Bør man stole på sin egen dømmekraft?

[Rescue me]

Ja, et litt dumt spørsmål, men jeg er den oppfatning om at mennesker noen gang ikke ser situasjonen som den er, men på en annen side så er den også slik man ser på den. For om man opplever det slik, så er det jo slik for deg.

 

Men, uansett. Spørsmålet er, om man burde tro på sin egen dømmekraft i forhold til hvordan man ser på livet og andre mennesker. Skal man stole på at det man tror er det rette, selv om det er negativt. Om jeg tenker mange er idioter, så er ikke det nødvendigvis noe jeg har lyst til å tro på. Jeg vil jo egentlig bare tro at alle er snill, noe som sikkert ikke er sant, og sikkert ikke alltids bra å tro heller.

 

Nå kan det det jo hende at jeg tar feil når jeg ser på mange som idioter, kanskje de rett og slett ikke er det, men bare noe jeg tror. Jeg tror jeg tidligere har hatt et feil bilde av en situasjon, og etter det, så føler jeg nesten ikke at jeg greier å tro på noe lengre.

[Gjest Bruker-95147]

Når "jeg" tenker, er det intet å stole på - men når "det tenkes" prøver jeg å lytte veldig grundig

 

Har holdt på å trene på det å lytte til den automatiserte eller kondisjonerte tankeprosessen(e) i lang tid nå, og har bare blitt mer og mer sikker på at vi faktisk bare er tomme prosesser, som reagerer etter uminnelige tiders kondisjoneringer, og arv, samt påvirkninger - drevet frem i ett panisk indre ønske om å ikke dø, og derfor skapt oss selv (gjenfødt), gang på gang på gang ...

 

It has no beginning or ending

 

Jeg trener på å dø for siste gang, det er det det handler om, for meg

 

Håper det ikke ble for depressivt ..

[The Little Lucid Moments]

Tror uansett det er ganske viktig å kommunisere det man tenker og føler (i den grad det er i tråd med hva som er riktig å snakke om, såklart). Det fordi man ellers kan bli helt isolert i tankegangen. Hvis man slenger igjen døra begynner man etterhvert å vandre innover i labyrinten som ligger bak...

 

En kan si mye negativt om flertallets enighet, men det er ganske sunt å ha en viss fot innenfor...

Endret 17. mai 2014 av Høykonsentrert

[Gjest Bruker-95147]

Så klart - man må velge, og jeg har valgt å ta til takke med det som er, ikke det som skapes i egen bevissthet, og som er den personlig kondisjonerte tolkningen av det som er . Men skal man liksom være med i det som kalles den "virkelige verden", ja da må man være med på det spillet, og den konkurransen eller lotteri

[Kakofoni]

Man skal da ikke stole sin egen dømmekraft uten videre. Vi trekker konklusjoner basert på våre emosjoner og forutintakelser. Ofte er disse konklusjonene basert på feilaktige premisser og liknende. Det er helt klart at vi mennesker ikke alltid tar valg som er åpenbart basert på rasjonelle beslutninger. Viss det hadde vært tilfelle, hadde vi vel ikke trengt den naturvitenskapelige metode, eller sannhetstabeller i filosofi?

[Rescue me]

Man skal da ikke stole sin egen dømmekraft uten videre. Vi trekker konklusjoner basert på våre emosjoner og forutintakelser. Ofte er disse konklusjonene basert på feilaktige premisser og liknende. Det er helt klart at vi mennesker ikke alltid tar valg som er åpenbart basert på rasjonelle beslutninger. Viss det hadde vært tilfelle, hadde vi vel ikke trengt den naturvitenskapelige metode, eller sannhetstabeller i filosofi?

Men om man ikke kan stole på sin egen dømmekraft, hva skal man da leve etter?

 

Ser den, å ikke vite noe, og om man virkelig greier å leve helt uten å bry seg, så er jo det absolutt fantastisk.

 

Vet ikke om jeg tar livet for seriøst, eller så er det andre som gjør det.

