Det å være overbeskyttende mot barn

[1245112654122755325882462]

Jeg er per definisjon selv barnløs (har ett barn jeg ikke har kjennskap til) så mange vil nok si at jeg ikke har noe stemmerett på temaet, men det er nok ett problem jeg har en formening om, så får folk akseptere den eller ikke.

 

Jeg har nok ilag med mange andre sett en utvikling i den fremkommende foreldregenerasjonen samt i den nåværende. De som idag er i mellom 20 - 40 og hvordan de oppdrar deres barn. Jeg har ett inntrykk av at barna får for mye vern og oppmerksomhet og vil derav aldri lære seg det å klare å løse oppgaver på egen hånd. Jeg har flust i eksempler, alt i fra at barn opptil 8-10 års alderen skal vernes om å ikke høre om sykdom i familien, kunne leike fritt ute, samt det å ramle å slå seg litt uten at det skal trenges å trøstes noe av den grunn. Det kan gjerne være en konservativ tanke men oververn er generelt sett en måte å drepe barna sine primitive evner til å utvikle kunnskap om det å klare seg i samfunnet.

 

For å illustrere problemet vil jeg gjerne bruke noen eksempler.

 

Jeg har en bekjent som har sin datter annenhver helg, den helgen er utelukkende satt av til hennes fulle oppmerksomhet, han tar ikke telefonen, han gjør ingenting av egen interesse han bruker tiden i fra 07:00 - 20:00 uten noe som helst fravær i fra sin datter. Barnet er vell nå 5 og blir passelig bortskjemt av begge sine foreldre. Hva har det resultert i? Hun er ufordragelig. Han fikk vannlekasje i huset sitt for en måneds tid siden og lurte på om han kunne ha dattra si og bo hos meg den helgen mens dem utbedret det, siden jeg kan forstå at det å bo med ett barn på ett hotelrom ikke er veldig hyggelig. Han hentet henne i Barnehagen på Torsdagen, på Fredagen ringte Polygon som utbedret skaden å lurte på om han kunne komme bort en tur, han bor typisk nok 150 meter unna og betrodde seg da med at de drøye 2 timene han kom til å være borte at jeg ikke kunne la datra gå utav syne. Jeg tenkte no at 'jaja' jeg er jo onkel og har passet de jeg er onkel til ved flere anledninger, 0 stress. Dette kræsjet naturligvis med en fotballkamp jeg hadde store planer om å se så jeg leitet fram noe lego, satt det på gulvet rett bakom stolen jeg hadde planer om å sitte i og tenkte at det her må være svært.

 

Før jeg hadde fått tid å ta opp fotstøttene på stolen begynte maset om oppmerksomhet. Jeg sa 'nei, jeg er opptatt' og griningen startet, sympatisk som jeg er så responderer jeg ikke til usaklig oppførsel så jeg sa at det var ingen grunn til å være lei seg, jeg kan leike med deg når det er pause. Jeg er ikke spesielt begeistret for fotballkomentatorer, men værre 90 minutter under en fotballkamp har jeg ikke opplevd siden Leeds rykte ned i 2004. Ett barn, på 5 år klarte ikke å sysselsette seg selv i 90 minutter.

 

Min gode kamerat kom hjem etter en stund og ble helt forferdet når han hørte griningen, som jeg da naturligvis hadde prøvd å få en stopp på med å bli med å leike litt. Men jeg var ikke spesielt flink å leike og jeg var slem. Noe jeg sikkert kan si meg enig i etter jeg såg 'hvordan det skulle gjøres' I fra han kom hjem til dattra gikk å la seg var det ikke noe annet som var på agendaen enn å leike med henne. Jeg fikk til og med kjeft når jeg gikk på min egen veranda og tok en røyk fordi hun ikke skulle se at folk røykte. Jeg kunne ikke ta meg en snus, ikke ha røykpakken liggende på bordet rett innenfor verandaen og måtte rydde alt ølet mitt utav kjøleskapet. Han ville også jeg skulle flytte på Whisky samlingen min men akkurat der gikk grensen.

