk i dødsriket.

Endret 28. mai 2014 av 29989

[Budeia]

Jeg så nylig noen videoer av en herlig figur på youtube. Han fortalte han spurte Gud hva som var den farligste bønnen å be, eller den bønnen som gjør at man blir fryktet i helvete.

 

Gud svarte at det var hva Moses sa, da han heller ville bli utestengt fra det lovede land, og sende folket sitt inn dit.

Han ville på en måte gi opp sin egen frelse og sine egne rettigheter, til folkets fordel.

 

Og noe lignende er det nok Paulus sier her: Han sier jo at han heller så seg selv i dødsriket og sitt folk frelst enn seg selv frelst og sitt folk i dødsriket.

 

Dersom man ber en slik bønn og mener den, er det en viktig ting.

Man er rede til å gi opp sin tilværelse i himmelen, for at disse andre menneskene som man leder, skal kunne bli frelst.

Dette viser jo en helt ekstrem offervilje og ydmykhet.

 

"Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!" (2.Mos. 32)

[Abigor]

Hmm, kunne jeg ofret meg og kommet til himmelen dersom denne handling sørget for at andre mennesker skulle slippe?

 

Jeg tror ikke jeg hadde klart et så stort offer. Jeg ville nok helst sørge for å slippe selv.

[Budeia]

Jeg ville nok helst sørge for å slippe selv.

 

Nettopp!

[29989]

Jeg ble helbredet av denne forherdelsen av studentprest Inge Høyland. Da jeg prøvde å bli det for annen gang, fungerte det ikke.

[29989]

Jeg ble helbredet av denne forherdelsen av studentprest Inge Høyland. Da jeg prøvde å bli det for annen gang, fungerte det ikke.

Til Abitor: Når du ser hvor ærlig jeg formulerer meg ellers, tror du virkelig at jeg lyver her? Han tegnet meg med det hellige korsets tegn, og den kroppslige "smertetilstand" jeg hadde, var med ett borte. Jeg har veldig god hukommelse. Gud velsigne deg.

[Abigor]

Da er du enten høyst ukritisk eller uærlig.

 

At to hendelser sammenfaller er slettes ikke nok indikasjon på årsakssammenheng.

 

"Correlation does not imply causation"

 

Enten kan man søke etter ekte kunnskap, statisikk og faktisk lære seg hva dette er for noe. Eller så kan man lukke øynene for virkeligheten og la fantasien ta overhånd.

 

Skulle resten av verden hoppet til konklusjoner slik du gjør hadde du aldri fått noe internett og forum å skrive på. Den teknologien du bruker er basert på det motsatte av tankegangen du representerer. Teknologien vet vi fungerer, de logiske tankefeilene til religiøse vet vi enten ikke om fungerer. Eller så vet vi at det ikke fungerer.

Endret 9. juni 2014 av Abigor

[ChiaroScuro]

Gud svarte at det var hva Moses sa, da han heller ville bli utestengt fra det lovede land, og sende folket sitt inn dit.

Han ville på en måte gi opp sin egen frelse og sine egne rettigheter, til folkets fordel.

 

Og noe lignende er det nok Paulus sier her: Han sier jo at han heller så seg selv i dødsriket og sitt folk frelst enn seg selv frelst og sitt folk i dødsriket.

 

Dersom man ber en slik bønn og mener den, er det en viktig ting.

Man er rede til å gi opp sin tilværelse i himmelen, for at disse andre menneskene som man leder, skal kunne bli frelst.

Dette viser jo en helt ekstrem offervilje og ydmykhet.

 

"Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!" (2.Mos. 32)

Her tar du litt feil.

Moses sa aldri at han ønsket å bli utestengt fra det lovede land.

2Mos 32 sikter til Gullkalven og at Moses ba herren tilgi folket. Kunne ikke Gud tilgi dem, ba Moses å bli strøket fra boka.

 

Moses slapp ikke inn i det lovede land fordi han syndet utilgivelig. (Numbers 20:12).

 

Herren befalte Moses, ved en anledning, å snakke til en stein så folket kunne få vann å drikke. Moses valgte i stedet å slå på stenen med en stokk. Stor tabbe! Folket fikk riktignok vann å drikke, men Moses måtte straffes, og straffen ble ingen adgang til de lovede land. Ikke forstår jeg at gud omtales som god, barmhjertig og tilgivende!

Endret 23. juni 2014 av medlem-304477

[Budeia]

 

Herren befalte Moses, ved en anledning, å snakke til en stein så folket kunne få vann å drikke. Moses valgte i stedet å slå på stenen med en stokk. Stor tabbe! Folket fikk riktignok vann å drikke, men Moses måtte straffes, og straffen ble ingen adgang til de lovede land. Ikke forstår jeg at gud omtales som god, barmhjertig og tilgivende!

 

 

Ved dette tilfellet sa de (Moses og Aron) - tror dere ikke at vi kan bringe dere vann ut av denne klippen? Dette var å ta æren selv for miraklet. De burde vel i stedet sagt; Tro nå at Gud kan bringe dere vann ut av denne klippen.