[Gjest Bruker-95147]

Å leve uten å bry seg, er snakk om trening og trening og enda mer trening - men det går an

[Rescue me]

Å leve uten å bry seg, er snakk om trening og trening og enda mer trening - men det går an

Har vært der, en gang i tiden. Men greia er, at å bry seg om å ikke bry seg, som jo nesten må være i grunn for å trene for å ikke bry seg, blir litt paradoksalt.

[Gjest Bruker-95147]

 

Å leve uten å bry seg, er snakk om trening og trening og enda mer trening - men det går an

Har vært der, en gang i tiden. Men greia er, at å bry seg om å ikke bry seg, som jo nesten må være i grunn for å trene for å ikke bry seg, blir litt paradoksalt.

 

 

Det kan være fordi at du tenker for komplisert - det er langt enklere og "kjedeligere". Derfor det kalles "trening". Vi opplever "arbeidsplattformen" mange ganger i løpet av en uke, de fleste av oss, og har forskjellige ord på fenomenet, men vi skjønner ikke betydningen, fordi vi er ganske døve i sansene allerede, av teppebombingen av støy, som for det meste vi selv skaper, og ikke minst ved å leve i konstant anspent "skal utføre" modus

 

Vi lever for det meste i "doern" og vekselvis spinner oss inn i the sticky web, eller forsøker å bla oss tilbake i den samme webben

 

Du kutter bare tvert over, og plassere deg i "knower" - så ser du på det som påvirkes, nemlig kroppen/sansene dine, eller "doern" - så kan du etter hvert se at jo mindre påvirkning, jo større grad av stabilitet, osv osv - til slutt står det helt stille, og da blir det helt sylskarpt - og så kalte "insight" kommer av seg selv, eller du kan søke etter svar, når bevisstheten ligger som en lydig hund der du sitter

 

Og ved å erfare mange slike insights, venner du deg selv av med å reagere på det sansene dine påvirkes av, og får stabilt awareness. Du oppnår altså ingenting, men bare slipper alt som har klistret seg til din unborn and undying - total frigjøring ..

[Kakofoni]

Men om man ikke kan stole på sin egen dømmekraft, hva skal man da leve etter?

 

Ser den, å ikke vite noe, og om man virkelig greier å leve helt uten å bry seg, så er jo det absolutt fantastisk.

 

Vet ikke om jeg tar livet for seriøst, eller så er det andre som gjør det.

Jeg skjønner ikke helt. Er problemet ditt at du tar feilaktige, skjeve beslutninger som kanskje er drevet av skjulte, indre motivasjoner? I så fall må du bare leve med det. Da kan du for eksempel redusere dette ved å trene deg på logikk og lære deg om beslutningspsykologi, og tillate deg selv å bruke litt mer energi på å reflektere rundt det du mener. I så fall burde du også velge ut hvilke ting som er viktige for deg å forstå, og hvilke ting som ikke er så viktig. Til syvende og sist må du allikevel slå deg til ro med at du ikke kan stole fullstendig på at du tar gode beslutninger, på tross av de forholdsreglene du måtte gjøre.

 

Man tar ofte viktige valg: de kan bli ganske eksistensielle. Derfor kan jeg jo skjønne at dette kan være en viktig problemstilling. Men det fjerner jo ikke meningen fra livet. Det gjør det bare ikke sikkert. Det er vel ingenting som er mer tydelig, spør du meg, enn at livet ikke er sikkert. Ofte må du ta valg på et grunnlag som svikter både innad (farget av dine skjevheter: lengsler, ønsker, frykter, osv) og utad (uten å ha en full forståelse av problemstillingen og med en mangelfull oversikt over alternativene).

 

Men det er ikke et svart-hvitt forhold her. Jeg synes ikke det virker som om at livet er helt tilfeldig heller. Derfor kan du jo fortsatt trekke rimelige beslutninger. Jeg kan se at dersom alt var helt tilfeldig, så hadde meningen med å leve visnet bort. Men jeg kan ikke se at mangelen på å kunne ta perfekte beslutninger gjør at man ikke har noe å leve for.