 

Etter leggetid fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært uansvarlig og latt hun sysselsette seg selv på egenhånd. Hun hadde da gremt seg om at det var kjedelig og hun ville hjem. Det var snakk om 2 timer hun ikke fikk oppmerksomhet i løpet av en hel dag.

 

Kan aldri tenke meg at dette er sunt.

 

Men uansett så ble det en liten diskusjon der vi da diskuterte akkurat barneoppdragelse og hva man skal inkludere barna i og hva man ikke skal inkludere barna i.

 

Jeg mener at det er best for barna at dem tidlig lærer om at livet har en start og en ende og at så lenge man er her så må man ta det man har og prøve å gjøre det absolutt beste utav en hver situasjon. Man skal passe seg men man skal også våge å prøve å gjøre ting selv. Jeg mener man burde forklare barna når folk er syke, når hunden går bort og at det finnes mennesker av alle sorter med alle mulige hensikter. Det å lære seg å være psykisk sterk tror jeg mange barn har mye å hente på.

 

Hva syns du?

[TEE]

Jeg er helt enig med deg.

 

Det er tragisk at småbarn ikke klarer å sysselsette seg selv. Like tragisk er den ekstreme overbeskyttelsen. Småbarn har ikke vondt av å ramle litt, töye noen grenser etc.

 

Selvfölgelig sender man ikke 4-åringen ut basejump, men det er faktisk ikke livsfarlig å leke litt i et klatrestativ f.eks..

[kremt]

Dette er en økende trend blant mange i dagens samfunn som jeg selv har sett veldig tydelig på nært hold.

Hva årsaken er kan nok være flere, jeg tror veldig god tid og økonomi blant foreldre er en viktig bidragsyter.

Alt som foregår fra man står opp til man legger seg skal handle om disse barna, og man tenker ikke en døyt på seg selv.

Videre skal det kjøres både hit og dit, gjerne 2-3 plasser hver eneste kveld, og helgene er selvsagt fullbooka med bursdager, besøk og moro.

Ungene får aldri tid til å kjede seg noe som kan være lurt en gang i blant.

Jeg tror de skader barna sine på lang sikt, mens på kort sikt prøver de bare å gjøre livet så godt som mulig for dem.

Når barna begynner i skole osv kan de få seg en tøff overgang når de faktisk må klare seg selv.

Er vel dette som kalles å sy pyter under armene vil jeg tro.

[nomore]

Velkommen til barneoppdragelse: http://www.amazon.com/s/ref=sr_nr_p_n_feature_keywords_1?rh=n%3A165796011%2Cn%3A!165797011%2Cn%3A166863011%2Cn%3A2237486011%2Cp_n_feature_keywords_browse-bin%3A4018363011&bbn=2237486011&ie=UTF8&qid=1400513308&rnid=3494544011

[Darkbill]

Helt enig i at barn må klare seg litt mer selv. Er helt ok at de får iPhone og nye dingser og slikt, alle får jo egentlig det, men mine fremtidige barn skal jobbe for det og gjøre seg fortjent. Sitter de bare på rommet sitt og gjør ingenting i huset får de heller ingenting. Skal heller ikke være overbeskyttende med de, de skal få lov å leke og slå seg og få skrubbsår og alt uten at jeg stopper de eller sier de må være forsiktige eller at jeg skal holde hånden deres hele veien et sted for å passe på at de ikke ramler. Selv hadde jeg en veldig overbeskyttende far, og jeg er litt pinglete, og det kan ha noe å gjøre med det at jeg ikke turte eller fikk lov å gjøre ting når jeg var liten, eller alltid fikk høre hvor farlig noe kunne være, hvor vondt det og det var og så videre. Kan tenke meg at dersom jeg har et barn som har slått seg et par ganger, at dersom han/hun slår seg en gang til er det ikke vondt og blir det ikke grining og sutring hele dagen, i motsetning til et barn som slår seg for første gang. Skjønner selv ikke hvorfor min far var overbeskyttende, han vokste opp på 50/60 tallet og lekte fritt rundt i skogen og klatret i trær, brakk armer og bein og alt mulig, men han sier han hadde en kjempebra tid da. Forøvrig skal heller ikke mine barn være inne hele dagen foran PCen når den tid kommer. Vet ikke helt om det her var 100% on topic menmen...