[Skatteflyktning]

 

Ja, et litt dumt spørsmål, men jeg er den oppfatning om at mennesker noen gang ikke ser situasjonen som den er, men på en annen side så er den også slik man ser på den. For om man opplever det slik, så er det jo slik for deg.

 

Men, uansett. Spørsmålet er, om man burde tro på sin egen dømmekraft i forhold til hvordan man ser på livet og andre mennesker. Skal man stole på at det man tror er det rette, selv om det er negativt. Om jeg tenker mange er idioter, så er ikke det nødvendigvis noe jeg har lyst til å tro på. Jeg vil jo egentlig bare tro at alle er snill, noe som sikkert ikke er sant, og sikkert ikke alltids bra å tro heller.

 

Nå kan det det jo hende at jeg tar feil når jeg ser på mange som idioter, kanskje de rett og slett ikke er det, men bare noe jeg tror. Jeg tror jeg tidligere har hatt et feil bilde av en situasjon, og etter det, så føler jeg nesten ikke at jeg greier å tro på noe lengre.

Hvorfan kan du trekke konklusjonen at du ikke stoler på din egen dømmekraft?

 

(Om du trekker konklusjonen ser det ut som om du bruker din dømmekraft for å komme til den konklusjonen, men den er ikke til å stole på ifølge din egen konklusjon, derfor kan du ikke trekke noen slik konklusjon).

[Rescue me]

 

Ja, et litt dumt spørsmål, men jeg er den oppfatning om at mennesker noen gang ikke ser situasjonen som den er, men på en annen side så er den også slik man ser på den. For om man opplever det slik, så er det jo slik for deg.

 

Men, uansett. Spørsmålet er, om man burde tro på sin egen dømmekraft i forhold til hvordan man ser på livet og andre mennesker. Skal man stole på at det man tror er det rette, selv om det er negativt. Om jeg tenker mange er idioter, så er ikke det nødvendigvis noe jeg har lyst til å tro på. Jeg vil jo egentlig bare tro at alle er snill, noe som sikkert ikke er sant, og sikkert ikke alltids bra å tro heller.

 

Nå kan det det jo hende at jeg tar feil når jeg ser på mange som idioter, kanskje de rett og slett ikke er det, men bare noe jeg tror. Jeg tror jeg tidligere har hatt et feil bilde av en situasjon, og etter det, så føler jeg nesten ikke at jeg greier å tro på noe lengre.

Hvorfan kan du trekke konklusjonen at du ikke stoler på din egen dømmekraft?

 

(Om du trekker konklusjonen ser det ut som om du bruker din dømmekraft for å komme til den konklusjonen, men den er ikke til å stole på ifølge din egen konklusjon, derfor kan du ikke trekke noen slik konklusjon).

 

Takk for et bra svar.

[PgUp]

Hvis din dømmekraft ofte viser seg å være rett, kan du noenlunde stole på den. Så klart kan du aldri være helt sikker, men det kan jo ingen. Hvis andres dømmekraft ofte viser seg å stemme, og din ikke gjør det, kan det være lurt å høre på andres input før du tar en avgjørelse. Det kan for så vidt alltid være lurt.

 

Problemet er ikke ofte at vi ikke vet hva vi burde gjøre, eller hvordan vi burde se verden. Ofte er det heller mangel på vilje.

[Skatteflyktning]

Takk for et bra svar.

 

Det skal vel påpekes at mitt svar ikke innebærer at ens egen dømmekraft er bedre enn andres, kun at du ikke kan fullstendig avskrive den og nødvendigvis må, i siste instans, grunne dine avgjørelser på den samme, inkludert de tilfeller der du anser at andres dømmekraft er bedre enn din egen, som når du går til legen, eller aksepterer å følge politikernes vilje (aka loven) i strid med dine egne preferanser.

Endret 19. mai 2014 av LiamH
Sitat-pyramide fjernet.

[Aiven]

Mange bra svar her. Nå er jeg litt usikker på definisjonen av dømmekraft. Om du mener summen av følelser og tanker, så ja det vil jeg si. Men du har også et ansvar for å utvikle din dømmekraft ved hjelp av andre (venner, bøker, filmer osv). Det skal mye til om din dømmekraft ikke blir bedre med årene, men samtidig vil du bli mer klar over når din dømmekraft svikter, slik at du vil bli mer usikker på den.

Endret 19. mai 2014 av Aiven

[Gjest Bruker-95147]

Jeg ser helt bort fra den typen kraft, og har sluttet å vurdere ting på den måten. Gikk over til å bare passe på at egne aktiviteter og handlinger har utspring i rene motiver. de fleste gangene viser det seg at det blir helt perfekt resultat, fordi intet legges til eller tas bort, og da står situasjonene frem som det de er, hverken godt eller dårlig, man rett og slett som de er

[Aiven]

Jeg ser helt bort fra den typen kraft, og har sluttet å vurdere ting på den måten. Gikk over til å bare passe på at egne aktiviteter og handlinger har utspring i rene motiver. de fleste gangene viser det seg at det blir helt perfekt resultat, fordi intet legges til eller tas bort, og da står situasjonene frem som det de er, hverken godt eller dårlig, man rett og slett som de er

Dette høres fornuftig ut, men jeg vil argumentere for at du fortsatt i høyeste grad trenger dømmekraft for å avgjøre hvilke handlinger som har høyest sjanse for å virkeliggjøre dine mål. Nå vet jeg at du vet det, men jeg vil gjerne lenge til «så lenge man får til dette på en genuin måte» - nok av folk som spiller sine små spill.

Endret 19. mai 2014 av Aiven

[Gjest Bruker-95147]

 

Jeg ser helt bort fra den typen kraft, og har sluttet å vurdere ting på den måten. Gikk over til å bare passe på at egne aktiviteter og handlinger har utspring i rene motiver. de fleste gangene viser det seg at det blir helt perfekt resultat, fordi intet legges til eller tas bort, og da står situasjonene frem som det de er, hverken godt eller dårlig, man rett og slett som de er

Dette høres fornuftig ut, men jeg vil argumentere for at du fortsatt i høyeste grad trenger dømmekraft for å avgjøre hvilke handlinger som har høyest sjanse for å virkeliggjøre dine mål. Nå vet jeg at du vet det, men jeg vil gjerne lenge til «så lenge man får til dette på en genuin måte» - nok av folk som spiller sine små spill.

 

 

Ja, det har du rett i hva angår det å realisere ambisjoner - da blir bildet langt mer uoversiktlig, fordi man involverer seg i kjedene av årsak virkning, og i verste fall ender realiseringen av mine personlige mål, med at det økte lidelsene for noen andre i kjeden, og det betyr at suksessen slår tilbake på en selv, og man tapte i siste instans. Løsningen for meg ble å se på hva det er for noe dette vi kaller ambisjoner og mål, og jeg kom frem til at jeg har ikke bruk for ambisjoner, fordi jo større ambisjon, jo større grad av tvang styring og kontroll blir pålagt meg selv og omgivelsene, og jeg blir bare en kontrollfrik - som setter altfor rigide planer i forhold til en verden som aldri kommer til å gi meg det jeg til enhver tid ønsker meg, for å leve et så kalt "lykkelig liv".

 

Jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde en plan, som ble oppfylt, og som jeg virkelig satte pris på. Når jeg hadde fått det jeg ønsket meg, så begynte jeg å lide, fordi da måtte jeg kanskje bruke tid på tingen, som igjen betød enda mer stress, enda mer jobbing osv, ja kanskje til og med ønsket å slippe det som jeg hadde oppnådd. Så for å slippe unna lidelsen ved å ha fått det jeg ønsket meg, begynte jeg å ønske meg noe nytt igjen, og startet med en ny sirkel av lidelse og illusjon

[Aiven]