[1245112654122755325882462]

Godt jeg ikke er den eneste som ser problematikken, men jeg skulle gjerne hatt en kommentar i fra de som gjerne 'overbeskytter' barna sine en smule også. Eller er det mangel på selvinnsikt?

[anon12234]

Helt enig, barn i dag vokser opp til å få seg en real smekk i ansiktet når dem må stå på egne ben. Utrolig flaut at foreldre ikke innser dette og tror dem gjør en god jobb.

[Dufen]

Drøyt eksempel du beskriver...

 

Har selv en sønn på 8 som fikser det meste selv. Det blir en del sår og blåmerker men han har eksempelvis dertil langt bedre finmotorikk enn jevnaldrende.

 

Det er selvfølgelig nervepirrende å slippe ham løs på sykkel alene, han får med seg mobiltelefon da.

Men jeg kan ikke følge etter ham hele tida for å passe på at ting går bra. Han vil da alltid ha noe å hvile på, og det vil slå veldig galt ut ved en senere anledning hvor jeg ikke er tilstede.

[NikkaYoichi]

Dette er en unge som a) blir rusavhengig, b) deltaker på paradise hotell eller begge - når hun en dag våkner og finner ut at verden ikke snurrer rundt henne.

[TityBoi]

Helt enig med deg Priim, det er dette som skaper idioter

[Pop]

Har selv en klassisk småbarnsfamilie, der mor etter min mening overbeskytter, mens jeg lar 3-åringen (4 om en måned) få klatre så høyt hun vil hvor jeg ser at jeg kan nå henne om/når hun faller ned. Hun har jo noen bremser, så særlig mer enn 2m over bakken med skosålene klatrer hun ikke.

Men hun kommer seg til toppen, har utfordret seg selv, gjerne klatret litt lenger enn sist, står der oppe og smiler fra øre til øre av mestringsfølelse. Det tror jeg skaper selvtillit.

Når hun spør om sykkelen er farlig uten støttehjul er det kun en måte å finne det ut på. Skrur de av, presser henne litt så hun tør prøve, holder hele veien (hun trenger ikke skade seg når pappa overtaler til noe) og setter de på igjen når hun vil ha tryggheten tilbake. Neste gang prøver hun selv, bare med å ta bena litt opp fra bakken osv.

Mor ville nok beholdt støttehjulene på til skolealder og aldri latt henne klatre lenger enn halvmeteren. Overbeskyttende ja, men kanskje en sunn motpart av og til, til mine ønsker om å pushe grenser.

[Isbilen]

Leste nylig at barn skader seg mer på moderne lekeplasser med gummiunderlag enn på gamle, fordi de (og foreldrene) føler seg tryggere. Ikke undervurder nyttemaksimering.

[1245112654122755325882462]

Trygghet på alt annet enn seg selv og det man selv kontrolerer er falsk trygghet har jeg blitt lært.

[toth]

Dagens barn har puter under armene og curlingforeldre, det er sikkert og visst. Jeg forstår definitivt trangen til å beskytte, det er mangelen på evne til å motstå trangen som er problemet her.

 

Når jeg var 5 for 25 år siden var jeg timesvis i skogen med jevnaldrende kamerat, spiker og hammer for å bygge hytte - foreldrene ante ikke hvor vi var annet enn røflig område(hvilken skog).

 

Når jeg var 7 hadde jeg egen motorbåt, og var timesvis på sjøen, hvor enn jeg fant på å kjøre - det samme gjaldt sykkel - foreldrene mine visste ikke mer enn at jeg var ute, og håpte vel bare jeg kom hjem.

 

Jeg ønsker å gi egne barn en tilsvarende frihet og muligheter - men jeg er VELDIG spent på å se hvor mye ramaskrik og telefoner til barnevernet som kommer fra hyttenaboene når jeg sender pjokken på 9 ut i gummibåt med 4-hester - jeg er redd det blir ille.