Ja, det har du rett i hva angår det å realisere ambisjoner - da blir bildet langt mer uoversiktlig, fordi man involverer seg i kjedene av årsak virkning, og i verste fall ender realiseringen av mine personlige mål, med at det økte lidelsene for noen andre i kjeden, og det betyr at suksessen slår tilbake på en selv, og man tapte i siste instans. Løsningen for meg ble å se på hva det er for noe dette vi kaller ambisjoner og mål, og jeg kom frem til at jeg har ikke bruk for ambisjoner, fordi jo større ambisjon, jo større grad av tvang styring og kontroll blir pålagt meg selv og omgivelsene, og jeg blir bare en kontrollfrik - som setter altfor rigide planer i forhold til en verden som aldri kommer til å gi meg det jeg til enhver tid ønsker meg, for å leve et så kalt "lykkelig liv".

Jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde en plan, som ble oppfylt, og som jeg virkelig satte pris på. Når jeg hadde fått det jeg ønsket meg, så begynte jeg å lide, fordi da måtte jeg kanskje bruke tid på tingen, som igjen betød enda mer stress, enda mer jobbing osv, ja kanskje til og med ønsket å slippe det som jeg hadde oppnådd. Så for å slippe unna lidelsen ved å ha fått det jeg ønsket meg, begynte jeg å ønske meg noe nytt igjen, og startet med en ny sirkel av lidelse og illusjon

Aha, da forstår jeg bedre hva du mener. Høres rett ut.

Endret 19. mai 2014 av LiamH
Pyramide-sitat fjernet.

[Gjest Bruker-95147]

 

Ja, det har du rett i hva angår det å realisere ambisjoner - da blir bildet langt mer uoversiktlig, fordi man involverer seg i kjedene av årsak virkning, og i verste fall ender realiseringen av mine personlige mål, med at det økte lidelsene for noen andre i kjeden, og det betyr at suksessen slår tilbake på en selv, og man tapte i siste instans. Løsningen for meg ble å se på hva det er for noe dette vi kaller ambisjoner og mål, og jeg kom frem til at jeg har ikke bruk for ambisjoner, fordi jo større ambisjon, jo større grad av tvang styring og kontroll blir pålagt meg selv og omgivelsene, og jeg blir bare en kontrollfrik - som setter altfor rigide planer i forhold til en verden som aldri kommer til å gi meg det jeg til enhver tid ønsker meg, for å leve et så kalt "lykkelig liv".

Jeg kan ikke huske sist gang jeg hadde en plan, som ble oppfylt, og som jeg virkelig satte pris på. Når jeg hadde fått det jeg ønsket meg, så begynte jeg å lide, fordi da måtte jeg kanskje bruke tid på tingen, som igjen betød enda mer stress, enda mer jobbing osv, ja kanskje til og med ønsket å slippe det som jeg hadde oppnådd. Så for å slippe unna lidelsen ved å ha fått det jeg ønsket meg, begynte jeg å ønske meg noe nytt igjen, og startet med en ny sirkel av lidelse og illusjon

Aha, da forstår jeg bedre hva du mener. Høres rett ut.

 

 

Helt rett blir det først når man erfarer at det stemmer - det er nesten komplett umulig å realisere det via vår tenkende hjerne - hjerne er selve hindringen, så man må kverke sitt selv ..

 

Her er ett lite utdrag fra en meget kompetent lærer og meditasjons spesialist

 

 

 

"Think of all this achieving business you have in your meditation, trying to get somewhere. What are you trying to prove? For meditators, so much of the meditation comes from the ‘self’, from the ‘ego’, wanting to crack it, wanting to get the jhànas , wanting to get the magga phala (the fruit of the Eightfold Path). The reason the meditation doesn’t work is because of you, you’re ‘doing’ it. It’s just one more thing you want to achieve in this world. Just an achievement of the ego, another medal you can put on the ego’s chest, that’s all those things are – that’s why it doesn’t work. So why don’t you die to all achievements, die to this self which wants all this stuff, because in the end no one is going to remember you. You’re going to disappear and fade away for ever – so why not do that now."