[Dufen]

Ikke for å overdrive men jeg tror det er plausibelt å anta at bekymringsmeldinger vil komme.

[toth]

Ikke for å overdrive men jeg tror det er plausibelt å anta at bekymringsmeldinger vil komme.

Det tror jeg og - men har likevel ikke planer om å la mine barns ve og vel styres av overbeskyttende naboer.

 

Alle rundt oss hadde sykkel, båt, 4-hjuling, traktor osv når jeg var liten, ikke én ble alvorlig skadet eller druknet - Men alle er oppegående, selvstendige og fornuftige idag - untatt han ene, attpåklatten som IKKE fikk kjøre båt alene, IKKE fikk lov å ta mopedlappen, IKKE fikk lov til å være ute etter kl 19. Han har meget store psykiske problemer idag.

[Dufen]

Merkelig hvordan folk med bakgrunn som du skisserer har overlevd og ikke blitt psykisk syke ja

[1245112654122755325882462]

Sånn egentlig, så skulle vi ha dødd alle sammen og egentlig bodd i huler der vi slo hverandre i hodet fordi vi har hatt en så voldelig oppvekst der vi faktisk måtte passe på oss selv

[Isbilen]

Bestefaren min fortalte meg en fin historie fra da han vokste opp i Oslo. Nå og da brant det i skogen, og da guttungene løp opp for å se på brannmennene, hendte det at de fikk utdelt einerbusker av brannmennene og satt til å slukke småbranner. Da de gikk hjem etterpå, var de jo helter! Synes jeg ser noe sånt skje i dag.

Endret 23. mai 2014 av Isbilen

[Schreiber]

Helt enig med trådstarter. Barneoppdragelsen i Norge er helt på bærtur. Jeg vokste opp på 80-tallet, og det var faen ikke mye skåning der i gården, for å si det sånn. For å ta noen høydepunkter:

 

- Hadde noen kamerater som bodde ca en time unna på sykkel, og dette var langs hovedveien uten noe tullball som sykkelsti osv. Var jeg gammel nok til å sykle var det bare å sette i gang - uten hjelm, så klart.

 

- Husker en episode da vi lekte i et klatrestativ, og søsteren min ramlet ned. Hun landet med hodet først på en stein (ja, rett under stativet) og begynte å blø en del. Kontaktet vi lege? Sykehus? Ambulanse? Nope. Bare sett på et plaster, trøst henne litt og send henne ut og leke igjen.

 

- I skibakken bak skolen endte jeg med hodet først i et tre, selvsagt uten hjelm. Da klokken ringte var jeg tilbake i timen med en svær kul. Mulig liten hjernerystelse, men samme det. Ingen brydde seg, selv ikke jeg.

 

Prøver ikke å virke badass eller noe sånt, men poengeterer heller at på den tiden gjorde vi ting som er helt utenkelige i dag. Min første røyk fikk jeg faktisk hos moren min som tiåring, og smakte øl før det. Hva så? En liten røyk skader ikke, og det fikk meg til å droppe røyk i mange år fremover. Prøvde det som voksen en stund, men sluttet etter noen år uten. Drikking gjør jeg fra tid til annen, men ikke mer enn normalt.

 

Poenget er at barn tåler å slå seg litt. De er ikke laget av glass og må skånes for alt mulig. De får ikke livsvarig trauma av å se en sigarett, eller smake litt whisky. Faktisk er det stikk motsatt av hva folk flest tror. Barn tåler ikke bare litt skitt og støv, men det kan faktisk hjelpe immunsystemet deres. Det er ikke uten grunn ting som astma har blitt mer og mer vanlig, og barn skånes mer og mer.

 

Eller si som bestefaren min brukte da han levde. Da han var barn/ungdom hjalp han ofte til med fiske i Lofoten, og var borte hjemme fra i lang tid. Mat hadde de strengt tatt ikke råd til å kjøpe der, så de spiste det de tok med seg. At brødet på slutten begynte å få mugle litt gjorde fint lite. Det smakte gymsokk, men mat er mat. Brød som er en dag over tiden tar ikke livet av deg, for å si det sånn. Folk i dag er blitt pyser.